All I want for Christmas is...

- en hundevaskeautomat! Nydelig og sindig fotomodell også. Vet noen navnet på hunden kan de godt melde seg i kommentarfeltet.

La jakten starte, mens jeg forsøker å overtale en lokal stasjonseier.

Det gror på seg

OK, jeg må ut. Kan noen hjelpe til litt?

Tida går og den lille, firbeinte dunungen min er i endring. Noen av endringene er av det gode, andre kunne jeg godt ha ventet litt med. På den gode siden er at hun blir mer og mer hund, selv vi skynder oss rolig. Det er sånne ting som at hun spiser opp maten sin uten ekstraforpleining, at daglige rutiner nå er ganske forutsigbare og at et par timer alene hjemme med kattene går bra uten at dyr, inventar eller naboforhold tar skade. Den lille krokodillen har også stort sett flyttet ut. Nå er det bare hvis turboladingen tar overhånd at kjærtegnene blir tannfaste.

Det negative, om man skal våge å kalle det negativt, er at det begynner å dukke opp små tegn på at den herlige valpetida en gang kommer til å ta slutt. Den stadig mer synlige ringen av voksenpels innerst på halen taler sitt tydelige språk. Også innerst i gapet begynner det å skje ting som tyder på at noe vil opp og fram. Dessuten er hun snart ikke bærbar lenger, hverken når det gjelder vekt eller størrelse. Ikke kan hun smyge seg etter kattene under stolene i spisestua lenger heller, og når hun våkner etter å ha sovet under salongbordet, dunker hun hodet opp i bordplata. Men endringer til tross, det er ennå valp igjen så det holder, og det vil det heldigvis være både vinter og vår.

Fortsatt bærbar, men det går mot slutten

På treffet forrige søndag ble jeg 'sjokkert' over hvor store de voksne tispene var. Det inntrykket holdt seg da Hege oppdretter kom på besøk sammen med mamma Dariel og stesøster Melian. Så jeg skjønner at vi har et stykke å gå. Gjensynet med Hege var overstrømmende, og med herjesøster på åtte måneder likeså. Mamma Dariel kunne derimot styre sin begeistring for det masete klypdyret, og ga klar beskjed om det.

Ellers er litt utgjort at årets siste valpeshow på denne siden av vannskillet går av stabelen åtte dager før Aredhel er gammel nok til å delta. Den eneste muligheten til å få prøvd seg i klasse 4 - 6 måneder er såvidt jeg vet en utstilling i Letohallen ved Eidsvoll i romjula. Men selv ikke hundegalskapen min er sterk nok til å bruke tre dager på vinterføre og fjelloverganger i romjula for et enslig valpeshow. Vi får nok vente til noen på Vestlandet henter fram ringbånd og sløyfer utpå nyåret selv om det ikke skjer før opprykket til klasse 6 - 9 måneder er et faktum 21. januar.

Aredhel har besøk av sin stesøster Melian og har endelig noen å ta ut energien på.

Åpen e-post til bernerklubben

Redigert 20.04.2012:

Bamse i Naustdal 2008. Aredhel får ikke sjansen i 2012

I Sogn og Fjordane er det bare én eksteriørutstilling for hunder hvert år. Den er det Førde brukshundklubb som arrangerer. Men neste år kolliderer denne datomessig med en utstilling på Eidsvoll i regi av NBSK avd. Øvre Romerike. Arrangørene her i fylket har dermed fått nei på sin søknad til Norsk berner sennenhundklubb (NBSK) om å ha med berner sennenhund på utstillingen for å 'beskytte' raseklubbens eget arrangement på andre siden av landet. For meg personlig betyr dette at Aredhel ikke får debutere i offisiell utstillingsklasse på hjemmebane. Det er surt, men likevel til å leve med. Jeg er så grisehekta på berner at jeg kommer til å reise ut for å stille, og har vært med såpass lenge at jeg treffer kjente uansett hvor turen går. Men jeg får nok ikke så mange andre herfra med meg. Akkurat det går det an å gjøre noe med, men ikke ved å ta vekk den eneste lokale anledningen til å spre utstillingssmitten. 

Helga 19. og 20. november møtes samarbeidsutvalget i NBSK til drøftinger om klubbens ve og vel fram mot neste års generalforsamling. Av sakene som skal opp er en orientering fra utstillingskomiteen om arrangører som har søkt om å ha med berner sennenhund på sine eksteriørutstillinger i 2013. Dette skal nemlig avgjøres i høst, altså godt over ett år før de faktisk skal arrangeres. På SU-møtet stiller ingen fra Sogn og Fjordane rett og slett fordi det vi ikke har noen lokalavdeling av NBSK her. Derfor er vi avhengige av velvilje fra andre for å bli hørt. Eksteriørutstillinger er viktige, for det er her oppdretterne får tilbakemelding om avlsarbeidet sitt og resultatene teller i en eventuell avlsklarering for den enkelte hund. Skal avlsbasen for rasen vår være størst mulig, må så mange hunder som mulig bedømmes og helst mer enn én gang for én dommer.

Derfor har jeg sendt en e-post til hovedstyrelederen med kopi til lederen i utstillingskomiteen:

Hei
Ved gjennomgang av NKKs terminliste for eksteriørutstillinger i 2012 registrerer jeg at den eneste hundeutstillingen i Sogn og Fjordane, Førde brukshundklubbs arrangement i Naustdalshallen 28. og 29. april 2012, for første gang på det jeg kan huske går uten at berner sennenhund er med. Dette skjer fordi det skal være en rasespesial på Eidsvoll samme helg, og at klubben har bestemt at slike helger skal 'beskyttes mot konkurranse'. Prinsippielt kan jeg forstå dette, men ikke dessto mindre gir det en rekke uheldige konsekvenser for et svakt, men gryende bernermiljø her i fylket.

• Vi mister den eneste muligheten i året til å vise fram rasen og få kontakt med interesserte valpekjøpere. Jeg har liten tro på at noen reiser til utstillinger i nabofylkene bare for å få se berner. Det vil heller føre til at de finner seg andre raser, eller søker opp opplysninger og valpekull på nettet uten å møte engasjerte bernereiere lokalt.
• Antall eksteriørutstillinger på Vestlandet er allerede i utgangspunktet lavt. Nå blir det enda færre, og altså ingen i Sogn og Fjordane. Dette vil gå utover bredden i bedømmelsen, og hindre rekruttering og interesse rundt avlsarbeidet.
• Terskelen for å stille ut hunden blir vesentlig høyere når man må reise ut av fylket. Når årets eneste offisielle utstilling faller bort, vil de aller fleste av bernerne her i fylket ikke bli bedømt fordi det blir for langt og omstendelig å reise i forhold til ambisjoner og interesse. Dette gjelder i særlig grad førstegangseiere.
• For første gang på nesten ti år har vi nå en aktiv oppdretter lokalt, og et helt valpekull har denne høsten funnet nye hjem i fylket. Dessverre vil altså ikke disse hundene få sjansen til å stilles 'på hjemmebane', noe som gjør at terskelen for å få dem og andre bedømt blir vesentlig høyere.
• Katalogene fra de siste årene viser at utstillingen i Førde/Naustdal overhodet ikke konkurrerer med utstillinger i Midt-Norge, Østlandet eller Sørlandet når det gjelder vår rase. Heller ikke Rogaland sør for Boknafjorden vil være innenfor rekkevidde. De siste årene har det overveiende vært hunder fra vårt eget fylke som har deltatt, og stort sett er det den eneste utstillingen disse stiller på.
• En naturlig anledning for mobilisering og samling av bernermiljøet faller bort. Vi har lenge slitt med at det ikke er aktive oppdrettere i fylket, noe som gjør at det nettverket som naturlig oppstår rundt en oppdretter og valpekjøpere og som er en ressurs i andre områder, ikke finnes hos oss. Utstillingen er derfor et viktig samlingspunkt i året for klubbmiljøet sosialt sett. I den grad vi har hatt et naturlig samlingspunkt som er både sosialt og hundefaglig, så er det nettopp denne utstillingen.
• I sum betyr disse punktene at vi taper både som rase- og klubbmiljø på at det beste blir det godes fiende. En i utgangspunktet god tanke om å beskytte klubbens rasespesialer rundt om vil effektivt hindre at vi får bygget opp et tilsvarende rasemiljø hos oss. Det skjer fordi reglene håndheves uten å ta praktiske hensyn. Lange avstander, dyre fergestrekninger og fjelloverganger setter veldig naturlige grenser for reiselysten både innenfor og utenfor fylket. Når de områdene vi 'konkurerer med' i tillegg har solide klubb- og oppdrettermiljøer og adskillig flere tilbud å velge mellom når det gjelder eksteriørutstilling, kan jeg ikke se at det vil være noe problem å la bernere i Sogn og Fjordane få beholde sin hjemmebane. Den dagen det finnes et så stort antall bernereiere i Sogn og Fjordane som aktivt stiller ut sine hunder til at det betyr noe for en arrangør på andre siden av vannskillet, vil forståelsen for regelverket være annerledes. Pr. idag er regelen bare et hinder for å få samlet Sogn og Fjordane til et bernerfylke.

