fredag 15. oktober 2010

Dele med voffsen?

På en fjelltopp delte Bamse, jeg og en barnefamilie utsikten. De hadde sin niste, vi hadde vår. Polarbrød og brunost til meg, hundekjeks til Bamse. Toåringen i familiefølget mista skiva si ned i rusk og lyng. Kanskje hunden ville ha den? Joda, Bamse lar seg sjelden be to ganger. Det var godt guttungen stoppet på respektfull avstand og kastet skiva, for Bamse er ikke alltid flink til å ta pent. En sjelden gang er det greit å dele med voffsen, men det bør ikke bli en vane.

Det finnes trolig like mange meninger og filosofier om hvordan og hvor mye en hund bør fores som det finnes hundeeiere. Bernerfolket er intet unntak. Bringer du emnet mat på bane i godt lag har du snart favnen full av anbefalinger og velfunderte menyer. For ikke å snakke om hverdagshistoriene om matglede. En god del sverger også til å komponere maten selv heller enn å kjøpe ferdigmat i sekk, pakke eller i boks.

En ting de fleste er skjønt enige om er at hverken hunder eller mennesker har godt av å være for tunge. Feit er derimot et skjellord du skal være forsiktig med å bruke offentlig. Heller ikke Obelix er feit. Han er etter eget utsagn bare «kledelig lubben». Men det er ikke godt å vite hvor grensen går.

En av de første hundebøkene jeg husker å ha sett i var «Du er sjefen» av Nordenstam. Dette var lenge før jeg selv skaffet meg hund. Jeg fant den i bokhylla til de som skulle bli mine svigerforeldre. Det jeg fremdeles husker er et bilde av det typiske labradorblikket og bildeteksten om at «mange labrador retrievere bærer sin skjebne i blikket». Enkelte raser har nok et eget gen for å tvinne godhjerta eiere og andre rundt snuta og blir mer runde enn trivelige.

Motsatsen til de godhjerta møtte jeg på et medlemsmøte hvor en stedlig veterinær var invitert til å snakke om ernæring og fôring. Han valgte en original vinkling og la ut om hvor stressende det kunne være for en hund å få mat. Ellers pekte han på at diskusjonen ikke lenger var om hunden skulle ha ett eller to måltider om dagen, men at ekspertene nå mer diskuterte tre eller fire. Men det utsagnet som fikk øyenbrynene i forsamlingen til å samle seg oppunder hårfestet var at det ikke var noen katastrofe om hunden skulle gå uten mat en dag. De fleste hunder ville faktisk ha godt av en spisefri dag i løpet av uka, hevdet han.

Det skal sannelig ikke være lett å ta ansvaret for at voffsen ikke lider nød. For mye og for lite skjemmer alt, sies det, og det gjelder nok på dette området. Sist jeg var hos veterinæren luftet jeg noen tanker om tilstanden mens Bamse (68 cm mankehøyde) ble veid inn på sine vanlige 45 kilo. Han er, i motsetning til en del andre bernere jeg vet om, ikke noen matulv som hiver seg over matskåla når det serveres. Jeg syntes både ryggrad og ribbein kanskje var vel lette å telle. Doktor Dyregod mente derimot at han var i godt hold og absolutt ikke trengte noe mer å dra på. Litt kan nok skrives på kontoen for at fyren driver med fuglehunder, men likevel.

En annen som satte dette med hund og fôring i perspektiv for meg var «den ville mannen» Kristoffer Clausen. Han gjorde seg noen tanker på hva vi utsetter hunden for i kjølevannet av hav vi selv gir oss i kast med. Selv har han det siste året som et eksperiment levd utendørs på steinalderdiett, altså bare spist det han selv kunne fiske, jakte og sanke i skogen og fjellet innerst i Sogn.

Med på dette ganske ekstreme friluftsåret hadde han sin ni år gamle gordonsetter Frøya. Men mens han gjorde seg avhengig av jakt- og fiskelykke, lot han hunden få sitt vanlige tørrfôr. Det gjorde han fordi hun ble brakt inn i dette uten å bli spurt. Frøya var ikke en del av eksperimentet, derfor skulle hun heller ikke utsettes for skiftende hell og varierende tilgang på mat. Uansett hva vi finner på å utsette oss for, enten det er fråtsing eller faste, er det ingen grunn til å overføre dette til hunden.

