Snøløs, men like blid

Snøfritt 750 moh. Noen ser langt etter Vinteren, den med stor V.

Det er vinter, det kjenner jeg på både nesa og fingrene når jeg tar dem med utendørs. Men etter den lykkelige fredagen i starten av desember hvor Aredhel og jeg gikk hele fem kilometer i lysløypa på Langeland har det siden ikke vært mye snø å se. Siden julaften har en kald, tørr og kraftig østavind blåst varmen ut av leiligheten og tørket opp nesten all snø og is opp til nesten 800 meters høyde. Så skiene er på plass oppunder taket i boden igjen og snøskuffa er tilbake på loftet. Bare trugene ligger på lur i alle tilfellers skyld.

Så hva gjør man så med kulde, men ikke slede- eller skiføre? Jo, vi går fine turer til fots i skog og fjell. Nå som alle myrer og pytter er frosset, det kom tæle i bakken etterhvert, behøver vi jo ikke bekymre oss for søle og våte sokker. Både hund og sko er rene og tørre når vi kommer hjem. I tillegg kan vi tørrtrene med vogna, som da posen med glass og metall til gjenvinning var full og skulle fraktes til en dertil egnet kontainer. Det er overhodet ingen grunn til å kjøre bil eller bære seg skakk når man har firbeint dugnadshjelp i huset.

Opptaket er gjort med en mindre enn middelmådig mobiltelefon, men får duge. Jeg synes frøkna gjør store framskritt som trekkhund. Enda trenger hun mye oppmuntring og litt 'håndstyring', men stort sett går det for egen motor og verbale retningsanvisninger. Dette kommer til å bli bra.

Så mens snøen lar vente på seg, får man heller mimre om snøen som falt på Rauland i 1992. Happy Lady og Captain tar seg med liv og lyst av en søppelsekk etter påskeferien og frakter den trygt og greit fra hytta.

Så får vi heller håpe på hva neste lavtrykk kan bringe, og ellers følge med på Femundløpet så lenge. Og i videoen fra starten dukket det sannelig opp noe velkjent i høyre bildekant etter 1:23 minutt.

Bare se selv!

Til orientering

Fjellhunden Aredhel, 10 måneder

I mai måned legger orienteringsgruppa i Førde IL hvert år ut turposter i landskapet og inviterer oss dødlige til å kjøpe kart og kontrollkort for å dra ut i skogen for å jakte på røde og hvite flagg. Dette er er veldig god trening på mange plan for både folk og dyr. En ting er det fysiske, en annen side er opplevelsen av å være ute og finne veien til nye spennende steder hvor det ikke nødvendigvis går noen overtydelige stier.

En tredje side for hundereiere, og her er bernereiere intet unntak, så er dette en uovertruffen måte å øve på samhandling og samspill mellom hund og herre. Ikke noen kurs, seminar eller instruktører kan gi det samme samholdet og den gjensidige forståelsen som det å finne en måte å krysse krattskog og myrer på sammen. «Holdt under marsj» og «lineføring med vending til høyre og venstre» er barnemat i forhold til å komme helskinnet ned bratte, mosegrodde steinrøyser med berner i bånd. For de fleste trivselsturer skjer i båndtvangstiden, og vi passer vel på å overholde båndtvangen, gjør vi ikke?

Det var turorientering som satte Bamse og meg på sporet av de etterhvert stadig større tureventyrene. Det ga treningen og tilliten oss imellom som trengtes. Vi gjorde unna gullmerket tre år på rad før snøen forsvant fra turtoppene rundt Førde, før Bamse altså brått måtte kaste inn skinnet rett etter at vi kom hjem fra ferie i fjor. To månder seinere fulgte Aredhel med da vi besøkte sesongens siste 'Månedens post'; en tur på ca. 700 meter som gikk dels på egne poter, men mest i bæremeis à la ryggsekk. Nå i mai var frøkna stor nok til å ta ting på egne labber, og etter en høst og en vinter med bare forsiktig smårusling, var vi veldig modne for å utvide horisonten. Årets kartpose kunne ikke komme fort nok ut i butikkene.

Nye stier gir ny utsikt og store opplevelser

Resten av denne posten er klippet og limt fra innleggene vi har lagt igjen på turorientering.no. I løpet av en måned og ti turer har vi vært innom alle de 60 postene og gjort oss fortjent til gullmerke i år også. Det er mitt fjerde og Aredhels første. Neste år blir det bronseplakett. Det har også gitt oss muligheten til å teste ut hvordan hun takler f.eks overnatting i telt, evne til å gjøre egne veivalg i møte med friluftsagility som bekker, falne trær og fortsatt ha tillit til meg som leder. Det er mye som skal oppleves for første gang når man har ny hund, og det gjør turlivet enda mer spennende. Nå skal det også sies at årets poster lå i lett og familievennlig terreng. Selv om det ble tett mellom turene, var ingen av dem særlig tunge å gå og med unntak av den siste, brukte vi stort sett ikke mer enn en drøy time på noen av etappene. Her er altså årets postjakt samlet, -til orientering:

Lørdag 12. mai: Endelig
Etter å ha fulgt med utleggingen av poster på bloggen her, er nok betjeninga i sportsbutikkene lei av å ha meg hengende denne uka.
Tirsdag: «Nei, ingen kart.»
Tordag: «Nei, ikke i dag heller.»
Lørdag kl. 10.10: «Fortsatt ingenting» (Sporten sørsida).
Lørdag kl 11.45: «Beklager» (Erdal sport).
Lørdag kl. 14.45: «En pose turkart, takk.» -Værsågod.

Dermed rakk jeg en tur til Moskog før middag sammen med den lille hunden som akkurat rakk å avslutte sesongen med meg i fjor, og som nå er nesten voksen, i alle fall i størrelse. Det var en befrielse å komme på andre trakter enn de vanlig lufterundene våre. Det skal trening til for å bli en god terreng- og ekspedisjonshund, og det kommer turorienteringa til å hjelpe oss med. Også i år skal postene tas i nummerrekkefølge, for sportens skyld.
Postene var en grei åpning. Lett tilgjengelige, men mye søle nederst i bakken pga. skogsarbeid. Men fra post 2 og oppover var det bare fryden. Fortsettelse følger...