Jeg vet at toget forlengst er gått når det gjelder terminlista for 2012. Men jeg vil anmode om at hovedstyre og utstillingskomiteen enten nyanserer beskyttelsesregelen, eller gjør et unntak for Førde brukshundklubb hvis utstillingen deres også i 2013 skulle kollidere med en rasespesial åtte til ti timers reise unna, på andre siden av fjellet. Vi trenger sårt denne anledningen til å møtes og vise fram verdens beste rase i Sogn og Fjordane. 

mvh
Jan Roar Sekkelsten
e-post: jan.roar@sekkelsten.net
mobil: +47 911 48 702
twitter: @janrosek
web: forde.sekkelsten.net/janrosek

Så får vi se om vi får tilbake muligheten til å presentere bernerne våre på hjemmebane i framtiden også. Kommentarfeltet er også åpent for innspill.

Siste nytt i saken:

1. Etter å ha hatt kontakt med leder i NBSKs utstillingskomite og Førde brukshundklubb er det kommet fram at det finnes en viss mulighet for å etteranmelde raser til utstillinger i 2012. NBSK har nå fått en ny søknad, og vil forsøke å få NKK til å godta denne. Vi krysser fingre og labber.
2. Vi har fått anledning til å være med på SU-møtet i november på linje med de andre avdelingene og komitéene i NBSK. To representanter fra Sogn og Fjordane vil dermed være til stede når dette temaet blir tatt opp til diskusjon.
3. Onsdag 18. april kom PM for utstillingen i Naustdal, og bernereierne skuffet ikke. De grep sjansen og sørget for at berner sennenhund er nest største rasegruppe. Hele 16 hunder i offisielle klasser og én valp er påmeldt. Igjen takk til NBSKs styre, SU-møtet, utstillingskomiteen og ikke minst bernerfolket fra Bergen til Sunnmøre som grep sjansen da den bød seg.

Tusen takk for innspill, støtteerklæringer og viktige bidrag i dette og annet. Kommentarfeltet er fremdeles åpent.

Livet er en lek

Søskentrioen fra kennel Orondil;
f.v.: Aredhel, Turgon og Fingon

Vel, uka som gikk har ikke vært rare greiene hva bernerdilla angår. Vi er kommet i siget på det som er daglig rutine, og nå sover alle søtt hele natta i sine egne senger. Det er ikke spesielt spennende, men likevel godt å ha fått på plass sånne grunnleggende ting. Hva har vi ellers gjort? Jobbet noen timer, hatt med lille hunden på nye ting og nye steder. Også det å ikke gjøre, vente, er noe må læres; være alene i rommet, vente i bilen og utenfor butikken. Det er ikke fritt for at det kommer et og annet lite klynk, men det tar ikke lange tida før hun avfinner seg med kjedsommeligheten og legger seg. Den beste læringen går gjennom lek, men Aredhel stiller seg nok litt tvilende til underholdningsverdien i denne varianten her.

Så etter en A4-uke uten spesielle begivenheter var det godt at helga bød på et høydepunkt, nemlig bernertreff. Fra hele fylket kom hyggelige mennesker kjørende med bilen full av bikkjer og barn. Den yngste firbeinte var ti uker, og den eldste nesten åtte år. Men rosinen i pølsa var at begge brødrene til Aredhel var på plass og gjensynsgleden var til å ta og føle på. Aredhel, Turgon og Fingon har ikke sett hverandre på fem uker, men det tok ikke mange sekundene før leken var i gang og like frisk som hjemme hos mamma Dariel i Brekke. Og sånn holdt de på i nesten tre timer. Ikke så rart at frøkna slukna i buret sitt på vei hjem, og har sovet så godt som hele ettermiddagen og kvelden. Vi har så vidt vært ute på lufting, men vel inne igjen siger hun ihop med et sukk. Jeg er ganske sikker på at det et lykkelig et. Bare se selv:

Det var nesten et sjokk å møte voksne bernere etter fem uker med valp. Jeg syntes selv at Aredhel er blitt ganske stor, men de andre virket jo gigantiske. Selv om det bare er tre måneder siden jeg hadde en rugg av en hannhund, justeres målstokken uten at man merker det. Det viser hvor viktig det er å treffe andre hunder for å få perspektiv på tilstanden. På treffet fikk jeg også en avtale med noen som venter sitt første barn om å låne hunden deres for en og annen dagstur. Hyggelig gjort, for det har vært lite slikt etter at jeg mistet Bamse, og jeg aner at det vil bli fryktelig tungt å komme i gang igjen om jeg skal vente helt til våren. Natur og friluft byr på fantastiske opplevelser, men å gå uten hund kjennes bortimot meningsløst. Det er i alle fall fryktelig vanskelig å motivere seg uten. Hva skulle man gjort uten verdens beste bernervenner?

Miljøforandring fryder

Nye lukter og lyder suges inn

Valpelykken smiler fremdeles til kennel Bernerdilla. Det er skrevet mye og sarkastisk om hvordan hvordan folk pynter på virkeligheten når de oppdaterer status på Facebook eller tvitrer. Så langt har jeg ikke hatt grunn til å bedrive nettsminke, for livet med Aredhel i heimen går på skinner. Vi har ærlig talt ikke opplevd noe problematisk utover det man må regne med som valpeeier. Det er litt tenner og klør, men det skulle da bare mangle og hun er lett å avlede. Nei, det som er av problemer er i så fall ikke skapt av hundeholdet. Aredhel er en fantastisk valp, og det håper jeg selvfølgelig skal fortsette.

For nå er vi kommet dit at hun sier fra når hun skal ut, og klarer å holde seg til vi oppdager hva det er hun vil. Hun sover hele natta, så unntakstilstanden i heimen kan oppheves. Sovende nattevakt kan nå flytte fra stua og tilbake på soverommet. Vi var en stund litt frustrert over manglende iver i matfatet, men også der har ting ordnet seg, og dyret reinslikker stort sett skåla til hvert måltid. På tolvukersdagen veide hun 11,3 kilo og det er vel omtrent der en tispevalp skal være. Skulderhøyden har passert 37 centimeter og fasongen har fortsatt en høy bamsefaktor. Jeg håper hun holder på den, for da blir dette blir en kompakt tispe med grei størrelse.

Den lille valpen og havet

Tremånedersdagen betød også en tur til veterinæren får å få siste del av valpevaksinene. Besøket gikk helt uten skjær i sjøen. Hun ble veiet, sjekket, stukket og funnet helt i orden. Det så ikke ut som hun reagerte på sprøyta i det hele tatt. Hun sto som en påla på bordet, logret og nøt oppmerksomheten og hyggelig koseprat. Tann- og bittsjekk var gjennomført før jeg rakk å tenke på at dette hadde faktisk ingen fremmede gjort med henne før. Ute i ekspedisjonen viste hun at hun kan oppføre seg pent mot folk og dyr, og faktisk følger beskjedene hun får. Så etter dyrlegebesøket parkerte jeg bilen og gikk en liten runde med henne i byen. En ting er å gå pent i bånd når vi har verden for oss selv, det er noe helt annet når det kryr av mennesker, biler, sykler og nye lukter overalt. Men frøkna taklet alt dette på strak labb. Vel var hun litt lang i lenka når noen stoppet og snakket om henne, men det var ikke noe problem å sitte pent på sin brede bak og vente på grønt lys mens bilene sneiet rundt fortauskanten. Denne lille hunden min er tøffere enn toget, og er det noe som gjør litt sterkt inntrykk, setter hun seg bare litt ned og ser på det en stund. Så kan vi gå bort å sjekke nærmere. Ti poeng og stjerne i margen! Også innendørs i dyrebutikkene med alle sine fristelser i nesehøyde gikk det knirkefritt.

Bølgelek. Vannet smaker, lukter og oppfører seg rart.

Så nå i helga har vi tatt turen til svigers. De bor en drøy times kjøring på dårlig vei hjemmefra, og nesten helt nede i fjæresteinene. Kjøring har vi trent på før, men nå er det lille valpeburet fravokst og det store buret vi hadde til Bamse er tilbake i bilen, dog har Aredhel fått ny madrass i bunnen. Den gamle var preget at 'tung' bruk og at Bamse nok ikke var helt tett da han kjørte siste turen.

Og her ute på kysten var det mye nytt og spennende i lufta av lyder og lukter; Saltvann, tang og tare, frisk vind, brusende bølger og måkeskrik. Og så har de en stor gressplen rett utenfor døra. Problemet, om det skal kalles et problem, er å få snuta med oss inn. For hun vil bare være ute og suge inn inntrykkene. Men vi har brukt anledningen godt til å leke, ta nye bilder, og å vente utenfor nærbutikken. Vi har vært ute på flytebrygga som duvet i dønningene, gått forbi vedstabelen hvor presenningen blafret og slo i vinden, og vi har lekt sisten med bølgene. Joda, den lille hunden og vi trives ved havet. Der også faktisk.

Trivelig lørdag

Hvordan har fuglehund har sneket seg inn i stamtavla?

I dag har vi hatt en virkelig trivelig dag, spesielt trivelig ettersom det var lørdag og sola kom fram etter mange dager, eller var det uker, med jevnt grått og vått vær. En sånn dag kan vi som bor på Vestlandet ikke sløse bort på innomhus plikttjeneste. Det gjelder å gripe dagen når den er der. Som sagt så gjort.

