Helt på vidda

14 bernere toget fram på rad. Etter fire “magre” år med bare en håndfull deltakere eller mindre kom det i år et gjennombrudd hva gjelder deltakelse på fellestur eller populært kalt kløvturen. På det meste var det 23 hunder påmeldt, men som ventet ble dette tallet redusert ettersom tida for turen nærmet seg. Det blir ikke alltid som man ønsker seg, men den flokken som fylte tunet på Tuva turisthytte før avgang var mer enn stor nok til å vekke oppsikt.

Noen siste justeringer før avgang

Det er ikke godt å si hva som gjorde at årets tur ble en slik slager sammenlignet med tidligere år. Turen har gått i dette området før, det er den samme uka som før og annonseringa har vært den samme. Uansett var det en både spent og litt stolt turleder som møtte “etternølerne” fredag morgen på Tuva turisthytte. En god del hadde tjuvstartet og kommet kvelden før. De hadde slått leir noen hundre meter fra hytteveggen og brukte kvelden til å bli kjent og teste ut myggmiddel. Stemningen der var allerede bra, og dårligere ble det ikke da alle var samlet litt etter kl. 10, helt på skjema etter planen. Opptelling ved “restart” viste 14 hunder, hvorav elleve bernere og èn grosser, og nitten tobeinte. Hundene var i alder fra drøye året til åtte år. Folka fordelte seg fra den yngste på elleve til den eldste på 70+.

Været var overskyet da vi la i vei langs merket sti mot Åan turisthytte som var dagens mål. Men det var bare en fordel. Vi skulle jo gå tolv-tretten kilometer, så vi kom garantert til å holde varmen. Terrenget var ganske flatt til å begynne med før det steg rolig oppover mot turens høyeste punkt. Praten gikk lett i følget og hundene jobbet jevnt og rolig. Det var som de hadde all verdens rutine med steinete sti og kløv på ryggen. Vi gikk rolig og hadde dagen for oss.

Lunchtime for Amanda, Anna og Nemo

Ved lunsjtider var vi kommet omtrent halvveis og slo oss ned for å nyte matpakkene på grensen til Hardangervidda nasjonalpark. Nå var sola kommet litt mer fram og vi kjente at det var sommer selv oppunder 1300 meter over havet. Det gikk en god time før vi satte beina under oss og slengte sekken på ryggen. Vi måtte jo avgårde, for på Åan turisthytte ventet både mat og drikke på oss. Det er både oppmuntrende, men også litt frustrerende å gå når du ser turmålet flere timer før du faktisk kommer dit. Da må det tålmodighet til, og du må sette den ene foten foran den andre. Da kommer du fram etterhvert.

Bernertoget på vei nedover mot Åan turisthytte

Fra vel 1300 meter gikk stien ned mot bjørkeskogen og gjennom denne og inn på tunet til Åan turisthytte. Her møtte vi en myndig vertinne som visste hvordan hun ville ha ting, og som nok var litt avventende til å få så mange hunder inn på husveggen. Derfor ville hun helst ha teltene et stykke unna, men før den beskjeden kom fram hadde de fleste funnet seg en flekk å sette opp teltet på helt på egenhånd. Det ble ingen problemer med det, og noen hadde sågar klart å kapre seg rom i “hundehuset” hvor det var anledning til å ta dyra med inn. Noen hadde bestilt seg treretters middag inne, mens andre levde et mer spartansk liv og spiste frysetørret posemat ute. På Åan ble vi også møtt av god venner som hadde tatt turen for å hilse på, og de hadde med en kjekk valpetass som altså måtte gro på seg litt før han får lov til å gå med de store på langtur.

