mandag 13. august 2012

En hund for sine bein

Det kan fortone seg som litt bakvendt å først gjennomføre en ukes langtur til fjells, og så dra hjem for å røntgenfotografere hunden for AD- og HD-avlesning, alle bernereieres skrekk og gru.

Dopa ned og slått ut, klar til tagning
Ei uke etter at vi slengte fra oss sekken i gangen hjemme satt vi altså og ventet på at veterinæren skulle gjøre klar røntgenapparat og nummerplater. Papirene var skrevet ut, signert av eier og levert på skrenken sammen med dyre-ID og original stamtavle. Det tok tid før frøkna ga etter for den tilmålte dosen bedøvelse, men til slutt ga hun etter.

Ikke tale om at denne dyredoktoren ville si noe om hva han trodde eller syntes om det han så av knokler og brusk på bildene. Der holdt han klokelig munn. Men det han stusset på var muskelmassen på bakbeina. Noe sånt hadde han aldri sett på en berner, og dobbeltsjekket for sikkerhetsskyld at bildene inneholdt riktig registreringsnummer. Observasjonen har jeg fått bekreftet av dommere siden; Damen har en meget godt utviklet muskulatur på skuldre, hofter og lår. Trening gir resultater. NKK fikk sitt i konvolutt, jeg fikk kopi på en CD og skyndte meg hjem for å dele med eier og oppdretter. Så var det bare å begynner å tygge negler mens avlesningsresultatene i DogWeb ble sjekket minst tre ganger i timen selv før NKK kunne ha mottatt bildene. Tussete? Hvem? Jeg..?
Hofter (-og muskler, mye muskler)
Høyre albu
Venstre albu
Og etter en uendelighet av tid og utålmodighet, jeg visste omtrent om alle bernere som var blitt røntget før, samtidig og etter Aredhel, så når noen burd være etter i køen kom før ut på DogWeb steg blodtrykket faretruende og man blir konspiratorisk anlagt. Men så en vakker dag kom forløsningen:



Hipp hipp HURRAAAAAAA for dobbel A. Sammen med tilstrekkelig gode resultater hos jevnaldrende og eldre helsøsken var frøkna klarert for såvel avl som kroppsarbeid. Endelig kunne vi slippe skuldrene ned, og begynne jakten på mulige partnere, en passelig kløv og en dugelig trekksele.


mandag 30. juli 2012

På dannelsestur med ung hund

Det er blitt juli og sesong for utagerende turliv. Da er det kanskje også på tide å dele inntrykkene fra i fjor, ikke snøen som falt, men en vandring Hardangervidda rundt på seks dager. Saken sto på trykk i Berner'n nr. 3 - 2012.

Venter på toget på Arna stasjon
I fjor sommer (Altså i 2011. Dette ble skrevet for et år siden...), rett etter at vi kom hjem fra ferietur, skrudde vår gode gamle Bamse av og måtte avlives. Tilbake satt jeg med planene om en ukeslang rundtur på Hardangervidda, en tur som plutselig virket meningsløs når jeg ikke hadde noen hund å dele den med. Heldigvis hadde Dariel hos Hege Askvik i Brekke fått et valpekull bare dager i forveien, og ikke mange timene etter at jeg postet «Exit Bamse» på Facebook, fikk jeg en forespørsel om å være fórvert for tispevalpen i kullet, en forspørsel reste av familien sa ja til. Dermed ble Aredhel innvilget permanent innvandrings- og oppholdstillatelse. Men overgangen fra lange dagsmarsjer i fjellet til valpelek og tisseturer innenfor borettslaget var stor. En langtur syntes uendelig fjernt.

Vinteren kom og gikk igjen, og med eierens tillatelse begynte vi så smått å følge snøkanten da den trakk seg oppetter liene her i vest. Men vinteren var seig og det gikk sakte. I mellomtiden utvidet vi rolig aksjonsradiusen, og sørget for å oppleve mye sammen. Det oppløftende var at valpetassen viste klar appetitt på utelivet. Den første toppturen gikk vi i april, og i mai prøvde vi teltet for første gang. Alt dette gikk helt knirkefritt. Etter at vi i juni hadde sikret oss gullmerket i turorientering og gått enda noen topper til, begynte jeg for alvor sondere mulighetene for å realisere langturplanene med oppdretter og familien. Begge parter ga grønt lys.

Turruta var som sagt pønsket ut tidligere. Hardangervidda er flat, og det er lett å gå. Godt merkede stier gir mange muligheter til å endre turen om noe skulle skje, og det er tett mellom hyttene hvis været skulle bli katastrofalt dårlig. Planen var likevel å bo i telt. Transporten til og fra fjellet var derimot en utfordring. Ekspressbussene har lagt ned totalforbud mot å ta med alle typer dyr. Det er langt å kjøre fra Førde, og setter du fra deg en bil er du liksom nødt til å komme tilbake til den. Tog var en mulighet, men NSB har en broket og lite hundeeiervennlig historie når det gjelder kundebehandling. Det kan de underskrive som har reist med hund enten i røykekupéen, i mellomgangen mellom vognene eller rett og slett i godsvogna. Der skulle hunden være i bur, og hvor gjør du av et hundebur mens du lusker rundt i fjellheimen, og får tak i det etterpå?

Installert på toget
Løsningen kom også her via Facebook. Noen linket opp informasjon om at NSB nå tilbyr et begrenset antall ‘dyreplasser’ i hvert regiontog. Du får et dobbeltsete til deg og hunden, og betaler barnebillett hvis sistnevnte er over 40 centimeter. Den må likevel ligge på gulvet, selv om det står vindusplass på billetten. Jeg bestilte plass allerede samme kveld og inviterte alle bernervennene jeg hadde på Facebook med på turen. Det kom nok litt brått på de fleste, og noen syntes kanskje seks dager var i drøyeste laget. Det endte med at vi sto alene på Ustaoset stasjon da toget fra Bergen dro videre mot Oslo. Men været var bra, og returbilletten var ikke gyldig før om fem døgn og fire timer. Det var bare å hive sekken på ryggen og sette beina i gang.

Ikke det store oppmøtet her, nei...
Aredhel hadde fylt ett år bare få dager i forveien, og selv om jeg ikke var i tvil om at hun ville takle turen, var det uaktuelt å la henne bære kløv denne gangen. Ikke hadde vi noen kløv som passet en så ung rygg heller. Dermed havnet tørrfór og litt ekstra snacks på boks i min sekk som dermed passerte tjue kilo med telt og alt. Det var en bør jeg ble kjent med da vi etter tre kilometer langs veien tok fatt på stigningen tre hundre høydemeter opp mot Ustetind. Jeg ble fort mer bekymret for min egen hoftestatus enn Aredhel sin. Men vi tok tida til hjelp, tok oppmuntrende nok igjen noen barnefamilier på dagstur og endelig oppe kunne vi se Hardangervidda bre seg grønn og vid så langt øyet kunne se.

Møtet med et slikt utsyn lettet sekken med flere tonn og vi nærmest danset over lyngen og rundt myrpytter der stien slynget seg avgårde mot Tuva turisthytte. Vi skulle følge ‘hytteringen’, men likevel bo i telt. Dette ga oss muligheten til å styre fart og belastning selv, i tillegg til å spare penger. Det ville vært mulig å gå hele turen bare med litt ekstra klær og en lakenpose i en dagstursekk og la kredittkortet gjøre resten. Men for en gammel speider var ikke det noe alternativ. Her skulle Lars Monsen få kamp om tittelen som friluftsmann. Det ble med en brusrast på tunet utenfor Tuva før vi gikk en snau kilometer videre og fant en fin plass til teltet på en flate dekket av reinlav. Men det var ikke bare vi som syntes dette var en fin plass. Aredhel la seg for å hvile mens jeg satte opp teltet og ble fort dekket av mygg. Vi kom oss inn og lukket teltdøra fort. Så der lå vi og pustet ut mens det hørtes ut som det regnet mot teltduken. Men det var ikke dråper. Det var derimot horder av fluer og mygg som gikk til angrep. Heldigvis holdt insektnettet hva det lovet.