Etter frokost gikk vi tur, og for første gang fulgte vi i Bamse sine potespor. Det vil si at vi gikk den korteste av hverdagsrundene hans. Og det var ikke en meter for langt for Aredhel heller. Vel tok turen litt lenger tid enn det Bamse gjorde den unna på selv om han var hannhund, men frøkna hadde absolutt sine ting hun skulle ha snust ferdig på sin vei gatelangs. Man skal passe seg for å presse valper til å gå for langt, for overlevelsesinstinktet pusher dem til å henge på flokken. Derfor lot jeg henne gå foran eller ved siden av meg, og hun fikk stoppe og snuse så mye hun ville. Til og med den siste bratte bakken hjem gikk hun kjekt foran med glad hale til værs. Og vel inne var det en tur i vannskåla før hun ga beskjed om at hun ville ut igjen.

Og jeg var ikke vond å be. Med en tekopp i den ene hånda, lenka i den andre og fotoapparatet på skuldra fant vi oss en plass i sola for å nyte en sjelden anledning i fulle drag. Husets varme- og hundekjære katt fulgte også med. Sola hadde gjort ham ekstra ertelysten. Så han gjorde sitt beste for å holde på Aredhels oppmerksomhet, dog på trygg avstand og dermed fikk jeg noen poseringer som er vanskelig å få til alene. Mens vi satt der, kom en nabo ut med sin halvt år gamle valp Tinka, en spretten blanding av svart elghund og flatcoat retriever. Det har sjelden vært så livlig på lekeplassen som da smådamene fikk frie tøyler. Tinka hoppet og spratt, mens Aredhel tok sitt mon igjen med tyngde og sig. Mobilen fikk gjøre nytta som videokamera. Beklager den tekniske kvaliteten.

Etter denne seansen sov hun godt noen timer før vi tok bilen for å finne en nyplassert geocache samtidig som det gjorde nytta som kjøretrening. Vi funderer nemlig på å besøke jordmor Gerda på Stord i november når det er utstilling og valpeshow der nede. Dessverre er utstillingshelga en drøy uke for tidlig til å kunne debutere, men det skader ikke å ha vært i miljøet en gang før æren står på spill. 

Og når vi da rundet av med vafler på bordet, kan dagen bare beskrives som perfekt.

PS. Vi gratulerer så mye til dem som brukte dagen inne i Vikingskipet på Hamar der NKK arrangerte utstilling

Allværshunden

Med full rustning og allværshund

Forrige helg var det t-skjortevær, noe Aredhel og jeg nøt i fulle drag. Men så kom restene av den tropiske stormen Ophelia settende, og da ble det høst; virkelig søkkvåt, forblåst vestlandshøst. Det er lett å ha valp som skal ut til lufting med jevne mellomrom når været er vennlig. Noe helt annet er når det bøtter ned. Det er da du oppdager hva slags hund du har med å gjøre.

Når klimaet viser seg fra sin mest ufyselige side kan dørstokken bli dryg å komme seg over. Det er noe av grunnen til ta jeg har hund; Da MÅ jeg ut, samme søren. Men hva så hvis hunden ikke setter pris på  drittværet? Svigers forteller gjerne om hunden de engang hadde som kunne holde seg i flere dager om det var for vått, surt og kaldt. Bamse var ikke redd for snø, sludd eller regn, men han kunne ikke fordra å få vind bakfra. Da gikk han heller sidelengs eller omveier. Han kunne rett og slett bli sur og ville hjem.

Derfor er jeg glad for å se at vind og regn ikke gjør Aredhel det minste. På tirsdag dro jeg på meg full rustning og så gikk vi opp i bakken for å rase fra oss i verste bløyta. Frøkna er blitt så stor at hun sover gjennom hele natta hvis hun bare får en liten tissetur rett før sengetid. Men da har hun også et voldsomt behov for å ta ut energi på formiddagen. Da passer det godt å rusle litt lenger eller finne et sted med god plass å leke på. Lek gir god kontakt og samtidig kan man lure inn sånt som er kjekt å kunne til seinere. Så både «Kom» og «Sitt» er langt på vei på plass nå, og vi er underveis med «Legg deg». Det er egentlig ikke lydighetstrening vi holder på med. Vi bare knytter ord til det hun gjør, og etterhvert snur vi det etterhvert til at ord blir handling. Så langt er det en lek jenta ser ut til å sette pris på. Hvorfor skulle hun ellers komme og tilby seg?

Det er godt å kommå hemmatt også

Etter å ha hatt en hannhund som var fornøyd bare han hadde meg sånn noenlunde inne på radaren er det sjarmerende med en liten tass som labber ved siden av meg og ser på meg nesten hele tida. Så sant ikke et blad i vinden fanger oppmerksomheten, eller en dør som smeller igjen, bilene som brummer avgårde på hovedveien nedenfor, eller noe helt annet. Konsentrasjonen til en liten valp er flyktige greier, og det er som det skal være. Enn så lenge er vitsen å være ute, og være sammen om å oppdage verden og hverandre. Friluftlivet er viktig for meg, men det er på ingen måte opplagt at det passer alle bernere. Men så langt ser det lovende ut. Det gjør jo ingenting å bli litt våt og kald så lenge vi kan komme oss under tak etterpå, tørke oss og få tilbake varmen, enten det er i hus eller telt. Telt tror jeg likevel får vente til snøen går utpå vårparten. På denne siden av snøen har vi nok å holde på med i rusleavstand fra ytterdøra.

I dag fyller frøkna elleve uker og har definitivt begynt å utfordre både seg selv og grensene rundt seg. Vi må være litt tydeligere og mer konsekvente, og kattene har vært nødt til å vise på nytt at også de mener alvor når de ikke vil leke med henne. Men hver kveld setter vi oss på gulvet, og så kommer det en hund for å ligge i fanget for å få kos og tygge på tyggebeinet sitt. Det er godt for flokkfølelsen å klumpe sammen. Kos er vel så viktig som lydighet, og den trenger vi ikke sette grenser for. Ikke sant?

Et nebbdyr under bodet? Neida, bare Aredhel som tar med seg litt flokklukt inn i drømmeland etter en lang dag.

Schnappi, das kleine Krokodil

Aredhel Ar-Feiniel av Orondil, 10 uker

Du får tilgi meg for at jeg bringer dette lille, grønne irritasjonsmomentet av en barneseriefigur og musikkterrorist tilbake i minnet, men dette er altså kallenavnet Aredhel innimellom står i fare for å få klistret på seg. Kjært barn har mange navn, og på de to ukene vi har hatt henne i hus har hun samlet en god del allerede; makuleringsmaskin, pelsball, klypedyr, veisperring og snublefelle. Men også søtnos, kosesnose, snuskebisk og masse annen koseprat.  Alt sammen uttalt med en underliggende kjærlighet.

Men også Schnappi, altså. Kan det ha noe med en liten bevegelse i kjevepartiet og instinktet til å kosetygge på alt og alle? Valpetenner er usannsynlig kvasse, men for alt jeg vet er valpepiercing og valpeakupunktur høyeste mote. En halvgammel gubbe kan ikke holde orden på alt heller. Frøkna hadde nok hatt godt av å ha et par brødre å herse med litt nærmere. De sa ikke «au» og «nei» hver gang valpelykken skvalpet over dannelsen. Det kunne vært greit å ha noe bevegelig som det var lov å bruke kjeften på. Kattene liker det definitivt ikke, men Aredhel synes det er for tidlig å begynne å samle voksenpoeng ennå.

Voksenpoeng eller ikke, i går rundet hun ti uker og i dag har hun bodd hos oss i to uker. Du verden som den tida har gått. Jeg synes vi har fått veldig mye på plass. Aredhel er bllitt skikkelig husvarm og viser masse personlighet, også utover det hun har i kjeften. Det inkluderer forøvrig lyd. Hun er den mest skravlete berner'n vi har hatt. Vi er kort og godt blitt kjent med hverandre. Døgnrytmen er satt og matlysten er merkbart bedre, selv om hun fortsatt lar rester ligge igjen i skåla, til glede for kattene som av en eller annen grunn synes hundematen er vel så interessant som sin egen.

På utsiktsposten hjemme

Det skjer andre ting også. Bortsett fra stuntet med turorienteringen bare få dager etter ankomst, har turgåingen holdt seg innenfor borettslaget. Men tidligere denne uka ble det klart for oss at dette ikke lenger var nok. Hun kjente ruta ut og inn, og hadde masse energi til overs. Da måtte vi søke utover og skjøte på med nye og litt lengre ruter enkelte dager. Da går vi oppover veien mot skogen. Grøftekanten er full av spennende lukter, lufta bærer med seg spennende lyder og så har sjefen gotteri i lomma som han deler ut når hun kommer  og når hun setter seg pent. I dag klarte vi faktisk å introdusere en kombinasjon; Komme, gå rundt bak og sette seg på venstre side. Riktignok setter hun seg grådig skjevt, men det er da noe.