Kvelden kom, og med den kom enda flere insekter. Her var det rikelig med bevingede vesener som både beit og stakk dem som ikke hadde kledd godt på seg eller brukt nok insektmiddel. Disse plagåndene beitet også hundene, og det var stor forskjell på hvordan de taklet det. Noen lot seg ikke merke i det hele tatt, andre prøvde å gjemme hode og snute så godt de kunne, mens et par stykker ga veldig beskjed om at dette trivdes de ikke med. Det var rulling, kløing og krafsing. En hund reagerte så kraftig på stikk og bitt at familien bestemte seg for å avbryte ekspedisjonen allerede her. Heldigvis fikk vi låne en bil med plass til både hund, fire voksne og ryggsekker. Og selv om vi hadde brukt hele dagen på å gå over fjellet, tok det ikke mer enn times tid å kjøre tilbake til parkeringsplassen ved Tuva. Det virket litt dramatisk mens det sto på, men meldingene vi fikk dagen etter tydet på at ting ordnet seg når de bare fikk litt avstand til insektsvermen.

Fellesbilde før avgang fra Åan turisthytte

Lørdag morgen opprant med fint vær tross ei skikkelig regnskur om natta. VI pakket sammen og fikk arrangert oss et fellesbilde før avgang. Det ble klart at insektslivet hadde krevd et par ofre til som derfor valgte å ta turen tilbake til bilen heller enn å ta sjansen på en overnatting til i det fri. Men det var ikke verre enn at de tok stien tilbake den veien vi hadde kommet dagen før. Før avgang fikk vi også god attest fra vertinna som berømmet oss for hvor stille og rolig det hadde vært selv med så mange hunder samlet. Dette var noe annet enn hun hadde opplevd før, og vi var hjertelig velkomne tilbake. Det var en hilsen som gjorde det lett å starte på turens lengste etappe oppover langs elva mot Heinseter.

Aredhel hviler i småskogen

Vi var klar over at dette ble en lang dag, men kanskje ikke helt forberedt på hvor ensformig det er å gå i småskogen. Vi hørte elva hele tiden, men det var vanskelig å få noe inntrykk av framdriften. Å se det på kartet og få tallene fra GPS er greit nok, men det forteller liksom ikke hodet hvor du er og hvor lenge det er igjen. Stien var steinete, og når du går på rekke og rad med hunder foran og bak trengs det konsentrasjon for å sette føttene på riktig sted. Men vi holdt humøret oppe, tok pauser med jevne mellomrom og endelig kom vi såpass høyt at skogene måtte gi tapt. Da vedtok vi at det var tid for lunsj og slo oss ned i elvekanten. Her var det i alle fall ikke noe problem å skaffe vann til hundene og fylle drikkeflaskene.

Langt der borte, omtrent midt i bildet, ligget Heinseter

Ganske raskt etter pausen fikk vi øye på Heinseter langt der borte i enden av vannet. Men ennå var det flerfoldige kilometer igjen med stein og sti. Det var ikke noen ting å si på at vi kjente turen både i føttene og skuldrene, men hundene tok dette på strak labb. Riktig nok var enkelte ikke så innstilt på å bidra med trekkraft som tidligere, men slik stien snirklet seg gjennom lanskapet, nesten skjult i vierkrattet var vel det bare en fordel. Det tok enda et par pauser før vi kunne se den karakteristiske vindmølla og detaljene på husene der en treretters middag og “bankett” ventet. Ja, kanskje en dusj eller et friskt bad også?

Fra bernerbanketten på Heinseter

Da bernertoget gikk over broa og inn på hyttetunet vakte det berettiget oppsikt. Dette var tross alt ikke hverdagskost for oss, og i særdeleshet ikke for vanlige fotturister fra inn og utland. Det ble spørsmål og klapping og fotografering over en lav sko, og nye kontakter ble stiftet spontant. Går du med kløvkledd berner i fjellet slipper du å finne på noe å snakke om. Temaet er gitt. Enkelte fordommer kommer også til overflaten, som da en av gjestene berømmet oss for å ha hunder som virkelig kunne brukes til noe. Dette mente han i motsetning til disse oppdollede hundene som ble bare ble vist fram på utstilling. Pipa fikk en litt annen lyd da han høflig ble gjort oppmerksom på at kløvhunden han klappet på faktisk var norsk og nordisk utstillingschampion. Man skal sannelig ikke skue hunden på hårene, eller arbeidstøyet. Det ble uansett en svært hyggelig kveld som for enkelte varte ut i de små timer. Når menn med fiskestang møtes, går de ikke tom for historier før det er altfor seint å legge seg tidlig. Fra middagsbordet så vi regnbuen mot stålgrå skyer i horisonten, men det falt ikke en dråpe på oss.