Søndag 13. mai: Kunne ikke la være

Ah, endelig i gang!

Været var vått og grått i dag, og med mersmaken fra turen på Moskog i går fortsatt hengende i, ble det opp igjen dit for en ny økt.

Jeg var litt i overkant kjekk i forrige post hvor jeg erklærte at også årets poster skulle tas i nummerert rekkefølge. Etter en nærmere kikk på kartene er det herved dementert. Det ville i så fall betydd flere lange turer for bare én post av gangen; Se bare avstanden fra post 25 til post 26, og deretter hvor 27 og 28 er plassert. Glem det!

Så dagens runde, for det ble en runde, gikk fra parkeringsplassen ved E39, forbi post 1 som ble tatt i går, og ut i terrenget mot post 12. Og sånn fortsatte det oppover i lia til vi var på vei nedover mot post 4 hvor jeg snudde i går. Det var lett å gå 'fritt' i terrenget og kartet en fornøyelse å lese. Det var stort sett rett på uten noen problemer. Unntaket var muligens post 5 som ikke var noen lek. Den står litt kronglete og smått rasfarlig til etter min mening. Informasjonen som fulgte med fortalte om muligheten til å forstyrre familien Hjort i frokosten. Vi fant bare restene av hjortefrokosten, men derimot vet jeg nå hvor jeg skal dra for å se tiurleik.

Uansett, første kart er fullført og over til neste. Når rekkefølgen på postene ikke betyr noe lenger, kjørte jeg opp på kommunegrensa på Høgda for å se hvor mye vinter det var igjen. Det var ikke skremmende mye snø der nå. De flekkene som ligger igjen minker raskt i regnværet og kan forseres med litt høye sko eller støvler. Bikkja var forferdelig sølete på labbene etter turen på Moskog, så vi tok en liten stikker mot post 53 som jeg mente å huske fra kartet hjemme hvor lå, og dermed fikk vi skylt av både labber og bein. Kjekk ordning.

Tirsdag 15. mai: Nesten katastrofe

Det var fortsatt godt med snø igjen ved post 51

Det ble en kjapp tur i dag også. Og like ved parkeringsplassen, på den lille stumpen av gamlevegen, lå en bil i grøfta og en buss fra Firda Billag hadde velta over på sida. Men det var ingen fare, bare forberedelse til en øvelse.

Så ferden gikk videre langs stien mot post 49, og deretter videre oppover mot 52 og 51. Her oppe ligger det en god del snø fremdeles, men det er ikke noe slit å komme seg fram til fots. Selvfølgelig tråkker man gjennom av og til, men ikke verre enn at det går an.

På veien tilbake tok vi med post 50, og da vi passerte 'ulykken' hørte vi at AMK bekreftet mottatt beskjed. Så har var det bare å komme seg unna før vi ble stengt inne av blålys og sirener.

Kveldstur
Etter et par regntunge dager letta været, og det ble en rask runde inn mot Viestølen for å lufte vett og hund. Nå tror jeg at jeg har vært på alle postene som er nogenlunde tilgjengelige uten ski, truger eller mye baksing i råtten snø. Så da er det vel greit å legge inn noen hviledager og gå litt i tog i steden.

Men du verden så mye mer inspirerende det er å tråkke rundt i myr og mose enn på asfalt. Mye dyrespor i snøen mellom post 15 og 16. Og rådet om å bruke støvler på disse turene er definitvt ikke ment som en spøk.

Søndag 20. mai: Trugetur

Viktig med riktig turutstyr

Som nevnt i forrige bloggpost var det såpass med snø i terrenget inn mot Viestølen at det krevde ekstraordninære tiltak for å ta resten av postene. Truger er kjekt å ha på en godværsdag, selv om det er litt rart å ty til slike redskaper i slutten av mai. Men når sola skinner fra nesten skyfri himmel og bekkene sildrer er det bare å la det stå til.

Skjønt trugene hjalp bare til at jeg ikke tråkket gjennom til knes eller lenger der jeg måtte over større snøflater. Snøen var så råtten og grovkornet at den ikke hang sammen i det hele tatt, så både oppover og nedover risikerte man at underlaget sklei unna.

Torsdag 24. og fredag 25. mai: Overnattingsturorientering

Morgenmøte i strandkanten

Med ny turhund i huset er det mange ting som må trenes på, også overnatting i telt. I den sammenhengen kom det bra med at det var lagt ut et lass poster rundt Hunsrasta og Brulandsstølen.

Seint en kveld, etter at folkevandringen var slutt og parkeringsplassen på Høgda var tømt tuslet Aredhel og jeg innover, slo opp teltet ytterst på odden og avsluttet dagen med en kveldsrunde til de nærmeste postene.

Neste morgen kom sola på teltduken presis kl. 07, og da var det ingenting annet å gjøre enn å stå opp. Ute på et blikkstille Bekkjevatn la ei canadagås og var litt gretten fordi vi overnattet midt i matfatet.

Etter frokost dro vi til skogs, opp mot Brulandsstølen, ned til Digrenesvatnet og tilbake langs elva. Alle postene var i boks før lunsj og det var fremdeles mye igjen av en varm og deilig dag. Turorientering med overnatting anbefales på det varmeste, og på Hunsrasta er det både benker, bord, toalett og tak over hodet hvis det trengs mer enn bare telt.

Søndag 27. mai: Bonusrunde i pinsen

Med gullmerket klarert kunne både
hund og herre slenge seg på ryggen

Det var ikke meningen å jakte poster i pinsen. Da skulle vi på rolig topptur andre steder i fylket. Men så la en i juniorlaget seg til med influensa, og utsvevelsene ble amputert. Da var det god å ha noen poster igjen på Langeland nord.

Jeg parkerte på Høgda og i strålende solskinn tråkket vi forbi badegjester i strandkanten nedenfor Hafstadstølene. At det bare var snaue to uker siden det lå is der så ikke ut til å plage småtassene som herjet i vannet med luftmadrass og mer til. Så fort kan klima i Sunnfjord snu.

