Midtlivskrise, snø og masse hunder

Så vidt jeg vet, er det ikke en eneste berner på Svalbard. Likevel var det dit jeg ville da sølvbryllupet var overstått i fjor og femtiårsdagen banken på døra tidligere i år. Du vet, det skjer noe med oss mannfolk når vi plutselig «runder middagshøyden». Da skal vi ta igjen det tapte. Noen kjøper motorsykkel, andre skaffer seg ny kone, eller de flytter sørover til sol og varme. Vel, det første har jeg ikke råd til, det andre har jeg ikke lyst til, og skal det være mer enn tjue grader, vil jeg helst ha dem med minus foran. Robert Sørlie og Lars Monsen er større stjerner på min himmel enn Charter-Svein.

Blues og jeg

Ankomst Longyearbyen

Så mens redakTone i all sin vennlighet la siste hånd på Berner’n nr. 2 i år, leverte jeg Aredhel i pensjon hos sin eier og oppdretter, og klatret ombord hos Widerøe som tok meg og ryggsekken til Gardermoen. Derfra bar det strake veien mot Nordpolen med SAS. Jeg ble litt betenkt da info-skjermene fortalte at det ikke var mer enn fem kuldegrader på 78 grader nord. Skulle selve polardrømmen koke bort i mildvær? Men frykten var ubegrunnet. Innen kapteinen satte flyet ned på en snø- og isdekket rullebane i Longyearbyen og de siste restene av sollys rødmet på himmelen, var temperaturen godt og vel tosifret blå.

Men det var ikke bare temperaturen som var blå. Hele landskapet av nakne, snødekte fjell lå badet i et trolsk, blått lys. Blåtimen fra jule-kalenderen på TV kan bare gå og legge seg. Inntrykkene var så mektige at flybussen nesten kjørte fra meg. Fottur fra flyplassen anbefales ikke. For dette er Svalbard, og Svalbard er villmark selv der det er asfalt og gatelys. Her kan du treffe reinsdyr, polarrev og isbjørn rundt nærmeste hushjørne. 

Nå skal det nevnes at jeg har vært der før. Sommeren 1982 var jeg ved Sveagruva sammen med en gruppe andre speidere og ryddet i naturen etter gruvedriften. Tretti år seinere var Longyearbyen fortsatt lett å kjenne igjen, selv om mye var forandret. Den gangen regjerte staten og Store Norske Spitsbergen Kullkompani alt. Hadde du ikke avtale med en av dem, hadde du ikke noe sted å bo, ikke noe sted å spise og det var veldig lite å få kjøpt for en tilfeldig turist. Nå er samfunnet åpnet opp og fungerer på mange måter som en helt vanlig småby, bortsett fra at her er det ikke gang- og sykkelveier. Her har de løyper for snøscooter, og skal du utenfor bebyggelsen må du ha skytevåpen og kunne bruke det. 

Skummel fyr som sto i veikanten

Reiseliv er blitt en sentral næring, så det er bare å velge og vrake i aktiviterer. Alt etter årstidene kan en gå til fots, på ski, sykkel, snøscooter, eller altså hundeslede. Turene varierer fra noen timer, til dager eller uker. For en ihuga sofa-musher, en som sitter foran dataskjermen og trykker oppdatér for å få med seg det siste fra Femundløpet, Finnmarksløppet og Iditarod var det valget såre enkelt. Det måtte bli en tredagers sledehundtur med Greendogs Svalbard til Spitsbergen Lodge.

Dagen etter ankomst ble jeg plukket opp med bil av en trivelig kar fra Australia. Vi skulle være fem gjester og to guider på turen, men to var blitt syke i løpet av natten. Dermed var vi bare tre igjen, to villmarksdamer fra Østerdalen og jeg. Men tur ble det. Oliver, eller Ollie som han ble kalt, kjørte oss en mils vei østover til Bolterdalen. Her har Greendog Svalbard sin base. Det er den største hundegården jeg noen gang har sett. Det var 130 huskyer, grønlands-hunder eller en blanding av disse, såkalte grønskyer. Likevel var det helt rolig. 

Morgenstemning i Bolterdalen

Her fikk vi utdelt ‘rustningen’; Termodress, varme støvler og tjukke votter med pelsfór. Det skal litt til for å holde 20 kalde fra kroppen når du sitter i en slede. I og med at vi nå bare var fem som skulle avgårde, ble det bare med to sleder og dermed litt mindre muligheter for å holde varmen  ved å skifte på å kjøre. Her er nemlig ikke turistene på sightseeing. Det er forventet og nødvendig at alle deltar aktivt med å laste sledene, spenne for, stelle og mate hundene. Og for meg var dette noe av det vesentligste.

Om det var en rolig morgen da vi ankom, ble det straks mer liv når sledene ble trukket fram og forankret. Da våknet også forventningene rundt om i hundehusene. Ollie og den andre guiden vår, Roger (Torpen, for dem som kjenner hunde-kjørermiljøet godt), ga oss en kort og grei innføring i det nødvendigste innen hunde-kjøring og om turen. Så var det å sette seler på de utvalgte og koble dem i draget. Da ble det virkelig liv i leiren. Her var det arbeidsvilje og -glede så det både syntes og hørtes.

