Mens vi teller ned

Valpeshowkarrieren oppsummert: 2 x BIR, 1 x BIS 2 av to mulige. Foto: Erlend Sekkelsten

Mens snøen, -og vinteren med den, sakte trekker seg tilbake opp i høyden og forsvinner, er det på tide å komme ut av bloggdvalen. Valpelisensen til Aredhel går ubønnhørlig går ut på dato i morgen, og det er på sin plass å oppsummere litt. Siden november har hun vokst seg stor og harmonisk i både sinn og skinn.Valpestreker har det vært så lite av at det nesten er kjedelig. Selvfølgelig er det futt, fres og humør i frøkna, men både hus, møbler og annet inventar har kommet fra det uten særlig riper og tannmerker. Strengt tatt har vi hatt en liten, voksen hund hele tida.

Siden sist

November 2011, fire måneder

I november gikk vi glipp av det siste valpeshowet på Vestlandet i 2011 med åtte små dager. Men fordi kone og barn trengte skyss til Bergen den helga og oppdretter/eier Hege skulle stille de andre hundene sine, var det en grei unnskyldning til å la Aredhel få snuse på stemningen i en utstillingshall. På veien overnattet vi hos familie og venner. Både langturen med bil og innlosjering i fremmede hus gikk bra. Noen små uhell må både gjester og vertsskap regne med når de er så opptatt med å prate at en liten hund ikke kommer til orde med elementære behov. Men vi ble ønsket velkommen tilbake alle steder, så jeg regner med at vi holdt oss godt innenfor sømmelighetens grenser. Ellers var det veldig kjekt å ha en lekekamerat i borettslaget. Tinka er en energisk blanding av flatcoat retriever og svart elghund. Playdatene gikk friskt for seg. Vi møttes på lekeplassen, og smådamene gjorde ikke skam på navnet.

Desember 2011, fem måneder

Desember er en stressa måned hvor det skal skje masse greier på alle fronter. Da var det inderlig godt å ha en på fire bein som gir en sosialt akseptabel grunn til å rydde plass i timeplanen og stikke seg unna. Vinteren i år var mye mer valpevennlig enn fjoråret både når det gjaldt snødybde og temperatur. Ikke var det minus ti - tjue, og ikke var det metervis med snø. Det gjorde at vi kunne rusle våre små turer på flate marka uten at det ble slitsomt. På disse turene lekte vi morsomme leker som 'på fot', 'sitt når sjefen stopper' og 'følge snopet'. Sånn fikk vi god kontakt og i motsetning til Bamse viste Aredhel stor iver i å tilby adferd som lydighetsfolket kaller det. Ikke bare forsøkte hun å gjøre de riktige tingene som utløser skryt og godbiter, men det utkrøpne, lille vesenet gikk ikke av veien for å ta regien selv. For eksempelt kunne hun plukke opp en stein, noe søppel eller annet fra bakken. Nærmest som refleks fikk hun beskjed om 'spytt ut', hvorpå hun øyeblikkelig slapp det hun hadde plukket opp og var lynraskt på plass for å motta belønningen. Det har gått med mye Frolic på den måten. Men fakta er at vi fikk på plass grunnlaget for øvelsene til bronsemerket i lydighet uten å trene, bare ved å rose og belønne anledningene som bød seg.

Januar 2012, seks måneder

I Januar begynte abstinensen etter litt skikkeligere turer å melde seg. Aredhel viste også appetitt på mer utetid. Så vi begynte så smått å utvide horisonten. Lengre runder med rolig rusling nede på flatlandet, hele tida godt innenfor komfortsonen. Bernervalper vokser fort i forhold til hvordan beinbygningen utvikler seg, så aktivitet og intensitet må avpasses. Likevel begynte vi å se oss om litt oppe i skogekanten. Her var det spor etter hjort, hare, og andre underlige dufter som snuta kunne granske vel og lenge. Som nevnt var det en valpevennlig vinter, så vi unngikk å bakse i løssnø eller plumpe rundt i sørpa. De gangene det var tilfelle merket vi at pelsen til Aredhel var av en helt annen type enn Bamse. Mens han sugde til seg av søle, skit og sand, var det bare å gå over frøkna med ett eller to håndklær, så var hun både ren og tørr. Denne vinteren har vi ikke hatt haugene med sand på gulvet der hunden lå etter tur. Og det er ikke fordi Vegvesenet ikke har strødd.

