lørdag 23. juli 2016

Helt på vidda


14 bernere toget fram på rad. Etter fire “magre” år med bare en håndfull deltakere eller mindre kom det i år et gjennombrudd hva gjelder deltakelse på fellestur eller populært kalt kløvturen. På det meste var det 23 hunder påmeldt, men som ventet ble dette tallet redusert ettersom tida for turen nærmet seg. Det blir ikke alltid som man ønsker seg, men den flokken som fylte tunet på Tuva turisthytte før avgang var mer enn stor nok til å vekke oppsikt.


Noen siste justeringer før avgang
Det er ikke godt å si hva som gjorde at årets tur ble en slik slager sammenlignet med tidligere år. Turen har gått i dette området før, det er den samme uka som før og annonseringa har vært den samme. Uansett var det en både spent og litt stolt turleder som møtte “etternølerne” fredag morgen på Tuva turisthytte. En god del hadde tjuvstartet og kommet kvelden før. De hadde slått leir noen hundre meter fra hytteveggen og brukte kvelden til å bli kjent og teste ut myggmiddel. Stemningen der var allerede bra, og dårligere ble det ikke da alle var samlet litt etter kl. 10, helt på skjema etter planen. Opptelling ved “restart” viste 14 hunder, hvorav elleve bernere og èn grosser, og nitten tobeinte. Hundene var i alder fra drøye året til åtte år. Folka fordelte seg fra den yngste på elleve til den eldste på 70+.


Været var overskyet da vi la i vei langs merket sti mot Åan turisthytte som var dagens mål. Men det var bare en fordel. Vi skulle jo gå tolv-tretten kilometer, så vi kom garantert til å holde varmen. Terrenget var ganske flatt til å begynne med før det steg rolig oppover mot turens høyeste punkt. Praten gikk lett i følget og hundene jobbet jevnt og rolig. Det var som de hadde all verdens rutine med steinete sti og kløv på ryggen. Vi gikk rolig og hadde dagen for oss.


Lunchtime for Amanda, Anna og Nemo
Ved lunsjtider var vi kommet omtrent halvveis og slo oss ned for å nyte matpakkene på grensen til Hardangervidda nasjonalpark. Nå var sola kommet litt mer fram og vi kjente at det var sommer selv oppunder 1300 meter over havet. Det gikk en god time før vi satte beina under oss og slengte sekken på ryggen. Vi måtte jo avgårde, for på Åan turisthytte ventet både mat og drikke på oss. Det er både oppmuntrende, men også litt frustrerende å gå når du ser turmålet flere timer før du faktisk kommer dit. Da må det tålmodighet til, og du må sette den ene foten foran den andre. Da kommer du fram etterhvert.


Bernertoget på vei nedover mot Åan turisthytte
Fra vel 1300 meter gikk stien ned mot bjørkeskogen og gjennom denne og inn på tunet til Åan turisthytte. Her møtte vi en myndig vertinne som visste hvordan hun ville ha ting, og som nok var litt avventende til å få så mange hunder inn på husveggen. Derfor ville hun helst ha teltene et stykke unna, men før den beskjeden kom fram hadde de fleste funnet seg en flekk å sette opp teltet på helt på egenhånd. Det ble ingen problemer med det, og noen hadde sågar klart å kapre seg rom i “hundehuset” hvor det var anledning til å ta dyra med inn. Noen hadde bestilt seg treretters middag inne, mens andre levde et mer spartansk liv og spiste frysetørret posemat ute. På Åan ble vi også møtt av god venner som hadde tatt turen for å hilse på, og de hadde med en kjekk valpetass som altså måtte gro på seg litt før han får lov til å gå med de store på langtur.


Kvelden kom, og med den kom enda flere insekter. Her var det rikelig med bevingede vesener som både beit og stakk dem som ikke hadde kledd godt på seg eller brukt nok insektmiddel. Disse plagåndene beitet også hundene, og det var stor forskjell på hvordan de taklet det. Noen lot seg ikke merke i det hele tatt, andre prøvde å gjemme hode og snute så godt de kunne, mens et par stykker ga veldig beskjed om at dette trivdes de ikke med. Det var rulling, kløing og krafsing. En hund reagerte så kraftig på stikk og bitt at familien bestemte seg for å avbryte ekspedisjonen allerede her. Heldigvis fikk vi låne en bil med plass til både hund, fire voksne og ryggsekker. Og selv om vi hadde brukt hele dagen på å gå over fjellet, tok det ikke mer enn times tid å kjøre tilbake til parkeringsplassen ved Tuva. Det virket litt dramatisk mens det sto på, men meldingene vi fikk dagen etter tydet på at ting ordnet seg når de bare fikk litt avstand til insektsvermen.


