En freidig viftende hale er bernerens pryd og eierens fryd. Noen bernere får på utstillingskritikken at de bærer halen sin litt freidigere enn standardens angivelse som lavt, sabelformet. Men når du kommer hjem etter en lang og kanskje i overkant frisk tur, og den begynner å henge slapt rett ned som et mistrøstig pelsslips blir det fryktelig feil. Det ser rett og slett katastrofalt ut, og skrekkscenarioene jager gjennom fantasien. Dette er fenomenet halelammelse, eller vannhale, og to ganger i løpet av det siste året har Aredhel pådratt seg dette.
Til fjells med sedvanlig frisk haleføring
|
Siden tidenes morgen, altså august 1988, har jeg hatt hånd om seks berner sennenhunder. Fire har vært omplasserte hannhunder, og to tisper hvor Aredhel er den hittil siste og nålevende. Alle disse rare beistene har hatt det til felles at det skjer noe rart i hodet på dem når potene treffer snø. Uansett hvor slitne, slappe og giddalause de har virket, i det øyeblikket de setter beina på is, snø eller slaps slår det inn en kraft- og humørreserve som ellers ikke er synlig. De hopper og spretter, ruller, tuller og ikke en ting i denne verden ser ut til å kunne ta livgleden fra dem. De har det rett og slett deilig. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har stått i hage- eller verandadøra og rister snø ogis ut av pelsen på hunden som lot seg snø ned utenfor heller enn å be om å få komme inn. Sånn har det vært. Vi har vært i skogen og på fjellet. De har vært kalde, søkkvåte og slitne. Likevel har de heist flagget frisk og freidig bakpå hekken etter en omgang med håndkle eller føhner. Helt til søndag 9. januar 2014.
Det spesielle med forrige vinter var at den var aldri spesielt kald. Men denne søndagen var en skikkelig vinterdag og oppi Masdalen et par mils vei fra Førde sentrum fant vi endelig snø. Myrene vi måtte over før ferden gikk oppover mot fjelltoppen Klungeren var bare halvfrosne, men truger fungerer på sånt føre også. Vi trasket oppover, brukte tida og koste oss. Vi så spor i snøen etter både rev og rype, og lyttet til stillheten. Det eneste vi kunne høre var knasing i snøen og egen pesing. Etter drøye to timer var vi oppe ved varden og der ønsket sola oss velkommen. Det finnes altså ikke noe bedre sted å nyte medbrakt lunsj enn enn med ryggen mot en varden og ha utsikt over halve Sunnfjord. Fotografering ble det selvfølgelig også før vi pakket sammen og trasket ned igjen. Jeg registrerte at fingrene ble fryktelig kalde mens jeg tok bilder. Nede i dalbunnen tok en frostblek måne over tilsynet med turistene, og jeg ble litt overrasket da temperaturmåleren i bilen påsto at det var minus 17 grader utenfor. Så kaldt hadde det som nevnt ikke vært i nærheten av tidligere i sesongen, og ikke ble det det seinere heller. Det var godt at det ikke var mer enn tjue minutter hjem til varme og hvile.
Men på kveldsturen var det noe som ikke stemte. Haleføringen var ikke helt der den pleier å være, men ble tilskrevet tidspunktet og at det hadde vært en lang og kald dag. Men men neste morgen slo alarmen inn, varsellysene blinket og sirenene ulte. Det er ikke noe som å våkne og høre den velkjente dunk-dunk-dunk-lyden fra gulvet nedenfor sengekanten. Da blir man så varm om hjertet at det ikke gjør noe å sette beina på et kaldt gulv. Dyret reiste seg og kom for å si ‘god morgen’, men det var noe som ikke stemte. Det dunket ikke. Den alltid viftende halen hang rett ned. Det så rett og slett naturstridig ut. Folk som opplever livsfare ser livet passere i revy. Jeg foretok et kjapt resymé over hvilke måter en fórvert kan fortelle oppdretter og eier at avlsdyret er lammet i bakparten, i alle fall i den bakerste delen av bakparten. Hva var dette? Hadde det noe med turen å gjøre? Hva skjedde på turen? Hadde det egentlig skjedd noe? Hadde jeg gjort noe spesielt? Var det noe jeg overså? Blir det avtalebrudd og hundeinndragelse? Dårlig samvittighet kokte hjernen og panikken bredde om seg.