Februar 2012, sju måneder

Februar. For første gang så lenge jeg kan huske, med eller uten hund, begynte vinteren å gå meg på nervene. Ikke hadde jeg lyst til å gå på ski, for det er bortimot meningsløst å dra på tur uten hund når man først har en hund. Men hunden jeg hadde var altså ikke klar til å løpe i skiløypene. Så det ble til at vi trasket og gikk. Du kan si at vi har blitt ræsere i lineføring, for selv utenfor båndtvangstida er det få steder det er lurt eller anledning til å slippe hunden. Men den bortgjemte fotballbanen øverst i boligfeltet var redningen. Tidlig, seint eller midt på dagen kunne vi gå opp dit, huke av lenka og slippe fartsdjevelen løs. Når Aredhel hadde løpt fra seg og sjekket de siste hjortesporene, kom hun og satte seg på plass og ventet på beskjed. Arbeidsviljen lå tjukt utenpå henne. Men én tur opp i snøen tillot vi oss, og tok det til gjengjeld veldig rolig i noen dager etterpå, sånn for sikkerhets skyld.

Etter vinterferien var tid for debut i utstillingsringen. Aredhel hadde vært hos Hege hele denne uka, og da jeg kom til Brekke kvelden før vi skulle i ilden for dommer Kenneth Edh, var også bror Turgon kommet dit med sine eiere. Du kan trygt si at det var solide doser gjensynsglede og mye pels i farten rundt på gulvet i Engesetveien. Grytidlig neste morgen bar det avgårde til Radøyhallen på Manger.

Det er alltid litt kilent å skulle stille en hund for første gang. Jovisst hadde vi trent på å stå og løpe og vise oss fra den beste siden, men vi hadde ikke prøvd med en dommer. Jeg hadde mine bange anelser, for Ardhel kan være veldig menneskekjær. Folk vi bare møter i forbifarten går det greit med. Men de som stopper og tar kontakt, ikke minst de som viser direkte interesse, blir regelrett rent i senk. Det er ikke alle dommere som setter pris på så mye oppmerksomhet. Men det gikk over all forventning. Litt strekk i lenka ble det da dommeren ville sjekke bittet, men såpass er tillatt i valpeklassene. Det er bedre med litt i overkant hilseglede enn redde valper som trekker seg baklengs ut av ringen. Vi var eneste i vår klasse og konkurransen mot en mye yngre frøken i klassen under var fort avgjort. Så sto vi der og skulle løpe om best i rasen mot bror Turgon. Det ble noen runder i ringen og noen nervepirrende øyeblikk før dommer Edh rakte den rød-gule BIR-rosetten i vår retning. Du allstyrendes så gøy, selv om det betød at vi skulle videre til gruppefinale og komme veldig seint hjem. Men hva gjør man ikke for noen centimeter nylonsløyfe og rosende ord på gult papir? I ventetiden nøt vi antydninger til vår i lufta, og godt selskap med gamle venner fra berneravdelingen i Bergen. I gruppefinalen løp vi til ingen nytte. Det ble ingen plassering, men vi var ikke de første som ble takket ut av ringen heller. Det er til å leve med.

