Eneste hanan i kørja

Berner sennenhunden er en utpreget familiehund. Allsidigheten gjør at hele familien kan dele gleden over å ha den i huset. Den kan kose, trøste, leke, trekke, bære og for den som legger litt tid i det, -bli en god brukshund innen lydighet, spor og endog agility. Derfor er det ikke overraskende at hele familien er med når eksteriørdommeren skal ta hunden i øyensyn. For meg er utstillinger hovedsakelig en sosial grei, og heldigvis trives jeg i selskap med damer. Visst treffer jeg andre menn på utstilling, men de har oftest jobben som håndtlangere og moralsk støtte. For innenfor ringtauet, i dommerens rike, er det stort sett damene som tar ansvaret for å vise fram husets stolthet. 

Med ny hund og nye sjanser har det siste året brakt meg til flere utstillinger på kortere tid enn noen gang tidligere. Så der sitter man da på sin medbrakte stol med en nybadet hund og venter på signal fra ringsekretæren, klemt inn ved ringen med katalognummer, børste og utstillingslenke. Forunderlig ofte er jeg, -om ikke ringenes herre, så i alle fall eneste herre i ringen.

Våt på Vestlandsspesialen 2012, med lånt hund; Turgon av Orondil

På vestlandsspesialen midt i juni var vi en håndfull menn som løp våre tapre rundet i striregnet. Det var over femti hunder påmeldt hver av de to utstillingsdagene, og selv om enkelte utstillere hadde hånd om to og flere hunder, sier enkel matematikk at vi gutta stilte i klart undertall. Stort bedre var det ikke på trønderspesialen eller på Frya. En kar jeg spurte, og som hadde vært i ringen med hund, gikk veldig langt i å antyde at et økende fokus på stæsjing og styling nok var en årsak til at utstillinger appellerte mer til damer enn til menn. 

Det kan være noe i det. Da jeg fikk min første berner på slutten av åttitallet var det stort sett bare badingen og børstingen som skilte utstilling fra en hvilken som helst annen utflukt. Vi dro avgårde med en katalognummer i den ene lomma og en børste til den siste finpussen i den andre. Saksa hadde gjort sitt under og rundt potene, og ble igjen hjemme. Antrekket var stort det det man ellers brukte når man skulle ut med bikkja. 

I dag er det andre boller. Rundt ringen møter man gjerne en barrikade av hvilebur, utstyrskofferter en frisørsalong verdig, samt et og annet stellebord størrelse XXL. Utendørs, og det kan man forstå norsk klima tatt i betraktning, kommer utstillingstelt på rekke og rad i tillegg. Også her har profesjonaliseringen gjort inntog.

Moelv, august 2013. Den siste amatør har funnet en plass ved ringen, -såvidt.

Dermed er også kleskoden blitt skjerpet. Tiden for grilldress eller gummistøvler er definitivt over. Jeg tror ikke dommerne savner det, og i seg selv er dette knapt noe tap. Men at det kan være med på skyve fordelen over i damenes favør tror jeg ikke vi skal se bort fra. Fordommene mine sier i alle fall at terskelen for å fiffe seg opp seg er litt lavere hos jentene enn hos oss gutta fra Calcutta.

Trøsten får være at vi med berner ikke er alene om å ha skjev kjønnfordeling. Det finner vi i andre raser og grupper også. Uten å ha dokumentasjon på det er inntrykket mitt at damedominansen er tydelig i både gigant- og miniatyrrasene. Det er damer som handler st. bernhard, pyreneer og ulvhund, og det er damer som tripper rundt med bittesmå miniatyrhunder. I mellomstørrelse er det straks noen flere menn, og kommer du over i ringene med tjenestehunder eller jakthundraser er bildet snudd helt om. Det stiller gutta mannsterkt, nesten rett fra skauen med hampetau og tilhørende garderobe. Der er det jentene som utgjør unntaket fra regelen. Det samme gjør seg visstnok gjeldende i utstillingsringer i utlandet.

Så selv om rammen om eksteriørutstillingen i våre dager kan true med å skremme testosteronet av en mann, har jeg fått høre fra folk med lang erfaring at vi har noen fortrinn. For med et høyt fokus på detaljene i forberedelsene kommer et tilsvarende press på selve prestasjonen, eller rettere presentasjonen, i ringen. Nervøsitet er naturlig, man vil jo helst gjøre det så godt som mulig, og litt stas er det med en god premiering selv om hunden er akkurat like god både før og etter bedømming. Her kan man ane at menn har litt lavere skuldre og tar ting mer som de kommer. Det gir seg utslag i mer ro i ringen, mindre stressbørsting og mindre flytting, justering av beinstilling og småting som kan forstyrre både dommerens inntrykk og hundens uttrykk. Menn bør også ha et visst naturlig fortrinn når dommeren vil se bevegelser. Så sant ringstørrelsen tillater det, kan vi med litt lengre bein også gi mer fart når det trengs for å få fram det beste i hunden.

For det er samspillet mellom hund og handler som avgjør mye, selvsagt i tillegg til hundens oppbygning. Hos berneren ser de fleste dommerne etter bevegelse og funksjon. Da er det ikke nødvendigvis den som ellers trener lydighet med hunden som får fram de beste bevegelsene. Så om det er mor som tar seg av treningen til daglig, kan far ha vel så stor sjanse til å vinne det avgjørende certet forutsatt at han tidligere har fulgt med fra sin plass i kulissene. 

Joda, 'far' kan han også. Aredhel BIR valp foran sin bror Turgon. Foto: © Nina Bless, Fanaberner'n.

Moralen bak disse løslige fabuleringene er selvsagt at jeg ønsker å se flere av mitt eget kjønn gripe katalognummeret og være med inn der det skjer. Vil fruen eller samboeren klippe, styre og style, så vær så god. Foran dommeren er det andre faktorer som betyr vel så mye. Jeg ser ingen grunn til at vi skal stå med lua i hånda og la jentene ha ringen for seg selv. Det er faktisk gøy når du får gjort det noen ganger, og oppdager at dommerens «takk for i dag» heller betyr bedre lykke neste gang, enn at det er et nederlag. Og så er det ikke slipstvang, tross alt.