Da frokosten var ferdig og telt og sekker var pakket, klare for avgang mot Tuva, var det fremdeles tunge skyer i horisonten. Men over oss var det klart, eller i alle fall lettskyet. Så bare avbrutt av noen fotoseanser ruslet årets vakreste karavane mot nord over lyngheiene. Folk vi møtte smilte og tok bilder, småpratet og skrøt av hundene, med god grunn. Jeg tror ikke noen av de firbeinte mislikte oppmerksomheten heller. Hvis du synes det har vært lite å lese om hundene her, så er det fordi det rett og slett var lite å si på dem. Hundene, i likhet med eierne, oppførte seg som forventet veldig bra, gjorde jobben slik man bare kunne håpe på, og utover det var det ikke tilløp til dramatikk utover insektangrepet den første dagen. Ja, rent bortsett fra noe viktig bagasje som ubemerket falt ut av en kløv og ga enkelte muligheten til å gå en kilometer eller to opp igjen mens resten slo seg ned i solhellinga og spiste lunsj.

Mellom Heinseter og Tuva er det flatt, veldig flatt

Innspurten over hauger og gjennom myrer mot Tuva ble spennende. I synsranden foran oss lå et kraftig tordenvær hvor vi kunne se lyn som gnistret foran en blygrå vegg av tunge skyer. Over oss var det fremdeles mye blå himmel, men en økende medvind truet med å sende noen våte “gardiner” opp i ryggen på oss. Kunne vi klare å nå fram til bilene før dusjen satte inn? De fleste hadde optimistisk valgt å gå lett i korte ermer og shorts. Men en drøy kilometer fra målet tok regnbyga oss igjen. Heldigvis bommet den såpass at før vi egentlig rakk å få regntøyet fram og på, var det hele over. Mesteparten skle forbi vest for oss. Dermed var skoene fortsatt tørre og humøret upåklagelig da “the survivors” kunne stille seg opp for et siste fellesbilde. Målet var nådd, turen gjennomført og ryggsekkene kjentes ekstra lette. Vi la hundene i skyggen, og stilte oss i kø for å feire anledningen med rømmegrøt, vafler og brus.

The Survivors som fullførte 40 km med kløv og ryggsekk på tre dager

Så mye om årets kløvtur på Hardangervidda. Trøsten for dere som ikke var med, er at det kommer flere sjanser. For dere som var med vil atter en gang takke for følget, og må si at selv om jeg ikke er glad i å gå i kø på fjellet, så var dette en kø jeg gjerne går i igjen. Så mange flotte folk og dyr, så mye å prate om og oppleve en annen side av hundene når de har en jobb å gjøre og ikke bare venter på å komme inn i en konkurransering. Egentlig kunne et par dager på tur i flokk godt innlemmes i retningslinjene for avl. Da ville vi virkelig få et inntrykk av hva som bor i hunder og oppdrettere.

På dannelsestur med ung hund

Det er blitt juli og sesong for utagerende turliv. Da er det kanskje også på tide å dele inntrykkene fra i fjor, ikke snøen som falt, men en vandring Hardangervidda rundt på seks dager. Saken sto på trykk i Berner'n nr. 3 - 2012.