Typisk idyll
Etter å ha stått tidlig opp, reist med tog og gått en drøy mil var det deilig å kunne strekke seg på liggeunderlaget, lukke øynene og la tankene fly. Aredhel fant fort roen, og jammen sovnet vi. Det ble en ganske sein middag før vi tok en liten runde for å se oss litt om og riste litt løs før natten. Myggen respekterte heldigvis myggmiddelet mitt, og hunden lot ikke til å plages av insektene. Første natten var som en drøm, med en kjærlig hund som la seg godt inntil meg mens vi hørte steggen knegge et eller annet sted i lyngen utenfor. Bedre kan ingen ha det.

Neste morgen var det av en eller annen grunn betraktelig mye mindre insektliv, så det var helt greit å sitte ute og spise frokost. Aredhel syntes nok at polarbrødet mitt var mer interessant enn tørrfóret hennes, men med litt snack fra boks blandet i gikk det ned. Hun er ikke som andre bernere, denne frøkna mi. Hun sluker ikke maten og egentlig var jeg litt glad for det. Når du befinner deg en dagsmarsj fra mobildekning og enda lenger unna en veterinær, kan f.eks tanken på en mulig magedreining gi deg frysninger. Men noen sjanser må man ta, ellers blir man sittende hjemme og bekymre seg.

Fra teltplassen sør for Tuva dro vi sørover gjennom lyng- og myrlandskap mot Heinseter. Her viste lenka med innlagt strikk og nesten en meter fleks seg som et lurt kjøp. Det er båndtvang på vidda også. Av og til kom vi til steder der det var absolutt våtest der stien egentlig gikk. Da måtte man improvisere og finne en måte å komme rundt de verste gjørmehullene. Det satte krav til samspillet mellom mann og hund. Vi måtte bestemme oss for når passet det å sende hunden foran, og når var det best at hun ble stående mens jeg tok et sprang fra en tue til den neste. Et rykk i lenka på feil tidspunkt her kunne ha sendt meg på ryggen i myra med med full oppakning, og da ville resten av dagen vært ganske spolert.

Bare se, men ikke røre...
Men det gikk bra, og allerede ved lunsjtider kom vi fram til Heinseter turisthytte. På tunet spankulerte særdeles frittgående høns og hanen sa tydelig fra hva han mente om besøket. Jeg sendte en vennlig tanke til alt arbeidet sveitsiske fjellbønder har gjort for å dempe eller fjerne jaktlysten hos berneren. Visst pirret fjærkreene nysgjerringheten til Aredhel der hun ble festet til en solid benk, men hun bare så, og rørte ikke mens jeg var inne og fikk oppdatert meg på værmeldingen. Etter denne rasten fortsatte vi ferden mot Seltjønnlæger hvor vi var blitt fortalt at det skulle være fint å slå seg til for natten. Dermed lå vi faktisk godt foran skjema. 

Hunden, T-en og ei steinbu. Alt du trenger i et knipetak
Og tipset gjorde ikke skam på noen. Vi fant et sted med en nydelig gressbakke, ferdig bålplass og vann rett i nærheten. Sola tittet fram, en liten bris holdt insektene unna og livet smilte til vandrerne. Litt bortenfor teltplassen var det også en steinbu som fjellstyret holder vedlike. Der kan fjellfanter finne ly og varme på dager som ikke er like vennligsinnede som den vi opplevde. Gjesteboka vitnet om flere som hadde fått kjenne naturens vrede, men fått tilbake kroppsvarmen og troen på veien videre etter å ha kommet seg under tak og tørket opp. Dermed ble jeg gående og nynne på teksten til Ei krasafarin steinbu med Hellbillies. Det finnes flere slike enkle nødhytter rundt om på vidda, gjerne godt unna de mest trafikkerte stiene.

Med godt vær og god tid angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med fiskestang. Ikke fordi jeg manglet proviant, men for et moderne nettmenneske ble det nesten for stille uten noen å snakke med, ingen adspredelser, ikke musikk, radio eller bøker. Det var over et døgn siden mobiltelefonen hadde funnet kontakt med omverden. Også mental avrusning gir abstinenser. Heldigvis er de til å leve med. Men neste gang blir altså fiskestang prioritert, så har jeg noe å gjøre.

Natten ble rolig, men selv den lyse sommernatta ble litt for kald. Frampå morgenkvisten måtte jeg finne fram lakenposen og tre den på meg nedi soveposen for å kunne nyte en siste rest av velfortjent søvn. Etterhvert begynte sola å varme, og snart var vi på vei mot Rauhelleren turisthytte, et knutepunkt midt inne på vidda hvor langvandrere fra både øst, vest, nord og sør møtes.

Det er ikke så mye å fortelle om denne delen av turen, bortsett fra Aredhel etterhvert ble preget på turistforeningens stimerking. Jeg er overbevist om at hun nå vet hvordan man følger disse røde T-ene og steinvardene som viser vei i fjellet. Himmelen var skyfri, og om jeg hadde kjent meg litt frossen tidligere på morgenen, var det andre problemer nå. Jeg er sånn skrudd sammen at skal jeg oppleve mer enn tjue grader, vil jeg helst ha dem med minus foran. Det ble nesten for varmt, og vi måtte benytte nesten hver sjanse vi fikk til å få i oss noe å drikke.

Rauhelleren i sikte, men ennå et godt stykke å gå
Da vi langt om lenge nærmet oss målet for dagen, begynte vi også å få kontakt med andre. Og det er det som er spesielt på vidda. Du kan se hytter, folk og dyr på fryktelig lang avstand, gjerne en halv dag før du er framme. Dermed fikk jeg se at Aredhel er i besittelse av et solid flokksamleinstinkt. Alle skal med! Det kom noen bak oss, og fra de såvidt ble synlige i horisonten begynte hun å snu seg, sakke farten og gi beskjed om vi burde vente så vi kunne få dem med oss. Det ble noen diskusjoner mellom hund og fører på det temaet og sånn holdt vi på helt fram. Skal du bli virkelig kjent med hva som bor i en hund, så er langturer det som får det fram. Ikke et vondt ord om seminarer, kurs og treningskvelder. Men å sove, gå og spise tett på hverandre flere dager i strekk overgår det meste.

Så vi tøffet inn på tunet på Rauhelleren turisthytte varme, svette og litt utkjasa. Her var det en god del folk som satt ute, og Aredhel flørtet med alle sammen etter tur før hun fant roen i skyggen. Hun virket helt uanfektet av at vi hadde tilbakelagt drøye 13 kilometer i solsteiken. Nå var vi halvveis og for å feire at det hadde gått problemfritt så langt, ga jeg etter for makeligheten og spanderte på meg treretters middag. Vi spanderte også på oss å sette opp teltet rett ved hytta. Det at jeg og et par andre hadde med oss firbeinte turkamerater var helt uproblematisk. Det er litt ulikt hvordan disse turisthyttene legger til rette for hundeeiere. Noen steder er man direkte uønsket, andre steder må du ta til takke med soveplass i uthuset hvis du vil dele rom med hunden. På Rauhelleren har de rigget til en slags kennelavdeling med fem-seks store hundebur i et lagerrom i den ene enden av hytta. I tillegg er det festet kraftige kroker i husveggen med fem meters mellomrom hvor gjester kan feste hundene. Foruten Aredhel og meg var det et par fra Bergen med hver sin Vorsteher. Disse hadde gått fra Kinsarvik og opp med kløv. Det er en dryg tur. I tillegg til disse var det også to tyske damer som var på fjelltur med tre stykk spaniel og telt. –Tøft! Det er vel unødvendig å fortelle at det ble en uforglemmelig kveld med turprat, hundeprat og masse kos.

Etter Rauhelleren, flere dagmarsjer utsikt.
Neste dag, fredag var ikke noe dårligere enn dagen før, og nå gikk ferden vestover mot Stigstuv. Etter litt stigning opp fra hytta fikk vi utsyn flere dagsmarsjer i nesten alle retninger. Hittil på turen hadde det vært lite dyr å se. Jeg var spent på om det var like mye lemmen som i fjor, men vi så ikke en eneste en i live. Derimot så vi tørre rester etter ganske mange langs stiene og der vi tok pauser. Heldigvis viste ikke Aredhel den minste interesse for kadaverne. Det gjorde hun ikke når vi møtte sauer heller. Det vil si, hun stoppet opp og observerte dem nøye på trygg avstand. Når sauene trakk seg unna stien, mente Aredhel at vi trygt kunne fortsette. Hun viste ingen lyst til å ha kontakt med dem. Det samme gjelder kyr som det gikk noen av ved Rauhelleren. Hester er derimot mer spennende. Men det er en veldig forsiktig hund som nærmer seg dem, og det med stor respekt, klar til å smette unna.