På ordentlig utstilling igjen

VVAM: Verdens Vakreste Aredhel-Mamma i Naustdal 29. april 2012
F.v.:Veronica Ommedal m/Roabamsen's Herkules (Loke) BIM, dommer
Eva L. Berg, og Hege Askvik m/Dale Gudbrand's  Dariel Zaam, BIR

Her flyr milepælene forbi før man rekker å formulere noe vettugt på nettet. Helga 28. og 29. april var ble årets eneste utstilling i Sogn og Fjordane arrangert. At vi fikk sjansen til å være med og stille ut her samme helga som NBSK er med å arrangere dobbeltutstilling østpå har en spesiell forhistorie. Men til tross at vi kom seint inn på terminlista, var berner sennenhund den nest største rasegruppa i antall påmeldte hunder. Det var bare golden retriever som slo oss med et par stykker. Sånt er god reklame for rasen både blant arrangører og publikum. Som medlem i både Norsk berner sennenhundklubb og Førde brukshundklubb ble det nødvendigvis ganske travelt. Lørdagen var det bare andre rare hunderaser i ringen, så da gjorde jeg min dugnadsplikt for arrangørklubben og satt i 'billettluka' hele formiddagen.

Faktaboks

Premiegrad Very Good:

«En hund som godt tilsvarer rasens standard, som er velbalansert og i god kondisjon. Mindre feil kan tolereres, men ingen som negativt påvirker helhets-inntrykket. Denne premieringen kan kun gis til hund av meget god kvalitet.» (Fra NKK's utstillingsreglement)

På søndagen var det derimot klart for de ordentlige hundene, dvs. bernere, og ettersom jeg hadde sagt ja til å vise tre hunder i tre forskjellige klasser krevde det alt jeg kunne mobilisere. Først ut var Aredhels bror Fingon i juniorklasse hannhund. Dette var Fingons første møte med en utstillingsring, men det gikk rimelig greit. Han syntes dette med at dommeren skulle helt inn i gapet og telle hans høyst private jeksler var noe tull, men lot seg overtale. Dessuten var han lett å få til å sitte, til tross for at han helst skulle stå og vise seg fra sin beste side. Men det er sånt som kommer med trening, og dommer Eva Liljekvist Berg fra Sverige mente han var «Very Good», altså en blå sløyfe. Roabamsen's Herkules, til daglig Loke, i åpen klasse var det ikke noe å gjøre med. Han fikk hele bunten med røde og rosa sløyfer og plass i finalen.

Faktaboks

Premiegrad Exellent:

«Hund som i all vesentlighet tilsvarer rasens standard og som presenteres i utmerket kondisjon, viser et harmonisk velbalansert temperament, holder utmerket klasse og har utmerket helhet. Hundens utmerkede kvaliteter i forhold til raseidealet tillater at dommeren kan se bort fra mindre detaljfeil. Hunden må ha tydelig kjønnspreg» (Fra NKK's utstillingsreglement)

Så var det å bytte hund. Fingon ut fra konkurransen om beste hannhund, og Aredhel inn i juniorklasse tispe. Her møtte vi et redusert, men sterkt felt konkurrenter fra kennelene Melkebart og Cafrida. Disse hadde passert året godt og vel, og det var veldig synlig med tanke på modning og utvikling. Likevel gjorde Aredhel et godt inntrykk på dommeren som ga oss en god kritikk og «Exellent». Men altså en plassering bak to litt mer modne juniorer. Det gjør ingen ting. Det var i første rekke premiegraden i kvalitet som var spennende, og hvordan dommeren siden plasserte oss i konkurransedelen var mindre viktig denne gangen. Selvfølgelig ønsker alle med et visst konkurranseinstinkt å bli plassert best mulig og innkassere CK mer til, men den tid kommer med nye utstillinger og andre dommere. Vi blir bare mer ringvante etterhvert og dette fortalte oss at Aredhel har kvaliteter som gjør at det er grunn til å håpe. Debuten i stambokført utstilling ble gjennomført uten feilskjær. Neste møte med ringbånd, dommere og sløyfer blir vestlandsspesialen i Bergen midt i juni.

F.v.: Chimaera og Maxi. Foto: Henny M. Hansen

Ut av ringen med Ardhel og inn igjen i åpen klasse med Kaukarhaugen's Chimaera, en nesten fire år gammel tispe med verdens mest entusiastiske hale. Og nettopp den halen var grunne til at jeg gikk i ringen med henne i steden for "mor". Chimaera er veldig glad i mor og flagger det så høyt at mange dommere synes det er lite berneraktig. Håpet var at mitt selskap kunne dempe den entusiasmen tilstrekkelig til at haleføringen ikke slår negitivt ut. I ringen hadde vi selskap av Aredhels mamma Dariel og et par til. Samarbeidet mellom Chimaera gikk helt fint, og også hun fikk en blå sløyfe for "very good". Dariel fikk rødt, til tross for at pelsen hennes var ferd med å løsne. Og ettersom det bare var fire hunder i klassen fikk vi være med i konkurransen videre. Så da løp vi, da. Runde på runde med dommeren blikk på bevegelser og helhetsinntrykk. Belønningen for alle rundene var at vi ble vinket fram til 3. plass, mens Dariel ble plassert helt først. Dermed var det verdens fineste Aredhel-mamma som skulle i finalen mot beste hannhund, Loke.

På tross av et visst innsig av bergensere og sunnmøringer var det altså klart for lokaloppgjør i rasefinalen; Bremanger mot Brekke. Jeg tør ikke si hva dommer Eva Liljekvist Berg til slutt la avgjørende vekt på for å skille en stor, solid hannhund fra en like solid tispe med rutine i ringen. Men at han måtte løpe først og at Dariel som var på høyden av løpetid løp etter kan selvfølgelig ha gjort at stakkaren manglet litt stabilitet i bevegelsene pga. sterk misvisning via nese og hormoner. Dommerens avgjørelse er uansett udiskutabel, og Ardhel-mammaen ble kåret til best i rasen. En veldig lang, men koselig og glad dag i Naustdalshallen ble avsluttet rundt ringen hvor best i gruppe skulle avgjøres. Der ble det ingen plassering, men det er da i alle fall slått fast at hundene fra kennel Orondil; valpetassene Fingon og Aredhel med mamma Dariel i spissen, absolutt ikke gjør skam på sin rase. Dette kan bli morsomt videre, og neste gang får vi forhåpentlig med oss bror Turgon også.

Mens vi teller ned

Valpeshowkarrieren oppsummert: 2 x BIR, 1 x BIS 2 av to mulige. Foto: Erlend Sekkelsten

Mens snøen, -og vinteren med den, sakte trekker seg tilbake opp i høyden og forsvinner, er det på tide å komme ut av bloggdvalen. Valpelisensen til Aredhel går ubønnhørlig går ut på dato i morgen, og det er på sin plass å oppsummere litt. Siden november har hun vokst seg stor og harmonisk i både sinn og skinn.Valpestreker har det vært så lite av at det nesten er kjedelig. Selvfølgelig er det futt, fres og humør i frøkna, men både hus, møbler og annet inventar har kommet fra det uten særlig riper og tannmerker. Strengt tatt har vi hatt en liten, voksen hund hele tida.

