Endelig en skikkelig fjelltur

På Viefjellet 670 moh. med utsikt over Førde 5. mai 2012

Etter å ha fått grønt lys for mer utsvevende turalternativ for valpetassen har jeg stått i stuevinduet og sett mot fjelltoppene som omkranser Førde. Men så var det denne snøen som fortsatt ligger lenger ned i liene nå enn på samme tid i fjor på tross av at forrige vinter ga mer snø og varte lenger. Hafstadfjellet har vi vært på en veldig sen kveld, og det var en fin tur. Opp dit går det anleggs- og servicevei for senderen som Norkring har der oppe, så det er liksom ikke så veldig villmark over den.

Da er det noe annet med Viefjellet. En tur på «Fleskerunden» 1. mai viste at veien opp fra sørsiden var ganske snøfri, og da kunne jeg ikke la sjansen ligge lenger. Viefjellet er omtrent like høyt som Hafstadfjellet, og selv om stiene opp er både tydelige og godt skiltet må du her 'gå selv'. Det er bekker, myrer og enkelte forseringer hvor man er nødt til å klyve litt for å komme fram. I tillegg kommer alle trærne og kvistene romjulsorkanen "Dagmar" har strødd omkring. Hun har ikke ryddet særlig godt etter seg, det skal være visst. Turen opp til Viefjellet er friluftsagility i motbakke. Det er bare 3,2 km fra parkeringplassen på Soleide opp til varden frampå kanten, men det er 640 høydemeter. Det er 20% stigning i snitt. Trøsten får være at du nesten hele veien opp har full utsikt over Førde, fjorden utover og fjellene i vest.

En av flere flotte utsiktspunkter

Været var ikke på noen måte stabilt. Flekker av solskinn og blå himmel skiftet med saftige snøbyger (i mai!) og en vind som ble mer og mer isende jo lenger opp vi kom. Men det fikk våge seg. Den første løpetida meldte seg for noen dager siden, så da er det bedre å ta naturen i bruk enn å gå og dorge hannhunder gatelangs. Jovisst var det bratt, men frøkna hadde ingen problemer med utfordringen overhodet. Igjen var det jeg som måtte holde igjen og ta pauser for å få pulsen ned på et levelig nivå.

Vi brukte 1 time og 47 minutter opp, og kunne nyte utsikten. Hvor kaldt det faktisk var ble jeg ikke klar over før jeg skulle plassere en litt motvillig fotomodell og oppdaget at det var is i den våte pelsen på halsen. Vel, vi signerte boka i varden, fikk tatt de nødvendige bildene for å dokumentere bragden og oppdaterte Facebook. Så var det bare å snu GPS-en og finne veien ned igjen. Det gikk adskillig fortere, men det er egentlig ikke lettere å gå nedover når det er så bratt og stedvis glatt. Vel hjemme ventet pannekaker og hvile. Strengt tatt burde frøken Myrullbråten også vært en tur i badet og få spylt gjørma ut av pelsen, men det får vente. I morgen har hun tørket opp, og da drysser jord og sand av og kan samles med støvsugeren. Mye enklere å ta det på den måten, i alle fall når bikkja er i bedre slag enn meg etter turen.