Veivalget var egentlig ganske lett. Fra veien opp til post 54, videre til 55 og så følge bekken og myrdraget oppover. På post 58 passerte vi 400 poeng, og årets gullmerke var i boks. Fra post 60 raste vi korteste vei gjennom terrenget ned til vannet igjen. Kjapt og greit, og nå lå det bare noe ytterst få snøflekker igjen. Når dette skrives er nok de også borte.

Mandag 28. mai: Så var det gjort

Kjente trakter; Benken ved post 27

Kartet med postene innenfor flyplassen på Bringeland var spennende. Her hadde jeg ikke vært annet enn på vinterstid, og ikke særlig mye av det heller. Men post 27 'benk’ visste jeg godt hvor var, for der har mange som meg trengt en pust i bakken og en bit Kvikklunsj på tur fra Langeland rundt Fauskestølen.

Nå var det ikke snø, og ettersom de fleste postene ligger på eller nær løypetraséen ble det én lang tur for meg og hunden, mer enn å bruke terrenget. Det var overraskende tørt og ganske lett å gå. Likevel brukte vi nesten tre timer på 'runden’. Vi tok oss altså god tid, tok bilder og en skikkelig hvil på benken.

Nå er alle postene registrert, men vi gir oss ikke før vi har besøkt kassa på månedens poster. Flere av stedene frister dessuten til gjentakelse, og det er vel det som er vitsen. Turorientering er jo på en måte som guidet tur på steder det ellers er vanskelig å komme på selv.

Mens vi teller ned

Valpeshowkarrieren oppsummert: 2 x BIR, 1 x BIS 2 av to mulige. Foto: Erlend Sekkelsten

Mens snøen, -og vinteren med den, sakte trekker seg tilbake opp i høyden og forsvinner, er det på tide å komme ut av bloggdvalen. Valpelisensen til Aredhel går ubønnhørlig går ut på dato i morgen, og det er på sin plass å oppsummere litt. Siden november har hun vokst seg stor og harmonisk i både sinn og skinn.Valpestreker har det vært så lite av at det nesten er kjedelig. Selvfølgelig er det futt, fres og humør i frøkna, men både hus, møbler og annet inventar har kommet fra det uten særlig riper og tannmerker. Strengt tatt har vi hatt en liten, voksen hund hele tida.

Siden sist

November 2011, fire måneder

I november gikk vi glipp av det siste valpeshowet på Vestlandet i 2011 med åtte små dager. Men fordi kone og barn trengte skyss til Bergen den helga og oppdretter/eier Hege skulle stille de andre hundene sine, var det en grei unnskyldning til å la Aredhel få snuse på stemningen i en utstillingshall. På veien overnattet vi hos familie og venner. Både langturen med bil og innlosjering i fremmede hus gikk bra. Noen små uhell må både gjester og vertsskap regne med når de er så opptatt med å prate at en liten hund ikke kommer til orde med elementære behov. Men vi ble ønsket velkommen tilbake alle steder, så jeg regner med at vi holdt oss godt innenfor sømmelighetens grenser. Ellers var det veldig kjekt å ha en lekekamerat i borettslaget. Tinka er en energisk blanding av flatcoat retriever og svart elghund. Playdatene gikk friskt for seg. Vi møttes på lekeplassen, og smådamene gjorde ikke skam på navnet.

Desember 2011, fem måneder

Desember er en stressa måned hvor det skal skje masse greier på alle fronter. Da var det inderlig godt å ha en på fire bein som gir en sosialt akseptabel grunn til å rydde plass i timeplanen og stikke seg unna. Vinteren i år var mye mer valpevennlig enn fjoråret både når det gjaldt snødybde og temperatur. Ikke var det minus ti - tjue, og ikke var det metervis med snø. Det gjorde at vi kunne rusle våre små turer på flate marka uten at det ble slitsomt. På disse turene lekte vi morsomme leker som 'på fot', 'sitt når sjefen stopper' og 'følge snopet'. Sånn fikk vi god kontakt og i motsetning til Bamse viste Aredhel stor iver i å tilby adferd som lydighetsfolket kaller det. Ikke bare forsøkte hun å gjøre de riktige tingene som utløser skryt og godbiter, men det utkrøpne, lille vesenet gikk ikke av veien for å ta regien selv. For eksempelt kunne hun plukke opp en stein, noe søppel eller annet fra bakken. Nærmest som refleks fikk hun beskjed om 'spytt ut', hvorpå hun øyeblikkelig slapp det hun hadde plukket opp og var lynraskt på plass for å motta belønningen. Det har gått med mye Frolic på den måten. Men fakta er at vi fikk på plass grunnlaget for øvelsene til bronsemerket i lydighet uten å trene, bare ved å rose og belønne anledningene som bød seg.

Januar 2012, seks måneder

I Januar begynte abstinensen etter litt skikkeligere turer å melde seg. Aredhel viste også appetitt på mer utetid. Så vi begynte så smått å utvide horisonten. Lengre runder med rolig rusling nede på flatlandet, hele tida godt innenfor komfortsonen. Bernervalper vokser fort i forhold til hvordan beinbygningen utvikler seg, så aktivitet og intensitet må avpasses. Likevel begynte vi å se oss om litt oppe i skogekanten. Her var det spor etter hjort, hare, og andre underlige dufter som snuta kunne granske vel og lenge. Som nevnt var det en valpevennlig vinter, så vi unngikk å bakse i løssnø eller plumpe rundt i sørpa. De gangene det var tilfelle merket vi at pelsen til Aredhel var av en helt annen type enn Bamse. Mens han sugde til seg av søle, skit og sand, var det bare å gå over frøkna med ett eller to håndklær, så var hun både ren og tørr. Denne vinteren har vi ikke hatt haugene med sand på gulvet der hunden lå etter tur. Og det er ikke fordi Vegvesenet ikke har strødd.