BIR for dommer Kenneth Edh foran bror Turgon, vist av oppdretter Hege. Foto: Nina Bless, Bergen

Mars 2012, åtte måneder

Så kom mars og endelig begynte snøkanten å krype oppover. Nå hadde vi fått lov av eier/oppdretter å begynne å utfordre fjellsidene så smått. Men påske og en del andre arbeidsoppgaver tok en del tid, så det var først helg på tampen av måneden før Aredhel høstet sin første varde, på Sørbøheia i Hyllestad. Heia er ikke så veldig høy, og stien opp er veldig grei. Men du verden som det kjentes at treningsgrunnlaget hadde rustet i løpet av valpetida. Det var sannelig ikke førstereishunden som trengte pause underveis og kjente blodsmaken i munnen da vi var vel oppe. Tvert imot, hun tok et par dugelige spurtrunder i lyngen for liksom å demonstrere hvor dumt var av meg å holde igjen lenger nede. Jeg liker det jeg ser. Pen i ringen, rimelig oppvakt i lydighetssammenheng, men det er en hund for utagerende turer og ekspedisjoner jeg trenger. Det virker lovende, det også. Men hun liker ikke når underlaget svikter under labbene hennes, slikt som skare, ishinner og bunnen i hundesenga vi kjøpte til henne. Det gjør meg litt betenkt på hvordan hun vil takle å gå ut i en kano.

I vårsola på Skeistølen

April. Endelig er vi nesten up to date, men først var vi en ny tur opp i snøen. Turen på Sørbøheia ga mersmak, og litt for seint en kveld tenkte jeg at nå er det på tide å prøve seg på Hafstadfjellet. Her går det folk hver eneste dag året rundt, så der er det tråkket spor helt opp. På Facebook hadde jeg sett meg grønn av misunnelse på kjentfolk som hadde vært oppe. Som tenkt så gjort og vi ruslet oppover, for min del vel vitende at det kanskje kom til å være mørkt før vi var oppe, og iallefall før vi kom oss ned igjen. Men det var deilig å gå, et steg av gangen, rolig og med en fornøyd 'liten' hund ved siden av meg. Omtrent halvveis oppe møtte vi snøen, men som ventet var det et fint tråkk å følge helt opp. Aredhel var frisk i steget hele veien opp, og om mulig enda friskere i takten på veien ned. Jeg måtte kommandere henne til å gå bak, en helt nødvendig kommando å ha inne når man går med hund på bratte vestlandsstier.

Noe seinere trakk vårsola oss opp lia mot Førdsnipa, men jeg måtte nok hatt truger om vi skulle gått videre fra Skeistølen. Skaren var tjukk nok til at dyret fint gikk oppå, men en mann som er tre ganger vekta hennes og bare to føtter å fordele det på sank stadig gjennom, og fikk mye kaldt og vått ned i fjellstøvlene. Men en deilig tur var det, og bildene av Aredhel ble ikke så verst, de heller.

BIRfor dommer Frode Jevne foran Vestafjell's Hermann H, og seinere samme dag BIS 2

Ja, og så har vi vært enda en tur til på Manger for å få ringtrening. Denne gangen var Frode Jevne dommer, og han likte tydeligvis det han så, han også. Som sist stusset han ikke veldig lenge i valget mellom en liten dame som ble fire måneder dagen i forveien og en adskillig større dame som bare var seks dager unna overgangen til ni måneder og juniorklasse. Dessto mer løping og posering måtte til for å bli plassert foran en jevngammel hannhund, men også denne gangen ble den rød-gule rosetten rakt ut i vår retning. Flere timer seinere var vi på beina igjen, denne gangen for å måle oss mot en New Foundlandsvalp i BIS-finalen. Jeg har aldri i mitt hundeliv vært i en BIS-finale.  Men vi løp og vi løp. Dommeren gransket pels og kroppsbygning og sendt oss ut på nye runder. Og så ble det hjemmeseier til nuffen, sikkert vel fortjent fordi jeg klønet det til i en sving. Jeg holdt på å snuble i Aredhel, og hun spratt unna og havnet over i galopp. Dermed måtte vi stoppe opp for å komme i gang i gjen. Lite elegant, og sånt taper man kan hende show-finaler på. Da skal man ikke bare være korrekt bygget og vakker. Da må presentasjonen sitte også. Irritasjonen varte heldigvis bare to tidels sekund, og den svære blå rosetten med BIS2 valp på ble høytidelig hengt på buret i bilen før vi satte kursen hjemover.