Og apropos lengre turer, på selve tiukersdagen tok jeg henne med til bymarkas perle Hunsrasta. Hun fikk gå litt i starten, men så puttet jeg henne i OL-sekken fra Lillehammer '94 som er forfremmet til valpebæremeis. Først hadde jeg sekke på ryggen, men frøkna var ikke fornøyd med utsikt bakover så det ble orming og sutring fra passasjersetet. Dermed ble jeg nødt til å stoppe og henge sekken foran på magen. Det var etter måten akseptabelt, men jeg kjente godt at jeg ikke er vant til å bære 8,6 kg på den måten. Mine tanker og sympatier går til alle gravide kvinner.

Første møte med strandlivet.

Vel framme slapp Aredhel ut av sekken og hilste pent på en eldre chow chow-herre som også var på tur. Men han ble etterhvert såpass ufin i taktene at hun plasserte bakenden mellom beina mine ved benken for å slippe å bli antastet. Været var upåklagelig med over 20 grader, og i slutten av september går det for å være bra hos oss vestpå. Hjemturen gikk på samme måte. Sekkefrakt nesten til bilen, og så gå selv siste biten. Turen hadde tydeligvis vært begivenhetsrik nok, for hun sov godt hele ettermiddagen og kvelden, ja faktisk natten også fram til 05.45. Det er bare femten minutter før startskuddet vanligvis går her i huset, så det var ikke så verst. Men da var også energien på topp, noe buksebein, armer, fingre og tyggeknuten fikk føle. Schnappi?

Fint skal det være

Kjøkkenfreden har senket seg etter gårsdagens oppgjør

Vi har gjort oss noen tanker rundt matlysta til Aredhel. Forrige gang vi hadde valp måtte vi vokte matskåla før hun fikk den, elles forsynte kreket seg selv. Med denne utgaven så det i starten ut som det ikke var så nøye med maten når man ikke hadde to brødre å slåss om den med. Så vi har mixet inn litt leverpostei og annet for å få henne til å spise mer enn halve porsjonen, og så måtte noen være på kjøkkenet sammen med henne. Ellers gikk hun fra maten for å se om det skjedde noe spennende andre steder. Og sånt skal være berner og avkom etter et ekte matvrak?

Men etter å ha redusert fra fire til tre måltider sånn at det gikk mer tid mellom fóringene har det bedret seg, og frøkna legger på seg relativt godt i forhold til alderen. Men vi skulle altså ønsket oss noe mer entusiasme i matfatet til vanlig. For det finnes altså ting som får også dette dyret til å gå bananas. Som i går kveld, da vi kunne blande inn avskjær fra lammesteika. Her har vi også spart litt sånn at vi kan gjenta suksessen. Fint skal det være. Ellers har vi en mistanke om at det må finnes noen dråper fransk blod i linjene, selv om det ikke kan leses ut av stamtavla. For Aredhel jakter snegler med liv og lyst. Helst sånne små med gult hus. Snuta borer seg gjennom gresset, og så plukker hun dem opp og knasker dem i seg. Enn så lenge tyder alt på at de er spiselige. Antallet tyder heller ikke på at de er utryddingstruet, -ennå.

Edit: Etter å ha googlet meg opp på temaet «hund og sneglespising» ser det ut som jeg bør legge noen kalorier i å få Aredhel til å slutte med sneglemordene. Grunnen heter hjerteorm eller fransk hjerteorm; Angiostrongylus vasorum. Dette er en parasitt som ikke er vanlig i Norge, men som har utbredelse lenger sør i Europa opp til Danmark hvor den finnes bl.a på Sjælland, men også i noen grad på Jylland. Ormen har rev, grevling og hund som hovedverter, men bruker altså snegler som mellomvert. Symptomer er oppkast, vekttap og i noen tilfeller hoste/lungebetennelse. Infeksjon avdekkes med avføringskontroll, og behandles med vanlig ormekur. Altså ingen akutt fare, men ingen grunn til å fortsette.

Ufrivillig mentaltesting

Dyret vokser fort. Nå rekker hun opp til
kanten av benken

Stakkars Aredhel, det er mye en liten valp skal gjennom. Skjønt liten og liten. Når vi sammenligner bilder tatt for en uke siden og nå, ser vi at her har det skjedd ting. Men altså, livet er fullt av overraskelser, og ikke alle er like tilsiktet. Jeg har jo noen tanker om når og hvordan ulike utfordringer skal presenteres, men av og til skjer ting som vi godt kunne spart oss. Trøsten får være at Aredhel har vist seg som den trygge, stø og robuste skapningen vi har forestilt oss.

Som i går kveld. Jeg hadde hatt Aredhel ut for lufting, og for å slippe å stå ute i mørke og småregn og vente på at hun skulle meditere ferdig, plukket jeg henne opp og bar henne mot døra. Inngangspartiet vårt er litt trangt pga. noen parkerte sykler. Så da jeg bøyde meg ned og satte henne fra meg foran døra, kom jeg borti en planke som sto oppetter veggen. Den smalt i bakken bakfra og var bare centimeter fra Aredhels venstre side. Hun fór inn døra, gjennom gangen og helt inn i stua mens hun hylte. Da jeg kom etter, satt det en liten hund ved veggen helt innerst og hold venstre labben opp. Jeg må si det var en del bange anelser som svirret rundt i samvittigheten mens jeg sjekket labben fra tærne og opp i skulderen. Men det var ingen ting å se og ingen reaksjon på trykking, klemming eller vridninger. Og når hun ble lokket fram med godbiter, haltet hun heller ikke. Men så fort hun satte seg ned, kom labben opp. Men hun avreagerte gledelig fort. Ganske snart var hun sitt vanlige opplagte jeg igjen, skjønt en tanke reservert da vi skulle ut av døra neste gang, men sjokket gav seg altså fort, og natten forløp rolig.

Farmors hjerteknuser. Ennå er det plass på fanget

Eller forresten bare nesten rolig. For min mor har kommet på besøk og er blitt innlosjert på soverommet vårt. Der har den særeste av kattene våre holdt til siden Aredhel kom i hus. Vi har satt kattedo og mat opp i andre etasje, samtidig som en valpegrind har holdt Aredhel nede i første. Siden har vi nesten ikke sett katten, men det vi har sett fortalte oss at hun satte veldig lite pris på en ny hund å forholde seg til. Men da vi redde opp til mor min på soverommet måtte kattedyret ut derfra. Under sterk tvil lot hun seg lokke inn i stua hvor vi sover for tida, og vi ryddet vinduskarmen bak sofaen, en yndet utsiktsplass, slik at hun hadde et sted å trekke seg tilbake til for å observere. Der tilbrakte hun også natten.

Men på morgenkvisten våknet Aredhel og ble tatt ut for lufting. Da hun kom inn igjen var hun våken og opplagt på lek, og nå oppdaget hun katten i vinduskarmen. Opp i sovesofaen vår får hun ikke lov å komme, så hun forsøkte seg rundt enden på sofaen. Der står det en ganske stor plante, men sånt er ingen hindring. Hun satte labbene i blomsterpotta og strakte seg så godt hun kunne. Katteline var i alarmeberedskap, men ettersom Aredhel ellers er rolig og forsiktig når hun nærmer seg andre dyr, overlot vi dette til dem selv. Katten freste litt, men det hadde begrenset effekt på en opplagt valp. Aredhel har jo hilst på, og på mange måter funnet ut av det med Tiger'n, den andre av husets katter. Forskjellen er bare at Tiger'n er erklært bernervenn. Så er ikke tilfellet med den sære nattegjesten i vinduet. Så da hvesing ikke hjalp, gjorde hun et kjapt utfall med poten og rev samtidig ned en pyntetresko. Aredhel smatt klokelig unna da svingslaget fra katten kom, men smellet da treskoen traff laminaten var såpass skarpt at hun fór over stuegulvet og tok tilflukt under spisebordet. Vel i skjul mellom stolbena løftet hun en 'såret' venstrelabb igjen.

Hannkatten Tiger'n er en sann bernervenn. Her med Bamse

Men heller ikke denne gangen var 'skaden' verre enn at hun enkelt lot seg kalle tilbake. Og nå har vi hatt både katter og hund sammen med oss i stua hele dagen. Aredhel overvant også denne skrekken raskt, og har nå den nødvendige respekten for begge kattene. Kattene på sin side har skjønt at hunden ikke utgjør noen trussel og at de har det som skal til for å sende den unna. Det så vi da Aredhel forsøkte å snike seg til av kattematen mens hannkatten Tiger'n spiste. Han ignorerte henne helt til hun atakk snuta ned i skåla og ville forsyne seg. Et fres fra katten og et rykk i labben var nok til at hun kom på helt andre tanker. At hun seinere klarte å tømme og reinslikke skåla mens vi var opptatt med å feire svigerfar med kaffe, te og kake beviser bare at hendelsene ikke har skremt matvettet av henne.

-Og nå kan hun sitte på kommando. Vel, på dobbeltkommando i alle fall.

En uke er gått

Foto: Erlend Sekkelsten, CC BY-SA

Så har vi altså hatt Aredhel i huset en hel uke og frøkna er blitt ni uker. Fremdeles er hun det lodne vesenet vi overtok, men det vokser. Det har vært litt slitsomt, litt stressende og veldig morsomt, tross alt. I valpepermen vi fikk med fra oppdretter har Hege skrevet at hovedoppgaven i starten er å få hunden stuerein. Det er det som kanskje har stresset oss (les: meg) mest. Men nå er vi faktisk kommet dit at hvis vi bare passer på de obligatoriske turene ut etter mat, søvn og lek, så gir hun selv beskjed hvis det er behov. Hun går til døra og piper, eller skraper på den med labben. Da har vi tid til å få på oss sko og jakke uten at det blir lekkasje. Det er flink jente, ikke sant?

