Så vidt jeg vet, er det ikke en eneste berner på Svalbard. Likevel var det dit jeg ville da sølvbryllupet var overstått i fjor og femtiårsdagen banken på døra tidligere i år. Du vet, det skjer noe med oss mannfolk når vi plutselig «runder middagshøyden». Da skal vi ta igjen det tapte. Noen kjøper motorsykkel, andre skaffer seg ny kone, eller de flytter sørover til sol og varme. Vel, det første har jeg ikke råd til, det andre har jeg ikke lyst til, og skal det være mer enn tjue grader, vil jeg helst ha dem med minus foran. Robert Sørlie og Lars Monsen er større stjerner på min himmel enn Charter-Svein.
Blues og jeg |
Ankomst Longyearbyen |
Så mens redakTone i all sin vennlighet la siste hånd på Berner’n nr. 2 i år, leverte jeg Aredhel i pensjon hos sin eier og oppdretter, og klatret ombord hos Widerøe som tok meg og ryggsekken til Gardermoen. Derfra bar det strake veien mot Nordpolen med SAS. Jeg ble litt betenkt da info-skjermene fortalte at det ikke var mer enn fem kuldegrader på 78 grader nord. Skulle selve polardrømmen koke bort i mildvær? Men frykten var ubegrunnet. Innen kapteinen satte flyet ned på en snø- og isdekket rullebane i Longyearbyen og de siste restene av sollys rødmet på himmelen, var temperaturen godt og vel tosifret blå.
Men det var ikke bare temperaturen som var blå. Hele landskapet av nakne, snødekte fjell lå badet i et trolsk, blått lys. Blåtimen fra jule-kalenderen på TV kan bare gå og legge seg. Inntrykkene var så mektige at flybussen nesten kjørte fra meg. Fottur fra flyplassen anbefales ikke. For dette er Svalbard, og Svalbard er villmark selv der det er asfalt og gatelys. Her kan du treffe reinsdyr, polarrev og isbjørn rundt nærmeste hushjørne.
Nå skal det nevnes at jeg har vært der før. Sommeren 1982 var jeg ved Sveagruva sammen med en gruppe andre speidere og ryddet i naturen etter gruvedriften. Tretti år seinere var Longyearbyen fortsatt lett å kjenne igjen, selv om mye var forandret. Den gangen regjerte staten og Store Norske Spitsbergen Kullkompani alt. Hadde du ikke avtale med en av dem, hadde du ikke noe sted å bo, ikke noe sted å spise og det var veldig lite å få kjøpt for en tilfeldig turist. Nå er samfunnet åpnet opp og fungerer på mange måter som en helt vanlig småby, bortsett fra at her er det ikke gang- og sykkelveier. Her har de løyper for snøscooter, og skal du utenfor bebyggelsen må du ha skytevåpen og kunne bruke det.
Skummel fyr som sto i veikanten |
Dagen etter ankomst ble jeg plukket opp med bil av en trivelig kar fra Australia. Vi skulle være fem gjester og to guider på turen, men to var blitt syke i løpet av natten. Dermed var vi bare tre igjen, to villmarksdamer fra Østerdalen og jeg. Men tur ble det. Oliver, eller Ollie som han ble kalt, kjørte oss en mils vei østover til Bolterdalen. Her har Greendog Svalbard sin base. Det er den største hundegården jeg noen gang har sett. Det var 130 huskyer, grønlands-hunder eller en blanding av disse, såkalte grønskyer. Likevel var det helt rolig.
Morgenstemning i Bolterdalen |
Om det var en rolig morgen da vi ankom, ble det straks mer liv når sledene ble trukket fram og forankret. Da våknet også forventningene rundt om i hundehusene. Ollie og den andre guiden vår, Roger (Torpen, for dem som kjenner hunde-kjørermiljøet godt), ga oss en kort og grei innføring i det nødvendigste innen hunde-kjøring og om turen. Så var det å sette seler på de utvalgte og koble dem i draget. Da ble det virkelig liv i leiren. Her var det arbeidsvilje og -glede så det både syntes og hørtes.
Enkelte kan bare ikke komme fort nok avgårde |
Kart over hele turen |
Spitsbergen lodge. Foto: © Green Dog Svalbard AS |
Neste dag var det ut på tur igjen. Det var tross alt derfor vi var her. Igjen tok hundene av så snøføyka sto og tårene trillet. Overskyet vær og litt snø i lufta gjorde at bildene ikke helt yter den storslagne naturen rettferdighet. Vi byttet på å kjøre nordøstover i Brentskaret mot Sassen-dalen. Det var en nytelse å stå bakpå sleden og kjenne hvordan hundene la seg i selen, småkjeftet på hverandre hvis noen ikke bidro og se hvor godt lederhundene lystret selv små kommandoer om høyre og venstre fra en ukjent grønnskolling.
Lunsj i det hvite |
Selv med korte dager hvor det aldri blir lysere enn middels skumring ble det timer nok med kjøring på alle. Guidene var glimrende karer som hadde vært ute en vinterdag før, og de disket opp med lekker mat både morgen, middag og kvelds. Og de gikk ikke tomme for gode historier heller.
Hundegården i Bolterdalen. Foto: © Green Dog Svalbard AS |
Tusen takk for turen til Ollie, Roger, Karina, Martin, og til Topp, Maud, Polar, Blues, Pilen, Nuna, Bowie, Jergul, Lotte, Varg, Funken og Aiza. Turen var uforglemmelig og må gjentas.
Du kan se flere bilder fra turen her