Siden sist

November 2011, fire måneder

I november gikk vi glipp av det siste valpeshowet på Vestlandet i 2011 med åtte små dager. Men fordi kone og barn trengte skyss til Bergen den helga og oppdretter/eier Hege skulle stille de andre hundene sine, var det en grei unnskyldning til å la Aredhel få snuse på stemningen i en utstillingshall. På veien overnattet vi hos familie og venner. Både langturen med bil og innlosjering i fremmede hus gikk bra. Noen små uhell må både gjester og vertsskap regne med når de er så opptatt med å prate at en liten hund ikke kommer til orde med elementære behov. Men vi ble ønsket velkommen tilbake alle steder, så jeg regner med at vi holdt oss godt innenfor sømmelighetens grenser. Ellers var det veldig kjekt å ha en lekekamerat i borettslaget. Tinka er en energisk blanding av flatcoat retriever og svart elghund. Playdatene gikk friskt for seg. Vi møttes på lekeplassen, og smådamene gjorde ikke skam på navnet.

Desember 2011, fem måneder

Desember er en stressa måned hvor det skal skje masse greier på alle fronter. Da var det inderlig godt å ha en på fire bein som gir en sosialt akseptabel grunn til å rydde plass i timeplanen og stikke seg unna. Vinteren i år var mye mer valpevennlig enn fjoråret både når det gjaldt snødybde og temperatur. Ikke var det minus ti - tjue, og ikke var det metervis med snø. Det gjorde at vi kunne rusle våre små turer på flate marka uten at det ble slitsomt. På disse turene lekte vi morsomme leker som 'på fot', 'sitt når sjefen stopper' og 'følge snopet'. Sånn fikk vi god kontakt og i motsetning til Bamse viste Aredhel stor iver i å tilby adferd som lydighetsfolket kaller det. Ikke bare forsøkte hun å gjøre de riktige tingene som utløser skryt og godbiter, men det utkrøpne, lille vesenet gikk ikke av veien for å ta regien selv. For eksempelt kunne hun plukke opp en stein, noe søppel eller annet fra bakken. Nærmest som refleks fikk hun beskjed om 'spytt ut', hvorpå hun øyeblikkelig slapp det hun hadde plukket opp og var lynraskt på plass for å motta belønningen. Det har gått med mye Frolic på den måten. Men fakta er at vi fikk på plass grunnlaget for øvelsene til bronsemerket i lydighet uten å trene, bare ved å rose og belønne anledningene som bød seg.

Januar 2012, seks måneder

I Januar begynte abstinensen etter litt skikkeligere turer å melde seg. Aredhel viste også appetitt på mer utetid. Så vi begynte så smått å utvide horisonten. Lengre runder med rolig rusling nede på flatlandet, hele tida godt innenfor komfortsonen. Bernervalper vokser fort i forhold til hvordan beinbygningen utvikler seg, så aktivitet og intensitet må avpasses. Likevel begynte vi å se oss om litt oppe i skogekanten. Her var det spor etter hjort, hare, og andre underlige dufter som snuta kunne granske vel og lenge. Som nevnt var det en valpevennlig vinter, så vi unngikk å bakse i løssnø eller plumpe rundt i sørpa. De gangene det var tilfelle merket vi at pelsen til Aredhel var av en helt annen type enn Bamse. Mens han sugde til seg av søle, skit og sand, var det bare å gå over frøkna med ett eller to håndklær, så var hun både ren og tørr. Denne vinteren har vi ikke hatt haugene med sand på gulvet der hunden lå etter tur. Og det er ikke fordi Vegvesenet ikke har strødd.

Februar 2012, sju måneder

Februar. For første gang så lenge jeg kan huske, med eller uten hund, begynte vinteren å gå meg på nervene. Ikke hadde jeg lyst til å gå på ski, for det er bortimot meningsløst å dra på tur uten hund når man først har en hund. Men hunden jeg hadde var altså ikke klar til å løpe i skiløypene. Så det ble til at vi trasket og gikk. Du kan si at vi har blitt ræsere i lineføring, for selv utenfor båndtvangstida er det få steder det er lurt eller anledning til å slippe hunden. Men den bortgjemte fotballbanen øverst i boligfeltet var redningen. Tidlig, seint eller midt på dagen kunne vi gå opp dit, huke av lenka og slippe fartsdjevelen løs. Når Aredhel hadde løpt fra seg og sjekket de siste hjortesporene, kom hun og satte seg på plass og ventet på beskjed. Arbeidsviljen lå tjukt utenpå henne. Men én tur opp i snøen tillot vi oss, og tok det til gjengjeld veldig rolig i noen dager etterpå, sånn for sikkerhets skyld.

Etter vinterferien var tid for debut i utstillingsringen. Aredhel hadde vært hos Hege hele denne uka, og da jeg kom til Brekke kvelden før vi skulle i ilden for dommer Kenneth Edh, var også bror Turgon kommet dit med sine eiere. Du kan trygt si at det var solide doser gjensynsglede og mye pels i farten rundt på gulvet i Engesetveien. Grytidlig neste morgen bar det avgårde til Radøyhallen på Manger.

Det er alltid litt kilent å skulle stille en hund for første gang. Jovisst hadde vi trent på å stå og løpe og vise oss fra den beste siden, men vi hadde ikke prøvd med en dommer. Jeg hadde mine bange anelser, for Ardhel kan være veldig menneskekjær. Folk vi bare møter i forbifarten går det greit med. Men de som stopper og tar kontakt, ikke minst de som viser direkte interesse, blir regelrett rent i senk. Det er ikke alle dommere som setter pris på så mye oppmerksomhet. Men det gikk over all forventning. Litt strekk i lenka ble det da dommeren ville sjekke bittet, men såpass er tillatt i valpeklassene. Det er bedre med litt i overkant hilseglede enn redde valper som trekker seg baklengs ut av ringen. Vi var eneste i vår klasse og konkurransen mot en mye yngre frøken i klassen under var fort avgjort. Så sto vi der og skulle løpe om best i rasen mot bror Turgon. Det ble noen runder i ringen og noen nervepirrende øyeblikk før dommer Edh rakte den rød-gule BIR-rosetten i vår retning. Du allstyrendes så gøy, selv om det betød at vi skulle videre til gruppefinale og komme veldig seint hjem. Men hva gjør man ikke for noen centimeter nylonsløyfe og rosende ord på gult papir? I ventetiden nøt vi antydninger til vår i lufta, og godt selskap med gamle venner fra berneravdelingen i Bergen. I gruppefinalen løp vi til ingen nytte. Det ble ingen plassering, men vi var ikke de første som ble takket ut av ringen heller. Det er til å leve med.