Venter på toget på Arna stasjon

I fjor sommer (Altså i 2011. Dette ble skrevet for et år siden...), rett etter at vi kom hjem fra ferietur, skrudde vår gode gamle Bamse av og måtte avlives. Tilbake satt jeg med planene om en ukeslang rundtur på Hardangervidda, en tur som plutselig virket meningsløs når jeg ikke hadde noen hund å dele den med. Heldigvis hadde Dariel hos Hege Askvik i Brekke fått et valpekull bare dager i forveien, og ikke mange timene etter at jeg postet «Exit Bamse» på Facebook, fikk jeg en forespørsel om å være fórvert for tispevalpen i kullet, en forspørsel reste av familien sa ja til. Dermed ble Aredhel innvilget permanent innvandrings- og oppholdstillatelse. Men overgangen fra lange dagsmarsjer i fjellet til valpelek og tisseturer innenfor borettslaget var stor. En langtur syntes uendelig fjernt.

Vinteren kom og gikk igjen, og med eierens tillatelse begynte vi så smått å følge snøkanten da den trakk seg oppetter liene her i vest. Men vinteren var seig og det gikk sakte. I mellomtiden utvidet vi rolig aksjonsradiusen, og sørget for å oppleve mye sammen. Det oppløftende var at valpetassen viste klar appetitt på utelivet. Den første toppturen gikk vi i april, og i mai prøvde vi teltet for første gang. Alt dette gikk helt knirkefritt. Etter at vi i juni hadde sikret oss gullmerket i turorientering og gått enda noen topper til, begynte jeg for alvor sondere mulighetene for å realisere langturplanene med oppdretter og familien. Begge parter ga grønt lys.

Turruta var som sagt pønsket ut tidligere. Hardangervidda er flat, og det er lett å gå. Godt merkede stier gir mange muligheter til å endre turen om noe skulle skje, og det er tett mellom hyttene hvis været skulle bli katastrofalt dårlig. Planen var likevel å bo i telt. Transporten til og fra fjellet var derimot en utfordring. Ekspressbussene har lagt ned totalforbud mot å ta med alle typer dyr. Det er langt å kjøre fra Førde, og setter du fra deg en bil er du liksom nødt til å komme tilbake til den. Tog var en mulighet, men NSB har en broket og lite hundeeiervennlig historie når det gjelder kundebehandling. Det kan de underskrive som har reist med hund enten i røykekupéen, i mellomgangen mellom vognene eller rett og slett i godsvogna. Der skulle hunden være i bur, og hvor gjør du av et hundebur mens du lusker rundt i fjellheimen, og får tak i det etterpå?

Installert på toget

Løsningen kom også her via Facebook. Noen linket opp informasjon om at NSB nå tilbyr et begrenset antall ‘dyreplasser’ i hvert regiontog. Du får et dobbeltsete til deg og hunden, og betaler barnebillett hvis sistnevnte er over 40 centimeter. Den må likevel ligge på gulvet, selv om det står vindusplass på billetten. Jeg bestilte plass allerede samme kveld og inviterte alle bernervennene jeg hadde på Facebook med på turen. Det kom nok litt brått på de fleste, og noen syntes kanskje seks dager var i drøyeste laget. Det endte med at vi sto alene på Ustaoset stasjon da toget fra Bergen dro videre mot Oslo. Men været var bra, og returbilletten var ikke gyldig før om fem døgn og fire timer. Det var bare å hive sekken på ryggen og sette beina i gang.

Ikke det store oppmøtet her, nei...

Aredhel hadde fylt ett år bare få dager i forveien, og selv om jeg ikke var i tvil om at hun ville takle turen, var det uaktuelt å la henne bære kløv denne gangen. Ikke hadde vi noen kløv som passet en så ung rygg heller. Dermed havnet tørrfór og litt ekstra snacks på boks i min sekk som dermed passerte tjue kilo med telt og alt. Det var en bør jeg ble kjent med da vi etter tre kilometer langs veien tok fatt på stigningen tre hundre høydemeter opp mot Ustetind. Jeg ble fort mer bekymret for min egen hoftestatus enn Aredhel sin. Men vi tok tida til hjelp, tok oppmuntrende nok igjen noen barnefamilier på dagstur og endelig oppe kunne vi se Hardangervidda bre seg grønn og vid så langt øyet kunne se.