Februar 2012, sju måneder

Februar. For første gang så lenge jeg kan huske, med eller uten hund, begynte vinteren å gå meg på nervene. Ikke hadde jeg lyst til å gå på ski, for det er bortimot meningsløst å dra på tur uten hund når man først har en hund. Men hunden jeg hadde var altså ikke klar til å løpe i skiløypene. Så det ble til at vi trasket og gikk. Du kan si at vi har blitt ræsere i lineføring, for selv utenfor båndtvangstida er det få steder det er lurt eller anledning til å slippe hunden. Men den bortgjemte fotballbanen øverst i boligfeltet var redningen. Tidlig, seint eller midt på dagen kunne vi gå opp dit, huke av lenka og slippe fartsdjevelen løs. Når Aredhel hadde løpt fra seg og sjekket de siste hjortesporene, kom hun og satte seg på plass og ventet på beskjed. Arbeidsviljen lå tjukt utenpå henne. Men én tur opp i snøen tillot vi oss, og tok det til gjengjeld veldig rolig i noen dager etterpå, sånn for sikkerhets skyld.

Etter vinterferien var tid for debut i utstillingsringen. Aredhel hadde vært hos Hege hele denne uka, og da jeg kom til Brekke kvelden før vi skulle i ilden for dommer Kenneth Edh, var også bror Turgon kommet dit med sine eiere. Du kan trygt si at det var solide doser gjensynsglede og mye pels i farten rundt på gulvet i Engesetveien. Grytidlig neste morgen bar det avgårde til Radøyhallen på Manger.

Det er alltid litt kilent å skulle stille en hund for første gang. Jovisst hadde vi trent på å stå og løpe og vise oss fra den beste siden, men vi hadde ikke prøvd med en dommer. Jeg hadde mine bange anelser, for Ardhel kan være veldig menneskekjær. Folk vi bare møter i forbifarten går det greit med. Men de som stopper og tar kontakt, ikke minst de som viser direkte interesse, blir regelrett rent i senk. Det er ikke alle dommere som setter pris på så mye oppmerksomhet. Men det gikk over all forventning. Litt strekk i lenka ble det da dommeren ville sjekke bittet, men såpass er tillatt i valpeklassene. Det er bedre med litt i overkant hilseglede enn redde valper som trekker seg baklengs ut av ringen. Vi var eneste i vår klasse og konkurransen mot en mye yngre frøken i klassen under var fort avgjort. Så sto vi der og skulle løpe om best i rasen mot bror Turgon. Det ble noen runder i ringen og noen nervepirrende øyeblikk før dommer Edh rakte den rød-gule BIR-rosetten i vår retning. Du allstyrendes så gøy, selv om det betød at vi skulle videre til gruppefinale og komme veldig seint hjem. Men hva gjør man ikke for noen centimeter nylonsløyfe og rosende ord på gult papir? I ventetiden nøt vi antydninger til vår i lufta, og godt selskap med gamle venner fra berneravdelingen i Bergen. I gruppefinalen løp vi til ingen nytte. Det ble ingen plassering, men vi var ikke de første som ble takket ut av ringen heller. Det er til å leve med.

BIR for dommer Kenneth Edh foran bror Turgon, vist av oppdretter Hege. Foto: Nina Bless, Bergen

Mars 2012, åtte måneder

Så kom mars og endelig begynte snøkanten å krype oppover. Nå hadde vi fått lov av eier/oppdretter å begynne å utfordre fjellsidene så smått. Men påske og en del andre arbeidsoppgaver tok en del tid, så det var først helg på tampen av måneden før Aredhel høstet sin første varde, på Sørbøheia i Hyllestad. Heia er ikke så veldig høy, og stien opp er veldig grei. Men du verden som det kjentes at treningsgrunnlaget hadde rustet i løpet av valpetida. Det var sannelig ikke førstereishunden som trengte pause underveis og kjente blodsmaken i munnen da vi var vel oppe. Tvert imot, hun tok et par dugelige spurtrunder i lyngen for liksom å demonstrere hvor dumt var av meg å holde igjen lenger nede. Jeg liker det jeg ser. Pen i ringen, rimelig oppvakt i lydighetssammenheng, men det er en hund for utagerende turer og ekspedisjoner jeg trenger. Det virker lovende, det også. Men hun liker ikke når underlaget svikter under labbene hennes, slikt som skare, ishinner og bunnen i hundesenga vi kjøpte til henne. Det gjør meg litt betenkt på hvordan hun vil takle å gå ut i en kano.

I vårsola på Skeistølen

April. Endelig er vi nesten up to date, men først var vi en ny tur opp i snøen. Turen på Sørbøheia ga mersmak, og litt for seint en kveld tenkte jeg at nå er det på tide å prøve seg på Hafstadfjellet. Her går det folk hver eneste dag året rundt, så der er det tråkket spor helt opp. På Facebook hadde jeg sett meg grønn av misunnelse på kjentfolk som hadde vært oppe. Som tenkt så gjort og vi ruslet oppover, for min del vel vitende at det kanskje kom til å være mørkt før vi var oppe, og iallefall før vi kom oss ned igjen. Men det var deilig å gå, et steg av gangen, rolig og med en fornøyd 'liten' hund ved siden av meg. Omtrent halvveis oppe møtte vi snøen, men som ventet var det et fint tråkk å følge helt opp. Aredhel var frisk i steget hele veien opp, og om mulig enda friskere i takten på veien ned. Jeg måtte kommandere henne til å gå bak, en helt nødvendig kommando å ha inne når man går med hund på bratte vestlandsstier.

Noe seinere trakk vårsola oss opp lia mot Førdsnipa, men jeg måtte nok hatt truger om vi skulle gått videre fra Skeistølen. Skaren var tjukk nok til at dyret fint gikk oppå, men en mann som er tre ganger vekta hennes og bare to føtter å fordele det på sank stadig gjennom, og fikk mye kaldt og vått ned i fjellstøvlene. Men en deilig tur var det, og bildene av Aredhel ble ikke så verst, de heller.

