Har du husket å klumpe med hunden din?

Massasje, kos og klumping hører med, særlig etter lange arbeidsdager

I Hundesport nr. 3-2014 er hundens sanser hovedtema, og der kommer de bl.a inn på at berøring og det å hvile sammen er like viktig som aktiviteter og trening. Dette er noe aktive hundefolk har lett for å glemme. Når byttet er felt, sporet er gått, prøven er slutt eller BIR og BIM er plassert, så åker ofte pelsdotten inn i buret og sjefen sikter på nærmeste kaffekopp. 

I min bok skal hunden ha plass i teltet, hvis den vil.

Klumping er en viktig sosial funksjon i alle hundeflokker, fra valper til voksne. I min flokk klapper, koser og 'klumper' vi derfor så ofte vi kan, både ute og hjemme. Aredhel har sin plass på soverommet, om enn ikke i senga. På tur er tar vi oss tid til massasje og kos når vi tar pauser eller hiver av oss sekkene og slår leir for kvelden. Selvfølgelig får hun være med inn i teltet. "Klumping" er vel så viktig for å bygge tilhørighet, tillit og flokkfølelse som å markere lederskap gjennom kommandoer og handling. 

Når det er sagt så tror jeg ikke vi er noe særtilfelle, i alle fall ikke i bernermiljøet hvor det er vanlig at de mest innpelsa får abstinens allerede i god tid før lunsj.

Hvile og nærhet, to like viktige sider av samme sak

Allværshunden

Med full rustning og allværshund

Forrige helg var det t-skjortevær, noe Aredhel og jeg nøt i fulle drag. Men så kom restene av den tropiske stormen Ophelia settende, og da ble det høst; virkelig søkkvåt, forblåst vestlandshøst. Det er lett å ha valp som skal ut til lufting med jevne mellomrom når været er vennlig. Noe helt annet er når det bøtter ned. Det er da du oppdager hva slags hund du har med å gjøre.

Når klimaet viser seg fra sin mest ufyselige side kan dørstokken bli dryg å komme seg over. Det er noe av grunnen til ta jeg har hund; Da MÅ jeg ut, samme søren. Men hva så hvis hunden ikke setter pris på  drittværet? Svigers forteller gjerne om hunden de engang hadde som kunne holde seg i flere dager om det var for vått, surt og kaldt. Bamse var ikke redd for snø, sludd eller regn, men han kunne ikke fordra å få vind bakfra. Da gikk han heller sidelengs eller omveier. Han kunne rett og slett bli sur og ville hjem.

Derfor er jeg glad for å se at vind og regn ikke gjør Aredhel det minste. På tirsdag dro jeg på meg full rustning og så gikk vi opp i bakken for å rase fra oss i verste bløyta. Frøkna er blitt så stor at hun sover gjennom hele natta hvis hun bare får en liten tissetur rett før sengetid. Men da har hun også et voldsomt behov for å ta ut energi på formiddagen. Da passer det godt å rusle litt lenger eller finne et sted med god plass å leke på. Lek gir god kontakt og samtidig kan man lure inn sånt som er kjekt å kunne til seinere. Så både «Kom» og «Sitt» er langt på vei på plass nå, og vi er underveis med «Legg deg». Det er egentlig ikke lydighetstrening vi holder på med. Vi bare knytter ord til det hun gjør, og etterhvert snur vi det etterhvert til at ord blir handling. Så langt er det en lek jenta ser ut til å sette pris på. Hvorfor skulle hun ellers komme og tilby seg?

Det er godt å kommå hemmatt også

Etter å ha hatt en hannhund som var fornøyd bare han hadde meg sånn noenlunde inne på radaren er det sjarmerende med en liten tass som labber ved siden av meg og ser på meg nesten hele tida. Så sant ikke et blad i vinden fanger oppmerksomheten, eller en dør som smeller igjen, bilene som brummer avgårde på hovedveien nedenfor, eller noe helt annet. Konsentrasjonen til en liten valp er flyktige greier, og det er som det skal være. Enn så lenge er vitsen å være ute, og være sammen om å oppdage verden og hverandre. Friluftlivet er viktig for meg, men det er på ingen måte opplagt at det passer alle bernere. Men så langt ser det lovende ut. Det gjør jo ingenting å bli litt våt og kald så lenge vi kan komme oss under tak etterpå, tørke oss og få tilbake varmen, enten det er i hus eller telt. Telt tror jeg likevel får vente til snøen går utpå vårparten. På denne siden av snøen har vi nok å holde på med i rusleavstand fra ytterdøra.

I dag fyller frøkna elleve uker og har definitivt begynt å utfordre både seg selv og grensene rundt seg. Vi må være litt tydeligere og mer konsekvente, og kattene har vært nødt til å vise på nytt at også de mener alvor når de ikke vil leke med henne. Men hver kveld setter vi oss på gulvet, og så kommer det en hund for å ligge i fanget for å få kos og tygge på tyggebeinet sitt. Det er godt for flokkfølelsen å klumpe sammen. Kos er vel så viktig som lydighet, og den trenger vi ikke sette grenser for. Ikke sant?

Et nebbdyr under bodet? Neida, bare Aredhel som tar med seg litt flokklukt inn i drømmeland etter en lang dag.