 |
| Trøstespising foran TV-en. Aredhel har resignert. |
OK, en times basing i snøen med kløvhund og truger, frisk luft i lungene, puls så det kjennes og nydelig skumringslys kan ikke sies å være helt bortkastet. Men når målet var å tilbringe natten til fjells i telt og sovepose for så ende foran TV-en hjemme i stua, blir det nedtur.
Det vil seg liksom ikke dette årsprosjektet vårt med å overnatte ute på en topp hver måned.
Starten i januar var problemfri, men februar ble vrien. To helger var ledige til utskeielser i friluft. Den ene helga haltet hunden, og uten hund, ingen tur. Det er meningsløst å gå tur uten hund. Neste sjanse gikk i vasken fordi jeg klarte å reise fra skalltøyet hjemme, og været ute hos svigers den helga inviterte ikke til fjelltur i bare ullgenser.
 |
| Veldig klare til avmarsj |
Og i kveld slo surrehuet til igjen. Sekken var klar, kløven var klar. Hunden var kjempeklar. Ja, til og med Yr var med på notene. Et par små, blå på gradestokken og oppholdsvær til utpå søndag. Det kunne liksom ikke gå galt. Nordre Dyttingen ble plukket ut som mål, og litt over kl. 18 ble bilen startet. Vel framme på Byrkjeflot viste trugeføret seg i all sin skjønnhet. Bare fryd og glede til tross for at batteriet til "midnattsola", den kraftigste hodelykta mi, fortsatt lå til lading hjemme. Jeg hadde jo ei lykt til.
 |
| Målet, og så nært vi kom før lyset gikk |
Det var det jeg trodde og mente der jeg sto over halvveis oppe i lia idet skumringen gikk over i natt, og det ble vanskelig å velge veien videre oppover uten å se konturene i terrenget. Lommer og lokk, både på anorakken og sekken, ble ransaket uten at noen lykt ble funnet. Det så bokstavelig talt mørkt ut, og det var bare å finne trugesporene ned til bilen igjen.
Og her sitter jeg foran TV-en og trøstespiser potetgull og drikker brus. Det smaker ikke på langt nær så godt som Polarbrød og solbærtoddy ville ha gjort i teltet med hunden på armen. Selvsagt var lykta i lokket på sekken der den skulle være, men jeg fant den altså ikke før vi var hjemme igjen. Herfra kan jeg se dit vi skulle vært, men det er en mager trøst når vi heller skulle vært der og sett hitover under en stjerneklar vinterhimmel.
Vel, vel. Det er en ny sjanse neste helg, så vi krysser fingrene og satser på at Murphy er opptatt på andre kanter da.