Dette gjør at selv jeg kan ha sovende nattevakt, for hun lager som sagt lyd før det er virkelig krise. Dessuten sover hun nå nesten hele natta. Det vil si at selv om hun ikke nødvendigvis sovner igjen etter å ha blitt luftet på tampen av natta, så kan i alle fall jeg gjøre det. Likevel har både stoler og bord beina i behold.

Deiligste lille bamsefrøkna

På dagtid klarer hun å sjarmere hele nabolaget. Det er like stas hver gang naboene slenger fra seg handleposer og utbryter «Å gud, så skjønn» når de får en yr og hilseglad liten valp i fanget. For Aredhel er glad i folk, og har lært seg hvordan en berner skal stille seg; mellom beina så klart. Hun hopper litt, men lar seg enkelt korrigere og roe ned sånn at det går an å klappe på skikkelig vis. Det er i det hele tatt en drøm å jobbe med henne. Du skal se at det sølvmerket oppdretter (og eier) Hege ønsker seg ikke er helt umulig, selv om fverten aldri har gått mer enn til appellmerket. Spørs hva vi klarer først, LP klasse 1 uten 0 eller 2469 moh.

På tampen av denne posten må det være på sin plass å gratulere mamma Dariel med Excellent i ringen på BSBK sin utstilling i Bergen. Det er godt gjort med typisk mammapels og røyting. Herjetante Melian ble andre beste tispevalp, bare slått av Bjørk fra Fitjar som også ble best i rasen, og avsluttet dagen som best i gruppa. Det betyr at hun skal inn i ringen igjen i morgen og konkurrere om Best in show. Absolutt ikke hverdagskost selv for det som helt objektivt er verdens skjønneste rase. I den offisielle utstillingen, de voksne altså, ble det hjemmeseier med BIR til Sir Storm Shadow og BIM til Fanaberner'ns Clara Catania. Begge to er ekte bergenshunder, og det gjør ingen verdens ting at Clara faktisk er helsøster til Aredhel. Selv om det er to forskjellige kull og tre år mellom, er det fortsatt samme trekning i genlotteriet. Vi håper selvsagt det beste.

Intet nytt er godt nytt

Livet er en lek

Etter noen intense dager for å bli kjent med det nye familiemedlemmet, og for at hun skulle bli kjent med oss og livet utenfor valpekassa i Brekke, kom hverdagen tilbake i går. Det var ikke noe sjokk akkurat, men vi får besøk til helga og derfor måtte vi konsentrere oss mer om å få på innredet den nymalte gangen enn å ligge langflate på gulvet og leke med Aredhel, -eller å blogge. Dermed ble det heller ikke tatt noen nye bilder.

Men hun utvikler seg, er blitt virkelig husvarm og har begynt å "melde seg på". Matlysten tar seg også opp selv om hun ennå ikke er noen ulv i matfatet. Riktig nok står hun mellom beina våre og jamrer seg når maten lages til, men spiser sjelden opp alt og viser vel så stor interesse for boksematen til kattene eller salamipølse. Ellers har vi ikke hatt dammer på gulvet siden søndag og hun har etablert faste tissesteder ute. Forhåpentlig betyr det at vi snart kan kutte i alle fall én av lufteturene om natta.

I går var det krim på TV, og da gikk vi som liker ekte spenning heller ut og lekte litt i mørket. Aredhel er definitivt ikke mørke- eller skyggeredd. Brummende biler som kjører forbi på veien er mer å passe på. Når det kommer en bil stopper hun lek og moro for å stå å se på at den forsvinner forbi. Når "faren er over", er det full fart så gress, mose og løv fyker. The show goes on.

Rett og slett fortryllende

Hvor skal dette ende? Jeg har definitivt fått hundelivet tilbake etter å ha fått Aredhel i hus. Men mobilisering i form av tett oppfølging av ikke tørrlagt valp om dagen og deltidssøvn om natten tar unektelig på. Håpet er at det skal gjøre babytiden så kort som mulig, og at vi gjennom dette snart kan konsentrere oss om andre sider av oppdragelsen. Så langt har vi ikke tørket mer enn fire-fem dammer fra laminaten på stuegulvet. Bare én av disse har kommet om natten, og da var det jeg som forsov meg. Så Aredhel er unnskyldt. I tillegg har hun begynt å gi klar beskjed; Om hun ikke synes hun trenger å gå ut, nekter hun å bli med til døra. Hvis behovet er der, kommer hun raskt og greit for å få på seg lenka før vi går ut. I dag, dvs. i går, 3. valpedag, var helt tørr.

Aredhel med kongle

Mens dette skrives ligger dyret strakt ut under spisebordet og sover de uskyldiges søvn. Det har hun sannelig fortjent, for i dag har hun imponert meg igjen. Selv om skogsturen i gå gikk over all forventning var det klart at vi skulle holde oss mer i ro i dag. Vi hadde en veldig rolig formiddag, og ved lunsjtider tok vi med pose i lomma for å se hva vi kunne finne på litt lenger oppi veien der vi bor. På toppen av bakken er det en fin plass med benker og god tumleplass. Der er vi også nesten oppe i skogen hvor Bamse og jeg hadde våre daglige runder. Tanken min var å introdusere lineføring som det heter på hundesportsk, eller rett og slett «gå pent i bånd» som naboene kaller det. Og det kan Aredhel, gå pent i bånd, altså. Hun følger pent med, og dermed introduserte jeg også «på plass» og masse skryt når hun faktisk gikk pent ved siden av meg og ga kontakt. Oppe på plassen slapp vi oss løs og lekte sisten. Merkelig nok er det alltid Aredhel som har den og skal fange meg. «Kom», sier jeg, og gjett om hun kommer. Da jeg måtte ha pause, fant hun ut at kongler ga ypperlig trening for kjevemusklene.

En fremmed dame som hadde vært på skogtur kom ned gjennom lia, og hun måtte selvsagt hilses på. Da hun gikk videre, benyttet Aredhel sjansen til å følge noen igjen. Jeg kalte på henne, men det så ikke ut som det nådde inn. Ikke så rart, hun er jo ikke gamle krypet ennå. Men før jeg løp for å stoppe henne, ropte jeg altså «Nei!» mer eller mindre på gammel vane, og overraskende nok stoppet Aredhel. Jeg grep sjansen med et kjapt «Kom», og så var leken fra i stad i gang. Jeg ble fanget med en gang, og hun fikk masse skryt og kos. Turdamen forsvant, og avskrev meg sannsynligvis som oppegående og tilregnelig. Det får våge seg. Jeg har en valp på åtte og en halv uke som ikke er stuerein, men som reagerer på avstandskommando bare tre dager etter at vi flyttet sammen!

Lykken er et fang, -og en tyggepinne

På kvelden tok vi en (kjøre)tur ned til parken hvor brukshundklubben har sin ukentlige sosialtrening. Tanken min var ikke at vi skulle trene så mye, men at det ville være nyttig for frøkna å oppleve selskap med mange andre hunder, små som store. Synet av alle hundene og et tivoli som holdt på å ta oppstilling på nabotomta ga henne litt bakoversveis i starten, men ikke mer enn at hun lot seg overtale til å bli med i ringen. Halen kom opp og snuta fram, men det ble ikke snakk om å «trene» hverken hilsing, lineføring eller møter. Inntrykkene var så mange at ikke engang pølsebiter eller Frolic kunne lokke fram litt kontakt. Etter førti minutter dro vi hjem igjen. I mer hjemmelige omgivelser virket plutselig matvettet igjen. Sammen med en kvart grillpølse sørget juniorlaget for at Aredhel nå sånn cirka vet hva kommandoen «Sitt» betyr. Det bor tydeligvis mye hund i denne lille pelsdotten.

Det er nesten for godt til å være sant, og jeg er veldig klar over hva «the bernese mountain dog reality distortion field» kan gjøre med hodet ditt. Med Aredhel er fortryllelsen tilbake, så følg med, følg med!

2. valpedag: Ut på tur

Bare middels begeistret for begrensninger

Søndag er turdag, og ettersom værmeldingen for den neste uka var mer enn depressiv lot vi det stå til. Jeg startet denne sesongens turorientering med Bamse og selv om vi gikk alle postene sammen, måtte jeg altså besøke månedens post i august alene. Nå var postkassa flyttet til en ny post for september/oktober, og den lå såpass lett til at jeg tok sjansen på å la Aredhel prøve seg. Avstanden fra veien var bare ca. 300 meter og terrenget var stort sett flatt med gress, lyng og litt myr. For sikkerhets skyld tok jeg med meg en liten tursekk som «bæremeis» hvis frøkna skulle synes det ble for langt og/eller tungt.