Klart for siste natt i telt.
Denne dagen ble den absolutt lengste dagsmarsjen. Det var litt med vilje fordi jeg ville utnytte det fine drivet vi hadde. For etter Stigstuv, -når vi krysset riksvei 7 ved Halne, ville vi møte et helt annet og mer kuppert terreng. Der kunne vi komme til å trenge ekstra tid og krefter. Så selv om vi holdt rytmen med en kort pause hver time, en litt lenger pause med godbiter hver annen time og en solid lunsjpause med varm mat, kom vi fram til Stigstuv altfor tidlig til å bli værende der. Det ville være sløsing med krefter og lagelig vandringsvær å gi seg allerede klokka kvart på to. For nå hadde det heldigvis begynt å skye over. Vi tok oss en vann- og bruspause før vi snudde ryggsekken mot noen spredte regndråper og fortsatte nordover mot Halne og Krækkja hvor vi skulle tilbringe siste natta før hjemreisen. Da vi slo leir hadde vi tilbakelagt over to mil og vært på beina i ti timer. Likevel var både form og humør på topp når du ser bort fra at hoftekammene mine begynte å få et litt anstrengt forhold til bærebeltet på sekken. På forhånd hadde jeg jo testet at Aredhel klarte flere dagsturer på rad, men jeg hadde ikke forberedt meg selv like godt på tilværelsen som pakkesel. Så det var ekstra deilig å krype ned i soveposen denne kvelden og ruske bisken litt i pelsen før jeg sovnet som en stein. En gang mellom fire og fem om morgenen registrerte jeg bare såvidt at det regnet skikkelig. Men det gikk fort over, og tross et litt skummelt skydekke kom det ikke flere regnskurer.

Noen føler seg veldig utenfor
Derimot møtte vi noen ganske intense myggsvermer igjen mens vi krysset myrdragene ned mot riksveien og Halne fjellstove. Her fikk vi også tilbake mobildekningen, og da raste inn med meldinger og e-post i et kjør. Nå var jeg jo blitt vant til å være uten denne typen kontakt, så det var ikke umiddelbart kjærkomne lyder. Det var faktisk mer irriterende, og derfor gjorde det ingenting at batteriet trakk sitt siste sukk ut og det ble stille i jakkelomma. Men på Halne passet det med lunsjpause og lading før vi klatret opp i heia på nordsiden av veien og kom oss over til turisthytta på Krækkja. Det føltes litt feil å sitte inne i kaféen og spise mens Aredhel måtte sitte ute og se på meg. Det var vanskelig å sette pris på måltidet liksom. Men sånn er reglene på norske spisesteder.

Snø har en eller annen magisk virkning på bernere. For på vei over fra Halne til Krækkja som ta halvannen times tid, syntes jeg Aredhel ble litt tung og trist i enden av lenka. Jeg begynte å spekulere på om turen var blitt for lang, hadde hun fått for lite mat eller var det bare at hun ikke trivdes lenger. Før jeg rakk å grave meg ned i flere dystre spørsmålsstillinger kom vi til et ganske stort område med snø som lå midt i løypa. Det var ikke noe problem for snøen var fast og fin å gå på. Men da skulle du sett hvem som våknet. I ren glede over å ha snø under labbene raste hun rundt, rullet seg, hoppet og spratt og inviterte til lek. Sørgmodigheten jeg hadde spekulert over var blåst vekk, og dermed kom humøret mitt også tilbake.

Egen suite med hundeseng
På Krækkja lyttet jeg til kroppens signaler og ordinerte meg selv en ordentlig seng siste natten. Vi fikk rom fmed hundebur for oss selv i anekset, og gikk igang med å spise tom sekken. Nå hadde vi jo bare siste biten på omtrent fire timer ned til Haugastøl igjen, og det var det ingen grunn til å bære resterende proviant hjem igjen. Vi var blitt advart at en turleder om at nedstigningen kunne være både kronglete og sleip. Middagen på Krækkja kan forøvrig også anbefales…

Siste dagen av eventyret opprant også med sol, og selv om sekken var nesten tom for forsyninger ble returen til sivilisasjonen nesten strabasiøs. Det tar på når stien er kronglete og du må over flere svære steinrøyser. Her får paragrafrytterne ha meg unnskyldt, men her tillot jeg meg å la hunden gå løs slik at hun kunne finne sin egen vei gjennom problemene. Hun går likevel ikke langt fra meg, og i løpet av turen hadde jeg sett hvordan hund oppførte seg i møte med mulige beitedyr.

Berner og brus ved vandringens slutt
Nedstigingen fra nesten 1200 meter over havet og ned til Haugastøl på litt under 1000 meter var ganske riktig ganske bratt, men ikke noe som imponerer folk som går tur i Sunnfjord. Likevel var kommandoen «Gå bak!» god å ha. Vel nede mellom utleiesykler og turister som skulle sykle Rallarvegen satte knærne satte veldig pris på benken utenfor kaféen. Der feiret vi med en brus ved vandringens slutt, før vi trasket det siste stykket bort til togstasjonen. På/ved plass 50 og 51 i vogn 8 sovnet både hunden og jeg rimelig raskt, -slitne, men godt fornøyd med oss selv.

PS. Uka etter ble Aredhel røntgenfotografert på hofter og albuer. Bildene viste at hun er fri for både HD og AD, så da vet jeg hva hun skal få i bursdagspresang på toårsdagen; Kløv og en ny runde på fjellet. Kanskje vi får selskap da?

mandag 18. juni 2012

Eneste hanan i kørja

Berner sennenhunden er en utpreget familiehund. Allsidigheten gjør at hele familien kan dele gleden over å ha den i huset. Den kan kose, trøste, leke, trekke, bære og for den som legger litt tid i det, -bli en god brukshund innen lydighet, spor og endog agility. Derfor er det ikke overraskende at hele familien er med når eksteriørdommeren skal ta hunden i øyensyn. For meg er utstillinger hovedsakelig en sosial grei, og heldigvis trives jeg i selskap med damer. Visst treffer jeg andre menn på utstilling, men de har oftest jobben som håndtlangere og moralsk støtte. For innenfor ringtauet, i dommerens rike, er det stort sett damene som tar ansvaret for å vise fram husets stolthet. 

Med ny hund og nye sjanser har det siste året brakt meg til flere utstillinger på kortere tid enn noen gang tidligere. Så der sitter man da på sin medbrakte stol med en nybadet hund og venter på signal fra ringsekretæren, klemt inn ved ringen med katalognummer, børste og utstillingslenke. Forunderlig ofte er jeg, -om ikke ringenes herre, så i alle fall eneste herre i ringen.

Våt på Vestlandsspesialen 2012, med lånt hund; Turgon av Orondil
På vestlandsspesialen midt i juni var vi en håndfull menn som løp våre tapre rundet i striregnet. Det var over femti hunder påmeldt hver av de to utstillingsdagene, og selv om enkelte utstillere hadde hånd om to og flere hunder, sier enkel matematikk at vi gutta stilte i klart undertall. Stort bedre var det ikke på trønderspesialen eller på Frya. En kar jeg spurte, og som hadde vært i ringen med hund, gikk veldig langt i å antyde at et økende fokus på stæsjing og styling nok var en årsak til at utstillinger appellerte mer til damer enn til menn. 

Det kan være noe i det. Da jeg fikk min første berner på slutten av åttitallet var det stort sett bare badingen og børstingen som skilte utstilling fra en hvilken som helst annen utflukt. Vi dro avgårde med en katalognummer i den ene lomma og en børste til den siste finpussen i den andre. Saksa hadde gjort sitt under og rundt potene, og ble igjen hjemme. Antrekket var stort det det man ellers brukte når man skulle ut med bikkja. 

