torsdag 23. desember 2010

God jul og godt nytt år

Det har vært en aktiv høst hvor Bamse og jeg har utnyttet mulighetene til tur, så får vi heller sette oss ned og fortelle seinere. Vi har nådd alle de viktigste målene vi satte og skal komme tilbake til mer utdypende turreferat. Men nå er det jul, skikkelig hvit jul, og da vil jeg bare ønske deg en god jul og godt nytt år. Vi skal lunte avslappet ut av 2010 og innta 2011 med Bamse lett travende inn i sitt tiende år.
Årets julekort. Vær så god!

fredag 15. oktober 2010

Dele med voffsen?

På en fjelltopp delte Bamse, jeg og en barnefamilie utsikten. De hadde sin niste, vi hadde vår. Polarbrød og brunost til meg, hundekjeks til Bamse. Toåringen i familiefølget mista skiva si ned i rusk og lyng. Kanskje hunden ville ha den? Joda, Bamse lar seg sjelden be to ganger. Det var godt guttungen stoppet på respektfull avstand og kastet skiva, for Bamse er ikke alltid flink til å ta pent. En sjelden gang er det greit å dele med voffsen, men det bør ikke bli en vane.

Det finnes trolig like mange meninger og filosofier om hvordan og hvor mye en hund bør fores som det finnes hundeeiere. Bernerfolket er intet unntak. Bringer du emnet mat på bane i godt lag har du snart favnen full av anbefalinger og velfunderte menyer. For ikke å snakke om hverdagshistoriene om matglede. En god del sverger også til å komponere maten selv heller enn å kjøpe ferdigmat i sekk, pakke eller i boks.

En ting de fleste er skjønt enige om er at hverken hunder eller mennesker har godt av å være for tunge. Feit er derimot et skjellord du skal være forsiktig med å bruke offentlig. Heller ikke Obelix er feit. Han er etter eget utsagn bare «kledelig lubben». Men det er ikke godt å vite hvor grensen går.

En av de første hundebøkene jeg husker å ha sett i var «Du er sjefen» av Nordenstam. Dette var lenge før jeg selv skaffet meg hund. Jeg fant den i bokhylla til de som skulle bli mine svigerforeldre. Det jeg fremdeles husker er et bilde av det typiske labradorblikket og bildeteksten om at «mange labrador retrievere bærer sin skjebne i blikket». Enkelte raser har nok et eget gen for å tvinne godhjerta eiere og andre rundt snuta og blir mer runde enn trivelige.

Motsatsen til de godhjerta møtte jeg på et medlemsmøte hvor en stedlig veterinær var invitert til å snakke om ernæring og fôring. Han valgte en original vinkling og la ut om hvor stressende det kunne være for en hund å få mat. Ellers pekte han på at diskusjonen ikke lenger var om hunden skulle ha ett eller to måltider om dagen, men at ekspertene nå mer diskuterte tre eller fire. Men det utsagnet som fikk øyenbrynene i forsamlingen til å samle seg oppunder hårfestet var at det ikke var noen katastrofe om hunden skulle gå uten mat en dag. De fleste hunder ville faktisk ha godt av en spisefri dag i løpet av uka, hevdet han.

Det skal sannelig ikke være lett å ta ansvaret for at voffsen ikke lider nød. For mye og for lite skjemmer alt, sies det, og det gjelder nok på dette området. Sist jeg var hos veterinæren luftet jeg noen tanker om tilstanden mens Bamse (68 cm mankehøyde) ble veid inn på sine vanlige 45 kilo. Han er, i motsetning til en del andre bernere jeg vet om, ikke noen matulv som hiver seg over matskåla når det serveres. Jeg syntes både ryggrad og ribbein kanskje var vel lette å telle. Doktor Dyregod mente derimot at han var i godt hold og absolutt ikke trengte noe mer å dra på. Litt kan nok skrives på kontoen for at fyren driver med fuglehunder, men likevel.

En annen som satte dette med hund og fôring i perspektiv for meg var «den ville mannen» Kristoffer Clausen. Han gjorde seg noen tanker på hva vi utsetter hunden for i kjølevannet av hav vi selv gir oss i kast med. Selv har han det siste året som et eksperiment levd utendørs på steinalderdiett, altså bare spist det han selv kunne fiske, jakte og sanke i skogen og fjellet innerst i Sogn.

Med på dette ganske ekstreme friluftsåret hadde han sin ni år gamle gordonsetter Frøya. Men mens han gjorde seg avhengig av jakt- og fiskelykke, lot han hunden få sitt vanlige tørrfôr. Det gjorde han fordi hun ble brakt inn i dette uten å bli spurt. Frøya var ikke en del av eksperimentet, derfor skulle hun heller ikke utsettes for skiftende hell og varierende tilgang på mat. Uansett hva vi finner på å utsette oss for, enten det er fråtsing eller faste, er det ingen grunn til å overføre dette til hunden.

Vår hang til å unne oss litt ekstra knask når høstmørket siger på, blir ikke bedre av at vi deler med voffsen. Kosemat kan drepe hunden din, på kort eller lengre sikt. Sulteforing er ille, men det er nok mye mindre utbredt enn det motsatte. «Kjendisveterinæren» Trude Mostue satte fokus på dette i i VG midt i august. Vel har hun tidligere vist at hun ikke har all verdens peiling på berner, men her har hun et poeng å formidle til oss og alle andre hundfolk. Det har skjedd mye på matfronten siden bestemors hund ble gammel og grå på middagsrester og det den ellers fikk slengt til seg.

For i motsetning til bestemor har mange av oss fått smaken på finere ting enn hjemmelagde kjøttkaker i brun saus. Samtidig har samfunnet utviklet seg slik at hunden ikke lenger er en brukshund, men et familiemedlem som bruker mye av dagen på å vente på en times rusletur om kvelden. Dette gjør den utsatt for overfôring og usunn mat. - De får servert gourmetmat og blir tilegnet nærmest menneskelige behov, men det vi må huske på er at hunden ikke har de samme smaksløkene som oss mennesker og derfor ikke de samme behov for varierte smaker, sier Mostue til VG.

Hun påpeker også at for mye menneskemat er skadelig for hunder på grunn av høyt fett, salt og sukkerinnhold. For ikke å snakke om konserveringsmidler og andre tilsetningsstoffer.
Ikke søtt støtt, sies til barn. Reklamen prøver seg med «ingen Kims, ingen kos», men hunder trenger ikke slikt selv om de ser på oss med store, bedende øyne. Det var slik de vant seg en plass hos menneskene og det var derfor de vil være der. Vår jobb er å holde igjen slik at vi kan ha berner'ne våre så lenge som mulig. For du vet; Ingen berner, ingen kos.

Skrevet for Berner'n, medlemsbladet til Norsk Berner Sennenhundklubb, og publisert i nr. 3-2010

torsdag 14. oktober 2010

Hvor skal min neste berner komme fra?

Neida, bamse har ikke forlatt meg selv om det har vært stille her ei god stund. Ettersommeren og høsten så langt har vært så fin at vi har hatt mye annet fore enn å sitte inne foran skjermen. Men på oppdrag fra det store fellesskapet av bernergale har jeg altså gjort meg noen strategiske tanker. Selv om jeg har hatt berner i over tjue år mer eller mindre sammenhengende, er hver ny hund et prosjekt for seg. Når familierådet har bestemt seg for å gi oppholdstillatelse dukker det avgjørende spørsmålet opp; Hvor skal berner'n komme fra? Ja, for andre raser kommer vel strengt tatt ikke på tale, gjør det vel?