Vår hang til å unne oss litt ekstra knask når høstmørket siger på, blir ikke bedre av at vi deler med voffsen. Kosemat kan drepe hunden din, på kort eller lengre sikt. Sulteforing er ille, men det er nok mye mindre utbredt enn det motsatte. «Kjendisveterinæren» Trude Mostue satte fokus på dette i i VG midt i august. Vel har hun tidligere vist at hun ikke har all verdens peiling på berner, men her har hun et poeng å formidle til oss og alle andre hundfolk. Det har skjedd mye på matfronten siden bestemors hund ble gammel og grå på middagsrester og det den ellers fikk slengt til seg.

For i motsetning til bestemor har mange av oss fått smaken på finere ting enn hjemmelagde kjøttkaker i brun saus. Samtidig har samfunnet utviklet seg slik at hunden ikke lenger er en brukshund, men et familiemedlem som bruker mye av dagen på å vente på en times rusletur om kvelden. Dette gjør den utsatt for overfôring og usunn mat. - De får servert gourmetmat og blir tilegnet nærmest menneskelige behov, men det vi må huske på er at hunden ikke har de samme smaksløkene som oss mennesker og derfor ikke de samme behov for varierte smaker, sier Mostue til VG.

Hun påpeker også at for mye menneskemat er skadelig for hunder på grunn av høyt fett, salt og sukkerinnhold. For ikke å snakke om konserveringsmidler og andre tilsetningsstoffer.
Ikke søtt støtt, sies til barn. Reklamen prøver seg med «ingen Kims, ingen kos», men hunder trenger ikke slikt selv om de ser på oss med store, bedende øyne. Det var slik de vant seg en plass hos menneskene og det var derfor de vil være der. Vår jobb er å holde igjen slik at vi kan ha berner'ne våre så lenge som mulig. For du vet; Ingen berner, ingen kos.

Skrevet for Berner'n, medlemsbladet til Norsk Berner Sennenhundklubb, og publisert i nr. 3-2010

torsdag 14. oktober 2010

Hvor skal min neste berner komme fra?

Neida, bamse har ikke forlatt meg selv om det har vært stille her ei god stund. Ettersommeren og høsten så langt har vært så fin at vi har hatt mye annet fore enn å sitte inne foran skjermen. Men på oppdrag fra det store fellesskapet av bernergale har jeg altså gjort meg noen strategiske tanker. Selv om jeg har hatt berner i over tjue år mer eller mindre sammenhengende, er hver ny hund et prosjekt for seg. Når familierådet har bestemt seg for å gi oppholdstillatelse dukker det avgjørende spørsmålet opp; Hvor skal berner'n komme fra? Ja, for andre raser kommer vel strengt tatt ikke på tale, gjør det vel?

I min spede bernerbarndom startet jakten på en bernerpels med en telefon til NKK. Der henviste et hyggelig menneske meg til valpeformidler Torild Maudal i Krokstadelva. Resten er en historie med stadig flere sider etter som årene og hundene går. Den gangen var annonsering av valpekull i aviser og blader nesten å anse som en fallitterklæring. Det var bare noen suspekte valpefabrikker og de såkalte useriøse som drev med slikt. For en ordentlig oppdretter innenfor klubbmiljøet trengte ikke bruke budsjettet på markedsføring. Bernerannonser i aftenposten og andre storaviser ble møtt med annonser for NBSKs valpeformidling... Men tidene har forandret seg.

Forandringen heter i veldig stor grad internett. Valpeformidlingen har fått nettside med ventede og fødte kull med navn, adresser og alle detaljer. De fleste oppdrettere har hjemmesider og blogger som de oppdaterer med planer og fødsler. Bare sjekk bloggrollen til høyre. På sosiale medier som Facebook og lignende kan man følge med fra parring til levering nesten dag for dag med bilder anekdoter og innimellom en videosnutt. Jeg har inntrykk av at oppdretterne har mer enn nok kandidater å velge mellom når valpene skal fordeles i nye flokker.

Men jeg registrerer at det finnes en annen verden også. For med jevne mellomrom dukker det opp annonser for bernere på finn.no, annonsetjenesten på nettet som har overtatt for Aftenpostens papiravis. Og her er det mye rart, både på godt og vondt. Det vonde får blodet til å koke hos en innbitt bernernerd. For det er blant nettannonsene mange starter letingen etter en valp. De sitter hjemme i stua uten kontakt med erfarne bernereiere eller modererende innspill.

Annonser på nettet snakker sitt eget språk. Noen annonserer for å få solgt unna, mens andre er ute for å finne valpekjøpere i sitt nærområde som kan følges opp tett. Jeg føler at det gjør en
stor forskjell. Jeg pleier å si at en god oppdretter ikke har valper å selge, men han betror deg en bebbis.

