-Og så ble det veldig stille...

Fem måneder er gått uten livstegn på denne bernerbloggen. Har været vært for dårlig? Ble jeg så opptatt av dingser at hund og friluftsliv gikk i glemmeboka? Var alt skrytet om hvor frisk og rask bamsen var på andre veteranåret overdrevet? Faktisk er ingen av delene tilfelle, -eller bare nesten.

For å ta været først. 
Bamse og jeg har aldri vært væravhengige. Selvsagt har det vært anledninger da lufterundene kanskje ble kortet en smule ned pga. mangel på komfortklima. Men det har aldri holdt oss tilbake. Det finnes regntøy, vindtett tøy og termodresser. Jeg har hundedekken med og uten termofór og refleks. Ikke det at han noen gang har gitt uttrykk for at pelsen ikke var tilstrekkelig, men for min egen del synes jeg der er greit å slippe unna med å tørke sørpe og søle av hode, labber og hale. Så selv om mange har ment mye om både våren og sommeren i år, har vi vært ute i både vind og blest, skodde, regn, sludd så vel som solskinn. Noe denne videoen skulle demonstrere. Den er laget på vei opp Fureviknipa vest for Førde 25. mai. Altså omtrent samtidig som alskens foreninger, organisasjoner og skoler begynner å kalle inn til sommeravslutninger med allsang og grill. Men det var ikke mye sommerstemning denne dagen. Det lå fortsatt snøflekker på toppen og regnet som kom vannrett rundt ørene kastet små, iskalde og søkkvåte snøballer ned i nakken på oss. Den kloke hunden fant fant le bak varden på toppen og la seg så flatt han kunne mens jeg tullet med mobilkamera og signerte loggboka. Nei, vi kan ikke skylde på været.

Tok dingsene overhånd?

GPS-Spor: Stien opp til Fauskevarden, 853 moh

Dingser er moro, ingen tvil om det. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er dingsofil. Men den tur-GPSen jeg fikk til bursdagen i mars la såvisst ingen demper på friluftslivet. OK, litt nerding måtte til for å oppdatere den med nødvendige kart og tilgjengelige datamaskiner med programvare slik at de snakket fornuftig sammen. Men etter det var den vel heller til inspirasjon enn til hinder for de turglade. Nå skulle vi jo ut og dokumentere alle turveiene våre. Vel hjemme ble GPS-sporet lastet over på maskinen og lagret for ettertiden. Ja, også for Facebook da, selvfølgelig. Nå har vi full oversikt over distanse, tidsbruk, høydemeter opp og ned, og en masse annet. Nå, i slutten av juli har GPS-en telt opp tilsammen nesten 800 km til fots i friluft; snaue 80 mil i hver vår enda av lenka. Da er det ikke rart at deler av garderoben på en eller annen måte vokser fra meg. Selv om du så deler du det på antall dager blir det likevel et ganske bra gjennomsnitt, og da er ikke flertallet av de daglige lufteturene gatelangs eller andre tilfeldige småruslerier regnet med heller. Det er jo ikke alltid jeg husker å ta med denne dingsen. Nei, hvis dingser og nerderier har bidratt til noe, så er det enda mer motivasjon til å trave rundt i naturen.

Har helsa skylda da?

Jepp, da begynner vi nok å nærme oss en sannsynlig årsak til fraværet. Det har vært så velsigna godt å koble ut alt som ikke må gjøres. Som noen av dere vet har jeg pådratt meg kronisk utmattelse og må derfor rasjonalisere veldig på hva jeg engasjererer meg i. Noen ganger er dørstokkmila evig lang, og hvis ting skal bli gjort, må det et spark bak til. Der kommer Bamse inn som personlig assistent og miljøterpeut slik at jeg ikke bare blir sittende. Han har fått meg opp og ut også de gangene og de dagene hvor jeg helst ville dratt ned rullegardina, putte bomull i ørene og snudd en altfor bråkete og komplisert verden ryggen.

Men det er jo ikke sånn jeg vil ha det, så da jeg midt i kassakøen lille julaften ble ringt opp og spurt om jeg kunne tenke meg å steppe inn som tilkallingsvikar på den lokale høgskolen, sa jeg ja, -vel vitende at dette kom til å få ringvirkninger. Det fikk det, og det har gått ut over er de tingene her i verden som ikke har leveringsfrist som f.eks blogger og annet. Så der har dere det; Min feil! Etter endt arbeidsdag er hodet fullt av graut og toleransen for familielivets små og store lydkilder minimal. Da har det vært greit å skylde på at bikkja trenger lufting, og så latt verden seile videre uten meg. Som hell i uhell kan beina fremdeles overtales til å gå selv om alt annet er kobla ut. Å gå tur med hunden er jo en nødvendighet når man bor i rekkehus uten hage, og det er i tillegg en akseptabel måte å være asosial på. Men tid og ork til overskuddsprosjekter blir det ikke av det.