I min spede bernerbarndom startet jakten på en bernerpels med en telefon til NKK. Der henviste et hyggelig menneske meg til valpeformidler Torild Maudal i Krokstadelva. Resten er en historie med stadig flere sider etter som årene og hundene går. Den gangen var annonsering av valpekull i aviser og blader nesten å anse som en fallitterklæring. Det var bare noen suspekte valpefabrikker og de såkalte useriøse som drev med slikt. For en ordentlig oppdretter innenfor klubbmiljøet trengte ikke bruke budsjettet på markedsføring. Bernerannonser i aftenposten og andre storaviser ble møtt med annonser for NBSKs valpeformidling... Men tidene har forandret seg.

Forandringen heter i veldig stor grad internett. Valpeformidlingen har fått nettside med ventede og fødte kull med navn, adresser og alle detaljer. De fleste oppdrettere har hjemmesider og blogger som de oppdaterer med planer og fødsler. Bare sjekk bloggrollen til høyre. På sosiale medier som Facebook og lignende kan man følge med fra parring til levering nesten dag for dag med bilder anekdoter og innimellom en videosnutt. Jeg har inntrykk av at oppdretterne har mer enn nok kandidater å velge mellom når valpene skal fordeles i nye flokker.

Men jeg registrerer at det finnes en annen verden også. For med jevne mellomrom dukker det opp annonser for bernere på finn.no, annonsetjenesten på nettet som har overtatt for Aftenpostens papiravis. Og her er det mye rart, både på godt og vondt. Det vonde får blodet til å koke hos en innbitt bernernerd. For det er blant nettannonsene mange starter letingen etter en valp. De sitter hjemme i stua uten kontakt med erfarne bernereiere eller modererende innspill.

Annonser på nettet snakker sitt eget språk. Noen annonserer for å få solgt unna, mens andre er ute for å finne valpekjøpere i sitt nærområde som kan følges opp tett. Jeg føler at det gjør en
stor forskjell. Jeg pleier å si at en god oppdretter ikke har valper å selge, men han betror deg en bebbis.

Jeg forundres over annonsene som bare ramser opp at foreldrene er friske, sosiale og fri for AD og HD. Det er selvfølgelig vel og bra, men det er likevel ikke mer enn et minimumskrav? Var de ikke såpass burde de heller ikke vært avlet på. Og hvis det utover dette bare står et fornavn, et uregistrert mobilnummer og beskjed om at bare SMS vil bli besvart ser jeg liksom ikke poenget. Jeg fatter ikke hvordan noen kan finne på å spandere over 10.000 kroner på en oppdretter som i utgangspunktet gir beskjed om han ikke vil snakke med deg. Hvordan skal det bli når handelen er gjort og valpen er ute av syn og ute av sinn?

Dette er hva jeg oppfatter som klare faresignaler i annonsene:
  • Ikke fullt navn
  • Ikke full adresse
  • Oppgitt telefonnummer stemmer ikke med evt. navn og adresse
  • Lav pris eller ikke oppgitt
  • Er behjelpelig med levering/transport
  • «Kan registreres hvis ønskelig» (NKK registrerer bare hele kull, -før levering)
  • Krav om depositum
  • «Ledig valp pga. avbestilling» (Hvorfor det, mon tro?)
  • Bilder mangler, er lånt eller viser andre hunder enn de aktuelle. 
Men jeg har også registrert annonser så flotte at jeg nesten ikke kunne la være å ringe selv om jeg altså ikke skal ha valp.
  • Fullt navn og adresse
  • Invitasjon til kontakt
  • Navn og reg.nr. på avlsdyr, samt bilder
  • Litt om kombinasjon og historikk
  • Litt om forventning til kjøperne
Jeg har vondt av førstegangskjøpere hvis eneste inngangsbillett til bernerverden er internett. Særlig hvis de er uten referanser og kjennskap til rase, avl- og oppdretterarbeidet. Kontakten min med valpeformidleren ga meg ikke bare kontakt med en oppdretter, men også lokale ildsjeler hvor jeg kunne prate og klappe på levende dyr uten at det lå noen agenda for utfallet. Ikke minst var det nyttig til å sette ord på hva slags hundehold jeg selv tenkte meg. Det er litt det samme som når man skal kjøpe hus eller bil. Det finnes utrolig mange små, men viktige ting man bør være klar over. Det er ikke alle disse som er like enkle å resonnere seg fram til, og en del avdisse spørsmålene besvares ikke alltid best av dem som har avlshunder de er stolte av og et kull som skal ut av huset med mer eller mindre lett hjerte.

Det bor en myrsnipe i oss alle. Vi er våre barn, våre venner og våre hunder nærmest. Også blant bernere finnes det individer som bare en eier eller oppdretter kan elske. Så på samme måte som jeg tar med meg en bruktbil jeg lurer på å kjøpe til NAF fordi jeg selv bare har overfladisk peiling på bil, vil jeg også rådføre meg med folk som har hatt flere og andre hunder enn meg. Fortrinnsvis noen som ikke er i kjøpemodus selv.

Alle valper er søte og bernervalper er uimotståelige. Mens en kranglete bil kan fikses med verksted og nye deler, er det verre med en kranglete hund. Særlig når den legger femti kilo med tenner og klør bak meningene. Temperament og sosial pregning er ikke tilsalgs i løsvekt. Et av de gode rådene jeg fikk veldig tidlig var og ikke gå på besøk i valpekassa hvis det ikke var aktuelt å ta hund derfra. Med et loddent lite sjarmtroll i fanget er det vanskelig å stille de vanskelige, men viktige spørsmålene både til seg selv og oppdretter. Anledningen inviterer liksom ikke til kritiske spørsmål om helse, slektshistorikk, bakgrunn for kombina- sjonen og hvorfor hannhunden bare ble stilt én gang, om enn med HP som junior. Man vil jo helst ikke snakke seg ut av ventelista heller.  Det første man bør gjøre i jakten på en bernervalp, er å melde seg inn i NBSK eller en lokal hundeklubb. Dette medlemskapet gir adgang til NKKs database Dogweb, som igjen gir deg anledning til å se oppdretteren i kortene og sjekke opplysninger om foreldre, søsken og tidligere kull.

Men uansett er min konklusjon når valget skal gjøres; Jeg kommer ikke til å vurdere valp fra en oppdretter jeg ikke ville latt ungene mine overnatte hos. Og så håper jeg ingen ville selge meg en valp med mindre de kunne tenke seg å ha meg som overnattingsgjest.

Skrevet for Berner'n, medlemsblad for Norsk Berner Sennenhundklubb og publisert i nr. 3-2010

onsdag 4. august 2010

Endelig litt hjernetrim

Kjeeeeeedelig!
Det er blitt en del fisketurer de siste dagene. Og Bamse er ikke vanskelig å be. Han hopper inn i bilen, legger seg pent i kanoen når vi bruker den eller trasker ivrig med gjennom skogen og opp i fjellet når vi tar beina fatt for å finne fiskevann. Men hva så? Bildet ved siden av her taler sitt tydelige språk. Selv for en tålmodig hund er fisketurer til sjuende og sist bare venting og atter venting mens jeg svinger stanga. Ikke liker han fisk heller. Det er i det hele tatt nesten fullstendig formålsløst.