BIRfor dommer Frode Jevne foran Vestafjell's Hermann H, og seinere samme dag BIS 2

Ja, og så har vi vært enda en tur til på Manger for å få ringtrening. Denne gangen var Frode Jevne dommer, og han likte tydeligvis det han så, han også. Som sist stusset han ikke veldig lenge i valget mellom en liten dame som ble fire måneder dagen i forveien og en adskillig større dame som bare var seks dager unna overgangen til ni måneder og juniorklasse. Dessto mer løping og posering måtte til for å bli plassert foran en jevngammel hannhund, men også denne gangen ble den rød-gule rosetten rakt ut i vår retning. Flere timer seinere var vi på beina igjen, denne gangen for å måle oss mot en New Foundlandsvalp i BIS-finalen. Jeg har aldri i mitt hundeliv vært i en BIS-finale.  Men vi løp og vi løp. Dommeren gransket pels og kroppsbygning og sendt oss ut på nye runder. Og så ble det hjemmeseier til nuffen, sikkert vel fortjent fordi jeg klønet det til i en sving. Jeg holdt på å snuble i Aredhel, og hun spratt unna og havnet over i galopp. Dermed måtte vi stoppe opp for å komme i gang i gjen. Lite elegant, og sånt taper man kan hende show-finaler på. Da skal man ikke bare være korrekt bygget og vakker. Da må presentasjonen sitte også. Irritasjonen varte heldigvis bare to tidels sekund, og den svære blå rosetten med BIS2 valp på ble høytidelig hengt på buret i bilen før vi satte kursen hjemover.

I morgen er det lørdag 21. april. Da er valpen min i følge NKKs utstillingsreglement ikke valp lenger, men junior. Neste søndag er vi derfor ikke eldst og mest utviklet når vi entrer ringen i Naustdal, men sannsynligvis den aller yngste. Det får gå som dommeren vil, og denne gangen skal også bror Fingon i aksjon. Vi skal være nyvasket, føhnet, børsta og klare. Så får de andre gjøre så godt de kan. Uansett resultater i skjønnhetsringen har vi et bronsemerke i lydighet å ta og mange fjelltopper å erobre.

Livet er en lek

Søskentrioen fra kennel Orondil;
f.v.: Aredhel, Turgon og Fingon

Vel, uka som gikk har ikke vært rare greiene hva bernerdilla angår. Vi er kommet i siget på det som er daglig rutine, og nå sover alle søtt hele natta i sine egne senger. Det er ikke spesielt spennende, men likevel godt å ha fått på plass sånne grunnleggende ting. Hva har vi ellers gjort? Jobbet noen timer, hatt med lille hunden på nye ting og nye steder. Også det å ikke gjøre, vente, er noe må læres; være alene i rommet, vente i bilen og utenfor butikken. Det er ikke fritt for at det kommer et og annet lite klynk, men det tar ikke lange tida før hun avfinner seg med kjedsommeligheten og legger seg. Den beste læringen går gjennom lek, men Aredhel stiller seg nok litt tvilende til underholdningsverdien i denne varianten her.

Så etter en A4-uke uten spesielle begivenheter var det godt at helga bød på et høydepunkt, nemlig bernertreff. Fra hele fylket kom hyggelige mennesker kjørende med bilen full av bikkjer og barn. Den yngste firbeinte var ti uker, og den eldste nesten åtte år. Men rosinen i pølsa var at begge brødrene til Aredhel var på plass og gjensynsgleden var til å ta og føle på. Aredhel, Turgon og Fingon har ikke sett hverandre på fem uker, men det tok ikke mange sekundene før leken var i gang og like frisk som hjemme hos mamma Dariel i Brekke. Og sånn holdt de på i nesten tre timer. Ikke så rart at frøkna slukna i buret sitt på vei hjem, og har sovet så godt som hele ettermiddagen og kvelden. Vi har så vidt vært ute på lufting, men vel inne igjen siger hun ihop med et sukk. Jeg er ganske sikker på at det et lykkelig et. Bare se selv:

Det var nesten et sjokk å møte voksne bernere etter fem uker med valp. Jeg syntes selv at Aredhel er blitt ganske stor, men de andre virket jo gigantiske. Selv om det bare er tre måneder siden jeg hadde en rugg av en hannhund, justeres målstokken uten at man merker det. Det viser hvor viktig det er å treffe andre hunder for å få perspektiv på tilstanden. På treffet fikk jeg også en avtale med noen som venter sitt første barn om å låne hunden deres for en og annen dagstur. Hyggelig gjort, for det har vært lite slikt etter at jeg mistet Bamse, og jeg aner at det vil bli fryktelig tungt å komme i gang igjen om jeg skal vente helt til våren. Natur og friluft byr på fantastiske opplevelser, men å gå uten hund kjennes bortimot meningsløst. Det er i alle fall fryktelig vanskelig å motivere seg uten. Hva skulle man gjort uten verdens beste bernervenner?

Miljøforandring fryder

Nye lukter og lyder suges inn

Valpelykken smiler fremdeles til kennel Bernerdilla. Det er skrevet mye og sarkastisk om hvordan hvordan folk pynter på virkeligheten når de oppdaterer status på Facebook eller tvitrer. Så langt har jeg ikke hatt grunn til å bedrive nettsminke, for livet med Aredhel i heimen går på skinner. Vi har ærlig talt ikke opplevd noe problematisk utover det man må regne med som valpeeier. Det er litt tenner og klør, men det skulle da bare mangle og hun er lett å avlede. Nei, det som er av problemer er i så fall ikke skapt av hundeholdet. Aredhel er en fantastisk valp, og det håper jeg selvfølgelig skal fortsette.

For nå er vi kommet dit at hun sier fra når hun skal ut, og klarer å holde seg til vi oppdager hva det er hun vil. Hun sover hele natta, så unntakstilstanden i heimen kan oppheves. Sovende nattevakt kan nå flytte fra stua og tilbake på soverommet. Vi var en stund litt frustrert over manglende iver i matfatet, men også der har ting ordnet seg, og dyret reinslikker stort sett skåla til hvert måltid. På tolvukersdagen veide hun 11,3 kilo og det er vel omtrent der en tispevalp skal være. Skulderhøyden har passert 37 centimeter og fasongen har fortsatt en høy bamsefaktor. Jeg håper hun holder på den, for da blir dette blir en kompakt tispe med grei størrelse.