I dag er det andre boller. Rundt ringen møter man gjerne en barrikade av hvilebur, utstyrskofferter en frisørsalong verdig, samt et og annet stellebord størrelse XXL. Utendørs, og det kan man forstå norsk klima tatt i betraktning, kommer utstillingstelt på rekke og rad i tillegg. Også her har profesjonaliseringen gjort inntog.
Moelv, august 2013. Den siste amatør har funnet en plass ved ringen, -såvidt.
Dermed er også kleskoden blitt skjerpet. Tiden for grilldress eller gummistøvler er definitivt over. Jeg tror ikke dommerne savner det, og i seg selv er dette knapt noe tap. Men at det kan være med på skyve fordelen over i damenes favør tror jeg ikke vi skal se bort fra. Fordommene mine sier i alle fall at terskelen for å fiffe seg opp seg er litt lavere hos jentene enn hos oss gutta fra Calcutta.

Trøsten får være at vi med berner ikke er alene om å ha skjev kjønnfordeling. Det finner vi i andre raser og grupper også. Uten å ha dokumentasjon på det er inntrykket mitt at damedominansen er tydelig i både gigant- og miniatyrrasene. Det er damer som handler st. bernhard, pyreneer og ulvhund, og det er damer som tripper rundt med bittesmå miniatyrhunder. I mellomstørrelse er det straks noen flere menn, og kommer du over i ringene med tjenestehunder eller jakthundraser er bildet snudd helt om. Det stiller gutta mannsterkt, nesten rett fra skauen med hampetau og tilhørende garderobe. Der er det jentene som utgjør unntaket fra regelen. Det samme gjør seg visstnok gjeldende i utstillingsringer i utlandet.

Så selv om rammen om eksteriørutstillingen i våre dager kan true med å skremme testosteronet av en mann, har jeg fått høre fra folk med lang erfaring at vi har noen fortrinn. For med et høyt fokus på detaljene i forberedelsene kommer et tilsvarende press på selve prestasjonen, eller rettere presentasjonen, i ringen. Nervøsitet er naturlig, man vil jo helst gjøre det så godt som mulig, og litt stas er det med en god premiering selv om hunden er akkurat like god både før og etter bedømming. Her kan man ane at menn har litt lavere skuldre og tar ting mer som de kommer. Det gir seg utslag i mer ro i ringen, mindre stressbørsting og mindre flytting, justering av beinstilling og småting som kan forstyrre både dommerens inntrykk og hundens uttrykk. Menn bør også ha et visst naturlig fortrinn når dommeren vil se bevegelser. Så sant ringstørrelsen tillater det, kan vi med litt lengre bein også gi mer fart når det trengs for å få fram det beste i hunden.

For det er samspillet mellom hund og handler som avgjør mye, selvsagt i tillegg til hundens oppbygning. Hos berneren ser de fleste dommerne etter bevegelse og funksjon. Da er det ikke nødvendigvis den som ellers trener lydighet med hunden som får fram de beste bevegelsene. Så om det er mor som tar seg av treningen til daglig, kan far ha vel så stor sjanse til å vinne det avgjørende certet forutsatt at han tidligere har fulgt med fra sin plass i kulissene. 
Joda, 'far' kan han også. Aredhel BIR valp foran sin bror Turgon. Foto: © Nina Bless, Fanaberner'n.
Moralen bak disse løslige fabuleringene er selvsagt at jeg ønsker å se flere av mitt eget kjønn gripe katalognummeret og være med inn der det skjer. Vil fruen eller samboeren klippe, styre og style, så vær så god. Foran dommeren er det andre faktorer som betyr vel så mye. Jeg ser ingen grunn til at vi skal stå med lua i hånda og la jentene ha ringen for seg selv. Det er faktisk gøy når du får gjort det noen ganger, og oppdager at dommerens «takk for i dag» heller betyr bedre lykke neste gang, enn at det er et nederlag. Og så er det ikke slipstvang, tross alt.

tirsdag 5. juni 2012

Play date på høyt nivå

Helt på topp, og har signert enda en varde.
Vi når stadig nye høyder. Denne helga utfordret vi Furviknipa, den første toppen i Førdes sjufjellsmarsj. Jeg har fortsatt ingen planer om å gå den i en tur, det tar tross alt femten timer og ligger langt utenfor min kapasitet og komfortsone. Men en topp av gangen klarer jeg, og det klarer Aredhel også fint. Og med dette besøket har vi faktisk vært på tre av de sju toppene allerede. Av de som gjenstår, er det bare én som såvidt såvidt er blitt snøfri. Skjønt snø er egentlig ingen hindring, men direkte sommerlig er det ikke.

Turfølget vårt; Thomas og Maar med Vill i bæremeisen
Vanligvis går vi turene våre spontant og uten selskap, men denne gangen slengte jeg ut en invitasjon på Facebook og fikk napp hos Thomas i Florø. Han er nybakt bernereier med lille Vill, Apoletano's Viihan, og i tillegg samojeden Maar. Vi møttes i Blomlia hvor Vill ble puttet i 'bernerbæremeisen' før vi satte kursen oppover i lia. Det er ikke lange turen, bare 2,3 km i luftlinje. Men stien tar oss fra starten på ca. 400 moh til toppen på 750 moh, så det er en ganske solid stigning. Da er det godt for en liten valpetass å ha sitteplass.

På toppen var det frisk, men ikke verre enn at vi satte oss ned i le for å nyte medbrakt mat og drikke. Fotografering ble det selvfølgelig også. En fin søndagstur, så er du i nærheten og vil være med, så er det bare å gi et pling. Vi går ofte nok alene, så selskap er bare en hyggelig avveksling. Bildene her er en blanding av Thomas og mine, med tillatelse.
Med ti kilo på magen. Ingen sak for liten valpetass å komme seg til topps nå man har sitteplass og egen caddy.

Apoletano's Viihan, Vill til daglig. Du skal se at det blir fjellhund av denne tassen også. Fjellet kler ham allerede.

"Fleeceballen" Maar, assosiert medlem av bernermafiaen i Sunnfjord.

lørdag 2. juni 2012

Til orientering

Fjellhunden Aredhel, 10 måneder
I mai måned legger orienteringsgruppa i Førde IL hvert år ut turposter i landskapet og inviterer oss dødlige til å kjøpe kart og kontrollkort for å dra ut i skogen for å jakte på røde og hvite flagg. Dette er er veldig god trening på mange plan for både folk og dyr. En ting er det fysiske, en annen side er opplevelsen av å være ute og finne veien til nye spennende steder hvor det ikke nødvendigvis går noen overtydelige stier.

En tredje side for hundereiere, og her er bernereiere intet unntak, så er dette en uovertruffen måte å øve på samhandling og samspill mellom hund og herre. Ikke noen kurs, seminar eller instruktører kan gi det samme samholdet og den gjensidige forståelsen som det å finne en måte å krysse krattskog og myrer på sammen. «Holdt under marsj» og «lineføring med vending til høyre og venstre» er barnemat i forhold til å komme helskinnet ned bratte, mosegrodde steinrøyser med berner i bånd. For de fleste trivselsturer skjer i båndtvangstiden, og vi passer vel på å overholde båndtvangen, gjør vi ikke?

Det var turorientering som satte Bamse og meg på sporet av de etterhvert stadig større tureventyrene. Det ga treningen og tilliten oss imellom som trengtes. Vi gjorde unna gullmerket tre år på rad før snøen forsvant fra turtoppene rundt Førde, før Bamse altså brått måtte kaste inn skinnet rett etter at vi kom hjem fra ferie i fjor. To månder seinere fulgte Aredhel med da vi besøkte sesongens siste 'Månedens post'; en tur på ca. 700 meter som gikk dels på egne poter, men mest i bæremeis à la ryggsekk. Nå i mai var frøkna stor nok til å ta ting på egne labber, og etter en høst og en vinter med bare forsiktig smårusling, var vi veldig modne for å utvide horisonten. Årets kartpose kunne ikke komme fort nok ut i butikkene.