Da skulle gårsdagens kveldstur til Botnavatnet bli ganske annerledes, selv om fiskestanga var med da også. For mens jeg gjorde klart fiskeutstyret ble vi 'overfalt' av et ullent trekløver, og de var sannelig ikke sin rolle bevist i forhold til fremmede mennesker med hund. Det ble ikke så mye fisking, for her var det bare å sette mobilkameraet i videomodus og henge med på dramatikken. Hos gamle Bamse'n fikk instinkter, reflekser og eventuelle små grå nok å gjøre da han møtte noen som om mulig var enda mer rolleforvirret enn ham selv. Videoen nedenfor taler for seg selv.

fredag 30. juli 2010

Liv til lands og til vanns

Jeg synes faktisk det har vært en ganske fin sommer så langt. Det har ikke vært veldig varmt, det har ikke vært veldig vått og vi har fått gjort en god del av de tingene vi hadde satt oss fore på turfronten. Skal jeg absolutt trekke fram noe negativt, må det være at en litt uforsiktig parkering kostet meg en spennende tur på Hardangervidda. Pengene ble lagt igjen på bilverksted for å få eksosanlegget til å henge sammen igjen. Men OK, den må jeg ta på egen kappe og heller titte litt lenger ned på lista over turprosjekter. Det er heldigvis nok å ta av. Og selv om det snart er august, er det fremdeles sommerdager i vente.

Bamse i kano kan gi forskyvinger i lasta
Store deler av juli har Bamse vært utlånt som gårdshund hos svigers. Det er noe han liker veldig godt. Da ligger han på tunet og følger med trafikken på veien forbi huset, kjefter på fuglene som truer bær og busker og teller skipshunder i gjestehavna. Selv skulle vi østover en tur, og selv om bernerabstinensen reiv hardt i sjela etter tre uker uten en hund å lufte trøster jeg meg med at gammer'n ble spart for flere døgn til sammen timer i bilburet. Når så gjensynsgleden er stor og hjertelig er alle sorger slukket. Vi plukket med oss kanoen for å prøvekjøre en nykjøpt fiskestang. Det er ingenting som en omgang ørretterapi, og denne gangen kunne vi forbløffe en familie med vimseschäfer med hvor lett og enkelt det er å få en stor hannhund på plass i en kano. Det ble bare to fisk, men det var både husets katter og barn fornøyd med.

Bamse er rolig i både båt og kano. Han går fram til ripa og venter til han får beskjed om å gå ombord. Der finner han seg til rette og legger seg. Litt mer uro er det ombord i motorbåter. Der må han likesom gå litt fram og tilbake for å sjekke at alle er med og på plass, men så kan han finne noen å sette seg inntil og roe seg. I motsetning til andre situasjoner hvor han skal ha seg frabedt å bli dytta, dratt eller på andre måter 'hjulpet' på plass, er ikke det ikke noe krangling på å bli lempa på hvis det er litt langt opp eller ned når båten er stor.

Men om bikkja er rolig i båt, er det ikke tilfelle om han skulle få ferten av pinnsvin, og slikt er det en del av ute i svigersland. Vi kan gå rolig en kveldstur. Så stuper han brått inn i kratt og buskas i veikanten og med et glefs har han tatt knekken på stakkaren før jeg rekker å stramme lenka. Pigger og intens fresing har overhodet ingen effekt, og med skam å melde har han tatt livet av et par stykker i min tid. Jeg har fortalt Bamse i klartekst hav jeg mener om sånn oppførsel og forklart ham at pinnsvin er fredet. Men det når liksom ikke inn. Hverken jeg, tidligere eier eller oppdretter har noen god forklaring på hvor dette intense hatet til de piggete dyra kommer fra. Har du en god forklaring, hører jeg gjerne fra deg i kommentarfeltet.

torsdag 15. juli 2010

Gratulerer Embla

Veteranhunder er stas. Vakre, velfungerende veteraner er enhver oppdretters drøm, og når alt dette klaffer på en verdensutstilling blir det en opplevelse som vanskelig kan overgås.

Den 27. juni i år ble berner sennenhundene bedømt under verdensutstillingen i Herning i Danmark. Kremen av vakre hunder fra hele verden var samlet, og selvfølgelig en aldri så liten skare fra Norge. Blant disse var nesten ti år gamle N Uch Embla Noblige av Sennenlio. Hun gjorde det godt på Vestlandsspesialen, men at den samme hunden skulle gå hen og bli beste veteran blant bernerne på verdensutstillingen skulle det nok mer enn lokalpatriotisme og ønskedrømmer til for å forestille seg.

Ikke dessto mindre må jeg få gratulerer både Embla og eiere/oppdrettere Gerda Hagerup og Tore Fjeldberg på Kennel Sennenlio med tittelen VWW10 - Veteran World Winner 2010. Embla er nesten to år eldre enn Bamse, men de har altså samme far, N S Uch Fanaberner'ns Snorre Martell. Vi stjeler oss til å sole oss litt i glansen som slektskapet gir.

Stå på, Embla! Bamse og jeg applauderer, og skal komme etter i alder og utmerkelser.

onsdag 14. juli 2010

Ferietid og bernerabstinens

For tiden er Bamse gårdshund hos svigers. Det trives han sikkert med, bortsett fra når noen setter seg på gressklippertraktoren. Da skal det kjeftes. Det skulle vært morsomt å vite hva det egentlig er som foregår i kulissene bak de brune øynene hans og som setter i gang kjeften. Han lager jo stort sett ikke en lyd ellers, bortsett fra hvis han tror noen kan komme til å tråkke på halen hans. Den har han minst en halv meters personlig sikkerhetssone rundt. Om noen trår den for nære, spretter han på beina med et irritert snøft og ser bebreidende på overtramperen. Men altså, han trives svært godt på småbruket i Hyllestad. Utover kommentarene til traktorbruken, har vi ikke hørt et pip.

Nå i sommer er han altså avløser i hobbylandbruket. Jeg er derimot på 'ferie' med kone og barn omtrent ti timers kjøring unna, og har vært det i over ei uke. Bamse har ikke noe imot å kjøre bil, men han er dårlig på å slappe av. Dermed blir han både stiv, sliten og varm, så i tillegg til en del praktiske sider lot jeg meg overtale til å sette ham i pensjon. Dermed kan ferieturen best omtales som kjedelig hva bernerdilla angår. Jeg har sett én tricolor pelskladd i anstendig størrelse så langt, men sosiale plikter hindret meg i å overfalle hund og eiere. Det finnes altså en skjult reserve av god oppdragelse ett eller annet sted i systemet. Men det tar på. Før eller siden kommer mangelen på bernerhår i kosten til å slå ut i mangelsykdommer.

Så mens jeg prøver å finne en midlertidig løsning på problemet som ikke går ut over uskyldig tredjepart, kan jeg kort fortelle at før Bamse og jeg skilte ferieveier tok vi en liten tur til fjells. Bildene denne gangen er fra denne turen. Meningen var å bestige Fureviknipa like ved alpinbakken i Blomlia. Utsikten derfra fristet i midlertid oss (dvs. meg) til å tusle videre mot nabotoppen Skinnbroka, og da vi først var kommet dit, var Fauskevarden bare et punkt på veien tilbake til bilen. Men på Fauskevarden traff vi først en entlebucher sennenhund. Deretter tilbød en snill nabo som også hadde funnet veien til fjells, å kjøre meg tilbake for å hente bilen hvis jeg hadde lyst til å gå videre til fjerde og siste fjelltopp på denne siden av E39, Halbrendsnipa. Været var fint, klokka var ikke mye og oppglødd av fine hunder og hyggelige folk la Bamse og jeg i vei ditover. 

Det skulle vi, eller rettere sagt mest jeg angre. Det ble minst ett fjell for mye. Overmot har sin pris, og den siste biten ble både tung og kronglete hvor jeg selv sleit med balansen. Enkelte steder måtte jeg i tillegg bruke selen for å gi Bamse litt ekstra løft for å forsere bratte skrenter. Turen fra varden og ned mot veien var styggbratt, sleip og våt. Jeg kan ikke fatte hvordan noen orker å gi seg i kast med den ruta oppover. Men dem om det, vi kom helskinnet ned og der traff vi på en kjekk kar som jeg kjenner fra NAF-stasjonen i Førde, og han tilbød oss skyss hjem. Dermed slapp vi å traske hele veien ned og gjennom byen. Det må jeg si var ypperlig medlemsservice. Godt gjort å invitere en svett mann og hans store og til dels våte og sølete hund med i sin svarte og skinnende BMW.