BIR for dommer Kenneth Edh foran bror Turgon, vist av oppdretter Hege. Foto: Nina Bless, Bergen

Mars 2012, åtte måneder

Så kom mars og endelig begynte snøkanten å krype oppover. Nå hadde vi fått lov av eier/oppdretter å begynne å utfordre fjellsidene så smått. Men påske og en del andre arbeidsoppgaver tok en del tid, så det var først helg på tampen av måneden før Aredhel høstet sin første varde, på Sørbøheia i Hyllestad. Heia er ikke så veldig høy, og stien opp er veldig grei. Men du verden som det kjentes at treningsgrunnlaget hadde rustet i løpet av valpetida. Det var sannelig ikke førstereishunden som trengte pause underveis og kjente blodsmaken i munnen da vi var vel oppe. Tvert imot, hun tok et par dugelige spurtrunder i lyngen for liksom å demonstrere hvor dumt var av meg å holde igjen lenger nede. Jeg liker det jeg ser. Pen i ringen, rimelig oppvakt i lydighetssammenheng, men det er en hund for utagerende turer og ekspedisjoner jeg trenger. Det virker lovende, det også. Men hun liker ikke når underlaget svikter under labbene hennes, slikt som skare, ishinner og bunnen i hundesenga vi kjøpte til henne. Det gjør meg litt betenkt på hvordan hun vil takle å gå ut i en kano.

I vårsola på Skeistølen

April. Endelig er vi nesten up to date, men først var vi en ny tur opp i snøen. Turen på Sørbøheia ga mersmak, og litt for seint en kveld tenkte jeg at nå er det på tide å prøve seg på Hafstadfjellet. Her går det folk hver eneste dag året rundt, så der er det tråkket spor helt opp. På Facebook hadde jeg sett meg grønn av misunnelse på kjentfolk som hadde vært oppe. Som tenkt så gjort og vi ruslet oppover, for min del vel vitende at det kanskje kom til å være mørkt før vi var oppe, og iallefall før vi kom oss ned igjen. Men det var deilig å gå, et steg av gangen, rolig og med en fornøyd 'liten' hund ved siden av meg. Omtrent halvveis oppe møtte vi snøen, men som ventet var det et fint tråkk å følge helt opp. Aredhel var frisk i steget hele veien opp, og om mulig enda friskere i takten på veien ned. Jeg måtte kommandere henne til å gå bak, en helt nødvendig kommando å ha inne når man går med hund på bratte vestlandsstier.

Noe seinere trakk vårsola oss opp lia mot Førdsnipa, men jeg måtte nok hatt truger om vi skulle gått videre fra Skeistølen. Skaren var tjukk nok til at dyret fint gikk oppå, men en mann som er tre ganger vekta hennes og bare to føtter å fordele det på sank stadig gjennom, og fikk mye kaldt og vått ned i fjellstøvlene. Men en deilig tur var det, og bildene av Aredhel ble ikke så verst, de heller.

BIRfor dommer Frode Jevne foran Vestafjell's Hermann H, og seinere samme dag BIS 2

Ja, og så har vi vært enda en tur til på Manger for å få ringtrening. Denne gangen var Frode Jevne dommer, og han likte tydeligvis det han så, han også. Som sist stusset han ikke veldig lenge i valget mellom en liten dame som ble fire måneder dagen i forveien og en adskillig større dame som bare var seks dager unna overgangen til ni måneder og juniorklasse. Dessto mer løping og posering måtte til for å bli plassert foran en jevngammel hannhund, men også denne gangen ble den rød-gule rosetten rakt ut i vår retning. Flere timer seinere var vi på beina igjen, denne gangen for å måle oss mot en New Foundlandsvalp i BIS-finalen. Jeg har aldri i mitt hundeliv vært i en BIS-finale.  Men vi løp og vi løp. Dommeren gransket pels og kroppsbygning og sendt oss ut på nye runder. Og så ble det hjemmeseier til nuffen, sikkert vel fortjent fordi jeg klønet det til i en sving. Jeg holdt på å snuble i Aredhel, og hun spratt unna og havnet over i galopp. Dermed måtte vi stoppe opp for å komme i gang i gjen. Lite elegant, og sånt taper man kan hende show-finaler på. Da skal man ikke bare være korrekt bygget og vakker. Da må presentasjonen sitte også. Irritasjonen varte heldigvis bare to tidels sekund, og den svære blå rosetten med BIS2 valp på ble høytidelig hengt på buret i bilen før vi satte kursen hjemover.

I morgen er det lørdag 21. april. Da er valpen min i følge NKKs utstillingsreglement ikke valp lenger, men junior. Neste søndag er vi derfor ikke eldst og mest utviklet når vi entrer ringen i Naustdal, men sannsynligvis den aller yngste. Det får gå som dommeren vil, og denne gangen skal også bror Fingon i aksjon. Vi skal være nyvasket, føhnet, børsta og klare. Så får de andre gjøre så godt de kan. Uansett resultater i skjønnhetsringen har vi et bronsemerke i lydighet å ta og mange fjelltopper å erobre.

Åpen e-post til bernerklubben

Redigert 20.04.2012:

Bamse i Naustdal 2008. Aredhel får ikke sjansen i 2012

I Sogn og Fjordane er det bare én eksteriørutstilling for hunder hvert år. Den er det Førde brukshundklubb som arrangerer. Men neste år kolliderer denne datomessig med en utstilling på Eidsvoll i regi av NBSK avd. Øvre Romerike. Arrangørene her i fylket har dermed fått nei på sin søknad til Norsk berner sennenhundklubb (NBSK) om å ha med berner sennenhund på utstillingen for å 'beskytte' raseklubbens eget arrangement på andre siden av landet. For meg personlig betyr dette at Aredhel ikke får debutere i offisiell utstillingsklasse på hjemmebane. Det er surt, men likevel til å leve med. Jeg er så grisehekta på berner at jeg kommer til å reise ut for å stille, og har vært med såpass lenge at jeg treffer kjente uansett hvor turen går. Men jeg får nok ikke så mange andre herfra med meg. Akkurat det går det an å gjøre noe med, men ikke ved å ta vekk den eneste lokale anledningen til å spre utstillingssmitten. 

Helga 19. og 20. november møtes samarbeidsutvalget i NBSK til drøftinger om klubbens ve og vel fram mot neste års generalforsamling. Av sakene som skal opp er en orientering fra utstillingskomiteen om arrangører som har søkt om å ha med berner sennenhund på sine eksteriørutstillinger i 2013. Dette skal nemlig avgjøres i høst, altså godt over ett år før de faktisk skal arrangeres. På SU-møtet stiller ingen fra Sogn og Fjordane rett og slett fordi det vi ikke har noen lokalavdeling av NBSK her. Derfor er vi avhengige av velvilje fra andre for å bli hørt. Eksteriørutstillinger er viktige, for det er her oppdretterne får tilbakemelding om avlsarbeidet sitt og resultatene teller i en eventuell avlsklarering for den enkelte hund. Skal avlsbasen for rasen vår være størst mulig, må så mange hunder som mulig bedømmes og helst mer enn én gang for én dommer.