Nye stier gir ny utsikt og store opplevelser
Resten av denne posten er klippet og limt fra innleggene vi har lagt igjen på turorientering.no. I løpet av en måned og ti turer har vi vært innom alle de 60 postene og gjort oss fortjent til gullmerke i år også. Det er mitt fjerde og Aredhels første. Neste år blir det bronseplakett. Det har også gitt oss muligheten til å teste ut hvordan hun takler f.eks overnatting i telt, evne til å gjøre egne veivalg i møte med friluftsagility som bekker, falne trær og fortsatt ha tillit til meg som leder. Det er mye som skal oppleves for første gang når man har ny hund, og det gjør turlivet enda mer spennende. Nå skal det også sies at årets poster lå i lett og familievennlig terreng. Selv om det ble tett mellom turene, var ingen av dem særlig tunge å gå og med unntak av den siste, brukte vi stort sett ikke mer enn en drøy time på noen av etappene. Her er altså årets postjakt samlet, -til orientering:

Lørdag 12. mai: Endelig
Etter å ha fulgt med utleggingen av poster på bloggen her, er nok betjeninga i sportsbutikkene lei av å ha meg hengende denne uka.
Tirsdag: «Nei, ingen kart.»
Tordag: «Nei, ikke i dag heller.»
Lørdag kl. 10.10: «Fortsatt ingenting» (Sporten sørsida).
Lørdag kl 11.45: «Beklager» (Erdal sport).
Lørdag kl. 14.45: «En pose turkart, takk.» -Værsågod.

Dermed rakk jeg en tur til Moskog før middag sammen med den lille hunden som akkurat rakk å avslutte sesongen med meg i fjor, og som nå er nesten voksen, i alle fall i størrelse. Det var en befrielse å komme på andre trakter enn de vanlig lufterundene våre. Det skal trening til for å bli en god terreng- og ekspedisjonshund, og det kommer turorienteringa til å hjelpe oss med. Også i år skal postene tas i nummerrekkefølge, for sportens skyld.
Postene var en grei åpning. Lett tilgjengelige, men mye søle nederst i bakken pga. skogsarbeid. Men fra post 2 og oppover var det bare fryden. Fortsettelse følger...

Søndag 13. mai: Kunne ikke la være
Ah, endelig i gang!
Været var vått og grått i dag, og med mersmaken fra turen på Moskog i går fortsatt hengende i, ble det opp igjen dit for en ny økt.

Jeg var litt i overkant kjekk i forrige post hvor jeg erklærte at også årets poster skulle tas i nummerert rekkefølge. Etter en nærmere kikk på kartene er det herved dementert. Det ville i så fall betydd flere lange turer for bare én post av gangen; Se bare avstanden fra post 25 til post 26, og deretter hvor 27 og 28 er plassert. Glem det!

Så dagens runde, for det ble en runde, gikk fra parkeringsplassen ved E39, forbi post 1 som ble tatt i går, og ut i terrenget mot post 12. Og sånn fortsatte det oppover i lia til vi var på vei nedover mot post 4 hvor jeg snudde i går. Det var lett å gå 'fritt' i terrenget og kartet en fornøyelse å lese. Det var stort sett rett på uten noen problemer. Unntaket var muligens post 5 som ikke var noen lek. Den står litt kronglete og smått rasfarlig til etter min mening. Informasjonen som fulgte med fortalte om muligheten til å forstyrre familien Hjort i frokosten. Vi fant bare restene av hjortefrokosten, men derimot vet jeg nå hvor jeg skal dra for å se tiurleik.

Uansett, første kart er fullført og over til neste. Når rekkefølgen på postene ikke betyr noe lenger, kjørte jeg opp på kommunegrensa på Høgda for å se hvor mye vinter det var igjen. Det var ikke skremmende mye snø der nå. De flekkene som ligger igjen minker raskt i regnværet og kan forseres med litt høye sko eller støvler. Bikkja var forferdelig sølete på labbene etter turen på Moskog, så vi tok en liten stikker mot post 53 som jeg mente å huske fra kartet hjemme hvor lå, og dermed fikk vi skylt av både labber og bein. Kjekk ordning.

Tirsdag 15. mai: Nesten katastrofe
Det var fortsatt godt med snø igjen ved post 51
Det ble en kjapp tur i dag også. Og like ved parkeringsplassen, på den lille stumpen av gamlevegen, lå en bil i grøfta og en buss fra Firda Billag hadde velta over på sida. Men det var ingen fare, bare forberedelse til en øvelse.

Så ferden gikk videre langs stien mot post 49, og deretter videre oppover mot 52 og 51. Her oppe ligger det en god del snø fremdeles, men det er ikke noe slit å komme seg fram til fots. Selvfølgelig tråkker man gjennom av og til, men ikke verre enn at det går an.

På veien tilbake tok vi med post 50, og da vi passerte 'ulykken' hørte vi at AMK bekreftet mottatt beskjed. Så har var det bare å komme seg unna før vi ble stengt inne av blålys og sirener.

Kveldstur
Etter et par regntunge dager letta været, og det ble en rask runde inn mot Viestølen for å lufte vett og hund. Nå tror jeg at jeg har vært på alle postene som er nogenlunde tilgjengelige uten ski, truger eller mye baksing i råtten snø. Så da er det vel greit å legge inn noen hviledager og gå litt i tog i steden.

Men du verden så mye mer inspirerende det er å tråkke rundt i myr og mose enn på asfalt. Mye dyrespor i snøen mellom post 15 og 16. Og rådet om å bruke støvler på disse turene er definitvt ikke ment som en spøk.

Søndag 20. mai: Trugetur
Viktig med riktig turutstyr
Som nevnt i forrige bloggpost var det såpass med snø i terrenget inn mot Viestølen at det krevde ekstraordninære tiltak for å ta resten av postene. Truger er kjekt å ha på en godværsdag, selv om det er litt rart å ty til slike redskaper i slutten av mai. Men når sola skinner fra nesten skyfri himmel og bekkene sildrer er det bare å la det stå til.

Skjønt trugene hjalp bare til at jeg ikke tråkket gjennom til knes eller lenger der jeg måtte over større snøflater. Snøen var så råtten og grovkornet at den ikke hang sammen i det hele tatt, så både oppover og nedover risikerte man at underlaget sklei unna.

Torsdag 24. og fredag 25. mai: Overnattingsturorientering

Morgenmøte i strandkanten
Med ny turhund i huset er det mange ting som må trenes på, også overnatting i telt. I den sammenhengen kom det bra med at det var lagt ut et lass poster rundt Hunsrasta og Brulandsstølen.

Seint en kveld, etter at folkevandringen var slutt og parkeringsplassen på Høgda var tømt tuslet Aredhel og jeg innover, slo opp teltet ytterst på odden og avsluttet dagen med en kveldsrunde til de nærmeste postene.

Neste morgen kom sola på teltduken presis kl. 07, og da var det ingenting annet å gjøre enn å stå opp. Ute på et blikkstille Bekkjevatn la ei canadagås og var litt gretten fordi vi overnattet midt i matfatet.

Etter frokost dro vi til skogs, opp mot Brulandsstølen, ned til Digrenesvatnet og tilbake langs elva. Alle postene var i boks før lunsj og det var fremdeles mye igjen av en varm og deilig dag. Turorientering med overnatting anbefales på det varmeste, og på Hunsrasta er det både benker, bord, toalett og tak over hodet hvis det trengs mer enn bare telt.

Søndag 27. mai: Bonusrunde i pinsen

Med gullmerket klarert kunne både
hund og herre slenge seg på ryggen
Det var ikke meningen å jakte poster i pinsen. Da skulle vi på rolig topptur andre steder i fylket. Men så la en i juniorlaget seg til med influensa, og utsvevelsene ble amputert. Da var det god å ha noen poster igjen på Langeland nord.

Jeg parkerte på Høgda og i strålende solskinn tråkket vi forbi badegjester i strandkanten nedenfor Hafstadstølene. At det bare var snaue to uker siden det lå is der så ikke ut til å plage småtassene som herjet i vannet med luftmadrass og mer til. Så fort kan klima i Sunnfjord snu.

Veivalget var egentlig ganske lett. Fra veien opp til post 54, videre til 55 og så følge bekken og myrdraget oppover. På post 58 passerte vi 400 poeng, og årets gullmerke var i boks. Fra post 60 raste vi korteste vei gjennom terrenget ned til vannet igjen. Kjapt og greit, og nå lå det bare noe ytterst få snøflekker igjen. Når dette skrives er nok de også borte.

Mandag 28. mai: Så var det gjort

Kjente trakter; Benken ved post 27
Kartet med postene innenfor flyplassen på Bringeland var spennende. Her hadde jeg ikke vært annet enn på vinterstid, og ikke særlig mye av det heller. Men post 27 'benk’ visste jeg godt hvor var, for der har mange som meg trengt en pust i bakken og en bit Kvikklunsj på tur fra Langeland rundt Fauskestølen.