Enkelte kan bare ikke komme fort nok avgårde

Jeg har hørt mye om villskapen hos polarhunder og lurte på hvordan de unngikk fullt kaos når flere spann skulle ut samtidig. Det var jo ikke bare vi langtursfolk som var på plass. Mens vi holdt på kom grupper med dagsturgjester, og de fikk samme behandling som oss, men med noe mindre bagasje selvfølgelig. Men hundene var veldig trivelige. Selvfølgelig gjorde forvent-ningene til å komme avgårde at det ble en del lyd, hopp og sprett, men ellers holdt leder-hundene lina stram og de brød seg lite om dem som ble stilt opp ved siden av. De var ellers veldig rolige og greie å håndtere når selene skulle på og siden kobles inn på plass. Alt i alt brukte vi ikke mer enn en drøy time på å kle oss, laste sledene, spenne for hhv. tolv og seks hunder og komme oss avgårde. Rett før Ollie og Roger dro opp snøankeret hørtes det ut som når racerbilene ruser motorene før start, men så fort vi var i bevegelse ble det stille. Det eneste som hørtes var pesing forfra og snøen som knaste under sleden. Det gikk friskt unna og jeg koste meg storveis der jeg satt. Dette var enda bedre enn jeg hadde forestilt meg.

Kart over hele turen

Vi var altså fem personer med bagasje, samt mat til oss og atten hunder for tre dager fordelt på to sleder. Hundematen var flere svære sekker med tørrfór, pakker med frossent rein- og hvalkjøtt, og poser med snacks som de fikk når vi tok pauser, byttet plasser eller stoppet for å spise lunsj. Det ble noen timer på baken, men aldri kjedelig som på en tur med buss eller bil. Dette er tross alt et høyst levende transportmiddel hvor det skjer noe hele tida selv om hundene jobbet jevnt og trutt. Snøen var fast og fin, og vi fulgte scooter løypa østover og inn Advent-dalen. Nå og da ble vi passert av kolonner på scootersafari, og ikke tale om at jeg misunte dem så mye som et øyeblikk. Det var et drømmeopplegg for en hundegal friluftssjel. Etter seks timer underveis hadde vi tilbakelagt litt over to mil. Vi nådde hytta akkurat idet det begynte å mørkne.

Spitsbergen lodge. Foto: © Green Dog Svalbard AS

Å overnatte på Svalbard er ikke bare-bare, selv om hytta er komfortabel nok. Normalt vil hundene som ligger ute, varsle om det var isbjørn i nærheten. Likevel måtte vi alltid være to når vi skulle ut, om det så bare var for å pusse tennene eller hente ved. Og det var ikke snakk om å gå utenfor uten gevær eller signalpistol. Det er lett å la seg lure av lun peisknitring og kortspill inne. Rett utenfor døra er det seriøs villmark og veldig langt til folk.

Neste dag var det ut på tur igjen. Det var tross alt derfor vi var her. Igjen tok hundene av så snøføyka sto og tårene trillet. Overskyet vær og litt snø i lufta gjorde at bildene ikke helt yter den storslagne naturen rettferdighet. Vi byttet på å kjøre nordøstover i Brentskaret mot Sassen-dalen. Det var en nytelse å stå bakpå sleden og kjenne hvordan hundene la seg i selen, småkjeftet på hverandre hvis noen ikke bidro og se hvor godt lederhundene lystret selv små kommandoer om høyre og venstre fra en ukjent grønnskolling.

Lunsj i det hvite

Men naturen på Svalbard er lunefull. Det er lett å bli litt sløv når alt går som på skinner, særlig når konturene viskes ut. Vi skulle finne en nedkjøring fra platået vi var på og til elvesletta nedenfor. Her oppsto den eneste ‘dramatikken’ vi opplevde. Det varte og rakk før denne kanten dukket opp. Guidene sakket farten før de stoppet, og Roger gikk fram for å sjekke. Det var i grevens tid. Vi hadde kommet litt ut av sporet og tjue meter foran lederhundene var det ti-femten meter rett ned. Vi pustet lettet ut og kunne le av det etterpå, men måtte en runde tilbake for å finne igjen rett spor. Vel nede kjørte vi elveløpet innover og stanset ved en frossen foss. Naturen her er action nok i seg selv. Aldri har en enkel lunsj smakt bedre.

Selv med korte dager hvor det aldri blir lysere enn middels skumring ble det timer nok med kjøring på alle. Guidene var glimrende karer som hadde vært ute en vinterdag før, og de disket opp med lekker mat både morgen, middag og kvelds. Og de gikk ikke tomme for gode historier heller.

Hundegården i Bolterdalen. Foto: © Green Dog Svalbard AS

Som hundemenneske var dette en litt annen måte å tenke hundehold på. Hundene var arbeidsglade og kosete nok, men det var litt rart å bare slenge til dem tørrfór og frossent kjøtt rett i snøen, og ellers la dem ligge ute om natta. Visst ble de slitne også. Det så vi siste dagen hvor vi valgte ei rute med mye løssnø. Når det ble stopp, lot vi dem hvile. Etter et par minutter ble noen utålmodige, og snart var vi i gang igjen. Og da kennelen dukket opp i det fjerne, kunne ikke engang en flokk reinsdyr distrahere dem.

Tusen takk for turen til Ollie, Roger, Karina, Martin, og til Topp, Maud, Polar, Blues, Pilen, Nuna, Bowie, Jergul, Lotte, Varg, Funken og Aiza. Turen var uforglemmelig og må gjentas.

Du kan se flere bilder fra turen her