Derfor har jeg sendt en e-post til hovedstyrelederen med kopi til lederen i utstillingskomiteen:

Hei
Ved gjennomgang av NKKs terminliste for eksteriørutstillinger i 2012 registrerer jeg at den eneste hundeutstillingen i Sogn og Fjordane, Førde brukshundklubbs arrangement i Naustdalshallen 28. og 29. april 2012, for første gang på det jeg kan huske går uten at berner sennenhund er med. Dette skjer fordi det skal være en rasespesial på Eidsvoll samme helg, og at klubben har bestemt at slike helger skal 'beskyttes mot konkurranse'. Prinsippielt kan jeg forstå dette, men ikke dessto mindre gir det en rekke uheldige konsekvenser for et svakt, men gryende bernermiljø her i fylket.

• Vi mister den eneste muligheten i året til å vise fram rasen og få kontakt med interesserte valpekjøpere. Jeg har liten tro på at noen reiser til utstillinger i nabofylkene bare for å få se berner. Det vil heller føre til at de finner seg andre raser, eller søker opp opplysninger og valpekull på nettet uten å møte engasjerte bernereiere lokalt.
• Antall eksteriørutstillinger på Vestlandet er allerede i utgangspunktet lavt. Nå blir det enda færre, og altså ingen i Sogn og Fjordane. Dette vil gå utover bredden i bedømmelsen, og hindre rekruttering og interesse rundt avlsarbeidet.
• Terskelen for å stille ut hunden blir vesentlig høyere når man må reise ut av fylket. Når årets eneste offisielle utstilling faller bort, vil de aller fleste av bernerne her i fylket ikke bli bedømt fordi det blir for langt og omstendelig å reise i forhold til ambisjoner og interesse. Dette gjelder i særlig grad førstegangseiere.
• For første gang på nesten ti år har vi nå en aktiv oppdretter lokalt, og et helt valpekull har denne høsten funnet nye hjem i fylket. Dessverre vil altså ikke disse hundene få sjansen til å stilles 'på hjemmebane', noe som gjør at terskelen for å få dem og andre bedømt blir vesentlig høyere.
• Katalogene fra de siste årene viser at utstillingen i Førde/Naustdal overhodet ikke konkurrerer med utstillinger i Midt-Norge, Østlandet eller Sørlandet når det gjelder vår rase. Heller ikke Rogaland sør for Boknafjorden vil være innenfor rekkevidde. De siste årene har det overveiende vært hunder fra vårt eget fylke som har deltatt, og stort sett er det den eneste utstillingen disse stiller på.
• En naturlig anledning for mobilisering og samling av bernermiljøet faller bort. Vi har lenge slitt med at det ikke er aktive oppdrettere i fylket, noe som gjør at det nettverket som naturlig oppstår rundt en oppdretter og valpekjøpere og som er en ressurs i andre områder, ikke finnes hos oss. Utstillingen er derfor et viktig samlingspunkt i året for klubbmiljøet sosialt sett. I den grad vi har hatt et naturlig samlingspunkt som er både sosialt og hundefaglig, så er det nettopp denne utstillingen.
• I sum betyr disse punktene at vi taper både som rase- og klubbmiljø på at det beste blir det godes fiende. En i utgangspunktet god tanke om å beskytte klubbens rasespesialer rundt om vil effektivt hindre at vi får bygget opp et tilsvarende rasemiljø hos oss. Det skjer fordi reglene håndheves uten å ta praktiske hensyn. Lange avstander, dyre fergestrekninger og fjelloverganger setter veldig naturlige grenser for reiselysten både innenfor og utenfor fylket. Når de områdene vi 'konkurerer med' i tillegg har solide klubb- og oppdrettermiljøer og adskillig flere tilbud å velge mellom når det gjelder eksteriørutstilling, kan jeg ikke se at det vil være noe problem å la bernere i Sogn og Fjordane få beholde sin hjemmebane. Den dagen det finnes et så stort antall bernereiere i Sogn og Fjordane som aktivt stiller ut sine hunder til at det betyr noe for en arrangør på andre siden av vannskillet, vil forståelsen for regelverket være annerledes. Pr. idag er regelen bare et hinder for å få samlet Sogn og Fjordane til et bernerfylke.

Jeg vet at toget forlengst er gått når det gjelder terminlista for 2012. Men jeg vil anmode om at hovedstyre og utstillingskomiteen enten nyanserer beskyttelsesregelen, eller gjør et unntak for Førde brukshundklubb hvis utstillingen deres også i 2013 skulle kollidere med en rasespesial åtte til ti timers reise unna, på andre siden av fjellet. Vi trenger sårt denne anledningen til å møtes og vise fram verdens beste rase i Sogn og Fjordane. 

mvh
Jan Roar Sekkelsten
e-post: jan.roar@sekkelsten.net
mobil: +47 911 48 702
twitter: @janrosek
web: forde.sekkelsten.net/janrosek

Så får vi se om vi får tilbake muligheten til å presentere bernerne våre på hjemmebane i framtiden også. Kommentarfeltet er også åpent for innspill.

Siste nytt i saken:

1. Etter å ha hatt kontakt med leder i NBSKs utstillingskomite og Førde brukshundklubb er det kommet fram at det finnes en viss mulighet for å etteranmelde raser til utstillinger i 2012. NBSK har nå fått en ny søknad, og vil forsøke å få NKK til å godta denne. Vi krysser fingre og labber.
2. Vi har fått anledning til å være med på SU-møtet i november på linje med de andre avdelingene og komitéene i NBSK. To representanter fra Sogn og Fjordane vil dermed være til stede når dette temaet blir tatt opp til diskusjon.
3. Onsdag 18. april kom PM for utstillingen i Naustdal, og bernereierne skuffet ikke. De grep sjansen og sørget for at berner sennenhund er nest største rasegruppe. Hele 16 hunder i offisielle klasser og én valp er påmeldt. Igjen takk til NBSKs styre, SU-møtet, utstillingskomiteen og ikke minst bernerfolket fra Bergen til Sunnmøre som grep sjansen da den bød seg.

Tusen takk for innspill, støtteerklæringer og viktige bidrag i dette og annet. Kommentarfeltet er fremdeles åpent.