Fellesbilde før avgang fra Åan turisthytte
Lørdag morgen opprant med fint vær tross ei skikkelig regnskur om natta. VI pakket sammen og fikk arrangert oss et fellesbilde før avgang. Det ble klart at insektslivet hadde krevd et par ofre til som derfor valgte å ta turen tilbake til bilen heller enn å ta sjansen på en overnatting til i det fri. Men det var ikke verre enn at de tok stien tilbake den veien vi hadde kommet dagen før. Før avgang fikk vi også god attest fra vertinna som berømmet oss for hvor stille og rolig det hadde vært selv med så mange hunder samlet. Dette var noe annet enn hun hadde opplevd før, og vi var hjertelig velkomne tilbake. Det var en hilsen som gjorde det lett å starte på turens lengste etappe oppover langs elva mot Heinseter.


Aredhel hviler i småskogen
Vi var klar over at dette ble en lang dag, men kanskje ikke helt forberedt på hvor ensformig det er å gå i småskogen. Vi hørte elva hele tiden, men det var vanskelig å få noe inntrykk av framdriften. Å se det på kartet og få tallene fra GPS er greit nok, men det forteller liksom ikke hodet hvor du er og hvor lenge det er igjen. Stien var steinete, og når du går på rekke og rad med hunder foran og bak trengs det konsentrasjon for å sette føttene på riktig sted. Men vi holdt humøret oppe, tok pauser med jevne mellomrom og endelig kom vi såpass høyt at skogene måtte gi tapt. Da vedtok vi at det var tid for lunsj og slo oss ned i elvekanten. Her var det i alle fall ikke noe problem å skaffe vann til hundene og fylle drikkeflaskene.


Langt der borte, omtrent midt i bildet, ligget Heinseter
Ganske raskt etter pausen fikk vi øye på Heinseter langt der borte i enden av vannet. Men ennå var det flerfoldige kilometer igjen med stein og sti. Det var ikke noen ting å si på at vi kjente turen både i føttene og skuldrene, men hundene tok dette på strak labb. Riktig nok var enkelte ikke så innstilt på å bidra med trekkraft som tidligere, men slik stien snirklet seg gjennom lanskapet, nesten skjult i vierkrattet var vel det bare en fordel. Det tok enda et par pauser før vi kunne se den karakteristiske vindmølla og detaljene på husene der en treretters middag og “bankett” ventet. Ja, kanskje en dusj eller et friskt bad også?


Fra bernerbanketten på Heinseter
Da bernertoget gikk over broa og inn på hyttetunet vakte det berettiget oppsikt. Dette var tross alt ikke hverdagskost for oss, og i særdeleshet ikke for vanlige fotturister fra inn og utland. Det ble spørsmål og klapping og fotografering over en lav sko, og nye kontakter ble stiftet spontant. Går du med kløvkledd berner i fjellet slipper du å finne på noe å snakke om. Temaet er gitt. Enkelte fordommer kommer også til overflaten, som da en av gjestene berømmet oss for å ha hunder som virkelig kunne brukes til noe. Dette mente han i motsetning til disse oppdollede hundene som ble bare ble vist fram på utstilling. Pipa fikk en litt annen lyd da han høflig ble gjort oppmerksom på at kløvhunden han klappet på faktisk var norsk og nordisk utstillingschampion. Man skal sannelig ikke skue hunden på hårene, eller arbeidstøyet. Det ble uansett en svært hyggelig kveld som for enkelte varte ut i de små timer. Når menn med fiskestang møtes, går de ikke tom for historier før det er altfor seint å legge seg tidlig. Fra middagsbordet så vi regnbuen mot stålgrå skyer i horisonten, men det falt ikke en dråpe på oss.


Da frokosten var ferdig og telt og sekker var pakket, klare for avgang mot Tuva, var det fremdeles tunge skyer i horisonten. Men over oss var det klart, eller i alle fall lettskyet. Så bare avbrutt av noen fotoseanser ruslet årets vakreste karavane mot nord over lyngheiene. Folk vi møtte smilte og tok bilder, småpratet og skrøt av hundene, med god grunn. Jeg tror ikke noen av de firbeinte mislikte oppmerksomheten heller. Hvis du synes det har vært lite å lese om hundene her, så er det fordi det rett og slett var lite å si på dem. Hundene, i likhet med eierne, oppførte seg som forventet veldig bra, gjorde jobben slik man bare kunne håpe på, og utover det var det ikke tilløp til dramatikk utover insektangrepet den første dagen. Ja, rent bortsett fra noe viktig bagasje som ubemerket falt ut av en kløv og ga enkelte muligheten til å gå en kilometer eller to opp igjen mens resten slo seg ned i solhellinga og spiste lunsj.