Men det var ingen verdens fare. Hun gikk løs på oppgaven med liv og lyst, og forserte både stokk og stein med glans. Der kanter og tuer ble for høye, fant hun elegant veien rundt. Vel framme ved posten var hun mindre sliten enn etter leken med hannhunden og småguttene i går. Det var faktisk vanskelig å få tatt skikkelig bilde av henne, så jeg lar videoopptaket tale for seg.

Presisering: Etter en del bekymrede meldinger fra venner og kjente har jeg byttet bildet øverst for å vise hvordan vi kom oss tilbake til bilen. 700 meter tur/retur er langt, og små valper er programmert til å henge på til de stuper. Man må sette grenser for dem, selv om de ikke viser tegn til trøtthet eller begeistring for bærehjelp.

Ellers har Aredhel kommet noenlunde på talefot med hannkatten vår Tiger'n. De kan godt møtes hvis det er god plass, men inne på kjøkkenet synes katten fortsatt det blir for trangt. Ute leker de gjerne sisten. Den andre katten vår ser fortsatt med forakt både på Aredhel og oss som kunne finne på å trekke et sånt tvilsomt dyr inn i huset. Men hun likte ikke Bamse heller for den saks skyld, men aksepterte ham forutsatt at han holdt en viss avstand. 

Det går seg nok til her også. Jeg tror katten trenger mer tid enn Aredhel som er veldig flink til å møte nye bekjentskaper. Hun kan godt løpe mot folk og dyr for å hilse på, men bremser opp et par meter unna og går forsiktig mot med logrende hale. Dariel har gjort en kjempejobb med å lære sine små bernerskikk.

PS. De fleste av dere som leser denne bloggen kommer inn via Facebook eller Twitter. Det er hyggelig om dere legger igjen en kommentar her (også). Ds.

Oppsummering av 1. valpedag

Skepsisen lyser

Første natt med deltidssoving er overstått, og Aredhel har hatt sin første hele dag i Førde. Det har gått over all forventning selv om noen møbler har fått føle valpetennene. Alt i alt lover dette veldig godt for framtiden. Det lille sjarmtrollet har tatt de fleste med storm, dog unntatt husets katter. Den saken må vi nok bruke en del tålmodighet på en stund framover. Men vi er i alle fall kommet så langt at de tør seg inn i stue og kjøkken for å spise så lenge de ser at hunden sover. Ellers roser vi henne mye når hun ser kattene, men likevel holder seg i ro.

Været har vært med oss. Høstlig, men mildt og solskinn har gjort det enkelt å være ute en god stund av gangen for å leke og gjøre andre nødvendigheter. Fullføringen av prosjekt oppussing står i fare for å bli alvorlig forsinket. Det er bare noen lister som skal males og en ny garderobehylle skal opp, men valpetida er da veldig mye viktigere. Den varer dessverre ikke så lenge. Oppussingsbehovet er det ingen fare med. Det forsvinner ikke.

I parken. Foto: Erlend Sekkelsten, CC BY-NC-SA

Jeg synes vi allerede har fått til mye god kontakt. Det kan selvfølgelig være at savnet av to brødre og en vilter ungtante å herje med gjør at hun tar til takke med det som tilbys, en halvgammel tobeint tulling med tynn sveis som hopper, løper, ligger på kne og gjør seg til. Hun følger lett og gir masse oppmerksomhet, hvis ikke det plutselig er mye morsommere å fange et tørt løv i vinden for å avlive det. Innimellom har hun også vært en relativt tålmodig fotomodell, så tålmodig som en 58 dager gammel skapning kan være.

Dette blikket skal det mye til for å motstå

Og så har vi vært på besøk. Roger Fløholm, han som i sin tid tipset oss om Bamse, hadde betinget seg valpeskue på tunet når vi hadde hentet nyhunden. Og der kom også berner-naboene for å kjenne den spesielle følelsen av valpepels. Dermed fikk vi et spontant lite bernertreff. Aredhel liker å hilse på nye mennesker, men da hun oppdaget at disse menneskene hadde en svær, fremmed hannhund ble hun litt i stuss. Han var på sin side mer interessert i dette vesle krypet enn i å høre sjefens beskjed om å holde seg i ro. Stevnemøtet ble nok litt bråere enn Aredhel umiddelbart satte pris på, men når det første sjokket hadde gitt seg, var hun ikke sein om å ta igjen. Stakkars Chester måtte bare passe ørene sine, ellers risikerte han valpepiercing. Ellers var småttet fullt opptatt med å gjete småguttene til Roger og Katrin over lyng og fjellknatter.

Dagen ble avrundet med en viktig leksjon i en berners utdannelse; vafler. Hadde all inntrening gått like lett, kunne vi stilt opp i lydighetskonkurranse i morgen den dag.

Vel hjemme

På plass i ladestasjonen

Så er vi vel hjemme igjen fra hentetur til Brekke. Det er omtrent halvannen times kjøring og tjue minutter ferge over Sognefjorden. Aredhel har stort sett vært stille og rolig i bilen, men måtte bjeffe litt til katten som satt ute og så mistroisk på ankomsten.

Nå er den første dammen tørket opp, første bæsjeposen knyttet og hun har lagt seg til lading. At juniorlaget kom hjem fra skolen var ikke mer enn at hun løftet litt på hode, logret to slag og sovnet igjen. Vi er i gang med å opparbeide daglig rutine for to og firbeinte.

Joda, sjelefreden er tilbake i huset, selv om det altså ikke er noen kjære mor her. Det tar nok noen dager å vende seg til å være enehund.

Endelig fredag!

Let the show begin!

Aredhel Ar-Feiniel av Orondil sparker fra. Foto: © Nina Bless, Blomsterdalen

Kjenner at det er sånn kribleri, som sprer seg i fra magen 
Sku' tro jeg hadde spist igjen 
Nå skal drømmene få slippe fri, for idag er selve dagen 
For nå skal Aredhel bli med meg hjem 
(Fritt etter Knutsen & Ludvigsen)

Mens vi venter på fredag, 4:4

Ny seng og tyggeleke er klar

I dag er det torsdag, som i dagen før fredag, altså selveste hentefredag. I går var jeg så vidt innom temaet oppussing, og det betyr at Aredhel skal få æren av å gå løs på en nymalt og nyinnredet yttergang og garderobe. Ellers har vi som gode, ventende «foreldre» vært ute og handlet nødvendige rekvisitter.

Ellers ser oppdragslista omtrent ut som før julaften, minus kakene:
Handle inn:

• Hundeseng
• Tyggeleke
• Kattemat, boks (kompensasjon og trøst)
• Valpegrind

Gjøremål:

• Finne trappegrinda på loftet
• Støvsuge og pakke vekk teppet i stua
• Fjerne ledninger
• Støvsuge og vaske ellers

Ellers er det å rapportere at medlemsbladet Berner'n er kommet i postkassen, og så får vi håpe at det lar seg kombinere med lista ovenfor innenfor aksepterte tidsrammer.

Forresten, jeg nevnte jo Happy i går. Hun ble aldri noen veldig kraftig tispe, men hun hadde altså et lynende skarpt hode. Vi tok appellmerket på impuls etter halvannet år uten trening med bare et vanlig dressurkurs som grunnlag. Hun gikk spor som et fantom, og sporet opp såvel biler og som familiens hannhunder når de stakk på tur uten følge. Foran slede og vogn var hun en selvskreven lederhund. Videoen nedenfor er tatt opp på Rauland i starten av mai 1993. Nummer to i spannet er Captain. Han var ikke noen intellektuell kapasitet, men med ei tispe foran nesa var han en utmerket motor. Dermed kunne søpla fra påskeferien det året kjøres ut til veien uten illeluktende eksos og bråkete snøscooter.

Og om et døgn er alt så meget bedre...

Mens vi venter på fredag, 3:4

Grevinnen og hovmester'n, i Stavanger 1989

Så var det faktisk nesten torsdag før jeg fikk sukk for meg. Vi har hatt et mål å få pusset opp vindfang og gang før vi blir opptatt med andre ting, f.eks valp. Dermed har det vært litt å ta tak i for at malinga skal være noenlunde tørr før vi får bernerpels i den. Det kan også være greit å unngå mer enn tre farger i pelsen på smådyret som skal ut og inn mellom dørkarmene som skal fornyes. Men morgendagen igjen ser det faktisk ut som vi skal komme i mål.

Dermed har denne dagen gått fordelaktig fort. Likevel, jeg spanderer et bilde fra 22 år tilbake. Det var forrige gang vi hadde valp, og som du ser av blikket var det en dame som utmerket godt visste hvor skapet skulle stå. Det blir spennende å se hvor mye felles og hvor mye forskjell det kommer til å være på henne og Aredhel. Jeg synes å se en god del likheter i personligheten, og det vil i så fall være udelt positivt. Happy var også trygg, selvbevisst, sosial og lynende intelligent. Det er lov å håpe, ikke sant?

Mens vi venter på fredag, 2:4

De tre musketerer. Foto: © Nina Bless, Blomsterdalen

Fra oppdretter Hege i Brekke kommer det meldinger om at den obligatoriske valpetorturen er overstått. Det vil si biltur, veterinærsjekk, vaksine og ID-chipping. Det betyr at ting er i rute og at forberedelsene går sin gang. Før fredag skal de i tillegg ha ormekur og en omgang kloklipping. Jeg tror den godeste oppdretteren skal være glad for at hun bare har tre valper å klargjøre, og ikke fjorten.