Møtet med et slikt utsyn lettet sekken med flere tonn og vi nærmest danset over lyngen og rundt myrpytter der stien slynget seg avgårde mot Tuva turisthytte. Vi skulle følge ‘hytteringen’, men likevel bo i telt. Dette ga oss muligheten til å styre fart og belastning selv, i tillegg til å spare penger. Det ville vært mulig å gå hele turen bare med litt ekstra klær og en lakenpose i en dagstursekk og la kredittkortet gjøre resten. Men for en gammel speider var ikke det noe alternativ. Her skulle Lars Monsen få kamp om tittelen som friluftsmann. Det ble med en brusrast på tunet utenfor Tuva før vi gikk en snau kilometer videre og fant en fin plass til teltet på en flate dekket av reinlav. Men det var ikke bare vi som syntes dette var en fin plass. Aredhel la seg for å hvile mens jeg satte opp teltet og ble fort dekket av mygg. Vi kom oss inn og lukket teltdøra fort. Så der lå vi og pustet ut mens det hørtes ut som det regnet mot teltduken. Men det var ikke dråper. Det var derimot horder av fluer og mygg som gikk til angrep. Heldigvis holdt insektnettet hva det lovet.

Typisk idyll

Etter å ha stått tidlig opp, reist med tog og gått en drøy mil var det deilig å kunne strekke seg på liggeunderlaget, lukke øynene og la tankene fly. Aredhel fant fort roen, og jammen sovnet vi. Det ble en ganske sein middag før vi tok en liten runde for å se oss litt om og riste litt løs før natten. Myggen respekterte heldigvis myggmiddelet mitt, og hunden lot ikke til å plages av insektene. Første natten var som en drøm, med en kjærlig hund som la seg godt inntil meg mens vi hørte steggen knegge et eller annet sted i lyngen utenfor. Bedre kan ingen ha det.

Neste morgen var det av en eller annen grunn betraktelig mye mindre insektliv, så det var helt greit å sitte ute og spise frokost. Aredhel syntes nok at polarbrødet mitt var mer interessant enn tørrfóret hennes, men med litt snack fra boks blandet i gikk det ned. Hun er ikke som andre bernere, denne frøkna mi. Hun sluker ikke maten og egentlig var jeg litt glad for det. Når du befinner deg en dagsmarsj fra mobildekning og enda lenger unna en veterinær, kan f.eks tanken på en mulig magedreining gi deg frysninger. Men noen sjanser må man ta, ellers blir man sittende hjemme og bekymre seg.

Fra teltplassen sør for Tuva dro vi sørover gjennom lyng- og myrlandskap mot Heinseter. Her viste lenka med innlagt strikk og nesten en meter fleks seg som et lurt kjøp. Det er båndtvang på vidda også. Av og til kom vi til steder der det var absolutt våtest der stien egentlig gikk. Da måtte man improvisere og finne en måte å komme rundt de verste gjørmehullene. Det satte krav til samspillet mellom mann og hund. Vi måtte bestemme oss for når passet det å sende hunden foran, og når var det best at hun ble stående mens jeg tok et sprang fra en tue til den neste. Et rykk i lenka på feil tidspunkt her kunne ha sendt meg på ryggen i myra med med full oppakning, og da ville resten av dagen vært ganske spolert.

Bare se, men ikke røre...

Men det gikk bra, og allerede ved lunsjtider kom vi fram til Heinseter turisthytte. På tunet spankulerte særdeles frittgående høns og hanen sa tydelig fra hva han mente om besøket. Jeg sendte en vennlig tanke til alt arbeidet sveitsiske fjellbønder har gjort for å dempe eller fjerne jaktlysten hos berneren. Visst pirret fjærkreene nysgjerringheten til Aredhel der hun ble festet til en solid benk, men hun bare så, og rørte ikke mens jeg var inne og fikk oppdatert meg på værmeldingen. Etter denne rasten fortsatte vi ferden mot Seltjønnlæger hvor vi var blitt fortalt at det skulle være fint å slå seg til for natten. Dermed lå vi faktisk godt foran skjema. 