Mellom Heinseter og Tuva er det flatt, veldig flatt
Innspurten over hauger og gjennom myrer mot Tuva ble spennende. I synsranden foran oss lå et kraftig tordenvær hvor vi kunne se lyn som gnistret foran en blygrå vegg av tunge skyer. Over oss var det fremdeles mye blå himmel, men en økende medvind truet med å sende noen våte “gardiner” opp i ryggen på oss. Kunne vi klare å nå fram til bilene før dusjen satte inn? De fleste hadde optimistisk valgt å gå lett i korte ermer og shorts. Men en drøy kilometer fra målet tok regnbyga oss igjen. Heldigvis bommet den såpass at før vi egentlig rakk å få regntøyet fram og på, var det hele over. Mesteparten skle forbi vest for oss. Dermed var skoene fortsatt tørre og humøret upåklagelig da “the survivors” kunne stille seg opp for et siste fellesbilde. Målet var nådd, turen gjennomført og ryggsekkene kjentes ekstra lette. Vi la hundene i skyggen, og stilte oss i kø for å feire anledningen med rømmegrøt, vafler og brus.


The Survivors som fullførte 40 km med kløv og ryggsekk på tre dager
Så mye om årets kløvtur på Hardangervidda. Trøsten for dere som ikke var med, er at det kommer flere sjanser. For dere som var med vil atter en gang takke for følget, og må si at selv om jeg ikke er glad i å gå i kø på fjellet, så var dette en kø jeg gjerne går i igjen. Så mange flotte folk og dyr, så mye å prate om og oppleve en annen side av hundene når de har en jobb å gjøre og ikke bare venter på å komme inn i en konkurransering. Egentlig kunne et par dager på tur i flokk godt innlemmes i retningslinjene for avl. Da ville vi virkelig få et inntrykk av hva som bor i hunder og oppdrettere.

onsdag 6. juli 2016

Min venn Thor

I helgen møttes endelig min gamle venn Thor H. Østvedt og Aredhel. Det skjedde på en
solvarm fortauskant i Brevik. De to har det til felles at de på hver sin måte har fått meg opp og ut på tur. Jeg hadde ikke hatt det friluftslivet og den naturgleden jeg nyter nå uten dem.

Min venn Thor og Aredhel møtte hverandre på en solvarm fortauskant i Brevik
Det er ingen hemmelighet at bak turlivet mitt ligger en oppvekst som speider. Fra familien min flyttet til Stathelle til jeg flyttet hjemmefra etter videregående var jeg med i 1. Brevik speidergruppe. Denne troppen hadde og har fremdeles tilhold i speiderhuset som ligger mellom de to tunnelene på porsgrunnssiden av Brevikbroa på gamle E18. Hit syklet eller gikk jeg fra Krabberødstranda på bamblesiden i tolv år til ukentlige møter som ulvunge, stifinner, speider og rover. Herfra dro vi på patruljeturer til Dammane i Brevik, nattmanøver på Sandøya, til helger på speiderhytta "Sjåli" ved Bamblevann, og på små og større leirer i inn- og utland.

Leirområdet til 1. Brevik på NSFs landsleir på Åsnes i 1981
1. Brevik var dengang en klassisk speidertropp med bare gutter. Vi gikk gradene og lærte oss klassiske speiderting som kart og kompass, samarbeid, ansvar for oss selv og andre, bruk av kniv, øks og sag, i tillegg til å bygge leirområdene våre med bare treverk og tau. Spiker og skruer var prinsippielt forbudt. På leirene bodde vi i enkle, oransje bomullstelt uten bunn. Disse ble satt opp på snorrette linjer, og hver morgen stilte vi til inspeksjon etter frokost. Da måtte sekker, telt og patruljeområde være i orden, ellers tapte vi poeng i kampen om troféet som beste patrulje. Det låter kanskje autoritært og strengt i dag, men du verden som dette har kommet godt med seinere når det gjelder turhygiene, orden og rasjonell pakking. I tillegg sparte det oss garantert for sykdom og andre plager som kunne ødelagt opplevelsene.