Nå var det ikke snø, og ettersom de fleste postene ligger på eller nær løypetraséen ble det én lang tur for meg og hunden, mer enn å bruke terrenget. Det var overraskende tørt og ganske lett å gå. Likevel brukte vi nesten tre timer på 'runden’. Vi tok oss altså god tid, tok bilder og en skikkelig hvil på benken.

Nå er alle postene registrert, men vi gir oss ikke før vi har besøkt kassa på månedens poster. Flere av stedene frister dessuten til gjentakelse, og det er vel det som er vitsen. Turorientering er jo på en måte som guidet tur på steder det ellers er vanskelig å komme på selv.


søndag 13. mai 2012

Hormonene flommer

På utkikk etter en elsker...
Litt seint å komme med det nå, men en av milepælene som føyk forbi i forrige uke var selve konfirmasjonen; Da den første løpetida startet. Vi oppdaget de første små bloddråpene om morgenen 3. mai, og sant å si var det vel ingen bombe selv om hun godt kunne ventet litt lenger mot årsdagen. De siste ukene har Aredhel vært treg, snusete, fjern og ikke helt i sitt kontaktsøkende selv.

Ti dager seinere er situasjonen mye den samme. Litt fraværende, rastløs og dårlig matlyst. Nevnte jeg treg på tur? Nå vil hun helst ikke gå lenger enn at hun ser inngangsdøra. Også piper hun, konstant og veldig høyfrekvent. Blikket bønnfaler om å skaffe en hannhund. Men det ønsket kan hun bare glemme. For det første er det ikke min sak. Og uansett er det minst en blå sløyfe på utstilling, røntgenfotografering og godkjenning av hofter og albuer hos henne og brødrene før det er snakk om å finne en hannhundeier å innynde seg hos. Seinsommeren eller høsten 2013 er nok et mer aktuelt tidpunkt enn nå og med en gang.

Da er det fint at årets poster i turorienteringa er klare. Da slipper vi som tidligere nevnt å gå gatelangs og dorge hannhunder. For frøkna er omhyggelig med å annonsere varene. Det snuses og markeres mer enn Bamse noen gang fant på. Ute i skogen bryr vel ikke hjorten seg særlig mye om de innbydende duftene. Det er lov å håpe, og om halvannen uke er vi vel tilbake til normalen igjen. I mens får vi altså trening i å ta oss fram i variert terreng. Røde og hvite orienteringsposter gir ekstra motivasjon når sol og varme glimrer med sitt fravær. Jeg tror sannelig det er februar eller oktober som er sendt i reprise.

lørdag 5. mai 2012

Endelig en skikkelig fjelltur

På Viefjellet 670 moh. med utsikt over Førde 5. mai 2012
Etter å ha fått grønt lys for mer utsvevende turalternativ for valpetassen har jeg stått i stuevinduet og sett mot fjelltoppene som omkranser Førde. Men så var det denne snøen som fortsatt ligger lenger ned i liene nå enn på samme tid i fjor på tross av at forrige vinter ga mer snø og varte lenger. Hafstadfjellet har vi vært på en veldig sen kveld, og det var en fin tur. Opp dit går det anleggs- og servicevei for senderen som Norkring har der oppe, så det er liksom ikke så veldig villmark over den.

Da er det noe annet med Viefjellet. En tur på «Fleskerunden» 1. mai viste at veien opp fra sørsiden var ganske snøfri, og da kunne jeg ikke la sjansen ligge lenger. Viefjellet er omtrent like høyt som Hafstadfjellet, og selv om stiene opp er både tydelige og godt skiltet må du her 'gå selv'. Det er bekker, myrer og enkelte forseringer hvor man er nødt til å klyve litt for å komme fram. I tillegg kommer alle trærne og kvistene romjulsorkanen "Dagmar" har strødd omkring. Hun har ikke ryddet særlig godt etter seg, det skal være visst. Turen opp til Viefjellet er friluftsagility i motbakke. Det er bare 3,2 km fra parkeringplassen på Soleide opp til varden frampå kanten, men det er 640 høydemeter. Det er 20% stigning i snitt. Trøsten får være at du nesten hele veien opp har full utsikt over Førde, fjorden utover og fjellene i vest.

En av flere flotte utsiktspunkter
Været var ikke på noen måte stabilt. Flekker av solskinn og blå himmel skiftet med saftige snøbyger (i mai!) og en vind som ble mer og mer isende jo lenger opp vi kom. Men det fikk våge seg. Den første løpetida meldte seg for noen dager siden, så da er det bedre å ta naturen i bruk enn å gå og dorge hannhunder gatelangs. Jovisst var det bratt, men frøkna hadde ingen problemer med utfordringen overhodet. Igjen var det jeg som måtte holde igjen og ta pauser for å få pulsen ned på et levelig nivå.

Vi brukte 1 time og 47 minutter opp, og kunne nyte utsikten. Hvor kaldt det faktisk var ble jeg ikke klar over før jeg skulle plassere en litt motvillig fotomodell og oppdaget at det var is i den våte pelsen på halsen. Vel, vi signerte boka i varden, fikk tatt de nødvendige bildene for å dokumentere bragden og oppdaterte Facebook. Så var det bare å snu GPS-en og finne veien ned igjen. Det gikk adskillig fortere, men det er egentlig ikke lettere å gå nedover når det er så bratt og stedvis glatt. Vel hjemme ventet pannekaker og hvile. Strengt tatt burde frøken Myrullbråten også vært en tur i badet og få spylt gjørma ut av pelsen, men det får vente. I morgen har hun tørket opp, og da drysser jord og sand av og kan samles med støvsugeren. Mye enklere å ta det på den måten, i alle fall når bikkja er i bedre slag enn meg etter turen.

fredag 4. mai 2012

På ordentlig utstilling igjen

VVAM: Verdens Vakreste Aredhel-Mamma i Naustdal 29. april 2012
F.v.:Veronica Ommedal m/Roabamsen's Herkules (Loke) BIM, dommer
Eva L. Berg, og Hege Askvik m/Dale Gudbrand's  Dariel Zaam, BIR
Her flyr milepælene forbi før man rekker å formulere noe vettugt på nettet. Helga 28. og 29. april var ble årets eneste utstilling i Sogn og Fjordane arrangert. At vi fikk sjansen til å være med og stille ut her samme helga som NBSK er med å arrangere dobbeltutstilling østpå har en spesiell forhistorie. Men til tross at vi kom seint inn på terminlista, var berner sennenhund den nest største rasegruppa i antall påmeldte hunder. Det var bare golden retriever som slo oss med et par stykker. Sånt er god reklame for rasen både blant arrangører og publikum. Som medlem i både Norsk berner sennenhundklubb og Førde brukshundklubb ble det nødvendigvis ganske travelt. Lørdagen var det bare andre rare hunderaser i ringen, så da gjorde jeg min dugnadsplikt for arrangørklubben og satt i 'billettluka' hele formiddagen.

Faktaboks


Premiegrad Very Good:

«En hund som godt tilsvarer rasens standard, som er velbalansert og i god kondisjon. Mindre feil kan tolereres, men ingen som negativt påvirker helhets-inntrykket. Denne premieringen kan kun gis til hund av meget god kvalitet.» (Fra NKK's utstillingsreglement)
På søndagen var det derimot klart for de ordentlige hundene, dvs. bernere, og ettersom jeg hadde sagt ja til å vise tre hunder i tre forskjellige klasser krevde det alt jeg kunne mobilisere. Først ut var Aredhels bror Fingon i juniorklasse hannhund. Dette var Fingons første møte med en utstillingsring, men det gikk rimelig greit. Han syntes dette med at dommeren skulle helt inn i gapet og telle hans høyst private jeksler var noe tull, men lot seg overtale. Dessuten var han lett å få til å sitte, til tross for at han helst skulle stå og vise seg fra sin beste side. Men det er sånt som kommer med trening, og dommer Eva Liljekvist Berg fra Sverige mente han var «Very Good», altså en blå sløyfe. Roabamsen's Herkules, til daglig Loke, i åpen klasse var det ikke noe å gjøre med. Han fikk hele bunten med røde og rosa sløyfer og plass i finalen.