- Uansett, fra pålitelige kilder får jeg nå opplyst at noen venner fra oppveksten har skaffet seg bernere. Tror kanskje det er på sin plass å sjekke det. Bernertilsynet tar saken.

søndag 27. juni 2010

Det er ingen skam å bare gå tur

De færreste bor i dag slik at de bare kan åpne døra og sende dyret ut på egne poter. Hensikten med hundeholdet kan være så mangt. Det er ikke noe problem å fylle alle ledige hull i tidsskjemaet med trening og forberedelser til eksteriørutstillinger, lydighet, agility, flyball, avl og oppdrett, trekk, kløv, spor og andre brukshundøvelser. Du kan delta på treff og kurs og seminarer og ta hundefaglig utdanning til du blir blå i ansiktet. Men før du kommer til noe av dette må altså bikkja luftes, og disse lufteturene er viktigere enn du tror.

I seg selv er jo ikke turbehovet så vanskelig å stille. De fleste jeg har presentert berner for sier at de først og fremst skal ha en famiiehund og turkamerat. Som kjent er berner sennenhunden generelt sett ikke en krevende rase når det gjelder arbeidoppgaver eller mosjon. Selvfølgelig er det forskjell på bikkjer som det er på folk, men jeg har altså tilgode å se en berner som blir stressa av ledige stunder. Jeg pleier å svare de som spør om mosjonsbehovet at en berner blir du hva du selv er. Er du sofamenneske, får du sofahund. Men er du fjellgeit, følger den deg gladelig hvor som helst og når som helst. Men bakom ligger det en skjult forventning om at man skal gjøre noe mer med det når man først har en hund i huset.

Mange har en slags dårlig samvittighet fordi de ’bare’ går tur med hunden. Det er det liten grunn til. Mitt hundehold er først og fremst sosialt betinget; Jeg liker å ha hund. Dessuten hjelper det til å få meg opp og ut. I tillegg er en hund, og i særdeleshet en berner, kontakt-skapende. Det er ingen tvil om at dette er vesentlig de dagen hvor dørstokkmila er urimelig drøy. Men jeg kan altså ikke henge med på alle slags aktiviteter som finnes innenfor hundesporten. Det bli en utstilling eller to i året mest for å treffe gamle kjente, og så er det noen fellesturer i ny og ne. Men vi er ikke der når den lokale hundeklubben har trening hver mandagskveld. Både Bamse og jeg synes det blir for mye stress og mas. Da går vi oss heller en god tur.

Å gå tur med hunden er sterkt undervurdert. For det er ikke bare rusling vi bedriver. Det er trening, kommunikasjon og læring både for meg og den firbeinte. Vi bygger flokkfølelse. Forskjellen mellom våre turer og andres kurs er at vi tar det litt saktere og lar trenings-situasjonene komme til oss heller enn å få dem arrangert. På våre turer møter vi folk, syklister, biltrafikk, hunder og andre dyr. Vi trener lineføring på fortauet, og fri ved fot og innkalling i skogen. Fotografering er en ypperlig anledning til å bruke avstandskommandoer. Det er fascinerende å se hvordan hunden etterhvert lærer seg å lese terrenget og gjøre veivalg. Det er ingen tvil om at han bruker nesa til å orientere seg selv om vi aldri har ’trent’ på spor. Poengene for utførte øvelser deler vi ut selv, og belønningen er at samarbeidet mellom hund og menneske blir bedre og bedre samtidig som vi høster unike opplevelser.

Det største problemet i hverdagshundeholdet er kjedsommeligheten. Når du har gått langs de samme veiene, sett og hørt de samme inntrykkene blir autopiloten påtrengende. Da er det ikke noe gøy lenger. For å motvirke det benytter vi oss ubeskjedent av alle muligheter. Vi henger oss på når turlaget drar avgårde. Vi går turorientering og tar innkjøpene med hjem i pulk, vogn eller kløv. Det er bare fantasien som setter grenser.

God tur!


Denne posten ble opprinnelig skrevet for Berner'n, medlemsblad for Norsk berner sennenhundklubb, og sto på trykk i nr. 2 - 2010.

tirsdag 22. juni 2010

Festen er over, (men det er kake igjen)


Så var Vestlandsspesialen over og vi har faktisk vært hjemme i over ett døgn når dette legges ut på nettet. Det går liksom litt utover hode og ressurslager når man har det så intenst hyggelig i to døgn og skal kjøre tre timer i solsteika etterpå. Men både Bamse og undertegnede kom da helskinnet hjem uten sovepause selv om det holdt hardt på slutten.

For søndagen på Lone camping fulgte opp der lørdagen slapp, og vinden hadde løyet såpass at det ga en følelse av sommer. Enkelte trakk i t-skjorte og kortbukser, selv tok jeg ikke sjansen og beholdt ei lett turjakke på. Det har gitt meg et artig skille tvers over håndbaken. Det var rett og slett en ny deilig dag i bernerverden, og denne gangen var det vennene fra avdeling bergen og omegn som hadde regien.

Dagen dommer var Sonja Gorbould fra England, en bernerautoritet av de sjeldne. I forhold til lørdagens tyske kollega som var raus med de røde sløyfene ble det raskt klart at denne dommeren brukte skalaen på en ganske annen måte. Hun delte ut blått i den grad at jeg så for meg at en plassering denne dagen kunne sitte langt inne. Særlig fordi hun, i motsetning til hva jeg trodde var trenden at engelske dommere foretrakk lettere og mer høyreiste hunder enn dommere fra kontinentet, helt tydelig gikk for de massive og brede trekkene. Med fingeren godt plantet i jorda vet jeg godt at Bamse definitivt ikke er av de kraftigste.

Men om dagens dommer var streng med de unge og lovende, hadde hun et stort hjerte for gubbene i veteranklassen. Hun var «delighted» over å se hele fire veteraner presentert i ringen, og tok seg god tid til å småprate og nesten kose med hver av dem. Og så skulle vi løpe, men bare én runde. Det fikk være nok i denne varmen, mente hun. Etter en ny gjennomgang plasserte hun hele rekka i omvendt i forhold til katalogrekkefølgen og ga alle sammen 1. premie kvalitet (1VETK), men holdt tilbake CK fordi ingen av dem ville nå plassering i beste hannhund. Derfor ville hun spare dem for anstrengelsen. I ettertid syntes jeg ikke det var varmt, og kanskje kunne Bamse ha løpt seg opp en plass eller to bare på kondisen. Noen flere runder i ringen hadde definitivt ikke plaget fjellvandrerer min. Men for all del, jeg var storfornøyd med rød sløyfe og hederspremie. Plasseringspremien var et hjemmestrikket sitteunderlag med bernermotiv. Veldig flott å få premier med sjel og særpreg denne dagen også.

Så resten av dagen gikk med til å følge bedømmelsen, klappe for vinnere, kjøpe pølse, brus og lodd, samt prate hund og annet med kjente og mindre kjente. Gud bedre, så herlig det er å fråtse i likesinnede for oss som er bosatt litt utenfor allfar bernervei. Kontakt via diverse digitale kanaler kan ikke måle seg med dette. Så konklusjonen er klar på ett punkt i alle fall. Blir det ny Vestlandsspesial i 2012, fristen for å  søke om arrangement i 2011 er forlengst ute, så kommer jeg. Og holder ikke Bamse seg i live så lenge, er det definitivt en god plass å starte jakten på en etterfølger. Sånn er det å ha bernerdilla på alvor.