Forberedelser er det her i heimen også. Planene er lagt for hvilke regler som skal gjelde fra ankomsten for både to og firbeinte. Det er 22 år siden vi hadde valp sist. Vi kommer sikkert til å støte på ting vi burde tenkt på tidligere, men vi skal i alle fall ha crocs og paraply klar ved døra når lille frøken viser tegn på at det er noen dråper som presser på. Døgnrytmen er også planlagt. Vi er heldige sånn sett, for kona er absolutt A-menneske, mens jeg er utprega B-menneske og virker best på kvelden. Med litt justering betyr det at det ikke er så mange timene hver natt hvor vi behøver å overlappe med soving begge to den tida det tar for Aredhel å lære seg å holde på dråpene. Vi håper jo å redusere antall dammer innendørs til et minimum.

Aktivitetene utendørs må også tilpasses alder og vekst. I starten blir det frilek og kontakttrening inne på området til borettlaget, men vi skal nok ganske snart begynne å tusle litt oppover veien mot andre lekeplasser og den store skogen. Fjell- og toppturer får vente til snøen går utpå vårparten. Kanskje passer det å debutere på samme topp til samme tid som turen du ser video av nedenfor. Den ble laget på en tur til Fauskevarden i starten av mai for halvannet år siden. Damene i huset shoppet i langåpne kjøpesenter, mens Bamse og jeg altså benyttet anledningen til å sjekke hvor mye snø det var igjen på 850 meters høyde. Men før den tid skal vi også komme oss ned i parken og møte de andre valpene på trenings- og sosialiseringskveldene til den lokale hundeklubben.

Mens vi venter på fredag, 1:4

Ettersom fredag ikke er før på fredag og det er maaange minutter til får man ordne seg som best man kan. På internett er det nok bernerstoff til å få tida til å gå litt mindre sakte. Mye er amatørmessig, noe er så dårlig at en stakkar blir rent skjermflau og noe har man altså lagt ut selv. Videoen nedenfor er av de bedre, så får det heller være at den er ganske amerikansk i vinklingen. Du kan risikere å støte på langt dårligere rasepresentasjoner i dyrekjøpte hundebøker. Se, nyt og la deg rive med.

Nå tror jeg ikke Aninal Planet går inn for å selge berner sennenhunden mer enn andre raser, men merk deg at selv profesjonelle TV-produsente ikke går klar av den dødelige sjarmen en gjeng bernervalper byr på. Alle nærbildene som går igjen gjennom hele filmen bare understreker det bernerfolk med god selvinnsikt tidlig fortalte meg og som jeg selv har gjentatt til det kjedsommelige; Ikke dra og se på et kull bernervalper hvis du ikke har tenkt å ta noen derfra. Akutt valpesjuke er ikke til å spøke med, og du er smittet før du aner.

Fortjent heder til firbeinte helter

I dag vil tiårsdagen for terrorangrepene mot USA bli markert på forskjellig vis rundt om i verden. På nettutgaven av  Daily Mail har jeg funnet en sak  i den anledning som gir NKKs slagord Hund til hygge og nytte et større perspektiv. I kaoset etter angrepet på World Trade Center 11. september 2001 der nesten 3000 mennesker ble drept, var nesten hundre redningshunder og deres eiere på jobb for å søke etter overlevende i bygningsrestene. 

I dag, ti år etter den forferdelige dagen, er bare tolv av disse hundeheltene fortsatt i live, og nå har den nederlandske fotografen Charlotte Dumas reist halve USA rundt for å portettere dem. Bildene av hundene og historien om innsatsen de gjorde for å finne fram til dem som var blitt levende begravd er samlet i en bok som har fått navnet «Retrieved». Boka kom ut på fredag.

Navnet spiller både på at et flertall av hundene var retrievere, og på opplevelsen de reddede hadde av å bli hentet tilbake fra det dødlige grepet av knust stål og betong de var fanget i. Charlotte Dumas ønsket ikke bare å markere 10 årsdagen for angrepene på New York og Washington, men også å gi anerkjennelse til noen av dem som var først på åstedet og hundene deres. De gjorde en ubetalelig innsats ved å lete utrettelig etter liv som kunne reddes.

Retrieved koster £13,64 (kr 120,-), og kan kjøpes bl.a på Amazon.
Her finner du nettstedet til Norske Redningshunder

Ny berner, nye sjanser

Om en drøy uke, fredag 16. september drar team Bernerdilla til Brekke i Ytre Sogn for å hente hjem sin nye besettelse; Aredhel Ar-Feiniel av Orondil. Sammen med sine to brødre ble hun født bare fire dager før jeg måtte gi slipp på Bamse, og den første forsiktige forespørselen om jeg var interessert kom via Facebook-chat bare kort tid etter at den sørgelige nyheten var publisert der. Slike venner er det godt å ha. Sammentreffet i tid er så bra at det nesten er skummelt. Søknad om innreise- og oppholdstillatelse ble forelagt familierådet, og den 12. august fikk jeg et positivt vedtak i hånda svart på hvitt, personlig signert av resten av flokken. Det hører med til historien at vi kjenner oppdretter Hege Askvik fra mange år tilbake, og at vi har vært hundepensjonat for Aredhels kjempekoslige mamma flere ganger. Dermed føler vi oss ganske trygge på hva vi får i hus om snaue to uker. Så mens jeg teller ned dagene til skjønnheten kan hentes hjem og det nye livet begynner, byr jeg på reprise av en «klassiker til glede for nye lesere»: Enda en bernerhistorie, -eller kanskje den først?

Den sjette dagen skapte Vår Herre berneren. 

Aredhel - en fryd for øyne og hjerte

Han var i godlune den dagen og tok seg god tid. Hastverk er, som alle vet, lastverk. "La oss nå se," tenkte han. "Hva må man først ta hensyn til for at det skal bli et førsteklasses resultat?" Jo, det må være størrelsen. Ikke for liten, slik at den blir en kasteball for uvørne og overdrevent lekelystne, men heller ikke større enn at kan finne sin plass de fleste steder. Altså fikk Berneren en respektabel størrelse. Så stor at den merktes, men ikke mer enn at den beholdt det jordnære ved seg.

"Godt begynt er halvt endt," tenkte Gud. Han begynte virkelig å få sving på både skapelsen og ordtakene sine. Kanskje han skulle få skrevet dem ned en gang? Det fikk bli senere, nå var det om å gjøre å finne den rette fargen til det han tenkte skulle bli et høydepunkt i tilværelsen. Eller skulle han nøye seg med bare en farge? Ville det ikke være ålreit med litt av hvert? Derfor grep Gud resolutt tak i det svarte. Det ville stå fint i stil med det solide og kraftfulle. Men for at det ikke skulle bli altfor beksvart, føyde han til noen strøk hvitt; i panna og ut på snuten, på brystet, på potene og en liten "dæsj" ytterst på en frodig hale. Den halen var Gud i grunnen veldig fornøyd med. Den ville nok ikke gå upåaktet hen i omgivelsene. Men selv med både svart og hvitt var det liksom noe som manglet. Han hadde fått med både styrke og munterhet, men hva mer trengtes?

Vår Herre satte seg litt tilbake i arbeidsstolen og så nøye på emnet sitt. Da sto det klart for ham. Det varme, hengivne og kjærlige måtte også få sitt å si på fargene. Dermed fikk berneren vår en varm brunfarge som myknet opp kontrasten mellom det svarte og det hvite.

Og nå gikk arbeidet greit videre. Det går glatt når du blir grepet av det du holder på med, og du synes du får det til. Siste laget med farge var lagt på og tørket, og Gud var fornøyd med resultatet. Ja, han var faktisk så fornøyd at han fant ut at det ville være synd og skam om ikke denne hunden skulle komme til nytte. Altså måtte den ha en praktisk pels. Først tenkte han på en kort variant, men kom til at det ikke ville være det rette hvis turen gikk til fjells med trekk og kløv. Så ble en skikkelig raggepels vurdert, men heller ikke det var det beste. "Det er jo ikke sikkert at det er nødvendig med så mye," tenkte Gud. "Dessuten kan det lett bli for varmt," han hadde tenkt at også sofakroken og en sommerlig badestrand skulle være naturlige tumleplasser. Slik fikk berneren en passe lang og fyldig pels som vernet mot snø og kulde, samtidig som den var luftig nok for en sommerdag, og ikke for krevende når det gjaldt børsting og bading.

Nå var berneren fiks ferdig, men mye av hensikten var jo at den skulle kunne være til hygge og nytte for noen. Derfor begynte Gud å skape menneskene, men det er en annen historie...

-Og så ble det veldig stille...

Fem måneder er gått uten livstegn på denne bernerbloggen. Har været vært for dårlig? Ble jeg så opptatt av dingser at hund og friluftsliv gikk i glemmeboka? Var alt skrytet om hvor frisk og rask bamsen var på andre veteranåret overdrevet? Faktisk er ingen av delene tilfelle, -eller bare nesten.