Den lille valpen og havet

Tremånedersdagen betød også en tur til veterinæren får å få siste del av valpevaksinene. Besøket gikk helt uten skjær i sjøen. Hun ble veiet, sjekket, stukket og funnet helt i orden. Det så ikke ut som hun reagerte på sprøyta i det hele tatt. Hun sto som en påla på bordet, logret og nøt oppmerksomheten og hyggelig koseprat. Tann- og bittsjekk var gjennomført før jeg rakk å tenke på at dette hadde faktisk ingen fremmede gjort med henne før. Ute i ekspedisjonen viste hun at hun kan oppføre seg pent mot folk og dyr, og faktisk følger beskjedene hun får. Så etter dyrlegebesøket parkerte jeg bilen og gikk en liten runde med henne i byen. En ting er å gå pent i bånd når vi har verden for oss selv, det er noe helt annet når det kryr av mennesker, biler, sykler og nye lukter overalt. Men frøkna taklet alt dette på strak labb. Vel var hun litt lang i lenka når noen stoppet og snakket om henne, men det var ikke noe problem å sitte pent på sin brede bak og vente på grønt lys mens bilene sneiet rundt fortauskanten. Denne lille hunden min er tøffere enn toget, og er det noe som gjør litt sterkt inntrykk, setter hun seg bare litt ned og ser på det en stund. Så kan vi gå bort å sjekke nærmere. Ti poeng og stjerne i margen! Også innendørs i dyrebutikkene med alle sine fristelser i nesehøyde gikk det knirkefritt.

Bølgelek. Vannet smaker, lukter og oppfører seg rart.

Så nå i helga har vi tatt turen til svigers. De bor en drøy times kjøring på dårlig vei hjemmefra, og nesten helt nede i fjæresteinene. Kjøring har vi trent på før, men nå er det lille valpeburet fravokst og det store buret vi hadde til Bamse er tilbake i bilen, dog har Aredhel fått ny madrass i bunnen. Den gamle var preget at 'tung' bruk og at Bamse nok ikke var helt tett da han kjørte siste turen.

Og her ute på kysten var det mye nytt og spennende i lufta av lyder og lukter; Saltvann, tang og tare, frisk vind, brusende bølger og måkeskrik. Og så har de en stor gressplen rett utenfor døra. Problemet, om det skal kalles et problem, er å få snuta med oss inn. For hun vil bare være ute og suge inn inntrykkene. Men vi har brukt anledningen godt til å leke, ta nye bilder, og å vente utenfor nærbutikken. Vi har vært ute på flytebrygga som duvet i dønningene, gått forbi vedstabelen hvor presenningen blafret og slo i vinden, og vi har lekt sisten med bølgene. Joda, den lille hunden og vi trives ved havet. Der også faktisk.

Allværshunden

Med full rustning og allværshund

Forrige helg var det t-skjortevær, noe Aredhel og jeg nøt i fulle drag. Men så kom restene av den tropiske stormen Ophelia settende, og da ble det høst; virkelig søkkvåt, forblåst vestlandshøst. Det er lett å ha valp som skal ut til lufting med jevne mellomrom når været er vennlig. Noe helt annet er når det bøtter ned. Det er da du oppdager hva slags hund du har med å gjøre.

Når klimaet viser seg fra sin mest ufyselige side kan dørstokken bli dryg å komme seg over. Det er noe av grunnen til ta jeg har hund; Da MÅ jeg ut, samme søren. Men hva så hvis hunden ikke setter pris på  drittværet? Svigers forteller gjerne om hunden de engang hadde som kunne holde seg i flere dager om det var for vått, surt og kaldt. Bamse var ikke redd for snø, sludd eller regn, men han kunne ikke fordra å få vind bakfra. Da gikk han heller sidelengs eller omveier. Han kunne rett og slett bli sur og ville hjem.

Derfor er jeg glad for å se at vind og regn ikke gjør Aredhel det minste. På tirsdag dro jeg på meg full rustning og så gikk vi opp i bakken for å rase fra oss i verste bløyta. Frøkna er blitt så stor at hun sover gjennom hele natta hvis hun bare får en liten tissetur rett før sengetid. Men da har hun også et voldsomt behov for å ta ut energi på formiddagen. Da passer det godt å rusle litt lenger eller finne et sted med god plass å leke på. Lek gir god kontakt og samtidig kan man lure inn sånt som er kjekt å kunne til seinere. Så både «Kom» og «Sitt» er langt på vei på plass nå, og vi er underveis med «Legg deg». Det er egentlig ikke lydighetstrening vi holder på med. Vi bare knytter ord til det hun gjør, og etterhvert snur vi det etterhvert til at ord blir handling. Så langt er det en lek jenta ser ut til å sette pris på. Hvorfor skulle hun ellers komme og tilby seg?

Det er godt å kommå hemmatt også

Etter å ha hatt en hannhund som var fornøyd bare han hadde meg sånn noenlunde inne på radaren er det sjarmerende med en liten tass som labber ved siden av meg og ser på meg nesten hele tida. Så sant ikke et blad i vinden fanger oppmerksomheten, eller en dør som smeller igjen, bilene som brummer avgårde på hovedveien nedenfor, eller noe helt annet. Konsentrasjonen til en liten valp er flyktige greier, og det er som det skal være. Enn så lenge er vitsen å være ute, og være sammen om å oppdage verden og hverandre. Friluftlivet er viktig for meg, men det er på ingen måte opplagt at det passer alle bernere. Men så langt ser det lovende ut. Det gjør jo ingenting å bli litt våt og kald så lenge vi kan komme oss under tak etterpå, tørke oss og få tilbake varmen, enten det er i hus eller telt. Telt tror jeg likevel får vente til snøen går utpå vårparten. På denne siden av snøen har vi nok å holde på med i rusleavstand fra ytterdøra.

