Det er ingen skam å bare gå tur

De færreste bor i dag slik at de bare kan åpne døra og sende dyret ut på egne poter. Hensikten med hundeholdet kan være så mangt. Det er ikke noe problem å fylle alle ledige hull i tidsskjemaet med trening og forberedelser til eksteriørutstillinger, lydighet, agility, flyball, avl og oppdrett, trekk, kløv, spor og andre brukshundøvelser. Du kan delta på treff og kurs og seminarer og ta hundefaglig utdanning til du blir blå i ansiktet. Men før du kommer til noe av dette må altså bikkja luftes, og disse lufteturene er viktigere enn du tror.

I seg selv er jo ikke turbehovet så vanskelig å stille. De fleste jeg har presentert berner for sier at de først og fremst skal ha en famiiehund og turkamerat. Som kjent er berner sennenhunden generelt sett ikke en krevende rase når det gjelder arbeidoppgaver eller mosjon. Selvfølgelig er det forskjell på bikkjer som det er på folk, men jeg har altså tilgode å se en berner som blir stressa av ledige stunder. Jeg pleier å svare de som spør om mosjonsbehovet at en berner blir du hva du selv er. Er du sofamenneske, får du sofahund. Men er du fjellgeit, følger den deg gladelig hvor som helst og når som helst. Men bakom ligger det en skjult forventning om at man skal gjøre noe mer med det når man først har en hund i huset.

Mange har en slags dårlig samvittighet fordi de ’bare’ går tur med hunden. Det er det liten grunn til. Mitt hundehold er først og fremst sosialt betinget; Jeg liker å ha hund. Dessuten hjelper det til å få meg opp og ut. I tillegg er en hund, og i særdeleshet en berner, kontakt-skapende. Det er ingen tvil om at dette er vesentlig de dagen hvor dørstokkmila er urimelig drøy. Men jeg kan altså ikke henge med på alle slags aktiviteter som finnes innenfor hundesporten. Det bli en utstilling eller to i året mest for å treffe gamle kjente, og så er det noen fellesturer i ny og ne. Men vi er ikke der når den lokale hundeklubben har trening hver mandagskveld. Både Bamse og jeg synes det blir for mye stress og mas. Da går vi oss heller en god tur.

Å gå tur med hunden er sterkt undervurdert. For det er ikke bare rusling vi bedriver. Det er trening, kommunikasjon og læring både for meg og den firbeinte. Vi bygger flokkfølelse. Forskjellen mellom våre turer og andres kurs er at vi tar det litt saktere og lar trenings-situasjonene komme til oss heller enn å få dem arrangert. På våre turer møter vi folk, syklister, biltrafikk, hunder og andre dyr. Vi trener lineføring på fortauet, og fri ved fot og innkalling i skogen. Fotografering er en ypperlig anledning til å bruke avstandskommandoer. Det er fascinerende å se hvordan hunden etterhvert lærer seg å lese terrenget og gjøre veivalg. Det er ingen tvil om at han bruker nesa til å orientere seg selv om vi aldri har ’trent’ på spor. Poengene for utførte øvelser deler vi ut selv, og belønningen er at samarbeidet mellom hund og menneske blir bedre og bedre samtidig som vi høster unike opplevelser.

Det største problemet i hverdagshundeholdet er kjedsommeligheten. Når du har gått langs de samme veiene, sett og hørt de samme inntrykkene blir autopiloten påtrengende. Da er det ikke noe gøy lenger. For å motvirke det benytter vi oss ubeskjedent av alle muligheter. Vi henger oss på når turlaget drar avgårde. Vi går turorientering og tar innkjøpene med hjem i pulk, vogn eller kløv. Det er bare fantasien som setter grenser.

God tur!

---

Denne posten ble opprinnelig skrevet for Berner'n, medlemsblad for Norsk berner sennenhundklubb, og sto på trykk i nr. 2 - 2010.

Festen er over, (men det er kake igjen)

Lørdagens vinnerklasse veteran hannhund: Nuch Fanaberner'ns Handsome Hennesy, Emma Tunet's C\Bamse, Noah Huxleyson av Sennenlio.

Så var Vestlandsspesialen over og vi har faktisk vært hjemme i over ett døgn når dette legges ut på nettet. Det går liksom litt utover hode og ressurslager når man har det så intenst hyggelig i to døgn og skal kjøre tre timer i solsteika etterpå. Men både Bamse og undertegnede kom da helskinnet hjem uten sovepause selv om det holdt hardt på slutten.

