Dele med voffsen?

På en fjelltopp delte Bamse, jeg og en barnefamilie utsikten. De hadde sin niste, vi hadde vår. Polarbrød og brunost til meg, hundekjeks til Bamse. Toåringen i familiefølget mista skiva si ned i rusk og lyng. Kanskje hunden ville ha den? Joda, Bamse lar seg sjelden be to ganger. Det var godt guttungen stoppet på respektfull avstand og kastet skiva, for Bamse er ikke alltid flink til å ta pent. En sjelden gang er det greit å dele med voffsen, men det bør ikke bli en vane.

Det finnes trolig like mange meninger og filosofier om hvordan og hvor mye en hund bør fores som det finnes hundeeiere. Bernerfolket er intet unntak. Bringer du emnet mat på bane i godt lag har du snart favnen full av anbefalinger og velfunderte menyer. For ikke å snakke om hverdagshistoriene om matglede. En god del sverger også til å komponere maten selv heller enn å kjøpe ferdigmat i sekk, pakke eller i boks.

En ting de fleste er skjønt enige om er at hverken hunder eller mennesker har godt av å være for tunge. Feit er derimot et skjellord du skal være forsiktig med å bruke offentlig. Heller ikke Obelix er feit. Han er etter eget utsagn bare «kledelig lubben». Men det er ikke godt å vite hvor grensen går.

En av de første hundebøkene jeg husker å ha sett i var «Du er sjefen» av Nordenstam. Dette var lenge før jeg selv skaffet meg hund. Jeg fant den i bokhylla til de som skulle bli mine svigerforeldre. Det jeg fremdeles husker er et bilde av det typiske labradorblikket og bildeteksten om at «mange labrador retrievere bærer sin skjebne i blikket». Enkelte raser har nok et eget gen for å tvinne godhjerta eiere og andre rundt snuta og blir mer runde enn trivelige.

Motsatsen til de godhjerta møtte jeg på et medlemsmøte hvor en stedlig veterinær var invitert til å snakke om ernæring og fôring. Han valgte en original vinkling og la ut om hvor stressende det kunne være for en hund å få mat. Ellers pekte han på at diskusjonen ikke lenger var om hunden skulle ha ett eller to måltider om dagen, men at ekspertene nå mer diskuterte tre eller fire. Men det utsagnet som fikk øyenbrynene i forsamlingen til å samle seg oppunder hårfestet var at det ikke var noen katastrofe om hunden skulle gå uten mat en dag. De fleste hunder ville faktisk ha godt av en spisefri dag i løpet av uka, hevdet han.

Det skal sannelig ikke være lett å ta ansvaret for at voffsen ikke lider nød. For mye og for lite skjemmer alt, sies det, og det gjelder nok på dette området. Sist jeg var hos veterinæren luftet jeg noen tanker om tilstanden mens Bamse (68 cm mankehøyde) ble veid inn på sine vanlige 45 kilo. Han er, i motsetning til en del andre bernere jeg vet om, ikke noen matulv som hiver seg over matskåla når det serveres. Jeg syntes både ryggrad og ribbein kanskje var vel lette å telle. Doktor Dyregod mente derimot at han var i godt hold og absolutt ikke trengte noe mer å dra på. Litt kan nok skrives på kontoen for at fyren driver med fuglehunder, men likevel.

En annen som satte dette med hund og fôring i perspektiv for meg var «den ville mannen» Kristoffer Clausen. Han gjorde seg noen tanker på hva vi utsetter hunden for i kjølevannet av hav vi selv gir oss i kast med. Selv har han det siste året som et eksperiment levd utendørs på steinalderdiett, altså bare spist det han selv kunne fiske, jakte og sanke i skogen og fjellet innerst i Sogn.

Med på dette ganske ekstreme friluftsåret hadde han sin ni år gamle gordonsetter Frøya. Men mens han gjorde seg avhengig av jakt- og fiskelykke, lot han hunden få sitt vanlige tørrfôr. Det gjorde han fordi hun ble brakt inn i dette uten å bli spurt. Frøya var ikke en del av eksperimentet, derfor skulle hun heller ikke utsettes for skiftende hell og varierende tilgang på mat. Uansett hva vi finner på å utsette oss for, enten det er fråtsing eller faste, er det ingen grunn til å overføre dette til hunden.

Vår hang til å unne oss litt ekstra knask når høstmørket siger på, blir ikke bedre av at vi deler med voffsen. Kosemat kan drepe hunden din, på kort eller lengre sikt. Sulteforing er ille, men det er nok mye mindre utbredt enn det motsatte. «Kjendisveterinæren» Trude Mostue satte fokus på dette i i VG midt i august. Vel har hun tidligere vist at hun ikke har all verdens peiling på berner, men her har hun et poeng å formidle til oss og alle andre hundfolk. Det har skjedd mye på matfronten siden bestemors hund ble gammel og grå på middagsrester og det den ellers fikk slengt til seg.

For i motsetning til bestemor har mange av oss fått smaken på finere ting enn hjemmelagde kjøttkaker i brun saus. Samtidig har samfunnet utviklet seg slik at hunden ikke lenger er en brukshund, men et familiemedlem som bruker mye av dagen på å vente på en times rusletur om kvelden. Dette gjør den utsatt for overfôring og usunn mat. - De får servert gourmetmat og blir tilegnet nærmest menneskelige behov, men det vi må huske på er at hunden ikke har de samme smaksløkene som oss mennesker og derfor ikke de samme behov for varierte smaker, sier Mostue til VG.

Hun påpeker også at for mye menneskemat er skadelig for hunder på grunn av høyt fett, salt og sukkerinnhold. For ikke å snakke om konserveringsmidler og andre tilsetningsstoffer.
Ikke søtt støtt, sies til barn. Reklamen prøver seg med «ingen Kims, ingen kos», men hunder trenger ikke slikt selv om de ser på oss med store, bedende øyne. Det var slik de vant seg en plass hos menneskene og det var derfor de vil være der. Vår jobb er å holde igjen slik at vi kan ha berner'ne våre så lenge som mulig. For du vet; Ingen berner, ingen kos.

---

Skrevet for Berner'n, medlemsbladet til Norsk Berner Sennenhundklubb, og publisert i nr. 3-2010