Tusen takk for festen.

lørdag 19. juni 2010

Fint ferdig


Bamse og jeg har funnet roen i teltet etter en storartet dag på vestlandsspesialen. At det gikk over all forventning i utstillingsringen blir nesten bare som bonus å regne. Det beste var sola, stemningen og det gode humøret som preget alt som foregikk. En ekstra applaus må sendes til folka fra Rogaland som ikke bare reiser til Bergen for å stille ut, men som gjør det for å arrangere. De skulle hatt premie. At dagen ble avsluttet med over femti feststemte entusiaster benket ved et langbord og med heftig grilling får de ta som en takk for innsatsen.

Vi har altså hatt det veldig fint i dag og det ble altså en god dag i ringen. Bamse skulle konkurrere mot to andre veteranhanner. Plasseringspremiene, håndmalte takskifer med bernermotiv, var så flotte at det viktigste var nesten oppnådd da den sveitsiske dommeren ga oss rød sløyfe for 1. premie kvalitet. Da hun i tillegg fant Bamse god nok til 2. plass i klassen, bare slått av en ti år gammel ringvant champion, var det gjort. Det var ingen grunn til å deppe selv om vi ikke nådde opp til plassering i konkurransen om beste hannhund.

I morgen er det en ny dag, en ny utstilling og en ny dommer. Det blir like spennende og alle muligheter er åpne når det gjelds utfallet. Men folka og hundene er de samme, og da blir det bernerfest uansett, og nå virker det som vinden har lagt seg. Men sommertemperatur er det absolutt ikke.

Klare til fest


I kveld har camp bernerdilla etablert seg på Lone camping ved Bergen. I hele to dager skal vi kose oss sammen med likesinnede på vestlandsspesialen, en dobbeltutstilling som bernerklubbens avdelinger i Rogaland og Bergen og omegn har gått sammen om.

Så i morgen skal Bamse i utstillingsringen for første gang i år, for første gang på over ett år og for første gang som veteran. Som tidligere nevnt er det altfors få bernere som når denne alderen. Derfor er det litt ekstra stas å kunne vise ham fram. For han er ikke mye preget at alderen. Du må ganske nær innpå snuta hans for å oppdage at det har begynt å dukke opp noen grå hår i de brune feltene på snuta og over øynene. I adferden er han like aktiv, sprek og nysgjerrig som han alltid har vært. Det er ikke noe som tyder på at han har begynt å roe ned.

Helgens dommere kommer fra England og Sveits Tyskland. Dermed kan det bli interessant å se hva slags hunder de setter opp og om de foretrekker ulike typer. Uansett utfall kommer det mange gamle kjente hit, på om vi skulle bli fort ferdige i ringen, er turen på ingen måte forgjeves. Da blir det bare mer tid til å skravle med folk det er altfor lenge siden jeg hadde øyenkontakt med sist.

Håper bare denne sure nordavinden kunne gi seg slik at vi faktisk kunne kjenne at det er midtsommer om noen få dager.

fredag 4. juni 2010

Sommer'n har tatt oss

I vinter kom snøen tidlig og den lå lenge. Da våren endelig slo gjennom etter et par ekstraomgangen med snø viste det seg at å komme gjennom natten uten kuldegrader satt langt inne. Men nå er vi der, og godt er det. Vi har virkelig sett fram til å komme i gang med utelivssesongen.


Ved disse tider i fjor kjøpte jeg (enda) en gang pose med kart og kodekort til turorienteringa. Tanken var at det kunne gi kjærkomne avbrekk fra de vanlig lufteturene. jeg synes det blir kjedelig å gå de samme veiene og stiene dag ut og dag inn, og det er ting som tyder på at Bamse har det på samme måte. Halen henger og det ser ut som han mener at «Joda, det er kjekt å være ute, men denne utgaven har jeg lest altfor mange ganger allerede. Finn på noe nytt'a, sjefen!» Så i tillegg til budeiebesøket i Rondane og litt annet tok vi alle postene som var hengt ut, og innkasserte vårt første gullmerke. Etterpå takket vi for samarbeidet med o-gruppa i Førde IL i Bamsebloggen hvor vi uttrykte håp om nytt avtale i år.


Så da annonsen sto i avisen var jeg ikke sein om å oppfylle min del av avtalen. Gjestene var mer enn så vidt ute av huset etter familiefest i pinsehelga før vi var klare til utflukt med kart og kompis. Enkelte regnbyger la ikke noen demper på moroa. Så bare seks dager etterpå, etter en skikkelig lang og solrik søndag på heia overfor Sundsdalen, hadde vi funnet alle førtisju -47- postene fordelt på fire terreng. Alle sammen dokumentert med geotagede foto. Litt nedtur kanskje å brenne av alt på ei uke, men det er jo lov å finne postene flere ganger. Dessuten flyttes jo notisboka på månedens post og da må vi jo avgårde for å signere den på nytt sted. Men atter en gang takk til o-folka i idrettslaget som legger så godt tilrette for oss som ikke kan få nok av slikt.


Denne helga er det sommerfest i Førde med konsert og styr både fredag og lørdag, og de har fått full klaff med været. For vår del utnyttet vi det til å ta med telt og sovepose og stikke til skogs. Ikke så veldig langt, bare opp til Bekkjevatnet og inn til Hunsrasta. Enn så lenge kan vi regne med å ha stedet for oss selv om natta, så vi dro opp til sånn passe leggetid. Satte opp teltet, rullet ut soveposen, fyrte opp et lite bål med veden Bamse bar inn i kløven og nøt litt nattmat i den lyse sommernatta. Vi gjorde det samme for et par uker siden, og gleden ved å våkne sammen med hunden i et solvarmt telt slår aldri feil. Det er forsåvidt ikke nødvendig med solvarmen heller. Uansett hvor Bamse ligger når jeg sovner, har jeg ham tett inntil meg eller halvveis oppå liggeunderlaget når jeg våkner. Det er verdens beste måte å våkne på.


Så står vi opp, ordner oss frokost, pakker sammen og er ferdig lufta når vi kommer hjem. Veldig praktisk egentlig. I løpet av sommeren sikter jeg på å finne et sted litt utenfor allfarvei hvor jeg kan etablere en base camp og la teltet stå fra gang til gang. Jeg har fått noen tips av en lokal kjentmenn og skal på synfaring en av dagene. Så får vi bare håpe at aktuelle grunneiere synes det er en like god idé som jeg synes.

lørdag 15. mai 2010

Servicehund i travle tider

Med kristi himmelfartsdag på torsdag, 17. mai på mandag, tre barn i skolekorpset og slekta på tur for å feire en femtenåring i pinsen blir det fort rimelig travelt i heimen. Så travelt ble det på innimellomfredagen at da vi endelig kom oss til butikken var de utsolgt for brød.


Dermed var det klart at vi måtte være på pletten tidlig på lørdag hvis det skulle bli frokost, skole- og lunsjmat dagen derpå, altså 18. mai. Men Bamse'n blir så lett lei seg hvis han ikke får en skikkelig tur for å komme i gang med dagen. Det er et kunststykke å stable tid i sånne situasjoner, særlig når hundelufteren ikke har evnen til å stå opp før dagslyset får noen timer på seg.


Da er det greit å ha servicehund. Vi fikk brød og tur ut av akkurat samme tida, og noen kilo sukker for å legge litt trening i det. Fire brød á 750 gram, fire kilo sukker og én kilo kløvsekk. Åtte kilo på ryggen og to kilometer hjem i nydelig maivær var en grei start på dagen.