For søndagen på Lone camping fulgte opp der lørdagen slapp, og vinden hadde løyet såpass at det ga en følelse av sommer. Enkelte trakk i t-skjorte og kortbukser, selv tok jeg ikke sjansen og beholdt ei lett turjakke på. Det har gitt meg et artig skille tvers over håndbaken. Det var rett og slett en ny deilig dag i bernerverden, og denne gangen var det vennene fra avdeling bergen og omegn som hadde regien.

Dagen dommer var Sonja Gorbould fra England, en bernerautoritet av de sjeldne. I forhold til lørdagens tyske kollega som var raus med de røde sløyfene ble det raskt klart at denne dommeren brukte skalaen på en ganske annen måte. Hun delte ut blått i den grad at jeg så for meg at en plassering denne dagen kunne sitte langt inne. Særlig fordi hun, i motsetning til hva jeg trodde var trenden at engelske dommere foretrakk lettere og mer høyreiste hunder enn dommere fra kontinentet, helt tydelig gikk for de massive og brede trekkene. Med fingeren godt plantet i jorda vet jeg godt at Bamse definitivt ikke er av de kraftigste.

Men om dagens dommer var streng med de unge og lovende, hadde hun et stort hjerte for gubbene i veteranklassen. Hun var «delighted» over å se hele fire veteraner presentert i ringen, og tok seg god tid til å småprate og nesten kose med hver av dem. Og så skulle vi løpe, men bare én runde. Det fikk være nok i denne varmen, mente hun. Etter en ny gjennomgang plasserte hun hele rekka i omvendt i forhold til katalogrekkefølgen og ga alle sammen 1. premie kvalitet (1VETK), men holdt tilbake CK fordi ingen av dem ville nå plassering i beste hannhund. Derfor ville hun spare dem for anstrengelsen. I ettertid syntes jeg ikke det var så varmt, og kanskje kunne Bamse ha løpt seg opp en plass eller to bare på kondisen. Noen flere runder i ringen hadde definitivt ikke plaget fjellvandrerer min. Men for all del, jeg var storfornøyd med rød sløyfe og hederspremie. Plasseringspremien var et hjemmestrikket sitteunderlag med bernermotiv. Veldig flott å få premier med sjel og særpreg denne dagen også.

Så resten av dagen gikk med til å følge bedømmelsen, klappe for vinnere, kjøpe pølse, brus og lodd, samt prate hund og annet med kjente og mindre kjente. Gud bedre, så herlig det er å fråtse i likesinnede for oss som er bosatt litt utenfor allfar bernervei. Kontakt via diverse digitale kanaler kan ikke måle seg med dette. Så konklusjonen er klar på ett punkt i alle fall. Blir det ny Vestlandsspesial i 2012, fristen for å  søke om arrangement i 2011 er forlengst ute, så kommer jeg. Og holder ikke Bamse seg i live så lenge, er det definitivt en god plass å starte jakten på en etterfølger. Sånn er det å ha bernerdilla på alvor.

Tusen takk for festen.

Fint ferdig

Bamse og jeg har funnet roen i teltet etter en storartet dag på vestlandsspesialen. At det gikk over all forventning i utstillingsringen blir nesten bare som bonus å regne. Det beste var sola, stemningen og det gode humøret som preget alt som foregikk. En ekstra applaus må sendes til folka fra Rogaland som ikke bare reiser til Bergen for å stille ut, men som gjør det for å arrangere. De skulle hatt premie. At dagen ble avsluttet med over femti feststemte entusiaster benket ved et langbord og med heftig grilling får de ta som en takk for innsatsen.

Vi har altså hatt det veldig fint i dag og det ble altså en god dag i ringen. Bamse skulle konkurrere mot to andre veteranhanner. Plasseringspremiene, håndmalte takskifer med bernermotiv, var så flotte at det viktigste var nesten oppnådd da den sveitsiske dommeren ga oss rød sløyfe for 1. premie kvalitet. Da hun i tillegg fant Bamse god nok til 2. plass i klassen, bare slått av en ti år gammel ringvant champion, var det gjort. Det var ingen grunn til å deppe selv om vi ikke nådde opp til plassering i konkurransen om beste hannhund.

I morgen er det en ny dag, en ny utstilling og en ny dommer. Det blir like spennende og alle muligheter er åpne når det gjelds utfallet. Men folka og hundene er de samme, og da blir det bernerfest uansett, og nå virker det som vinden har lagt seg. Men sommertemperatur er det absolutt ikke.

Klare til fest

I kveld har camp bernerdilla etablert seg på Lone camping ved Bergen. I hele to dager skal vi kose oss sammen med likesinnede på vestlandsspesialen, en dobbeltutstilling som bernerklubbens avdelinger i Rogaland og Bergen og omegn har gått sammen om.