Nå har jeg heldigvis kjent nevnte eier og oppdretter i ganske mange år, så jeg bet i det sure eplet og tilsto at her var det noe skrekkelig galt. Som godt var fikk jeg et svar som gikk på at at da trengte vi ikke lenger bekymre oss for hva utstillingsdommere ville mene om haleføringen. Og for første gang i livet fikk jeg høre om begrepet ‘vannhale’, fra engelsk water tail, eller retrieverhale, etter en typisk svømmeglad rase som ofte er utsatt for dette. Et kjapt søk på nettet og en telefon til veterinærkontoret bekreftet at selv om hunden ikke hadde vært våt på turen, hadde nok oppholdet i kulda gjort sitt. Nå var det bare å holde pasienten varm og tørr, og håpe at det gikk over av seg selv i løpet av noen dager. Dette hendte på en mandag og det ble veldig lange dager. Men det var bedring å spore, og da torsdagen kom, var flagget tilbake til topps. Jeg pustet lettet ut og skuldrene sank ned til normalt nivå. Faren var over, og jeg så nesten fram til vår i lufta hvor flått og hoggorm var det eneste man trengte å bekymre seg for.
Og hvilken vår og sommer vi hadde på Vestlandet, og for en høst. Det var nesten skummelt mye av det gode, så jeg begynte å savne gummistøvler og regntøy. Men da vi planla høstens bernertreff slo restene av den tropiske stormen Gonzales til. Plutselig fikk vi all den vinden og det vannet i hodet på en gang som vi var blitt snytt på gjennom sommeren. Takplater løsnet, veier ble stengt og politiet ba om at de som ikke hadde viktige ærend ute holdt seg hjemme. Men har man planlagt tur, så går man på tur. Det er det vi har allværshunder til. Været er bare en måte å velge klær på og så lar man vindretningen bestemme veien mot målet. Aredhel og jeg satte kursen mot Halbrendsnipa, en topp på ca. 800 meters høyde vest for byen. Det er en tur som skoleunger blir sendt avgårde på når det er aktivitetsdager rett før skoleslutt. Altså en helt overkommelig affære. Her ville vi få en fin tur selv om det skulle vise seg at været skulle gjøre det nødvendig å snu. Store deler ville ligge i ly av skog eller terreng, men mot toppen ville vi selvfølgelig få kjenne værgudene på kroppen.
En ting var regn og vind. Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen var bekkene som skulle krysses. Riktignok er det laget til både plattinger og lagt ut steiner å trå på, men nå gikk vannet over disse. Det ble litt vading, men sokkene holdt seg tørre og da var jo alt bare glede. Aredhel var litt ute av trening og dermed skeptisk ved den første kryssingen. Hun ble lokket og forsiktig tauet over med langline. Ved den neste fulgte hun etter når jeg forsøksvis spratt fra stein til stein, men vi måtte nedimellom begge to. Regnet imponerte oss derimot ikke så veldig. Så vi forlot skogen og søkte oppover gjennom lyng og myr. Strategien klaffet helt perfekt. Der vi ikke fikk ly av terrenget, hadde vi vind og regn i ryggen eller fra siden. Så var det bare å passe på hvor man satte beina. Temperaturen var såpass til slutten av oktober å være at det nesten var fristende å åpne jakka. Nedbøren gjorde det lurt å la være.
Det er like obligatorisk å ta bilder når du kommer til topps som å signere boka i varden. Den firbeinte støttekontakten min er vanligvis ikke så veldig velvillig innstilt til modelloppdrag, og denne gangen ville hun helst sitte eller ligge bak varden. Smart hund. Det var ikke særlig lett å ta gode bilder når du må stå og lene deg mot vinden heller. Dere får ta bildekvaliteten for det den er. Vi gjorde oss ferdige med ‘pliktene’ og søkte nedover igjen, denne gangen på lesiden av fjellet. Det gjorde vannet også, så vi fikk følge. Bekkene søker jo også letteste veien nedover, og veldig ofte er det en opptråkket sti. På veien tilbake til bilen kom ikke de oversvømte bekkekryssingene som noen overraskelse, og denne gangen brø jeg meg ikke om jeg skulle komme til å bli våt på beina. Jeg bare plasket over og trasket videre. Vi skulle jo bare hjem, og der ventet varm dusj og tørre klær. Bilen sto pent der vi satte den fra oss, og ti minutter seinere var såvel hund som herre home, sweet home. Etter å ha tørket pels og labber med fire-fem håndklær, og vrengt av søkkvått regn- og ulltøy fikk vi til og med komme inn i stua.