En uke er gått

Foto: Erlend Sekkelsten, CC BY-SA

Så har vi altså hatt Aredhel i huset en hel uke og frøkna er blitt ni uker. Fremdeles er hun det lodne vesenet vi overtok, men det vokser. Det har vært litt slitsomt, litt stressende og veldig morsomt, tross alt. I valpepermen vi fikk med fra oppdretter har Hege skrevet at hovedoppgaven i starten er å få hunden stuerein. Det er det som kanskje har stresset oss (les: meg) mest. Men nå er vi faktisk kommet dit at hvis vi bare passer på de obligatoriske turene ut etter mat, søvn og lek, så gir hun selv beskjed hvis det er behov. Hun går til døra og piper, eller skraper på den med labben. Da har vi tid til å få på oss sko og jakke uten at det blir lekkasje. Det er flink jente, ikke sant?

Dette gjør at selv jeg kan ha sovende nattevakt, for hun lager som sagt lyd før det er virkelig krise. Dessuten sover hun nå nesten hele natta. Det vil si at selv om hun ikke nødvendigvis sovner igjen etter å ha blitt luftet på tampen av natta, så kan i alle fall jeg gjøre det. Likevel har både stoler og bord beina i behold.

Deiligste lille bamsefrøkna

På dagtid klarer hun å sjarmere hele nabolaget. Det er like stas hver gang naboene slenger fra seg handleposer og utbryter «Å gud, så skjønn» når de får en yr og hilseglad liten valp i fanget. For Aredhel er glad i folk, og har lært seg hvordan en berner skal stille seg; mellom beina så klart. Hun hopper litt, men lar seg enkelt korrigere og roe ned sånn at det går an å klappe på skikkelig vis. Det er i det hele tatt en drøm å jobbe med henne. Du skal se at det sølvmerket oppdretter (og eier) Hege ønsker seg ikke er helt umulig, selv om fverten aldri har gått mer enn til appellmerket. Spørs hva vi klarer først, LP klasse 1 uten 0 eller 2469 moh.

På tampen av denne posten må det være på sin plass å gratulere mamma Dariel med Excellent i ringen på BSBK sin utstilling i Bergen. Det er godt gjort med typisk mammapels og røyting. Herjetante Melian ble andre beste tispevalp, bare slått av Bjørk fra Fitjar som også ble best i rasen, og avsluttet dagen som best i gruppa. Det betyr at hun skal inn i ringen igjen i morgen og konkurrere om Best in show. Absolutt ikke hverdagskost selv for det som helt objektivt er verdens skjønneste rase. I den offisielle utstillingen, de voksne altså, ble det hjemmeseier med BIR til Sir Storm Shadow og BIM til Fanaberner'ns Clara Catania. Begge to er ekte bergenshunder, og det gjør ingen verdens ting at Clara faktisk er helsøster til Aredhel. Selv om det er to forskjellige kull og tre år mellom, er det fortsatt samme trekning i genlotteriet. Vi håper selvsagt det beste.

-Og så ble det veldig stille...

Fem måneder er gått uten livstegn på denne bernerbloggen. Har været vært for dårlig? Ble jeg så opptatt av dingser at hund og friluftsliv gikk i glemmeboka? Var alt skrytet om hvor frisk og rask bamsen var på andre veteranåret overdrevet? Faktisk er ingen av delene tilfelle, -eller bare nesten.

For å ta været først. 
Bamse og jeg har aldri vært væravhengige. Selvsagt har det vært anledninger da lufterundene kanskje ble kortet en smule ned pga. mangel på komfortklima. Men det har aldri holdt oss tilbake. Det finnes regntøy, vindtett tøy og termodresser. Jeg har hundedekken med og uten termofór og refleks. Ikke det at han noen gang har gitt uttrykk for at pelsen ikke var tilstrekkelig, men for min egen del synes jeg der er greit å slippe unna med å tørke sørpe og søle av hode, labber og hale. Så selv om mange har ment mye om både våren og sommeren i år, har vi vært ute i både vind og blest, skodde, regn, sludd så vel som solskinn. Noe denne videoen skulle demonstrere. Den er laget på vei opp Fureviknipa vest for Førde 25. mai. Altså omtrent samtidig som alskens foreninger, organisasjoner og skoler begynner å kalle inn til sommeravslutninger med allsang og grill. Men det var ikke mye sommerstemning denne dagen. Det lå fortsatt snøflekker på toppen og regnet som kom vannrett rundt ørene kastet små, iskalde og søkkvåte snøballer ned i nakken på oss. Den kloke hunden fant fant le bak varden på toppen og la seg så flatt han kunne mens jeg tullet med mobilkamera og signerte loggboka. Nei, vi kan ikke skylde på været.

Tok dingsene overhånd?

GPS-Spor: Stien opp til Fauskevarden, 853 moh

Dingser er moro, ingen tvil om det. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er dingsofil. Men den tur-GPSen jeg fikk til bursdagen i mars la såvisst ingen demper på friluftslivet. OK, litt nerding måtte til for å oppdatere den med nødvendige kart og tilgjengelige datamaskiner med programvare slik at de snakket fornuftig sammen. Men etter det var den vel heller til inspirasjon enn til hinder for de turglade. Nå skulle vi jo ut og dokumentere alle turveiene våre. Vel hjemme ble GPS-sporet lastet over på maskinen og lagret for ettertiden. Ja, også for Facebook da, selvfølgelig. Nå har vi full oversikt over distanse, tidsbruk, høydemeter opp og ned, og en masse annet. Nå, i slutten av juli har GPS-en telt opp tilsammen nesten 800 km til fots i friluft; snaue 80 mil i hver vår enda av lenka. Da er det ikke rart at deler av garderoben på en eller annen måte vokser fra meg. Selv om du så deler du det på antall dager blir det likevel et ganske bra gjennomsnitt, og da er ikke flertallet av de daglige lufteturene gatelangs eller andre tilfeldige småruslerier regnet med heller. Det er jo ikke alltid jeg husker å ta med denne dingsen. Nei, hvis dingser og nerderier har bidratt til noe, så er det enda mer motivasjon til å trave rundt i naturen.

Har helsa skylda da?

Jepp, da begynner vi nok å nærme oss en sannsynlig årsak til fraværet. Det har vært så velsigna godt å koble ut alt som ikke må gjøres. Som noen av dere vet har jeg pådratt meg kronisk utmattelse og må derfor rasjonalisere veldig på hva jeg engasjererer meg i. Noen ganger er dørstokkmila evig lang, og hvis ting skal bli gjort, må det et spark bak til. Der kommer Bamse inn som personlig assistent og miljøterpeut slik at jeg ikke bare blir sittende. Han har fått meg opp og ut også de gangene og de dagene hvor jeg helst ville dratt ned rullegardina, putte bomull i ørene og snudd en altfor bråkete og komplisert verden ryggen.

