| Kjøkkenfreden har senket seg etter gårsdagens oppgjør |
Men etter å ha redusert fra fire til tre måltider sånn at det gikk mer tid mellom fóringene har det bedret seg, og frøkna legger på seg relativt godt i forhold til alderen. Men vi skulle altså ønsket oss noe mer entusiasme i matfatet til vanlig. For det finnes altså ting som får også dette dyret til å gå bananas. Som i går kveld, da vi kunne blande inn avskjær fra lammesteika. Her har vi også spart litt sånn at vi kan gjenta suksessen. Fint skal det være. Ellers har vi en mistanke om at det må finnes noen dråper fransk blod i linjene, selv om det ikke kan leses ut av stamtavla. For Aredhel jakter snegler med liv og lyst. Helst sånne små med gult hus. Snuta borer seg gjennom gresset, og så plukker hun dem opp og knasker dem i seg. Enn så lenge tyder alt på at de er spiselige. Antallet tyder heller ikke på at de er utryddingstruet, -ennå.
Edit: Etter å ha googlet meg opp på temaet «hund og sneglespising» ser det ut som jeg bør legge noen kalorier i å få Aredhel til å slutte med sneglemordene. Grunnen heter hjerteorm eller fransk hjerteorm; Angiostrongylus vasorum. Dette er en parasitt som ikke er vanlig i Norge, men som har utbredelse lenger sør i Europa opp til Danmark hvor den finnes bl.a på Sjælland, men også i noen grad på Jylland. Ormen har rev, grevling og hund som hovedverter, men bruker altså snegler som mellomvert. Symptomer er oppkast, vekttap og i noen tilfeller hoste/lungebetennelse. Infeksjon avdekkes med avføringskontroll, og behandles med vanlig ormekur. Altså ingen akutt fare, men ingen grunn til å fortsette.