Så, idet jeg sank ned i godstolen med en kopp te etter middagen og dro PC-en opp på fanget, begynte Aredhel å ble rastløs og masete. -Tullete dyr, tenkte jeg. Du har vært ute på tur i mange timer. Nå kan du finne senga di og slappe av. Men ikke tale om. Hun flyttet seg fra det ene stedet til det andre i stua, pistret og bar seg. Ja, ja, tenkte jeg, så får vi ta en tur utenfor døra. Det var da jeg så det; Igjen hang halen sørgelig rett ned. Denne gangen visst jeg jo hva det dreide seg om, så vi kom oss inn igjen. Denne gangen var det ikke ekstremkulde som var årsaken, men kombinasjonen av kraftig vind og vann. Det gjør at 8-10 grader på plussiden sammen med stiv til sterk kuling har samme effekt på huden som mange minusgrader. Vannhale var et faktum igjen, og denne gangen bar plagen navnet sitt med rette. Jeg tok meg ikke bryet med å konsultere dyrlege denne gangen, ikke annet enn dyrlegen som står i stamtavla som juridisk eier. Hun var ikke overrasket, men tok reprisen med stoisk ro.
Akkurat som forrige gang var behandlingen husarrest og varme. Tirsdags kvelden begynte det såvidt å løfte innerst i halerota. Utpå onsdagen var halen i gang selv om den ytterste tredelen var litt slapp, og på torsdag var humøret til fórverten oppe og på lag igjen sammen med haletippen. Da var også ny vinterkåpe bestilt; en rød trelags SnowSkin fra Rogz. Den er vanntett, vindett og likevel pustende. I tillegg skal den være lang nok til å dekke den sårbare halerota. For vi har ikke tenkt å holde oss inne denne vinteren heller. Enn så lenge ligger trugene på loftet, men bare den snøen vi ser på toppene over tusen meter kryper littegran lenger ned i liene, skal de nok få bein å gå på, -eller omvendt. Vi på kennel Bernerdilla er ikke kjent for å ta værforbehold.
Fakta om halelammelse - vannhale - watertail - retrieverhale
Hentet fra Inger Handegård, kennel Desperados blogg på hunden.no:
Dersom du oppdager at halen til hunden din henger rett ned som om at den er knekt midt på, har den trolig fått halelammelse. Slik halelammelse kalles også for vannhale (på engelsk watertail). I utgangspunktet er denne halelammelsen ganske ufarlig, men kan være svært smertefullt for hunden. Og når hunden har hatt dette en gang, får den det lettere igjen senere. Utløsende faktorer er kulde og fuktighet, langvarig og hard aktivitet og det å ligge lenge stille, spesielt i etterkant av trening der hunden har blitt våt og så kald. Det er ikke få hunder som har fått halelammelse etter trening i vann, hard aktivitet der hunden har blitt våt og så blir liggende et kaldt sted og hunder på vei til utstilling som legges fuktige i et bur.
Det som skjer er at musklene i halen utvider seg, men har ikke plass til å gjøre dette da disse halemusklene ligger mellom knokler og sener. Det økte trykket i musklene klemmer igjen blodkar slik at både blodtilstrømming og drenasje fra muskelen hindres. Muskelvevet får for lite oksygen og muskelcellene brytes gradvis brytes ned. Dette er både smertefullt og setter muskelen ut av funksjon.
Å forebygget problemet er det beste. Tørk hunden godt etter hard fysisk aktivitet, spesielt når den er våt, det er kaldt i været og hunden blir liggende i ro. Etter tørking bør du legge på et godt dekken som holder hunden varm selv om den ligger stille. Ekstra viktig er det å tenke på dette når du har vært på jakt og dere bor i en kald og trekkfull hytte, eller dere er på trening og hunden legges i et bur i bilen. Dersom problemet likevel dukker opp må hunden holdes varm og i ro. Du kan få raskere bedring dersom du så raskt som mulig oppsøker veterinær som gir betennelsesdempende og smertestillende tabletter. De aller fleste hundene blir friske igjen uten behandling etter 2 til 14 dager. Men enkelte hunder blir aldri helt friske igjen og noen får lettere ny halelammelse, så forebygging er viktig.