Hunden, T-en og ei steinbu. Alt du trenger i et knipetak

Og tipset gjorde ikke skam på noen. Vi fant et sted med en nydelig gressbakke, ferdig bålplass og vann rett i nærheten. Sola tittet fram, en liten bris holdt insektene unna og livet smilte til vandrerne. Litt bortenfor teltplassen var det også en steinbu som fjellstyret holder vedlike. Der kan fjellfanter finne ly og varme på dager som ikke er like vennligsinnede som den vi opplevde. Gjesteboka vitnet om flere som hadde fått kjenne naturens vrede, men fått tilbake kroppsvarmen og troen på veien videre etter å ha kommet seg under tak og tørket opp. Dermed ble jeg gående og nynne på teksten til Ei krasafarin steinbu med Hellbillies. Det finnes flere slike enkle nødhytter rundt om på vidda, gjerne godt unna de mest trafikkerte stiene.

Med godt vær og god tid angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med fiskestang. Ikke fordi jeg manglet proviant, men for et moderne nettmenneske ble det nesten for stille uten noen å snakke med, ingen adspredelser, ikke musikk, radio eller bøker. Det var over et døgn siden mobiltelefonen hadde funnet kontakt med omverden. Også mental avrusning gir abstinenser. Heldigvis er de til å leve med. Men neste gang blir altså fiskestang prioritert, så har jeg noe å gjøre.

Natten ble rolig, men selv den lyse sommernatta ble litt for kald. Frampå morgenkvisten måtte jeg finne fram lakenposen og tre den på meg nedi soveposen for å kunne nyte en siste rest av velfortjent søvn. Etterhvert begynte sola å varme, og snart var vi på vei mot Rauhelleren turisthytte, et knutepunkt midt inne på vidda hvor langvandrere fra både øst, vest, nord og sør møtes.

Det er ikke så mye å fortelle om denne delen av turen, bortsett fra Aredhel etterhvert ble preget på turistforeningens stimerking. Jeg er overbevist om at hun nå vet hvordan man følger disse røde T-ene og steinvardene som viser vei i fjellet. Himmelen var skyfri, og om jeg hadde kjent meg litt frossen tidligere på morgenen, var det andre problemer nå. Jeg er sånn skrudd sammen at skal jeg oppleve mer enn tjue grader, vil jeg helst ha dem med minus foran. Det ble nesten for varmt, og vi måtte benytte nesten hver sjanse vi fikk til å få i oss noe å drikke.

Rauhelleren i sikte, men ennå et godt stykke å gå

Da vi langt om lenge nærmet oss målet for dagen, begynte vi også å få kontakt med andre. Og det er det som er spesielt på vidda. Du kan se hytter, folk og dyr på fryktelig lang avstand, gjerne en halv dag før du er framme. Dermed fikk jeg se at Aredhel er i besittelse av et solid flokksamleinstinkt. Alle skal med! Det kom noen bak oss, og fra de såvidt ble synlige i horisonten begynte hun å snu seg, sakke farten og gi beskjed om vi burde vente så vi kunne få dem med oss. Det ble noen diskusjoner mellom hund og fører på det temaet og sånn holdt vi på helt fram. Skal du bli virkelig kjent med hva som bor i en hund, så er langturer det som får det fram. Ikke et vondt ord om seminarer, kurs og treningskvelder. Men å sove, gå og spise tett på hverandre flere dager i strekk overgår det meste.