Så i morgen skal Bamse i utstillingsringen for første gang i år, for første gang på over ett år og for første gang som veteran. Som tidligere nevnt er det altfors få bernere som når denne alderen. Derfor er det litt ekstra stas å kunne vise ham fram. For han er ikke mye preget at alderen. Du må ganske nær innpå snuta hans for å oppdage at det har begynt å dukke opp noen grå hår i de brune feltene på snuta og over øynene. I adferden er han like aktiv, sprek og nysgjerrig som han alltid har vært. Det er ikke noe som tyder på at han har begynt å roe ned.

Helgens dommere kommer fra England og Sveits Tyskland. Dermed kan det bli interessant å se hva slags hunder de setter opp og om de foretrekker ulike typer. Uansett utfall kommer det mange gamle kjente hit, på om vi skulle bli fort ferdige i ringen, er turen på ingen måte forgjeves. Da blir det bare mer tid til å skravle med folk det er altfor lenge siden jeg hadde øyenkontakt med sist.

Håper bare denne sure nordavinden kunne gi seg slik at vi faktisk kunne kjenne at det er midtsommer om noen få dager.

Sommer'n har tatt oss

I vinter kom snøen tidlig og den lå lenge. Da våren endelig slo gjennom etter et par ekstraomgangen med snø viste det seg at å komme gjennom natten uten kuldegrader satt langt inne. Men nå er vi der, og godt er det. Vi har virkelig sett fram til å komme i gang med utelivssesongen.

Ved disse tider i fjor kjøpte jeg (enda) en gang pose med kart og kodekort til turorienteringa. Tanken var at det kunne gi kjærkomne avbrekk fra de vanlig lufteturene. jeg synes det blir kjedelig å gå de samme veiene og stiene dag ut og dag inn, og det er ting som tyder på at Bamse har det på samme måte. Halen henger og det ser ut som han mener at «Joda, det er kjekt å være ute, men denne utgaven har jeg lest altfor mange ganger allerede. Finn på noe nytt'a, sjefen!» Så i tillegg til budeiebesøket i Rondane og litt annet tok vi alle postene som var hengt ut, og innkasserte vårt første gullmerke. Etterpå takket vi for samarbeidet med o-gruppa i Førde IL i Bamsebloggen hvor vi uttrykte håp om nytt avtale i år.

Så da annonsen sto i avisen var jeg ikke sein om å oppfylle min del av avtalen. Gjestene var mer enn så vidt ute av huset etter familiefest i pinsehelga før vi var klare til utflukt med kart og kompis. Enkelte regnbyger la ikke noen demper på moroa. Så bare seks dager etterpå, etter en skikkelig lang og solrik søndag på heia overfor Sundsdalen, hadde vi funnet alle førtisju -47- postene fordelt på fire terreng. Alle sammen dokumentert med geotagede foto. Litt nedtur kanskje å brenne av alt på ei uke, men det er jo lov å finne postene flere ganger. Dessuten flyttes jo notisboka på månedens post og da må vi jo avgårde for å signere den på nytt sted. Men atter en gang takk til o-folka i idrettslaget som legger så godt tilrette for oss som ikke kan få nok av slikt.

Denne helga er det sommerfest i Førde med konsert og styr både fredag og lørdag, og de har fått full klaff med været. For vår del utnyttet vi det til å ta med telt og sovepose og stikke til skogs. Ikke så veldig langt, bare opp til Bekkjevatnet og inn til Hunsrasta. Enn så lenge kan vi regne med å ha stedet for oss selv om natta, så vi dro opp til sånn passe leggetid. Satte opp teltet, rullet ut soveposen, fyrte opp et lite bål med veden Bamse bar inn i kløven og nøt litt nattmat i den lyse sommernatta. Vi gjorde det samme for et par uker siden, og gleden ved å våkne sammen med hunden i et solvarmt telt slår aldri feil. Det er forsåvidt ikke nødvendig med solvarmen heller. Uansett hvor Bamse ligger når jeg sovner, har jeg ham tett inntil meg eller halvveis oppå liggeunderlaget når jeg våkner. Det er verdens beste måte å våkne på.


Så står vi opp, ordner oss frokost, pakker sammen og er ferdig lufta når vi kommer hjem. Veldig praktisk egentlig. I løpet av sommeren sikter jeg på å finne et sted litt utenfor allfarvei hvor jeg kan etablere en base camp og la teltet stå fra gang til gang. Jeg har fått noen tips av en lokal kjentmenn og skal på synfaring en av dagene. Så får vi bare håpe at aktuelle grunneiere synes det er en like god idé som jeg synes.