Faktaboks


Premiegrad Exellent:

«Hund som i all vesentlighet tilsvarer rasens standard og som presenteres i utmerket kondisjon, viser et harmonisk velbalansert temperament, holder utmerket klasse og har utmerket helhet. Hundens utmerkede kvaliteter i forhold til raseidealet tillater at dommeren kan se bort fra mindre detaljfeil. Hunden må ha tydelig kjønnspreg» (Fra NKK's utstillingsreglement)
Så var det å bytte hund. Fingon ut fra konkurransen om beste hannhund, og Aredhel inn i juniorklasse tispe. Her møtte vi et redusert, men sterkt felt konkurrenter fra kennelene Melkebart og Cafrida. Disse hadde passert året godt og vel, og det var veldig synlig med tanke på modning og utvikling. Likevel gjorde Aredhel et godt inntrykk på dommeren som ga oss en god kritikk og «Exellent». Men altså en plassering bak to litt mer modne juniorer. Det gjør ingen ting. Det var i første rekke premiegraden i kvalitet som var spennende, og hvordan dommeren siden plasserte oss i konkurransedelen var mindre viktig denne gangen. Selvfølgelig ønsker alle med et visst konkurranseinstinkt å bli plassert best mulig og innkassere CK mer til, men den tid kommer med nye utstillinger og andre dommere. Vi blir bare mer ringvante etterhvert og dette fortalte oss at Aredhel har kvaliteter som gjør at det er grunn til å håpe. Debuten i stambokført utstilling ble gjennomført uten feilskjær. Neste møte med ringbånd, dommere og sløyfer blir vestlandsspesialen i Bergen midt i juni.

F.v.: Chimaera og Maxi. Foto: Henny M. Hansen
Ut av ringen med Ardhel og inn igjen i åpen klasse med Kaukarhaugen's Chimaera, en nesten fire år gammel tispe med verdens mest entusiastiske hale. Og nettopp den halen var grunne til at jeg gikk i ringen med henne i steden for "mor". Chimaera er veldig glad i mor og flagger det så høyt at mange dommere synes det er lite berneraktig. Håpet var at mitt selskap kunne dempe den entusiasmen tilstrekkelig til at haleføringen ikke slår negitivt ut. I ringen hadde vi selskap av Aredhels mamma Dariel og et par til. Samarbeidet mellom Chimaera gikk helt fint, og også hun fikk en blå sløyfe for "very good". Dariel fikk rødt, til tross for at pelsen hennes var ferd med å løsne. Og ettersom det bare var fire hunder i klassen fikk vi være med i konkurransen videre. Så da løp vi, da. Runde på runde med dommeren blikk på bevegelser og helhetsinntrykk. Belønningen for alle rundene var at vi ble vinket fram til 3. plass, mens Dariel ble plassert helt først. Dermed var det verdens fineste Aredhel-mamma som skulle i finalen mot beste hannhund, Loke.

På tross av et visst innsig av bergensere og sunnmøringer var det altså klart for lokaloppgjør i rasefinalen; Bremanger mot Brekke. Jeg tør ikke si hva dommer Eva Liljekvist Berg til slutt la avgjørende vekt på for å skille en stor, solid hannhund fra en like solid tispe med rutine i ringen. Men at han måtte løpe først og at Dariel som var på høyden av løpetid løp etter kan selvfølgelig ha gjort at stakkaren manglet litt stabilitet i bevegelsene pga. sterk misvisning via nese og hormoner. Dommerens avgjørelse er uansett udiskutabel, og Ardhel-mammaen ble kåret til best i rasen. En veldig lang, men koselig og glad dag i Naustdalshallen ble avsluttet rundt ringen hvor best i gruppe skulle avgjøres. Der ble det ingen plassering, men det er da i alle fall slått fast at hundene fra kennel Orondil; valpetassene Fingon og Aredhel med mamma Dariel i spissen, absolutt ikke gjør skam på sin rase. Dette kan bli morsomt videre, og neste gang får vi forhåpentlig med oss bror Turgon også.

fredag 20. april 2012

Mens vi teller ned

Valpeshowkarrieren oppsummert: 2 x BIR, 1 x BIS 2 av to mulige. Foto: Erlend Sekkelsten
Mens snøen, -og vinteren med den, sakte trekker seg tilbake opp i høyden og forsvinner, er det på tide å komme ut av bloggdvalen. Valpelisensen til Aredhel går ubønnhørlig går ut på dato i morgen, og det er på sin plass å oppsummere litt. Siden november har hun vokst seg stor og harmonisk i både sinn og skinn.Valpestreker har det vært så lite av at det nesten er kjedelig. Selvfølgelig er det futt, fres og humør i frøkna, men både hus, møbler og annet inventar har kommet fra det uten særlig riper og tannmerker. Strengt tatt har vi hatt en liten, voksen hund hele tida.

Siden sist
November 2011, fire måneder
I november gikk vi glipp av det siste valpeshowet på Vestlandet i 2011 med åtte små dager. Men fordi kone og barn trengte skyss til Bergen den helga og oppdretter/eier Hege skulle stille de andre hundene sine, var det en grei unnskyldning til å la Aredhel få snuse på stemningen i en utstillingshall. På veien overnattet vi hos familie og venner. Både langturen med bil og innlosjering i fremmede hus gikk bra. Noen små uhell må både gjester og vertsskap regne med når de er så opptatt med å prate at en liten hund ikke kommer til orde med elementære behov. Men vi ble ønsket velkommen tilbake alle steder, så jeg regner med at vi holdt oss godt innenfor sømmelighetens grenser. Ellers var det veldig kjekt å ha en lekekamerat i borettslaget. Tinka er en energisk blanding av flatcoat retriever og svart elghund. Playdatene gikk friskt for seg. Vi møttes på lekeplassen, og smådamene gjorde ikke skam på navnet.


Desember 2011, fem måneder
Desember er en stressa måned hvor det skal skje masse greier på alle fronter. Da var det inderlig godt å ha en på fire bein som gir en sosialt akseptabel grunn til å rydde plass i timeplanen og stikke seg unna. Vinteren i år var mye mer valpevennlig enn fjoråret både når det gjaldt snødybde og temperatur. Ikke var det minus ti - tjue, og ikke var det metervis med snø. Det gjorde at vi kunne rusle våre små turer på flate marka uten at det ble slitsomt. På disse turene lekte vi morsomme leker som 'på fot', 'sitt når sjefen stopper' og 'følge snopet'. Sånn fikk vi god kontakt og i motsetning til Bamse viste Aredhel stor iver i å tilby adferd som lydighetsfolket kaller det. Ikke bare forsøkte hun å gjøre de riktige tingene som utløser skryt og godbiter, men det utkrøpne, lille vesenet gikk ikke av veien for å ta regien selv. For eksempelt kunne hun plukke opp en stein, noe søppel eller annet fra bakken. Nærmest som refleks fikk hun beskjed om 'spytt ut', hvorpå hun øyeblikkelig slapp det hun hadde plukket opp og var lynraskt på plass for å motta belønningen. Det har gått med mye Frolic på den måten. Men fakta er at vi fikk på plass grunnlaget for øvelsene til bronsemerket i lydighet uten å trene, bare ved å rose og belønne anledningene som bød seg.


Januar 2012, seks måneder
I Januar begynte abstinensen etter litt skikkeligere turer å melde seg. Aredhel viste også appetitt på mer utetid. Så vi begynte så smått å utvide horisonten. Lengre runder med rolig rusling nede på flatlandet, hele tida godt innenfor komfortsonen. Bernervalper vokser fort i forhold til hvordan beinbygningen utvikler seg, så aktivitet og intensitet må avpasses. Likevel begynte vi å se oss om litt oppe i skogekanten. Her var det spor etter hjort, hare, og andre underlige dufter som snuta kunne granske vel og lenge. Som nevnt var det en valpevennlig vinter, så vi unngikk å bakse i løssnø eller plumpe rundt i sørpa. De gangene det var tilfelle merket vi at pelsen til Aredhel var av en helt annen type enn Bamse. Mens han sugde til seg av søle, skit og sand, var det bare å gå over frøkna med ett eller to håndklær, så var hun både ren og tørr. Denne vinteren har vi ikke hatt haugene med sand på gulvet der hunden lå etter tur. Og det er ikke fordi Vegvesenet ikke har strødd.