Så vi tøffet inn på tunet på Rauhelleren turisthytte varme, svette og litt utkjasa. Her var det en god del folk som satt ute, og Aredhel flørtet med alle sammen etter tur før hun fant roen i skyggen. Hun virket helt uanfektet av at vi hadde tilbakelagt drøye 13 kilometer i solsteiken. Nå var vi halvveis og for å feire at det hadde gått problemfritt så langt, ga jeg etter for makeligheten og spanderte på meg treretters middag. Vi spanderte også på oss å sette opp teltet rett ved hytta. Det at jeg og et par andre hadde med oss firbeinte turkamerater var helt uproblematisk. Det er litt ulikt hvordan disse turisthyttene legger til rette for hundeeiere. Noen steder er man direkte uønsket, andre steder må du ta til takke med soveplass i uthuset hvis du vil dele rom med hunden. På Rauhelleren har de rigget til en slags kennelavdeling med fem-seks store hundebur i et lagerrom i den ene enden av hytta. I tillegg er det festet kraftige kroker i husveggen med fem meters mellomrom hvor gjester kan feste hundene. Foruten Aredhel og meg var det et par fra Bergen med hver sin Vorsteher. Disse hadde gått fra Kinsarvik og opp med kløv. Det er en dryg tur. I tillegg til disse var det også to tyske damer som var på fjelltur med tre stykk spaniel og telt. –Tøft! Det er vel unødvendig å fortelle at det ble en uforglemmelig kveld med turprat, hundeprat og masse kos.

Etter Rauhelleren, flere dagmarsjer utsikt.

Neste dag, fredag var ikke noe dårligere enn dagen før, og nå gikk ferden vestover mot Stigstuv. Etter litt stigning opp fra hytta fikk vi utsyn flere dagsmarsjer i nesten alle retninger. Hittil på turen hadde det vært lite dyr å se. Jeg var spent på om det var like mye lemmen som i fjor, men vi så ikke en eneste en i live. Derimot så vi tørre rester etter ganske mange langs stiene og der vi tok pauser. Heldigvis viste ikke Aredhel den minste interesse for kadaverne. Det gjorde hun ikke når vi møtte sauer heller. Det vil si, hun stoppet opp og observerte dem nøye på trygg avstand. Når sauene trakk seg unna stien, mente Aredhel at vi trygt kunne fortsette. Hun viste ingen lyst til å ha kontakt med dem. Det samme gjelder kyr som det gikk noen av ved Rauhelleren. Hester er derimot mer spennende. Men det er en veldig forsiktig hund som nærmer seg dem, og det med stor respekt, klar til å smette unna.

Klart for siste natt i telt.

Denne dagen ble den absolutt lengste dagsmarsjen. Det var litt med vilje fordi jeg ville utnytte det fine drivet vi hadde. For etter Stigstuv, -når vi krysset riksvei 7 ved Halne, ville vi møte et helt annet og mer kuppert terreng. Der kunne vi komme til å trenge ekstra tid og krefter. Så selv om vi holdt rytmen med en kort pause hver time, en litt lenger pause med godbiter hver annen time og en solid lunsjpause med varm mat, kom vi fram til Stigstuv altfor tidlig til å bli værende der. Det ville være sløsing med krefter og lagelig vandringsvær å gi seg allerede klokka kvart på to. For nå hadde det heldigvis begynt å skye over. Vi tok oss en vann- og bruspause før vi snudde ryggsekken mot noen spredte regndråper og fortsatte nordover mot Halne og Krækkja hvor vi skulle tilbringe siste natta før hjemreisen. Da vi slo leir hadde vi tilbakelagt over to mil og vært på beina i ti timer. Likevel var både form og humør på topp når du ser bort fra at hoftekammene mine begynte å få et litt anstrengt forhold til bærebeltet på sekken. På forhånd hadde jeg jo testet at Aredhel klarte flere dagsturer på rad, men jeg hadde ikke forberedt meg selv like godt på tilværelsen som pakkesel. Så det var ekstra deilig å krype ned i soveposen denne kvelden og ruske bisken litt i pelsen før jeg sovnet som en stein. En gang mellom fire og fem om morgenen registrerte jeg bare såvidt at det regnet skikkelig. Men det gikk fort over, og tross et litt skummelt skydekke kom det ikke flere regnskurer.