Men det er jo ikke sånn jeg vil ha det, så da jeg midt i kassakøen lille julaften ble ringt opp og spurt om jeg kunne tenke meg å steppe inn som tilkallingsvikar på den lokale høgskolen, sa jeg ja, -vel vitende at dette kom til å få ringvirkninger. Det fikk det, og det har gått ut over er de tingene her i verden som ikke har leveringsfrist som f.eks blogger og annet. Så der har dere det; Min feil! Etter endt arbeidsdag er hodet fullt av graut og toleransen for familielivets små og store lydkilder minimal. Da har det vært greit å skylde på at bikkja trenger lufting, og så latt verden seile videre uten meg. Som hell i uhell kan beina fremdeles overtales til å gå selv om alt annet er kobla ut. Å gå tur med hunden er jo en nødvendighet når man bor i rekkehus uten hage, og det er i tillegg en akseptabel måte å være asosial på. Men tid og ork til overskuddsprosjekter blir det ikke av det.

En ny vår

Så det er hva Bamse og jeg har gjort denne våren. Vi har gått og gått, høyt og lavt, i solskinn, skodde, snø, regn og kulde. Vi har tilpasset oss alder, helse og humør. På vintersalget kjøpte jeg meg truger som gjorde at vi kunne nyte snøen uten at gammelhunden behøvde å halse avgårde i skiløypene. Bamse syntes det var veldig festlig å gå bak meg i løssnøen med ferdigtråkket spor, tidvis også å trå bak på trugene med det resultatet at jeg gikk på snørra i snøfonna. Go'hunden det...

Men vinteren ga seg omsider, og det ble anledning til å vise seg blant folk. På utstillingen til den lokale hundeklubben 1. mai var vi på plass og heldigvis viste det seg at de gamle fortsatt er eldst. Jeg var litt engestelig for at dommeren som meg skulle syntes at gammer'n var i overkant knoklete langs ryggen og over hoftene. Men han brød seg ikke med det, og fagre ungtisper kunne ikke konkurrere denne gangen heller. Vi fikk med oss hjem en kritikk til å rødme av, samt CK, Cert, BIR og BIS 3 veteran. Verden så fremdeles lys og lovende ut. Før sommerferien startet hadde vi vært på alle Førdes sju fjell opptil flere ganger og gjort unna de 60 postene i turorienteringa. Jeg vurderte seriøst å invitere ham med meg på tur til Galdhøpiggen.

Men...
som nevnt hadde han begynt å miste muskelmasse, dog uten at dette så ut til å plage ham i hverdagen. Det var definitivt ikke hans skyld hvis vi snudde når veien ble for lang og bakkene for bratte. I steinura opp til hullet i Torghatten i midten av juli var det fremdeles han som gikk foran og jeg som kom pustende og prustende etter. Men når du klappet ham nå, kunne du uten videre telle ribbein og kjenne hvordan skuldrene var satt sammen. Dessuten var han vindskeiv når han sto stille. All tyngde ble lagt på venstre side og beina på høyre side fungerte bare som krykker. Men når han kom i fart var det andre boller. Da gikk det unna i friskt trav med anstendig løft i halen. Men ett eller annet hadde skjedd med matlysten. Bamse var ingen ulv i matfatet fra før, men etter at vi kom hjem fra ferietur ble den helt borte. Ennå et par toppturer gikk helt greit og han var hjertelig til stede som klappehund og tilskuer på et bueskytterstevne. Men så ble han tørst, fryktelig tørst, -og slapp. Det måtte boksemat og nøding til for å få ham til å spise i det hele tatt.

Snipp, snapp snute

Det siste bildet, søndag 24. juli 2011

Lørdag 23. juli stoppet han meg på kveldsturen og ville hjem igjen. Søndag morgen sto han og trykket på utgangsdøra og vel ute tisset han 'i en time' stående på alle fire. Etter morgenturen var det veldig tungt å få ham opp bakken mot borettlaget, og da det smalt under en tordenbyge på ettermiddagen tisset han på seg inne. I løpet av bare noen dager var det som noe ble skrudd av, og en del av symptomene hadde jeg dessverre sett før med dårlig utgang. Nå var jeg redd for at den flotte hannhunden min ikke skulle overleve natten så jeg fikk kontaktet veterinær.

Mandag morgen fikk jeg samlet en urinprøve. Den var så grumsete at jeg kunne fortelle dyreklinikken hva som var galt da jeg ringte og fikk time samme dag. En tur rundt den korte skogrunden vår bekreftet at gnisten var borte. På klinikken veide han inn på 36 kilo, ti under vanlig matchvekt og fire kilo mindre enn i starten av mai. Veterinæren tok en full blodprofil som var ildrød på alt som hadde med nyrefunksjonen å gjøre i tillegg til infeksjonsindikatorer. Allmenntilstanden gjorde at vi etter bare kort rådslagning slo fra oss tanken om tidkrevende behandling av infeksjon og nyreskade. Bare undersøkelsen hadde tatt så mye på Bamse at han flatet ut på gulvet i undersøkelsesrommet. Han orket ikke mer.

Eventyret med Bamse og meg tok dermed slutt etter fem år og to dager. Vi avsluttet det mens det ennå var et snev av verdighet igjen. Han fortjente såpass. Jeg overtok en hannhund på fire og et halvt år, og fikk likevel ha ham langt over halve levetiden hans. Han hadde usvikelig gjort sin del av jobben. Da var det min plikt å gjøre min. Jeg tror aldri jeg blir komfortabel med den beslutningen, men det må til. Hver gang har jeg tenkt at en slik hund få jeg aldri igjen, men denne gangen føltes tanken bare bunnløst pessimistisk.

-Og så ble det veldig stille
Sov godt, Bamsemann. Nå må jeg forsøke å holde oppe takt og tempo selv mens familierådet behandler søknaden om innreise- og opphaldstillatelse for en ny innvandrer med sveitsiske aner og lang, lett bølget tricolor pels.

Gratulerer Embla

Veteranhunder er stas. Vakre, velfungerende veteraner er enhver oppdretters drøm, og når alt dette klaffer på en verdensutstilling blir det en opplevelse som vanskelig kan overgås.

Den 27. juni i år ble berner sennenhundene bedømt under verdensutstillingen i Herning i Danmark. Kremen av vakre hunder fra hele verden var samlet, og selvfølgelig en aldri så liten skare fra Norge. Blant disse var nesten ti år gamle N Uch Embla Noblige av Sennenlio. Hun gjorde det godt på Vestlandsspesialen, men at den samme hunden skulle gå hen og bli beste veteran blant bernerne på verdensutstillingen skulle det nok mer enn lokalpatriotisme og ønskedrømmer til for å forestille seg.

