lørdag 22. juni 2013

På vigselsferd med kløvhund

Skjermdump fra NRK Møre og Romsdal
Det er artig hvordan morsomme ting bare plutselig dukker opp. I starten av desember i fjor fant jeg denne linken til NRK Møre og Romsdal opp under en rutinemessig skumlesing av ymse nettaviser, og en kriblende følelse av nysgjerrighet ble tent. Jeg har jo tross alt både vigselsrett, medlemskap i turistforeningen og en viss erfaring med tilsvarende før. Så etter å ha gått en lufterunde med hunden og enda noen runder til med mine egne forutsetninger og motiver, våget jeg å spørre mine venner på Facebook. Responsen var noe nær enstemmig positiv, og innvendingene kunne jeg leve med. Dermed ble det til at jeg sendte en e-post via NRKs journalist i saken. Dagen etter dumpet det inn et svar fra den vordende bruden, og vi ble enige om å ta en prat på Skype.

For å gjøre en lang historie kort, vi gjorde en avtale om at jeg skulle ta med meg hund og pastoral rundsnipp og komme til Reindalsetra i Tafjordfjella hvor bryllupet skulle stå lørdag 22. juni. Som det framgår av artikkelen og oppfølgingssaken noen dager seinere, var det friluftslivet som hadde brakt de to i kontakt med hverandre, og turisthytta hadde spilt en spesiell rolle i brudens oppvekst. Samtidig ønsket de en så vigsel så nær opp til det vanlige som mulig, noe som ikke minst var viktig for min del. Og for en som 'har høysang i hver li og kirke på hver mo' (fra Vandringavise av Einar Skjæraasen), var det mange ting ved dette stedet som kunne å knyttes til en såpass viktig hendelse.

Presten kommer til gards og møter brudefolket
Fredag ettermiddag parkerte jeg bilen ved Zakariasdammen innerst i Tafjord. Skyene hang langt ned i fjellsidene og bekkene bruste godt. Det skulle bli en ganske så bratt, glatt og våt tur innover og ikke minst oppover. Men stien var tydelig merket og der det var nødvendig, var det også rekkverk eller wire å ta tak i. Aredhel var ennå ikke fylt to år, men med tanke på planene vi hadde for resten av sommeren fikk hun på seg en lånt kløv uten noe særlig i for at jeg skulle få en anelse om hvordan hun taklet 'arbeidsklær'. Det var helt problemfritt. Alle mine tidligere bernere har gått med kløv, men ikke alle har gjort det like elegant. Noen har vært veldig forsiktige, andre har bare brøytet seg vei uten tanke på ekstra bredde. Aredhel overrasket meg ved å smyge sekkene rundt steiner, stubber og andre hindringer. Etter rundt tre timer ruslet vi gode og våte inn på tunet og ble mot tatt imot av vertsskapet. Nesten alle gjestene var på plass i et stort partytelt foran selve hytta. Det var musikk, latter og en fabelaktig stemning. Vi ble innlosjert på eget rom med egen inngang og utstyrt med både håndklær og kluter, for det var ikke fritt for at noen hadde dratt med seg litt søle på turen.

Aredhel og Storfurua i Reindalen
Om det var grått og vått fredagen, ga ikke værmeldingene for selve bryllupdagen noe særlig bedre håp om gjennomføre vigselen under åpen himmel. Det ville i så fall være å risikere at alle himmelens sluser åpnet seg også. Fuktigheten i bakken innbød heller ikke til å rusle rundt utendørs i pensko og høye hæler. Plan B var å rydde det største fellesrommet til 'kirke'. Mens dette ble ordnet av venner og familie, gikk Aredhel og jeg en tur til 'Storfurua', et svært tre som angivelig har stått på plassen og overlevd snøstormer, øsende sunnmørsregn og tømmerhogst i over tusen år. Nå er den fredet og hadde fått satt inn en gjennomgående bolt som hjelp til å holde krona samlet. Det gjorde inntrykk å stille seg inntil stammen, se seg rundt og vite at dette treet hadde røtter tilbake til middelalderen og hadde stått der sålenge det har vært kristen tro i landet. Det er et under at den har overlevd klima- og samfunnsendinger i hele denne perioden.

Selve vigselen var en opplevelse. Ingenting var improvisert eller overlatt til tilfeldighetene. Både musikere, sanger og brudesvenner var der de skulle være og gjorde det som skulle til. Om jeg hadde vært en smule stressa fordi det tross alt er noen år siden sist, gled det raskt over og jeg kunne konsentrere meg om mitt. Tilbakemeldingene tydet i alle fall på full klaff med tanke på både innhold og gjennomføring.
Jeg forlot Reindalssetra i det bryllupsgjestene satte seg til bords, og kløvhunden gjorde en like solid jobb på turen ned igjen. Kløvsekkene ble ført fint fram langs bekker, over broer, ned bratte, sølete stier og gjennom skog og steinur. Tusen takk til Sissel og Alex for både oppdraget og opplevelsen, for ikke snakke om muligheten til å gjennomføre en skikkelig generalprøve for kløvhunden. Tre ting på én gang. Det ble reine Kinderegget, vet du...