I dag fyller frøkna elleve uker og har definitivt begynt å utfordre både seg selv og grensene rundt seg. Vi må være litt tydeligere og mer konsekvente, og kattene har vært nødt til å vise på nytt at også de mener alvor når de ikke vil leke med henne. Men hver kveld setter vi oss på gulvet, og så kommer det en hund for å ligge i fanget for å få kos og tygge på tyggebeinet sitt. Det er godt for flokkfølelsen å klumpe sammen. Kos er vel så viktig som lydighet, og den trenger vi ikke sette grenser for. Ikke sant?

Et nebbdyr under bodet? Neida, bare Aredhel som tar med seg litt flokklukt inn i drømmeland etter en lang dag.

Schnappi, das kleine Krokodil

Aredhel Ar-Feiniel av Orondil, 10 uker

Du får tilgi meg for at jeg bringer dette lille, grønne irritasjonsmomentet av en barneseriefigur og musikkterrorist tilbake i minnet, men dette er altså kallenavnet Aredhel innimellom står i fare for å få klistret på seg. Kjært barn har mange navn, og på de to ukene vi har hatt henne i hus har hun samlet en god del allerede; makuleringsmaskin, pelsball, klypedyr, veisperring og snublefelle. Men også søtnos, kosesnose, snuskebisk og masse annen koseprat.  Alt sammen uttalt med en underliggende kjærlighet.

Men også Schnappi, altså. Kan det ha noe med en liten bevegelse i kjevepartiet og instinktet til å kosetygge på alt og alle? Valpetenner er usannsynlig kvasse, men for alt jeg vet er valpepiercing og valpeakupunktur høyeste mote. En halvgammel gubbe kan ikke holde orden på alt heller. Frøkna hadde nok hatt godt av å ha et par brødre å herse med litt nærmere. De sa ikke «au» og «nei» hver gang valpelykken skvalpet over dannelsen. Det kunne vært greit å ha noe bevegelig som det var lov å bruke kjeften på. Kattene liker det definitivt ikke, men Aredhel synes det er for tidlig å begynne å samle voksenpoeng ennå.

Voksenpoeng eller ikke, i går rundet hun ti uker og i dag har hun bodd hos oss i to uker. Du verden som den tida har gått. Jeg synes vi har fått veldig mye på plass. Aredhel er bllitt skikkelig husvarm og viser masse personlighet, også utover det hun har i kjeften. Det inkluderer forøvrig lyd. Hun er den mest skravlete berner'n vi har hatt. Vi er kort og godt blitt kjent med hverandre. Døgnrytmen er satt og matlysten er merkbart bedre, selv om hun fortsatt lar rester ligge igjen i skåla, til glede for kattene som av en eller annen grunn synes hundematen er vel så interessant som sin egen.

På utsiktsposten hjemme

Det skjer andre ting også. Bortsett fra stuntet med turorienteringen bare få dager etter ankomst, har turgåingen holdt seg innenfor borettslaget. Men tidligere denne uka ble det klart for oss at dette ikke lenger var nok. Hun kjente ruta ut og inn, og hadde masse energi til overs. Da måtte vi søke utover og skjøte på med nye og litt lengre ruter enkelte dager. Da går vi oppover veien mot skogen. Grøftekanten er full av spennende lukter, lufta bærer med seg spennende lyder og så har sjefen gotteri i lomma som han deler ut når hun kommer  og når hun setter seg pent. I dag klarte vi faktisk å introdusere en kombinasjon; Komme, gå rundt bak og sette seg på venstre side. Riktignok setter hun seg grådig skjevt, men det er da noe.

Og apropos lengre turer, på selve tiukersdagen tok jeg henne med til bymarkas perle Hunsrasta. Hun fikk gå litt i starten, men så puttet jeg henne i OL-sekken fra Lillehammer '94 som er forfremmet til valpebæremeis. Først hadde jeg sekke på ryggen, men frøkna var ikke fornøyd med utsikt bakover så det ble orming og sutring fra passasjersetet. Dermed ble jeg nødt til å stoppe og henge sekken foran på magen. Det var etter måten akseptabelt, men jeg kjente godt at jeg ikke er vant til å bære 8,6 kg på den måten. Mine tanker og sympatier går til alle gravide kvinner.

Første møte med strandlivet.

Vel framme slapp Aredhel ut av sekken og hilste pent på en eldre chow chow-herre som også var på tur. Men han ble etterhvert såpass ufin i taktene at hun plasserte bakenden mellom beina mine ved benken for å slippe å bli antastet. Været var upåklagelig med over 20 grader, og i slutten av september går det for å være bra hos oss vestpå. Hjemturen gikk på samme måte. Sekkefrakt nesten til bilen, og så gå selv siste biten. Turen hadde tydeligvis vært begivenhetsrik nok, for hun sov godt hele ettermiddagen og kvelden, ja faktisk natten også fram til 05.45. Det er bare femten minutter før startskuddet vanligvis går her i huset, så det var ikke så verst. Men da var også energien på topp, noe buksebein, armer, fingre og tyggeknuten fikk føle. Schnappi?

Rett og slett fortryllende

Hvor skal dette ende? Jeg har definitivt fått hundelivet tilbake etter å ha fått Aredhel i hus. Men mobilisering i form av tett oppfølging av ikke tørrlagt valp om dagen og deltidssøvn om natten tar unektelig på. Håpet er at det skal gjøre babytiden så kort som mulig, og at vi gjennom dette snart kan konsentrere oss om andre sider av oppdragelsen. Så langt har vi ikke tørket mer enn fire-fem dammer fra laminaten på stuegulvet. Bare én av disse har kommet om natten, og da var det jeg som forsov meg. Så Aredhel er unnskyldt. I tillegg har hun begynt å gi klar beskjed; Om hun ikke synes hun trenger å gå ut, nekter hun å bli med til døra. Hvis behovet er der, kommer hun raskt og greit for å få på seg lenka før vi går ut. I dag, dvs. i går, 3. valpedag, var helt tørr.