Og jeg behøvde ikke å holde noe annet enn lenka og retningen.

mandag 10. mai 2010

Den dagen det var så bratt

Det var en helt alminnelig, døsig mandag morgen helt til fruen hadde fått skolebarne ut døra og satte øynene i hjemmesitterne Bamse og meg. «Og hvor har dere tenkt å gå tur i dag?» spurte hun. «Tja, kanskje opp på Viefjellet» sa en stemme som jeg bestemt kunne gjenkjenne som min egen. Viefjellet er et kjent turmål, godt synlig fra verandaen vår, men også en anerkjent styrkeprøve. Stien opp til toppen er bratt, til dels styggbratt og det er få steder å hvile. 


Om det var lurt å ta løs på dette prosjektet bare tre dager etter sjokkturen til Fauskevarden vil tiden vise. Men vi la i vei, og kavet oss både opp og ned igjen. Oppturen gikk fra Vieåsen, mens nedturen gikk via Soleide og hjem over Viebøen. Dermed kan vi krysse av enda et sjufjellsmål, hvile våre skjelvende ben og motta velfortjent selvskryt. Men det blir nok en stund til neste gang vi utfordrer melkesyra på Viefjellet. På den annen side er det ikke mange stigninger som kan skremme oss nå, i alle fall ikke så lenge vi har stuedøra innenfor synsvidde.



På Viefjellet

søndag 9. mai 2010

Fjolls til fjells

Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde på fredag, men det var så gledelig og overrraskende av det er verdt en bloggpost. Inspirert av hvor godt Bamse og jeg klarte å henge på turfølget opp til Hornnesstølen og Nyevarden (583 moh) på onsdag, satte jeg meg altså ned på ettermiddagen og laget en liten oversikt over topper og turer vi hadde vært på. Ja, og dermed virket det bare naturlig å sette opp noen turmål vi kunne tenkes å nå i løpet av sommeren. Førde er omringet av fjell og har som Bergen en sjufjellsrute. Ikke at vi har tenkt å prøve oss på den i et strekk, men mulighetene er altså mange nå som vi har fått smaken på motbakker igjen.


Men fra sofaen registrerte jeg at kone og eldste datter dro på seg yttertøyet for å nyte langåpne butikker. Sola skinte og i hodet mitt så jeg for meg det nesten snøfrie partiet mellom Nyevarden og Førdsnipa. Der og da syntes jeg det var en god idé å dra opp til Vasslia for å se hvordan forholdene var på Fauskevarden, ett av de sju fjellene. Det ligger lagelig til ved Rv609 mot Askvoll bare et drøyt kvarters biltur fra kjøpesentrene, men er mye morsommere enn dem. Som tenkt, så gjort. Vi rasket med oss vannflaske, Sportlunsj og nøtteblanding og kastet oss i bilen.


Allerede ved parkeringsplassen ved tunnelen gjennom Nordheia gikk det opp for meg at vel var det ganske snøfritt opp til 600 meters høyde, men ikke helt opp til 850. Det så veldig hvitt ut oppover, men var vi først kommet oss ut kunne vi jo se hvor langt det gikk an å komme seg. Hadde vi ikke kvelden for oss og dermed fritt leide? Første delen var vei innover fra riksveien, deretter på sti over myr, torv og enkelte gjenstridige snøflekker.


Etterhvert som vi vant høyde ble det mer snø og mindre lyng. Bamse og jeg var visst ikke de første som tok turen denne dagen, for vi kunne se både fotefar og skispor som gikk ganske direkte inn i det snøkledde bratthenget. Den veien hadde ikke jeg lyst til å gå, for snøen bar dårlig. Uten gamasjer ble det litt snø ned i fjellstøvlene når jeg tråkket gjennom. Men hvis vi holdt oss på de bare flekkene og bare krysset snø der det var nødvendig kunne vi komme oss ganske langt oppover. Så vi krysset oss av gårde gjennom labyrinten og fant stadig nye unnskyldninger for ikke å snu.


Kombinasjonen av frisk luft, sol og utsikt virker som narkotika på meg. Det kan være så vanskelig som det vil å komme seg ut gjennom døra, men når jeg først kommer i gang er det vanskelig å stoppe. Med Bamse foran i kjørestrikk blir det ikke enklere. Han har etterhvert blitt svært lydig på retningskommandoer sånn at han kan styres fram gjennom terrenget. Sikter han på feil side av en hindring skal det ikke mer et forsiktig 'nei' til, så tar han et par skritt bakover og går på andre siden. Sånt er veldig nyttig i tillegg til at han bidrar med 'en hånd i ryggen' og ekstra balanse når det trengs. Og så er han en svært entusiastisk ledsager som alltid søker framover. Plutselig var vi kommet helt opp under bratteste henget og det var ikke lenger noen vei utenom snøen.


Men nå var vi også kommet så høyt at snøen faktisk bar oss, så vi tråkket bort til stien våre forgjengere hadde gått opp, sparket tærne inn i snøen og tok et steg av gangen. Over oss lokket en blå himmel over snøkanten og vi hadde sola som varmet i ryggen. Trekkhunden hadde såvisst ikke noe ønske om å snu, og i det bratta ga seg var det nesten fri sikt til toppen. Jeg elsker den følelsen og de kreftene som sparker inn når du skjønner at målet er innefor rekkevidde tross alle bange anelser. Den jublende gleden som kommer idet fjellet flater ut og slipper deg fram til varden er terapi for så mangt. Her oppe var det hverken folk eller fe som kunne forstyrres av en løs hund, så jeg slapp Bamse løs mens jeg skrev meg inn i 'gjesteboka' og tok de nødvendige bildene. I vår vidunderlige tekno-verden ble bildene sendt rett ut på Facebook og Twitter. «Pics, or it didn't happen, you know.»


Turen opp tok oss mellom halvannen og to timer, mye pga. snøen og omveien vestover vi tok for å gå mest mulig tørrskodd. Dette ofret jeg ikke en tanke da vi satt kursen nedover. Et siste bilde av toppskavlen tatt litt nedenfor toppen er tidfestet bare tre kvarter før vi var på plass i bilen. Det er moro å slippe hunden, legge vekta litt bakpå og så surfe nedover på skosålene. Hu-hei som det gikk unna, og gammelhunden lot seg villig rive med i leken med lange sprang, bjeff og en vilt veivende hale. Vel nede på fast grunn dirret det godt i lårene, men det kan ha vært den samme gode følelsen som når du kommer ut fra kinoen etter en morsom film. Hverken hund eller eier følte seg plagsomt slitne, bare godt brukt og med lyst til å gjøre det om igjen.

onsdag 5. mai 2010

På tur med Albert Åberg

Kjært barn har mange navn, og jeg har en bråte med navn på Bamse. Men i dag fikk han sannelig enda et navn; Albert Åberg. Ja, for du har vel hørt om eller lest om Albert Åberg? Denne opprinnelig svenske figuren har gitt utsettelsessyndromet et ansikt og gjort uttrykket «Jada, men jeg skal bare ... først» til en gyldig diagnose.

Morgenturen vår opp i Førdslia via Slåtten var en oppvisning i hvor langt inn i sin egen verden en hund kan komme. Hvor lenge kan det egentlig ta før han finner for godt å reagere på et insisterende «Kom!» ledsaget av et lett napp i lenka? Svaret er ganske i det blå, for i dag fulgte han en tidsregning fra en klode som snurrer adskillig saktere enn den jeg trodde jeg befant meg på. Det varte og det rakk. Jeg syntes så tydelig jeg hørte pausesignalet fra radio klinge ut av ørene på ham. I øynene svømte pausefiskene, og hadde han kunnet prate, så hadde han sagt «kommer snart, jeg skal bare...» Jeg innrømmer at utålmodigheten enkelte ganger førte til at han ble røsket ut av drømmene og dyttet inn i realitetene. Enda godt at været var bra, og vi kom oss da rundt før det var tid for kveldstur.