Februar 2012, sju måneder
Februar. For første gang så lenge jeg kan huske, med eller uten hund, begynte vinteren å gå meg på nervene. Ikke hadde jeg lyst til å gå på ski, for det er bortimot meningsløst å dra på tur uten hund når man først har en hund. Men hunden jeg hadde var altså ikke klar til å løpe i skiløypene. Så det ble til at vi trasket og gikk. Du kan si at vi har blitt ræsere i lineføring, for selv utenfor båndtvangstida er det få steder det er lurt eller anledning til å slippe hunden. Men den bortgjemte fotballbanen øverst i boligfeltet var redningen. Tidlig, seint eller midt på dagen kunne vi gå opp dit, huke av lenka og slippe fartsdjevelen løs. Når Aredhel hadde løpt fra seg og sjekket de siste hjortesporene, kom hun og satte seg på plass og ventet på beskjed. Arbeidsviljen lå tjukt utenpå henne. Men én tur opp i snøen tillot vi oss, og tok det til gjengjeld veldig rolig i noen dager etterpå, sånn for sikkerhets skyld.


Etter vinterferien var tid for debut i utstillingsringen. Aredhel hadde vært hos Hege hele denne uka, og da jeg kom til Brekke kvelden før vi skulle i ilden for dommer Kenneth Edh, var også bror Turgon kommet dit med sine eiere. Du kan trygt si at det var solide doser gjensynsglede og mye pels i farten rundt på gulvet i Engesetveien. Grytidlig neste morgen bar det avgårde til Radøyhallen på Manger.

Det er alltid litt kilent å skulle stille en hund for første gang. Jovisst hadde vi trent på å stå og løpe og vise oss fra den beste siden, men vi hadde ikke prøvd med en dommer. Jeg hadde mine bange anelser, for Ardhel kan være veldig menneskekjær. Folk vi bare møter i forbifarten går det greit med. Men de som stopper og tar kontakt, ikke minst de som viser direkte interesse, blir regelrett rent i senk. Det er ikke alle dommere som setter pris på så mye oppmerksomhet. Men det gikk over all forventning. Litt strekk i lenka ble det da dommeren ville sjekke bittet, men såpass er tillatt i valpeklassene. Det er bedre med litt i overkant hilseglede enn redde valper som trekker seg baklengs ut av ringen. Vi var eneste i vår klasse og konkurransen mot en mye yngre frøken i klassen under var fort avgjort. Så sto vi der og skulle løpe om best i rasen mot bror Turgon. Det ble noen runder i ringen og noen nervepirrende øyeblikk før dommer Edh rakte den rød-gule BIR-rosetten i vår retning. Du allstyrendes så gøy, selv om det betød at vi skulle videre til gruppefinale og komme veldig seint hjem. Men hva gjør man ikke for noen centimeter nylonsløyfe og rosende ord på gult papir? I ventetiden nøt vi antydninger til vår i lufta, og godt selskap med gamle venner fra berneravdelingen i Bergen. I gruppefinalen løp vi til ingen nytte. Det ble ingen plassering, men vi var ikke de første som ble takket ut av ringen heller. Det er til å leve med.
BIR for dommer Kenneth Edh foran bror Turgon, vist av oppdretter Hege. Foto: Nina Bless, Bergen
Mars 2012, åtte måneder
Så kom mars og endelig begynte snøkanten å krype oppover. Nå hadde vi fått lov av eier/oppdretter å begynne å utfordre fjellsidene så smått. Men påske og en del andre arbeidsoppgaver tok en del tid, så det var først helg på tampen av måneden før Aredhel høstet sin første varde, på Sørbøheia i Hyllestad. Heia er ikke så veldig høy, og stien opp er veldig grei. Men du verden som det kjentes at treningsgrunnlaget hadde rustet i løpet av valpetida. Det var sannelig ikke førstereishunden som trengte pause underveis og kjente blodsmaken i munnen da vi var vel oppe. Tvert imot, hun tok et par dugelige spurtrunder i lyngen for liksom å demonstrere hvor dumt var av meg å holde igjen lenger nede. Jeg liker det jeg ser. Pen i ringen, rimelig oppvakt i lydighetssammenheng, men det er en hund for utagerende turer og ekspedisjoner jeg trenger. Det virker lovende, det også. Men hun liker ikke når underlaget svikter under labbene hennes, slikt som skare, ishinner og bunnen i hundesenga vi kjøpte til henne. Det gjør meg litt betenkt på hvordan hun vil takle å gå ut i en kano.

I vårsola på Skeistølen
April. Endelig er vi nesten up to date, men først var vi en ny tur opp i snøen. Turen på Sørbøheia ga mersmak, og litt for seint en kveld tenkte jeg at nå er det på tide å prøve seg på Hafstadfjellet. Her går det folk hver eneste dag året rundt, så der er det tråkket spor helt opp. På Facebook hadde jeg sett meg grønn av misunnelse på kjentfolk som hadde vært oppe. Som tenkt så gjort og vi ruslet oppover, for min del vel vitende at det kanskje kom til å være mørkt før vi var oppe, og iallefall før vi kom oss ned igjen. Men det var deilig å gå, et steg av gangen, rolig og med en fornøyd 'liten' hund ved siden av meg. Omtrent halvveis oppe møtte vi snøen, men som ventet var det et fint tråkk å følge helt opp. Aredhel var frisk i steget hele veien opp, og om mulig enda friskere i takten på veien ned. Jeg måtte kommandere henne til å gå bak, en helt nødvendig kommando å ha inne når man går med hund på bratte vestlandsstier.

Noe seinere trakk vårsola oss opp lia mot Førdsnipa, men jeg måtte nok hatt truger om vi skulle gått videre fra Skeistølen. Skaren var tjukk nok til at dyret fint gikk oppå, men en mann som er tre ganger vekta hennes og bare to føtter å fordele det på sank stadig gjennom, og fikk mye kaldt og vått ned i fjellstøvlene. Men en deilig tur var det, og bildene av Aredhel ble ikke så verst, de heller.

BIRfor dommer Frode Jevne foran Vestafjell's Hermann H, og seinere samme dag BIS 2
Ja, og så har vi vært enda en tur til på Manger for å få ringtrening. Denne gangen var Frode Jevne dommer, og han likte tydeligvis det han så, han også. Som sist stusset han ikke veldig lenge i valget mellom en liten dame som ble fire måneder dagen i forveien og en adskillig større dame som bare var seks dager unna overgangen til ni måneder og juniorklasse. Dessto mer løping og posering måtte til for å bli plassert foran en jevngammel hannhund, men også denne gangen ble den rød-gule rosetten rakt ut i vår retning. Flere timer seinere var vi på beina igjen, denne gangen for å måle oss mot en New Foundlandsvalp i BIS-finalen. Jeg har aldri i mitt hundeliv vært i en BIS-finale.  Men vi løp og vi løp. Dommeren gransket pels og kroppsbygning og sendt oss ut på nye runder. Og så ble det hjemmeseier til nuffen, sikkert vel fortjent fordi jeg klønet det til i en sving. Jeg holdt på å snuble i Aredhel, og hun spratt unna og havnet over i galopp. Dermed måtte vi stoppe opp for å komme i gang i gjen. Lite elegant, og sånt taper man kan hende show-finaler på. Da skal man ikke bare være korrekt bygget og vakker. Da må presentasjonen sitte også. Irritasjonen varte heldigvis bare to tidels sekund, og den svære blå rosetten med BIS2 valp på ble høytidelig hengt på buret i bilen før vi satte kursen hjemover.

I morgen er det lørdag 21. april. Da er valpen min i følge NKKs utstillingsreglement ikke valp lenger, men junior. Neste søndag er vi derfor ikke eldst og mest utviklet når vi entrer ringen i Naustdal, men sannsynligvis den aller yngste. Det får gå som dommeren vil, og denne gangen skal også bror Fingon i aksjon. Vi skal være nyvasket, føhnet, børsta og klare. Så får de andre gjøre så godt de kan. Uansett resultater i skjønnhetsringen har vi et bronsemerke i lydighet å ta og mange fjelltopper å erobre.