Ikke dessto mindre må jeg få gratulerer både Embla og eiere/oppdrettere Gerda Hagerup og Tore Fjeldberg på Kennel Sennenlio med tittelen VWW10 - Veteran World Winner 2010. Embla er nesten to år eldre enn Bamse, men de har altså samme far, N S Uch Fanaberner'ns Snorre Martell. Vi stjeler oss til å sole oss litt i glansen som slektskapet gir.

Stå på, Embla! Bamse og jeg applauderer, og skal komme etter i alder og utmerkelser.

Festen er over, (men det er kake igjen)

Lørdagens vinnerklasse veteran hannhund: Nuch Fanaberner'ns Handsome Hennesy, Emma Tunet's C\Bamse, Noah Huxleyson av Sennenlio.

Så var Vestlandsspesialen over og vi har faktisk vært hjemme i over ett døgn når dette legges ut på nettet. Det går liksom litt utover hode og ressurslager når man har det så intenst hyggelig i to døgn og skal kjøre tre timer i solsteika etterpå. Men både Bamse og undertegnede kom da helskinnet hjem uten sovepause selv om det holdt hardt på slutten.

For søndagen på Lone camping fulgte opp der lørdagen slapp, og vinden hadde løyet såpass at det ga en følelse av sommer. Enkelte trakk i t-skjorte og kortbukser, selv tok jeg ikke sjansen og beholdt ei lett turjakke på. Det har gitt meg et artig skille tvers over håndbaken. Det var rett og slett en ny deilig dag i bernerverden, og denne gangen var det vennene fra avdeling bergen og omegn som hadde regien.

Dagen dommer var Sonja Gorbould fra England, en bernerautoritet av de sjeldne. I forhold til lørdagens tyske kollega som var raus med de røde sløyfene ble det raskt klart at denne dommeren brukte skalaen på en ganske annen måte. Hun delte ut blått i den grad at jeg så for meg at en plassering denne dagen kunne sitte langt inne. Særlig fordi hun, i motsetning til hva jeg trodde var trenden at engelske dommere foretrakk lettere og mer høyreiste hunder enn dommere fra kontinentet, helt tydelig gikk for de massive og brede trekkene. Med fingeren godt plantet i jorda vet jeg godt at Bamse definitivt ikke er av de kraftigste.

Men om dagens dommer var streng med de unge og lovende, hadde hun et stort hjerte for gubbene i veteranklassen. Hun var «delighted» over å se hele fire veteraner presentert i ringen, og tok seg god tid til å småprate og nesten kose med hver av dem. Og så skulle vi løpe, men bare én runde. Det fikk være nok i denne varmen, mente hun. Etter en ny gjennomgang plasserte hun hele rekka i omvendt i forhold til katalogrekkefølgen og ga alle sammen 1. premie kvalitet (1VETK), men holdt tilbake CK fordi ingen av dem ville nå plassering i beste hannhund. Derfor ville hun spare dem for anstrengelsen. I ettertid syntes jeg ikke det var så varmt, og kanskje kunne Bamse ha løpt seg opp en plass eller to bare på kondisen. Noen flere runder i ringen hadde definitivt ikke plaget fjellvandrerer min. Men for all del, jeg var storfornøyd med rød sløyfe og hederspremie. Plasseringspremien var et hjemmestrikket sitteunderlag med bernermotiv. Veldig flott å få premier med sjel og særpreg denne dagen også.

Så resten av dagen gikk med til å følge bedømmelsen, klappe for vinnere, kjøpe pølse, brus og lodd, samt prate hund og annet med kjente og mindre kjente. Gud bedre, så herlig det er å fråtse i likesinnede for oss som er bosatt litt utenfor allfar bernervei. Kontakt via diverse digitale kanaler kan ikke måle seg med dette. Så konklusjonen er klar på ett punkt i alle fall. Blir det ny Vestlandsspesial i 2012, fristen for å  søke om arrangement i 2011 er forlengst ute, så kommer jeg. Og holder ikke Bamse seg i live så lenge, er det definitivt en god plass å starte jakten på en etterfølger. Sånn er det å ha bernerdilla på alvor.

Tusen takk for festen.

Lykke til, folkens!

Denne helga arrangerer Førde brukshundklubb utstilling over to dager i Naustdalshallen. Bernerne, tolv i tallet - to valper og ti i offisielle klasser, skal bedømmes på søndag av Zorica Salijevic fra Sverige med oppmøtetid kl. 09.00 i ring 1.

Bamse og jeg ønsker alle sammen lykke til og måtte den beste gå til «best in show». Vi skulle gjerne vært der og debutert i veteranklassen, men i slike konfirmasjonstider er ikke avtalekollisjoner til å unngå. Kanskje var det like greit ettersom pelsen bare så vidt er blitt lusefri, men det kunne vi jo ikke vite for en måned siden da påmeldingsfristen gikk ut.

Utstilling er gøy, ikke først og fremst i ringen, men fordi man får anledning til å treffe folk, se hunder klappe hunder og slå av en prat. Det er jo blitt slik at folk resier langveis også for 'små', lokale utstillinger. Det er fint å se hunder som var valper eller unghunder i fjor komme tilbake i voksen utgave. Da kan både oppdrettere og vi som vet at vi skal se etter en ny hund om et år eller fire følge med og se hva framtida har å by på. Sløyfer og stas er en grei der og da, men det deles ut nye sløyfer nesten hver helg i utstillingssesongen, så Cert og BIR den ene helga kan bli blå sløyfe og takk for i dag den neste. Ikke fordi det ikke finnes en standard, men fordi dommeren skal bedømme hver hund slik h*n opplever den i ringen der og da. Det er veldig få hunder og handlere forunt å være slik skrudd sammen at de lykkes (nesten) hver gang, og når sant skal sies er vi nok veldig bortskjemte med røde sløyfer her i Norge. Nei, det er utvikling og slekters gang som er det virkelige målet også for utstillinger.

Som sagt skulle vi gjerne ha vært i ringen, men veterandebuten kommer tidsnok. Bamse har to av tre nødvendige cert på veien til utstillingschampionat, og begge er vunnet på utstillingen til brukshundklubben. Det tredje må vinnes på en NKK-utstilling og det har vi slått fra oss nå. Gubben er åtte år og har alltid trivdes bedre på tur enn å stå pen og nystrigla foran en dommer. Han får ikke det kick-et som løfter en god hund opp og fram til en klar vinner. Vårt mål med å delta på utstilling er først og fremst sosialt og for å støtte arrangøren. Avlsmessig har det lite å si, for det toget er gått når resten av slekta er borte.

Men vi ønsker alle som én lykke til, og måtte den vakreste berner'n stå igjen som vinner i BIS-ringen. Såpass partisk må det være lov å være.