Livet er en lek

Søskentrioen fra kennel Orondil;
f.v.: Aredhel, Turgon og Fingon

Vel, uka som gikk har ikke vært rare greiene hva bernerdilla angår. Vi er kommet i siget på det som er daglig rutine, og nå sover alle søtt hele natta i sine egne senger. Det er ikke spesielt spennende, men likevel godt å ha fått på plass sånne grunnleggende ting. Hva har vi ellers gjort? Jobbet noen timer, hatt med lille hunden på nye ting og nye steder. Også det å ikke gjøre, vente, er noe må læres; være alene i rommet, vente i bilen og utenfor butikken. Det er ikke fritt for at det kommer et og annet lite klynk, men det tar ikke lange tida før hun avfinner seg med kjedsommeligheten og legger seg. Den beste læringen går gjennom lek, men Aredhel stiller seg nok litt tvilende til underholdningsverdien i denne varianten her.

Så etter en A4-uke uten spesielle begivenheter var det godt at helga bød på et høydepunkt, nemlig bernertreff. Fra hele fylket kom hyggelige mennesker kjørende med bilen full av bikkjer og barn. Den yngste firbeinte var ti uker, og den eldste nesten åtte år. Men rosinen i pølsa var at begge brødrene til Aredhel var på plass og gjensynsgleden var til å ta og føle på. Aredhel, Turgon og Fingon har ikke sett hverandre på fem uker, men det tok ikke mange sekundene før leken var i gang og like frisk som hjemme hos mamma Dariel i Brekke. Og sånn holdt de på i nesten tre timer. Ikke så rart at frøkna slukna i buret sitt på vei hjem, og har sovet så godt som hele ettermiddagen og kvelden. Vi har så vidt vært ute på lufting, men vel inne igjen siger hun ihop med et sukk. Jeg er ganske sikker på at det et lykkelig et. Bare se selv:

Det var nesten et sjokk å møte voksne bernere etter fem uker med valp. Jeg syntes selv at Aredhel er blitt ganske stor, men de andre virket jo gigantiske. Selv om det bare er tre måneder siden jeg hadde en rugg av en hannhund, justeres målstokken uten at man merker det. Det viser hvor viktig det er å treffe andre hunder for å få perspektiv på tilstanden. På treffet fikk jeg også en avtale med noen som venter sitt første barn om å låne hunden deres for en og annen dagstur. Hyggelig gjort, for det har vært lite slikt etter at jeg mistet Bamse, og jeg aner at det vil bli fryktelig tungt å komme i gang igjen om jeg skal vente helt til våren. Natur og friluft byr på fantastiske opplevelser, men å gå uten hund kjennes bortimot meningsløst. Det er i alle fall fryktelig vanskelig å motivere seg uten. Hva skulle man gjort uten verdens beste bernervenner?