Apropos kveldstur. Det ble også en historie for seg. Turlaget annonserte sin første onsdagstur for sesongen og vi slengte oss med. Litt over kl. 18.00 startet 26 mennesker og tre hunder klatreturen fra Bergum opp eventyrstien mot Hornnesstølen. De to andre hundene var tisper, så med Bamse festet i kjørestrikk og belte fikk jeg god hjelp opp en til tider stupbratt sti. Godt at gutten aldri har vegret seg for å klatre i stiger eller gå trapper. Det ble en flott tur til stølen og videre til Nyevarden med utsyn over Erdalsdalen og Førdefjorden, før vi stupte ned til bebyggelsen på Hornnes igjen. Det er nok litt misvisende å kalle det en skikkelig nedtur, men igjen viste kommandoen «Gå bak» seg nyttig.

Tusen takk til alle for en fin tur og hyggelig følge, selv om enkelte syntes Bamse'n var i største laget.
Dere blir nok ikke kvitt oss nå.

søndag 2. mai 2010

Tilflukt til fjells

Av og til finnes det dager hvor hverken humøret eller de sosiale antennene virker som de skal, og da er det like greit for husfreden at gubben og bikkja stikker ut en tur, -gjerne en lang en. I dag var det en slik, og heldigvis var det mer sol enn skyer, så dørstokkmila som også kan være vanskelig å ha med å gjøre, var overkommelig.

Dagens mentale utfordring var å komme seg opp på Hafstadfjellet. For meg selv har jeg satt et mål om å gjøre dette én gang i måneden. April viste seg dessverre å bli i korteste laget til å få stablet sammen både tiltak, tid og krefter, men ettersom vi var opp to ganger i mars, er vi fortsatt i rute.

For å slå to fluer i ett smekk startet turen på Langeland for å sjekke hvor langt våren hadde fjernet snø og is fra veien innover forbi Hunsrasta og oppover mot Brulandsstølene. Regn og vind de siste dagene hadde brøytet godt, men i enkelte partier lå det litt hvitt igjen, men ikke verre enn at det var rene folkevandringen innover med bikkjer og barnevogner. På Hunsrasta var det helt bart, men i vannkanten og midt ute på Bekkjevatnet lå det fortsatt rester av en vinter som er forbi. Det var folketomt der da vi gikk innover, men da vi kom tilbake var det små og store turfolk på flertallet av sitteplassene med tilhørende bålrøyk og en umiskjennelig duft av grillede pølser. Spørs om ikke det er på tide å teste det nye backpacker-teltet og liggeunderlaget en av de nærmeste dagene.

Men vi hadde altså som mål å bestige et fjell, og det skulle vise seg at vi ikke var alene om den idéen. Det var rene folkevandringen både fra Langelandssiden og Brulandssiden. Det gikk ikke så fort med oss. Undertegnede måtte tidlig legge inn et-steg-av-gangen-giret for trekkhunden mente han hadde nesten et halvt års snusing å ta igjen, så der var det ikke mye hjelp å få. Tvert imot var jeg nødt til røske ham løs fra enkelte tuer. Men opp kom vi og måtte nesten stå i kø for å sette navnetrekket i turboka på toppen. Så var det å få igjen pusten, svelge unna blodsmaken i munnen, ta et par bilder og tvitre litt før kursen ble satt nedoverbakke. Og se, nå kunne dyret tenke seg å trekke, -jadda...

På veien opp fikk vi kjeft av en riesenschnauzer i det vi passerte, men Bamse tok overraskende lett på overhøvlingen. På toppen hilste vi relativt pent på en lys labrador, og vel nede på Hunsrasta ble vi ønsket velkommen av en kjekk bordercollievalp. Så det var en sosial tur for firbeint'en også.

Det virker litt merkelig, men tidsstempelet på bildene forteller meg at vi ikke brukte mer enn femten minutter mer på turen opp enn turen ned igjen. Jeg skal aldri mer stole på følelsen når det gjelder hvor lang tid ting tar. Da bommer jeg bare grovt. Så får vi se om motivasjonen holder til en tur opp i juni også.

lørdag 24. april 2010

Lykke til, folkens!

Utstilling Naustdal - 2Denne helga arrangerer Førde brukshundklubb utstilling over to dager i Naustdalshallen. Bernerne, tolv i tallet - to valper og ti i offisielle klasser, skal bedømmes på søndag av Zorica Salijevic fra Sverige med oppmøtetid kl. 09.00 i ring 1.

Bamse og jeg ønsker alle sammen lykke til og måtte den beste gå til «best in show». Vi skulle gjerne vært der og debutert i veteranklassen, men i slike konfirmasjonstider er ikke avtalekollisjoner til å unngå. Kanskje var det like greit ettersom pelsen bare så vidt er blitt lusefri, men det kunne vi jo ikke vite for en måned siden da påmeldingsfristen gikk ut.

Utstilling er gøy, ikke først og fremst i ringen, men fordi man får anledning til å treffe folk, se hunder klappe hunder og slå av en prat. Det er jo blitt slik at folk resier langveis også for 'små', lokale utstillinger. Det er fint å se hunder som var valper eller unghunder i fjor komme tilbake i voksen utgave. Da kan både oppdrettere og vi som vet at vi skal se etter en ny hund om et år eller fire følge med og se hva framtida har å by på. Sløyfer og stas er en grei der og da, men det deles ut nye sløyfer nesten hver helg i utstillingssesongen, så Cert og BIR den ene helga kan bli blå sløyfe og takk for i dag den neste. Ikke fordi det ikke finnes en standard, men fordi dommeren skal bedømme hver hund slik h*n opplever den i ringen der og da. Det er veldig få hunder og handlere forunt å være slik skrudd sammen at de lykkes (nesten) hver gang, og når sant skal sies er vi nok veldig bortskjemte med røde sløyfer her i Norge. Nei, det er utvikling og slekters gang som er det virkelige målet også for utstillinger.

VinnerSom sagt skulle vi gjerne ha vært i ringen, men veterandebuten kommer tidsnok. Bamse har to av tre nødvendige cert på veien til utstillingschampionat, og begge er vunnet på utstillingen til brukshundklubben. Det tredje må vinnes på en NKK-utstilling og det har vi slått fra oss nå. Gubben er åtte år og har alltid trivdes bedre på tur enn å stå pen og nystrigla foran en dommer. Han får ikke det kick-et som løfter en god hund opp og fram til en klar vinner. Vårt mål med å delta på utstilling er først og fremst sosialt og for å støtte arrangøren. Avlsmessig har det lite å si, for det toget er gått når resten av slekta er borte.

Men vi ønsker alle som én lykke til, og måtte den vakreste berner'n stå igjen som vinner i BIS-ringen. Såpass partisk må det være lov å være.

Kravlende kryp

For vel en uke siden kunne jeg melde på Facebook at den første flåtten var funnet og plukket av Bamse. Jeg misliker disse blodsugende og smittebefengte små krypene sterk, men egentlig er de til å hanskes med. For en som aldri kan få klappet og klødd nok bernerpels skal det godt gjøres at de får sitte så lenge at det er noen fare for borreliasmitte hvis de skulle bære det. Smitten overføres nemlig først når dyret har sugd seg ferdig etter ca. ett døgn.

