Ni år og like blid

Jubilanten og selskapsdamen på toppen av Sørbøheia i Hyllestad dagen derpå.

I går fylte Bamse ni år. Han har altså ikke bare nådd å bli veteran, men har lagt det første veteranåret bak seg. Og fortsatt er det vanskelig å se hvorfor det ikke skal bli flere. Han er like våken, like klar for å være med og de klare aldersdomstegnene er vanskelige å få øye på. Joda, går du tett inn på snuta hans ser du at tan-fargen begynner å bli litt grå i kantene, og at øyenflekkene er blitt grå i bunnen. Han har aldri vært av den massive typen, men nå har ryggraden blitt så tydelig og skarp under pelsen at jeg tviler på at kløven passer til sommeren. Men han er fremdeles lett på foten, selv om det er stor forskjell på om han blir bedt om å flytte seg eller om han tar initiativet selv. I det første tilfellet er det ikke måte på hvor stiv og støl han kan være. Men ute i snøen er han fremdeles tulling som løper, hopper, bykser og ruller seg.

Og med kjørestrikk og sele på gir han god støtte i ryggen når vi går onsdagsturene våre opp Hafstadfjellet. Det er en sak vi har lagt oss til etter nyttår. Det er en grei tur, og så sant vi kan rydde dagen for andre gjøremål forsøker vi å komme oss til topps selv om det er grått eller blåser litt. Men denne helga tilbragte vi altså på Sørbøvåg hvor vi hadde selskap med Dariel som ellers bor i Brekke. Bamse camperte der da jeg var østpå i starten av måneden, og så gjør damen gjenvisitt mens sjefen hennes tar seg noen dager i fred og ro. Det er jo ikke noe stress å ha to bernere å lufte. Da har man jo noe å bruke den andre hånda til også. Og luft fant vi i rikt monn på Sørbøheia. I morgen skal Dariel hjem igjen, men sannsynligvis rekker vi enda en liten topptur. Det er i alle fall ikke gammelhunden det står på.