Aredhel med kongle

Mens dette skrives ligger dyret strakt ut under spisebordet og sover de uskyldiges søvn. Det har hun sannelig fortjent, for i dag har hun imponert meg igjen. Selv om skogsturen i gå gikk over all forventning var det klart at vi skulle holde oss mer i ro i dag. Vi hadde en veldig rolig formiddag, og ved lunsjtider tok vi med pose i lomma for å se hva vi kunne finne på litt lenger oppi veien der vi bor. På toppen av bakken er det en fin plass med benker og god tumleplass. Der er vi også nesten oppe i skogen hvor Bamse og jeg hadde våre daglige runder. Tanken min var å introdusere lineføring som det heter på hundesportsk, eller rett og slett «gå pent i bånd» som naboene kaller det. Og det kan Aredhel, gå pent i bånd, altså. Hun følger pent med, og dermed introduserte jeg også «på plass» og masse skryt når hun faktisk gikk pent ved siden av meg og ga kontakt. Oppe på plassen slapp vi oss løs og lekte sisten. Merkelig nok er det alltid Aredhel som har den og skal fange meg. «Kom», sier jeg, og gjett om hun kommer. Da jeg måtte ha pause, fant hun ut at kongler ga ypperlig trening for kjevemusklene.

En fremmed dame som hadde vært på skogtur kom ned gjennom lia, og hun måtte selvsagt hilses på. Da hun gikk videre, benyttet Aredhel sjansen til å følge noen igjen. Jeg kalte på henne, men det så ikke ut som det nådde inn. Ikke så rart, hun er jo ikke gamle krypet ennå. Men før jeg løp for å stoppe henne, ropte jeg altså «Nei!» mer eller mindre på gammel vane, og overraskende nok stoppet Aredhel. Jeg grep sjansen med et kjapt «Kom», og så var leken fra i stad i gang. Jeg ble fanget med en gang, og hun fikk masse skryt og kos. Turdamen forsvant, og avskrev meg sannsynligvis som oppegående og tilregnelig. Det får våge seg. Jeg har en valp på åtte og en halv uke som ikke er stuerein, men som reagerer på avstandskommando bare tre dager etter at vi flyttet sammen!

Lykken er et fang, -og en tyggepinne

På kvelden tok vi en (kjøre)tur ned til parken hvor brukshundklubben har sin ukentlige sosialtrening. Tanken min var ikke at vi skulle trene så mye, men at det ville være nyttig for frøkna å oppleve selskap med mange andre hunder, små som store. Synet av alle hundene og et tivoli som holdt på å ta oppstilling på nabotomta ga henne litt bakoversveis i starten, men ikke mer enn at hun lot seg overtale til å bli med i ringen. Halen kom opp og snuta fram, men det ble ikke snakk om å «trene» hverken hilsing, lineføring eller møter. Inntrykkene var så mange at ikke engang pølsebiter eller Frolic kunne lokke fram litt kontakt. Etter førti minutter dro vi hjem igjen. I mer hjemmelige omgivelser virket plutselig matvettet igjen. Sammen med en kvart grillpølse sørget juniorlaget for at Aredhel nå sånn cirka vet hva kommandoen «Sitt» betyr. Det bor tydeligvis mye hund i denne lille pelsdotten.

Det er nesten for godt til å være sant, og jeg er veldig klar over hva «the bernese mountain dog reality distortion field» kan gjøre med hodet ditt. Med Aredhel er fortryllelsen tilbake, så følg med, følg med!

Oppsummering av 1. valpedag

Skepsisen lyser

Første natt med deltidssoving er overstått, og Aredhel har hatt sin første hele dag i Førde. Det har gått over all forventning selv om noen møbler har fått føle valpetennene. Alt i alt lover dette veldig godt for framtiden. Det lille sjarmtrollet har tatt de fleste med storm, dog unntatt husets katter. Den saken må vi nok bruke en del tålmodighet på en stund framover. Men vi er i alle fall kommet så langt at de tør seg inn i stue og kjøkken for å spise så lenge de ser at hunden sover. Ellers roser vi henne mye når hun ser kattene, men likevel holder seg i ro.

Været har vært med oss. Høstlig, men mildt og solskinn har gjort det enkelt å være ute en god stund av gangen for å leke og gjøre andre nødvendigheter. Fullføringen av prosjekt oppussing står i fare for å bli alvorlig forsinket. Det er bare noen lister som skal males og en ny garderobehylle skal opp, men valpetida er da veldig mye viktigere. Den varer dessverre ikke så lenge. Oppussingsbehovet er det ingen fare med. Det forsvinner ikke.

I parken. Foto: Erlend Sekkelsten, CC BY-NC-SA

Jeg synes vi allerede har fått til mye god kontakt. Det kan selvfølgelig være at savnet av to brødre og en vilter ungtante å herje med gjør at hun tar til takke med det som tilbys, en halvgammel tobeint tulling med tynn sveis som hopper, løper, ligger på kne og gjør seg til. Hun følger lett og gir masse oppmerksomhet, hvis ikke det plutselig er mye morsommere å fange et tørt løv i vinden for å avlive det. Innimellom har hun også vært en relativt tålmodig fotomodell, så tålmodig som en 58 dager gammel skapning kan være.

Dette blikket skal det mye til for å motstå

Og så har vi vært på besøk. Roger Fløholm, han som i sin tid tipset oss om Bamse, hadde betinget seg valpeskue på tunet når vi hadde hentet nyhunden. Og der kom også berner-naboene for å kjenne den spesielle følelsen av valpepels. Dermed fikk vi et spontant lite bernertreff. Aredhel liker å hilse på nye mennesker, men da hun oppdaget at disse menneskene hadde en svær, fremmed hannhund ble hun litt i stuss. Han var på sin side mer interessert i dette vesle krypet enn i å høre sjefens beskjed om å holde seg i ro. Stevnemøtet ble nok litt bråere enn Aredhel umiddelbart satte pris på, men når det første sjokket hadde gitt seg, var hun ikke sein om å ta igjen. Stakkars Chester måtte bare passe ørene sine, ellers risikerte han valpepiercing. Ellers var småttet fullt opptatt med å gjete småguttene til Roger og Katrin over lyng og fjellknatter.

Dagen ble avrundet med en viktig leksjon i en berners utdannelse; vafler. Hadde all inntrening gått like lett, kunne vi stilt opp i lydighetskonkurranse i morgen den dag.