Kanobivuakk under roverturen på Rørholtlangen
Over og bak patruljeførere og troppsassistenter sto troppens ledere, Toralf Borgen Larsen og Thor Hans Østvedt. De var våre forbilder og stødige referansepunkter for hvordan ting skulle gjøres. Det var også disse som gjorde kveldene rundt leirbålene til en god avrunding av dagen med sanger, fortellinger og ettertanke. Dagens coacher og teambuildere kan ta seg ei bolle med sine egenutviklingsskjemaer, evalueringer og karrieremål. Thor og "Borgen"ga oss utfordringer, tro på egne kunnskaper og at mulighetene var til for å gripes. Samtidig fikk vi ryggdekning når våre løsninger ble konfrontert av andre. De satte stemningen og retningen for hele arbeidet i speidertroppen, og viste oss gleden ved rett og slett å være ute. De eide en trygghet og troverdighet som gjorde at vi fulgte dem i tykt og tynt, langt utenfor egne komfortsoner.

Speiderhytta i Bamble, Sjåli
Etter oppveksten måtte speiderlivet vike for andre gjøremål, og det var først da ungene var ute av huset at friluftslivet mitt fikk armslag igjen. I mangelen av en speidertropp er det det lokale turlaget og de mange fjelltoppene i Sunnfjord som gir meg alibi til å "stikke av" med en akseptabel grunn. Bilder og turbeskrivelser har siden funnet veien til denne bloggen og andre deler av sosiale medier, og i flokken av følgere har Thor hengt seg på. Fra den kanten, og gjennom hilsener via mine foreldre, får jeg stadig gode kommentarer og tilbakemeldinger. Det setter jeg veldig pris på. Særlig har Thor vært opptatt av kløvhunden som er med på alle turene og de aller fleste bildene.

Men det var ikke før nå sist helg at de to fikk møte hverandre. Jeg var hjemom en tur for å feire en bursdag, og da benyttet vi sjansen. På en solvarm fortauskant i Brevik ble ringen som holder turlivet mitt sammen sluttet da Thor og Aredhel møtte hverandre. Det ble et hjertelig møte, og forhåpentligvis ikke det siste av sorten. Aredhel hadde ikke noe som helst i mot koseprat og klapping, og det var kjekt for en gammel speidergutt å se at Lederen og hunden fant tonen. Det ble mimring, hundeprat og utveksling av utstyrserfaringer, helt til middagen kalte på hver vår kant. 

Takk for praten, Thor. Du har betydd mye for mange flere speidergutter enn meg, og du vil alltid være med meg når jeg napper opp teltpluggene, pakker sekk og kløv og tar beina fatt for å dra videre.

mandag 30. mai 2016

Bernerblikket

Aredhel har absolutt blikket som skal til
Det er mange grunner til at folk blir sittende hjemme. I våre dager trenger du ikke annet enn en datamaskin, så kan du snakke med hvem som helst, hvor som helst, og når som helst. Du kan jobbe hjemmefra, og kombinert med et kredittkort kan den samme datamaskinen bestille maten levert på døra og skaffe deg underholdning, nyheter og utdannelse på skjermen. Det er til og med dem som har skaffet seg ektefelle og barn på den måten.
Det er motivasjon som må til for å komme seg opp og ut. Det er egentlig likegyldig om det er lyst eller tvang. Lyst fungerer nok best i lengden, men tvang er et uvurderlig spark i baken for å få til en forandring. Jeg snakker av egen erfaring. Det var omplasseringsberneren Bamse som fikk en gammel speider ut i skogen og opp på fjellet igjen. Nå gjør Aredhel jobben etter ham når lysta ikke er der. For har du hund, blir det tur.
Lystbetont tvang. Gulrot og pisk i samme pelsen, for ikke å snakke om blikket. Uansett hvor trøtt, uopplagt og sliten jeg kan være får bernerblikket meg på beina. Og om det regner, det hender at det gjør det på Vestlandet, når regntøyet først er på så kan man jo like godt være ute ei stund. Og når du er ute i regnet, er det liten vits å stå stille eller sette seg ned. Sånt blir det kilometer og høydemeter av. Dessuten bærer hun både sovepose, telt og mat om så skulle være. Dette er en avhengighet du får av medisin på tricolor, pelskledd resept. Avvending og rehabilitering er uaktuelt for mitt vedkommende.
Noen blikk er ikke til å misforstå