Jeg forundres over annonsene som bare ramser opp at foreldrene er friske, sosiale og fri for AD og HD. Det er selvfølgelig vel og bra, men det er likevel ikke mer enn et minimumskrav? Var de ikke såpass burde de heller ikke vært avlet på. Og hvis det utover dette bare står et fornavn, et uregistrert mobilnummer og beskjed om at bare SMS vil bli besvart ser jeg liksom ikke poenget. Jeg fatter ikke hvordan noen kan finne på å spandere over 10.000 kroner på en oppdretter som i utgangspunktet gir beskjed om han ikke vil snakke med deg. Hvordan skal det bli når handelen er gjort og valpen er ute av syn og ute av sinn?

Dette er hva jeg oppfatter som klare faresignaler i annonsene:
  • Ikke fullt navn
  • Ikke full adresse
  • Oppgitt telefonnummer stemmer ikke med evt. navn og adresse
  • Lav pris eller ikke oppgitt
  • Er behjelpelig med levering/transport
  • «Kan registreres hvis ønskelig» (NKK registrerer bare hele kull, -før levering)
  • Krav om depositum
  • «Ledig valp pga. avbestilling» (Hvorfor det, mon tro?)
  • Bilder mangler, er lånt eller viser andre hunder enn de aktuelle. 
Men jeg har også registrert annonser så flotte at jeg nesten ikke kunne la være å ringe selv om jeg altså ikke skal ha valp.
  • Fullt navn og adresse
  • Invitasjon til kontakt
  • Navn og reg.nr. på avlsdyr, samt bilder
  • Litt om kombinasjon og historikk
  • Litt om forventning til kjøperne
Jeg har vondt av førstegangskjøpere hvis eneste inngangsbillett til bernerverden er internett. Særlig hvis de er uten referanser og kjennskap til rase, avl- og oppdretterarbeidet. Kontakten min med valpeformidleren ga meg ikke bare kontakt med en oppdretter, men også lokale ildsjeler hvor jeg kunne prate og klappe på levende dyr uten at det lå noen agenda for utfallet. Ikke minst var det nyttig til å sette ord på hva slags hundehold jeg selv tenkte meg. Det er litt det samme som når man skal kjøpe hus eller bil. Det finnes utrolig mange små, men viktige ting man bør være klar over. Det er ikke alle disse som er like enkle å resonnere seg fram til, og en del avdisse spørsmålene besvares ikke alltid best av dem som har avlshunder de er stolte av og et kull som skal ut av huset med mer eller mindre lett hjerte.

Det bor en myrsnipe i oss alle. Vi er våre barn, våre venner og våre hunder nærmest. Også blant bernere finnes det individer som bare en eier eller oppdretter kan elske. Så på samme måte som jeg tar med meg en bruktbil jeg lurer på å kjøpe til NAF fordi jeg selv bare har overfladisk peiling på bil, vil jeg også rådføre meg med folk som har hatt flere og andre hunder enn meg. Fortrinnsvis noen som ikke er i kjøpemodus selv.

Alle valper er søte og bernervalper er uimotståelige. Mens en kranglete bil kan fikses med verksted og nye deler, er det verre med en kranglete hund. Særlig når den legger femti kilo med tenner og klør bak meningene. Temperament og sosial pregning er ikke tilsalgs i løsvekt. Et av de gode rådene jeg fikk veldig tidlig var og ikke gå på besøk i valpekassa hvis det ikke var aktuelt å ta hund derfra. Med et loddent lite sjarmtroll i fanget er det vanskelig å stille de vanskelige, men viktige spørsmålene både til seg selv og oppdretter. Anledningen inviterer liksom ikke til kritiske spørsmål om helse, slektshistorikk, bakgrunn for kombina- sjonen og hvorfor hannhunden bare ble stilt én gang, om enn med HP som junior. Man vil jo helst ikke snakke seg ut av ventelista heller.  Det første man bør gjøre i jakten på en bernervalp, er å melde seg inn i NBSK eller en lokal hundeklubb. Dette medlemskapet gir adgang til NKKs database Dogweb, som igjen gir deg anledning til å se oppdretteren i kortene og sjekke opplysninger om foreldre, søsken og tidligere kull.

Men uansett er min konklusjon når valget skal gjøres; Jeg kommer ikke til å vurdere valp fra en oppdretter jeg ikke ville latt ungene mine overnatte hos. Og så håper jeg ingen ville selge meg en valp med mindre de kunne tenke seg å ha meg som overnattingsgjest.

Skrevet for Berner'n, medlemsblad for Norsk Berner Sennenhundklubb og publisert i nr. 3-2010