På ordentlig utstilling igjen

VVAM: Verdens Vakreste Aredhel-Mamma i Naustdal 29. april 2012
F.v.:Veronica Ommedal m/Roabamsen's Herkules (Loke) BIM, dommer
Eva L. Berg, og Hege Askvik m/Dale Gudbrand's  Dariel Zaam, BIR

Her flyr milepælene forbi før man rekker å formulere noe vettugt på nettet. Helga 28. og 29. april var ble årets eneste utstilling i Sogn og Fjordane arrangert. At vi fikk sjansen til å være med og stille ut her samme helga som NBSK er med å arrangere dobbeltutstilling østpå har en spesiell forhistorie. Men til tross at vi kom seint inn på terminlista, var berner sennenhund den nest største rasegruppa i antall påmeldte hunder. Det var bare golden retriever som slo oss med et par stykker. Sånt er god reklame for rasen både blant arrangører og publikum. Som medlem i både Norsk berner sennenhundklubb og Førde brukshundklubb ble det nødvendigvis ganske travelt. Lørdagen var det bare andre rare hunderaser i ringen, så da gjorde jeg min dugnadsplikt for arrangørklubben og satt i 'billettluka' hele formiddagen.

Faktaboks

Premiegrad Very Good:

«En hund som godt tilsvarer rasens standard, som er velbalansert og i god kondisjon. Mindre feil kan tolereres, men ingen som negativt påvirker helhets-inntrykket. Denne premieringen kan kun gis til hund av meget god kvalitet.» (Fra NKK's utstillingsreglement)

På søndagen var det derimot klart for de ordentlige hundene, dvs. bernere, og ettersom jeg hadde sagt ja til å vise tre hunder i tre forskjellige klasser krevde det alt jeg kunne mobilisere. Først ut var Aredhels bror Fingon i juniorklasse hannhund. Dette var Fingons første møte med en utstillingsring, men det gikk rimelig greit. Han syntes dette med at dommeren skulle helt inn i gapet og telle hans høyst private jeksler var noe tull, men lot seg overtale. Dessuten var han lett å få til å sitte, til tross for at han helst skulle stå og vise seg fra sin beste side. Men det er sånt som kommer med trening, og dommer Eva Liljekvist Berg fra Sverige mente han var «Very Good», altså en blå sløyfe. Roabamsen's Herkules, til daglig Loke, i åpen klasse var det ikke noe å gjøre med. Han fikk hele bunten med røde og rosa sløyfer og plass i finalen.

Faktaboks

Premiegrad Exellent:

«Hund som i all vesentlighet tilsvarer rasens standard og som presenteres i utmerket kondisjon, viser et harmonisk velbalansert temperament, holder utmerket klasse og har utmerket helhet. Hundens utmerkede kvaliteter i forhold til raseidealet tillater at dommeren kan se bort fra mindre detaljfeil. Hunden må ha tydelig kjønnspreg» (Fra NKK's utstillingsreglement)

Så var det å bytte hund. Fingon ut fra konkurransen om beste hannhund, og Aredhel inn i juniorklasse tispe. Her møtte vi et redusert, men sterkt felt konkurrenter fra kennelene Melkebart og Cafrida. Disse hadde passert året godt og vel, og det var veldig synlig med tanke på modning og utvikling. Likevel gjorde Aredhel et godt inntrykk på dommeren som ga oss en god kritikk og «Exellent». Men altså en plassering bak to litt mer modne juniorer. Det gjør ingen ting. Det var i første rekke premiegraden i kvalitet som var spennende, og hvordan dommeren siden plasserte oss i konkurransedelen var mindre viktig denne gangen. Selvfølgelig ønsker alle med et visst konkurranseinstinkt å bli plassert best mulig og innkassere CK mer til, men den tid kommer med nye utstillinger og andre dommere. Vi blir bare mer ringvante etterhvert og dette fortalte oss at Aredhel har kvaliteter som gjør at det er grunn til å håpe. Debuten i stambokført utstilling ble gjennomført uten feilskjær. Neste møte med ringbånd, dommere og sløyfer blir vestlandsspesialen i Bergen midt i juni.

F.v.: Chimaera og Maxi. Foto: Henny M. Hansen

Ut av ringen med Ardhel og inn igjen i åpen klasse med Kaukarhaugen's Chimaera, en nesten fire år gammel tispe med verdens mest entusiastiske hale. Og nettopp den halen var grunne til at jeg gikk i ringen med henne i steden for "mor". Chimaera er veldig glad i mor og flagger det så høyt at mange dommere synes det er lite berneraktig. Håpet var at mitt selskap kunne dempe den entusiasmen tilstrekkelig til at haleføringen ikke slår negitivt ut. I ringen hadde vi selskap av Aredhels mamma Dariel og et par til. Samarbeidet mellom Chimaera gikk helt fint, og også hun fikk en blå sløyfe for "very good". Dariel fikk rødt, til tross for at pelsen hennes var ferd med å løsne. Og ettersom det bare var fire hunder i klassen fikk vi være med i konkurransen videre. Så da løp vi, da. Runde på runde med dommeren blikk på bevegelser og helhetsinntrykk. Belønningen for alle rundene var at vi ble vinket fram til 3. plass, mens Dariel ble plassert helt først. Dermed var det verdens fineste Aredhel-mamma som skulle i finalen mot beste hannhund, Loke.

På tross av et visst innsig av bergensere og sunnmøringer var det altså klart for lokaloppgjør i rasefinalen; Bremanger mot Brekke. Jeg tør ikke si hva dommer Eva Liljekvist Berg til slutt la avgjørende vekt på for å skille en stor, solid hannhund fra en like solid tispe med rutine i ringen. Men at han måtte løpe først og at Dariel som var på høyden av løpetid løp etter kan selvfølgelig ha gjort at stakkaren manglet litt stabilitet i bevegelsene pga. sterk misvisning via nese og hormoner. Dommerens avgjørelse er uansett udiskutabel, og Ardhel-mammaen ble kåret til best i rasen. En veldig lang, men koselig og glad dag i Naustdalshallen ble avsluttet rundt ringen hvor best i gruppe skulle avgjøres. Der ble det ingen plassering, men det er da i alle fall slått fast at hundene fra kennel Orondil; valpetassene Fingon og Aredhel med mamma Dariel i spissen, absolutt ikke gjør skam på sin rase. Dette kan bli morsomt videre, og neste gang får vi forhåpentlig med oss bror Turgon også.