En ny vår

Så det er hva Bamse og jeg har gjort denne våren. Vi har gått og gått, høyt og lavt, i solskinn, skodde, snø, regn og kulde. Vi har tilpasset oss alder, helse og humør. På vintersalget kjøpte jeg meg truger som gjorde at vi kunne nyte snøen uten at gammelhunden behøvde å halse avgårde i skiløypene. Bamse syntes det var veldig festlig å gå bak meg i løssnøen med ferdigtråkket spor, tidvis også å trå bak på trugene med det resultatet at jeg gikk på snørra i snøfonna. Go'hunden det...

Men vinteren ga seg omsider, og det ble anledning til å vise seg blant folk. På utstillingen til den lokale hundeklubben 1. mai var vi på plass og heldigvis viste det seg at de gamle fortsatt er eldst. Jeg var litt engestelig for at dommeren som meg skulle syntes at gammer'n var i overkant knoklete langs ryggen og over hoftene. Men han brød seg ikke med det, og fagre ungtisper kunne ikke konkurrere denne gangen heller. Vi fikk med oss hjem en kritikk til å rødme av, samt CK, Cert, BIR og BIS 3 veteran. Verden så fremdeles lys og lovende ut. Før sommerferien startet hadde vi vært på alle Førdes sju fjell opptil flere ganger og gjort unna de 60 postene i turorienteringa. Jeg vurderte seriøst å invitere ham med meg på tur til Galdhøpiggen.

Men...
som nevnt hadde han begynt å miste muskelmasse, dog uten at dette så ut til å plage ham i hverdagen. Det var definitivt ikke hans skyld hvis vi snudde når veien ble for lang og bakkene for bratte. I steinura opp til hullet i Torghatten i midten av juli var det fremdeles han som gikk foran og jeg som kom pustende og prustende etter. Men når du klappet ham nå, kunne du uten videre telle ribbein og kjenne hvordan skuldrene var satt sammen. Dessuten var han vindskeiv når han sto stille. All tyngde ble lagt på venstre side og beina på høyre side fungerte bare som krykker. Men når han kom i fart var det andre boller. Da gikk det unna i friskt trav med anstendig løft i halen. Men ett eller annet hadde skjedd med matlysten. Bamse var ingen ulv i matfatet fra før, men etter at vi kom hjem fra ferietur ble den helt borte. Ennå et par toppturer gikk helt greit og han var hjertelig til stede som klappehund og tilskuer på et bueskytterstevne. Men så ble han tørst, fryktelig tørst, -og slapp. Det måtte boksemat og nøding til for å få ham til å spise i det hele tatt.

Snipp, snapp snute

Det siste bildet, søndag 24. juli 2011

Lørdag 23. juli stoppet han meg på kveldsturen og ville hjem igjen. Søndag morgen sto han og trykket på utgangsdøra og vel ute tisset han 'i en time' stående på alle fire. Etter morgenturen var det veldig tungt å få ham opp bakken mot borettlaget, og da det smalt under en tordenbyge på ettermiddagen tisset han på seg inne. I løpet av bare noen dager var det som noe ble skrudd av, og en del av symptomene hadde jeg dessverre sett før med dårlig utgang. Nå var jeg redd for at den flotte hannhunden min ikke skulle overleve natten så jeg fikk kontaktet veterinær.

Mandag morgen fikk jeg samlet en urinprøve. Den var så grumsete at jeg kunne fortelle dyreklinikken hva som var galt da jeg ringte og fikk time samme dag. En tur rundt den korte skogrunden vår bekreftet at gnisten var borte. På klinikken veide han inn på 36 kilo, ti under vanlig matchvekt og fire kilo mindre enn i starten av mai. Veterinæren tok en full blodprofil som var ildrød på alt som hadde med nyrefunksjonen å gjøre i tillegg til infeksjonsindikatorer. Allmenntilstanden gjorde at vi etter bare kort rådslagning slo fra oss tanken om tidkrevende behandling av infeksjon og nyreskade. Bare undersøkelsen hadde tatt så mye på Bamse at han flatet ut på gulvet i undersøkelsesrommet. Han orket ikke mer.

Eventyret med Bamse og meg tok dermed slutt etter fem år og to dager. Vi avsluttet det mens det ennå var et snev av verdighet igjen. Han fortjente såpass. Jeg overtok en hannhund på fire og et halvt år, og fikk likevel ha ham langt over halve levetiden hans. Han hadde usvikelig gjort sin del av jobben. Da var det min plikt å gjøre min. Jeg tror aldri jeg blir komfortabel med den beslutningen, men det må til. Hver gang har jeg tenkt at en slik hund få jeg aldri igjen, men denne gangen føltes tanken bare bunnløst pessimistisk.

-Og så ble det veldig stille
Sov godt, Bamsemann. Nå må jeg forsøke å holde oppe takt og tempo selv mens familierådet behandler søknaden om innreise- og opphaldstillatelse for en ny innvandrer med sveitsiske aner og lang, lett bølget tricolor pels.