Men jo lenger de får sitte, dessto mer blodig kan det bli å få dem vekk. Det finens hundrevis av gode råd hvorden det best gjøres, men selv sverger jeg til en spesialpinsett fra 3M. Den er lett å få på plass rundt kropp og hode på uvesenet, og når grepet er festet snurres den mellom to fingre og så slipper flåtten taket. Hva slags behandling den får kommer an på humøret. Er jeg lat slippes den i ned i vannlåsen i kjøkkenvasken. Er jeg ut på tur eller i det sadistiske hjørnet, blir den 'varmebehandlet'. Stikk en lighterflamme eller en fyrstikk borti et par sekunder og den blir knallhard med et lite 'knert'. Ferdig arbeid.

Men noen dager etterpå syntes jeg at Bamse begynte å klø seg påtagelig. Det var jo ikke sååå lenge siden jeg badet ham sist, men vi hadde jo vært på noen dryge turer i vårløsninga. Kunne han ha blitt seriøst skitten? Neida, det var det ikke. En nærmere inspeksjon avslørte en god del små, hvite flak nede i pelsdypet, og et par sjekkpunkter seinere var synderne avslørt. De var flate, lysebrune, omlag en millimeter store og satt helt inne ved huden og koste seg med Bamse'n min; Pelslus.

Jeg kan ikke fatte hvor han har fått dem på seg. Visst har jeg hørt at det var lus i omløp, men det var på hunder som har jevnlig kontakt med andre hunder. bamse og jeg går våre turer for oss selv. Vi har ikke vært med på kurs, fellesturer eller treninger. Riktignok var vi på bernertreff inne i Sogn helga etter påske, men heller ikke der var han i direkte kontakt med noen av de andre. Det var såpass med andre hannhunder der med sterke meninger at vi holdt dem godt unna hverandre. Nå er heller ikke lus noen katastrofe. Det er verre for hunden enn for omvgivelsene. Lus er sterkt artsspesifike, så hverken husets katter eller folk sto  fare for å overta leieboerne. Uansett, det var klart at noko måtte gjerast.

Det er nesten tjue år siden jeg måtte avluse en hund sist. Den gangen bodde vi i Stavanger og gikk fellesturer med ti-femten bernere hver søndag, og fikk én av dem lus, så fikk resten også. Det var rutine på telefonvarsling eierne i mellom og apoteket fikk avsetning på Alugan, et forferdelig stoff som skulle blandes i vann og brukes til å bade bikkjene i. Så var det full baluba i hagen med heldekkende rustning og gummihansker. En grisejobb av de sjeldne. Det tok lusa effektivt, muligens bare på grunn av lukta.

Alugan gikk ut av bruk i 1991 og en bernerkyndig veterinærkontakt anbefalte oss å påføre Bamsen Exspot. Det er et stoff som dryppes på huden mellom skuldrene og bak på halerota. Dette stoffet sprer seg på huden og virker i tillegg mot både flått og midd, og her i hjorteland er det rutine å impregnere pelsdyra når våren kommer. Flåtten vi tok før helga før var et tydelig tegn på at tiden var inne. Vi har gode erfaringer med Exspot. Det virker i opptil fire uker selv med mye nedbør, men så må en ny dose til.

Bamse fikk på seg dråpene mandag ettermiddag, og det verste for oss begge var at han ikke skulle klappes på før neste morgen. På onsdag fant jeg fortsatt enkelte lus nede i pelstorva, men de virker ganske spake. I dag, to dager seinere, fant jeg ingen og han klør seg neste ikke lenger. Jeg tror vi er kvitt utyskene for denne gangen, og takk for det. Exspot er bare ett av flere preparater som knekker parasitter som lopper, lus, flått og midd. Noen kjøper flåtthalsbånd og andre gir hunden ymse naturmidler. Hvitløk skal visstnok funke bra for enkelte. Det har ikke gitt noen stor effekt de gangen vi har forsøkt. Bamse hadde flåtthalsbånd på seg da vi overtok ham. Men det drøss likevel modne flått av ham, så det var opplagt ikke spesielt effektivt. Det fungerer kanskje bedre på mindre hunder og korthårede raser.

Men det gjelder å passe på. Det er såvisst flere enn jeg som setter pris på å kunne grave meg ned i bernerpelsen. Men der forbeholder jeg meg førsteretten, og jeg vil ikke ha konkurranse av kravlende utøy.

onsdag 21. april 2010

Første tur til Skeistølen i år

Som tidligere nevnt på Bamsebloggen fikk vi en skikkelig boost av turen i Rondane i fjor sommer. Etter at vi kom hjem derfra var det liksom ikke noe morsomt å bare traske gatelangs morgen og kveld. Ikke kjentes turene lange nok heller.

Så gjennom høsten fant vi bruk i en god del av de fine turveiene, skogsveiene og stiene som finnes rundt Førde. Vinteren ble jo aldeles praktfull med godt vær og stabil snø fra før jul til langt ut i mars. Det var riktignok uvanlig kaldt, men heller det enn måneder med skodde, slaps og silregn. Det resulterte i ny rekord i antall skiturer på Langeland.

Men nå er skisesongen over og det har vært noen lange uker å vente på at sola skulle jage restene av snø såpass langt opp i fjellsidene at det ble mulig å ta seg fram til fots. Vi har vært et par turer opp på Hafstadfjellet, men det er begrenset med villmarksfølelse når du drikker kakaoen i le av en TV-sender.

Da er det noe annet når vi nå endelig kom oss helskinnet og rimelig tørrskodd opp til Skeistølen oppunder Førdsnipa. For fjellgeitene blant oss er det ikke snaue svingen, men for Bamse og meg var det en seier. Du er herved invitert til å nyte den utsøkte smaken av mestring og livsmot med oss. Her varmer sola i bakken, fuglene synger og bekkene klukker. Nesten synd vi ikke tok med teltet, men det ville kanskje vært å overdrive en smule. Det er ikke helt fritt for snø og nattefrost ennå.

PS etter hjemkomst: Jeg synes det er veldig bra at hundefolk plukker opp når bikkja har gjort fra seg, i alle fall når den gjør det midt i stien. Men hva i huleste er vitsen når de lar posen stå igjen i skogen?

tirsdag 20. april 2010

En ny vår for veteranen

Med dette har Bamse og jeg tatt farvel med BamsebloggenOrigo.no. Den hadde sin sjarme ved at innleggene havnet rett i fanget på brukerne av Fjordaglimt.no og Firda.no i tillegg til resten av brukerne på Origo. Men teknisk sett ble en litt knølete publiseringsløsning og relativt treg respons tungen på vektskåla. Her på blogger.com/blogspot.com får vi også muligheten til å publisere direkte via mobiltelefonen, og det har vært savnet en del ganger. Det er ikke sånn at vi prioriterer bærbar data når sekken veies før utmarsj.

Det sørgelige er jo at merkenavnet «Bamsebloggen» er tatt av en svenske som ikke har oppdatert noe som helst på bloggen sin siden desember 2005. Dermed må det bli bernerdilla når nye opplevelser skal skildres. Men det behøver ikke være så galt, for innerst inne er det jo den lidelsen alt dreier seg om. Bernere har kommet og blitt borte. Bamse vil før eller siden legge fra seg pelsen og vandre inn i minnenes verden, mens bernerdilla sannsynligvis alltid vil holde seg. Så «stay tuned» som TV- og radiofolkene sier, eller «på plass» som det heter i lydighetsspråket. En ny vår står for døra, for veteranen og eier. Skal tro hvilke muligheter som byr seg nå som det blir føre for telt og sovepose.

Så velkommen til å bli med oss på tur.