Noen føler seg veldig utenfor

Derimot møtte vi noen ganske intense myggsvermer igjen mens vi krysset myrdragene ned mot riksveien og Halne fjellstove. Her fikk vi også tilbake mobildekningen, og da raste inn med meldinger og e-post i et kjør. Nå var jeg jo blitt vant til å være uten denne typen kontakt, så det var ikke umiddelbart kjærkomne lyder. Det var faktisk mer irriterende, og derfor gjorde det ingenting at batteriet trakk sitt siste sukk ut og det ble stille i jakkelomma. Men på Halne passet det med lunsjpause og lading før vi klatret opp i heia på nordsiden av veien og kom oss over til turisthytta på Krækkja. Det føltes litt feil å sitte inne i kaféen og spise mens Aredhel måtte sitte ute og se på meg. Det var vanskelig å sette pris på måltidet liksom. Men sånn er reglene på norske spisesteder.

Snø har en eller annen magisk virkning på bernere. For på vei over fra Halne til Krækkja som ta halvannen times tid, syntes jeg Aredhel ble litt tung og trist i enden av lenka. Jeg begynte å spekulere på om turen var blitt for lang, hadde hun fått for lite mat eller var det bare at hun ikke trivdes lenger. Før jeg rakk å grave meg ned i flere dystre spørsmålsstillinger kom vi til et ganske stort område med snø som lå midt i løypa. Det var ikke noe problem for snøen var fast og fin å gå på. Men da skulle du sett hvem som våknet. I ren glede over å ha snø under labbene raste hun rundt, rullet seg, hoppet og spratt og inviterte til lek. Sørgmodigheten jeg hadde spekulert over var blåst vekk, og dermed kom humøret mitt også tilbake.

Egen suite med hundeseng

På Krækkja lyttet jeg til kroppens signaler og ordinerte meg selv en ordentlig seng siste natten. Vi fikk rom fmed hundebur for oss selv i anekset, og gikk igang med å spise tom sekken. Nå hadde vi jo bare siste biten på omtrent fire timer ned til Haugastøl igjen, og det var det ingen grunn til å bære resterende proviant hjem igjen. Vi var blitt advart at en turleder om at nedstigningen kunne være både kronglete og sleip. Middagen på Krækkja kan forøvrig også anbefales…

Siste dagen av eventyret opprant også med sol, og selv om sekken var nesten tom for forsyninger ble returen til sivilisasjonen nesten strabasiøs. Det tar på når stien er kronglete og du må over flere svære steinrøyser. Her får paragrafrytterne ha meg unnskyldt, men her tillot jeg meg å la hunden gå løs slik at hun kunne finne sin egen vei gjennom problemene. Hun går likevel ikke langt fra meg, og i løpet av turen hadde jeg sett hvordan hund oppførte seg i møte med mulige beitedyr.

Berner og brus ved vandringens slutt

Nedstigingen fra nesten 1200 meter over havet og ned til Haugastøl på litt under 1000 meter var ganske riktig ganske bratt, men ikke noe som imponerer folk som går tur i Sunnfjord. Likevel var kommandoen «Gå bak!» god å ha. Vel nede mellom utleiesykler og turister som skulle sykle Rallarvegen satte knærne satte veldig pris på benken utenfor kaféen. Der feiret vi med en brus ved vandringens slutt, før vi trasket det siste stykket bort til togstasjonen. På/ved plass 50 og 51 i vogn 8 sovnet både hunden og jeg rimelig raskt, -slitne, men godt fornøyd med oss selv.

PS. Uka etter ble Aredhel røntgenfotografert på hofter og albuer. Bildene viste at hun er fri for både HD og AD, så da vet jeg hva hun skal få i bursdagspresang på toårsdagen; Kløv og en ny runde på fjellet. Kanskje vi får selskap da?