For å ta været først. 
Bamse og jeg har aldri vært væravhengige. Selvsagt har det vært anledninger da lufterundene kanskje ble kortet en smule ned pga. mangel på komfortklima. Men det har aldri holdt oss tilbake. Det finnes regntøy, vindtett tøy og termodresser. Jeg har hundedekken med og uten termofór og refleks. Ikke det at han noen gang har gitt uttrykk for at pelsen ikke var tilstrekkelig, men for min egen del synes jeg der er greit å slippe unna med å tørke sørpe og søle av hode, labber og hale. Så selv om mange har ment mye om både våren og sommeren i år, har vi vært ute i både vind og blest, skodde, regn, sludd så vel som solskinn. Noe denne videoen skulle demonstrere. Den er laget på vei opp Fureviknipa vest for Førde 25. mai. Altså omtrent samtidig som alskens foreninger, organisasjoner og skoler begynner å kalle inn til sommeravslutninger med allsang og grill. Men det var ikke mye sommerstemning denne dagen. Det lå fortsatt snøflekker på toppen og regnet som kom vannrett rundt ørene kastet små, iskalde og søkkvåte snøballer ned i nakken på oss. Den kloke hunden fant fant le bak varden på toppen og la seg så flatt han kunne mens jeg tullet med mobilkamera og signerte loggboka. Nei, vi kan ikke skylde på været.

Tok dingsene overhånd?

GPS-Spor: Stien opp til Fauskevarden, 853 moh

Dingser er moro, ingen tvil om det. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er dingsofil. Men den tur-GPSen jeg fikk til bursdagen i mars la såvisst ingen demper på friluftslivet. OK, litt nerding måtte til for å oppdatere den med nødvendige kart og tilgjengelige datamaskiner med programvare slik at de snakket fornuftig sammen. Men etter det var den vel heller til inspirasjon enn til hinder for de turglade. Nå skulle vi jo ut og dokumentere alle turveiene våre. Vel hjemme ble GPS-sporet lastet over på maskinen og lagret for ettertiden. Ja, også for Facebook da, selvfølgelig. Nå har vi full oversikt over distanse, tidsbruk, høydemeter opp og ned, og en masse annet. Nå, i slutten av juli har GPS-en telt opp tilsammen nesten 800 km til fots i friluft; snaue 80 mil i hver vår enda av lenka. Da er det ikke rart at deler av garderoben på en eller annen måte vokser fra meg. Selv om du så deler du det på antall dager blir det likevel et ganske bra gjennomsnitt, og da er ikke flertallet av de daglige lufteturene gatelangs eller andre tilfeldige småruslerier regnet med heller. Det er jo ikke alltid jeg husker å ta med denne dingsen. Nei, hvis dingser og nerderier har bidratt til noe, så er det enda mer motivasjon til å trave rundt i naturen.

Har helsa skylda da?

Jepp, da begynner vi nok å nærme oss en sannsynlig årsak til fraværet. Det har vært så velsigna godt å koble ut alt som ikke må gjøres. Som noen av dere vet har jeg pådratt meg kronisk utmattelse og må derfor rasjonalisere veldig på hva jeg engasjererer meg i. Noen ganger er dørstokkmila evig lang, og hvis ting skal bli gjort, må det et spark bak til. Der kommer Bamse inn som personlig assistent og miljøterpeut slik at jeg ikke bare blir sittende. Han har fått meg opp og ut også de gangene og de dagene hvor jeg helst ville dratt ned rullegardina, putte bomull i ørene og snudd en altfor bråkete og komplisert verden ryggen.

Men det er jo ikke sånn jeg vil ha det, så da jeg midt i kassakøen lille julaften ble ringt opp og spurt om jeg kunne tenke meg å steppe inn som tilkallingsvikar på den lokale høgskolen, sa jeg ja, -vel vitende at dette kom til å få ringvirkninger. Det fikk det, og det har gått ut over er de tingene her i verden som ikke har leveringsfrist som f.eks blogger og annet. Så der har dere det; Min feil! Etter endt arbeidsdag er hodet fullt av graut og toleransen for familielivets små og store lydkilder minimal. Da har det vært greit å skylde på at bikkja trenger lufting, og så latt verden seile videre uten meg. Som hell i uhell kan beina fremdeles overtales til å gå selv om alt annet er kobla ut. Å gå tur med hunden er jo en nødvendighet når man bor i rekkehus uten hage, og det er i tillegg en akseptabel måte å være asosial på. Men tid og ork til overskuddsprosjekter blir det ikke av det.

En ny vår

Så det er hva Bamse og jeg har gjort denne våren. Vi har gått og gått, høyt og lavt, i solskinn, skodde, snø, regn og kulde. Vi har tilpasset oss alder, helse og humør. På vintersalget kjøpte jeg meg truger som gjorde at vi kunne nyte snøen uten at gammelhunden behøvde å halse avgårde i skiløypene. Bamse syntes det var veldig festlig å gå bak meg i løssnøen med ferdigtråkket spor, tidvis også å trå bak på trugene med det resultatet at jeg gikk på snørra i snøfonna. Go'hunden det...

Men vinteren ga seg omsider, og det ble anledning til å vise seg blant folk. På utstillingen til den lokale hundeklubben 1. mai var vi på plass og heldigvis viste det seg at de gamle fortsatt er eldst. Jeg var litt engestelig for at dommeren som meg skulle syntes at gammer'n var i overkant knoklete langs ryggen og over hoftene. Men han brød seg ikke med det, og fagre ungtisper kunne ikke konkurrere denne gangen heller. Vi fikk med oss hjem en kritikk til å rødme av, samt CK, Cert, BIR og BIS 3 veteran. Verden så fremdeles lys og lovende ut. Før sommerferien startet hadde vi vært på alle Førdes sju fjell opptil flere ganger og gjort unna de 60 postene i turorienteringa. Jeg vurderte seriøst å invitere ham med meg på tur til Galdhøpiggen.

Men...
som nevnt hadde han begynt å miste muskelmasse, dog uten at dette så ut til å plage ham i hverdagen. Det var definitivt ikke hans skyld hvis vi snudde når veien ble for lang og bakkene for bratte. I steinura opp til hullet i Torghatten i midten av juli var det fremdeles han som gikk foran og jeg som kom pustende og prustende etter. Men når du klappet ham nå, kunne du uten videre telle ribbein og kjenne hvordan skuldrene var satt sammen. Dessuten var han vindskeiv når han sto stille. All tyngde ble lagt på venstre side og beina på høyre side fungerte bare som krykker. Men når han kom i fart var det andre boller. Da gikk det unna i friskt trav med anstendig løft i halen. Men ett eller annet hadde skjedd med matlysten. Bamse var ingen ulv i matfatet fra før, men etter at vi kom hjem fra ferietur ble den helt borte. Ennå et par toppturer gikk helt greit og han var hjertelig til stede som klappehund og tilskuer på et bueskytterstevne. Men så ble han tørst, fryktelig tørst, -og slapp. Det måtte boksemat og nøding til for å få ham til å spise i det hele tatt.

Snipp, snapp snute

Det siste bildet, søndag 24. juli 2011

Lørdag 23. juli stoppet han meg på kveldsturen og ville hjem igjen. Søndag morgen sto han og trykket på utgangsdøra og vel ute tisset han 'i en time' stående på alle fire. Etter morgenturen var det veldig tungt å få ham opp bakken mot borettlaget, og da det smalt under en tordenbyge på ettermiddagen tisset han på seg inne. I løpet av bare noen dager var det som noe ble skrudd av, og en del av symptomene hadde jeg dessverre sett før med dårlig utgang. Nå var jeg redd for at den flotte hannhunden min ikke skulle overleve natten så jeg fikk kontaktet veterinær.

Mandag morgen fikk jeg samlet en urinprøve. Den var så grumsete at jeg kunne fortelle dyreklinikken hva som var galt da jeg ringte og fikk time samme dag. En tur rundt den korte skogrunden vår bekreftet at gnisten var borte. På klinikken veide han inn på 36 kilo, ti under vanlig matchvekt og fire kilo mindre enn i starten av mai. Veterinæren tok en full blodprofil som var ildrød på alt som hadde med nyrefunksjonen å gjøre i tillegg til infeksjonsindikatorer. Allmenntilstanden gjorde at vi etter bare kort rådslagning slo fra oss tanken om tidkrevende behandling av infeksjon og nyreskade. Bare undersøkelsen hadde tatt så mye på Bamse at han flatet ut på gulvet i undersøkelsesrommet. Han orket ikke mer.

Eventyret med Bamse og meg tok dermed slutt etter fem år og to dager. Vi avsluttet det mens det ennå var et snev av verdighet igjen. Han fortjente såpass. Jeg overtok en hannhund på fire og et halvt år, og fikk likevel ha ham langt over halve levetiden hans. Han hadde usvikelig gjort sin del av jobben. Da var det min plikt å gjøre min. Jeg tror aldri jeg blir komfortabel med den beslutningen, men det må til. Hver gang har jeg tenkt at en slik hund få jeg aldri igjen, men denne gangen føltes tanken bare bunnløst pessimistisk.

-Og så ble det veldig stille
Sov godt, Bamsemann. Nå må jeg forsøke å holde oppe takt og tempo selv mens familierådet behandler søknaden om innreise- og opphaldstillatelse for en ny innvandrer med sveitsiske aner og lang, lett bølget tricolor pels.