I morgen er det lørdag 21. april. Da er valpen min i følge NKKs utstillingsreglement ikke valp lenger, men junior. Neste søndag er vi derfor ikke eldst og mest utviklet når vi entrer ringen i Naustdal, men sannsynligvis den aller yngste. Det får gå som dommeren vil, og denne gangen skal også bror Fingon i aksjon. Vi skal være nyvasket, føhnet, børsta og klare. Så får de andre gjøre så godt de kan. Uansett resultater i skjønnhetsringen har vi et bronsemerke i lydighet å ta og mange fjelltopper å erobre.

Det gror på seg

OK, jeg må ut. Kan noen hjelpe til litt?

Tida går og den lille, firbeinte dunungen min er i endring. Noen av endringene er av det gode, andre kunne jeg godt ha ventet litt med. På den gode siden er at hun blir mer og mer hund, selv vi skynder oss rolig. Det er sånne ting som at hun spiser opp maten sin uten ekstraforpleining, at daglige rutiner nå er ganske forutsigbare og at et par timer alene hjemme med kattene går bra uten at dyr, inventar eller naboforhold tar skade. Den lille krokodillen har også stort sett flyttet ut. Nå er det bare hvis turboladingen tar overhånd at kjærtegnene blir tannfaste.

Det negative, om man skal våge å kalle det negativt, er at det begynner å dukke opp små tegn på at den herlige valpetida en gang kommer til å ta slutt. Den stadig mer synlige ringen av voksenpels innerst på halen taler sitt tydelige språk. Også innerst i gapet begynner det å skje ting som tyder på at noe vil opp og fram. Dessuten er hun snart ikke bærbar lenger, hverken når det gjelder vekt eller størrelse. Ikke kan hun smyge seg etter kattene under stolene i spisestua lenger heller, og når hun våkner etter å ha sovet under salongbordet, dunker hun hodet opp i bordplata. Men endringer til tross, det er ennå valp igjen så det holder, og det vil det heldigvis være både vinter og vår.

Fortsatt bærbar, men det går mot slutten

På treffet forrige søndag ble jeg 'sjokkert' over hvor store de voksne tispene var. Det inntrykket holdt seg da Hege oppdretter kom på besøk sammen med mamma Dariel og stesøster Melian. Så jeg skjønner at vi har et stykke å gå. Gjensynet med Hege var overstrømmende, og med herjesøster på åtte måneder likeså. Mamma Dariel kunne derimot styre sin begeistring for det masete klypdyret, og ga klar beskjed om det.

Ellers er litt utgjort at årets siste valpeshow på denne siden av vannskillet går av stabelen åtte dager før Aredhel er gammel nok til å delta. Den eneste muligheten til å få prøvd seg i klasse 4 - 6 måneder er såvidt jeg vet en utstilling i Letohallen ved Eidsvoll i romjula. Men selv ikke hundegalskapen min er sterk nok til å bruke tre dager på vinterføre og fjelloverganger i romjula for et enslig valpeshow. Vi får nok vente til noen på Vestlandet henter fram ringbånd og sløyfer utpå nyåret selv om det ikke skjer før opprykket til klasse 6 - 9 måneder er et faktum 21. januar.

Aredhel har besøk av sin stesøster Melian og har endelig noen å ta ut energien på.

Miljøforandring fryder

Nye lukter og lyder suges inn

Valpelykken smiler fremdeles til kennel Bernerdilla. Det er skrevet mye og sarkastisk om hvordan hvordan folk pynter på virkeligheten når de oppdaterer status på Facebook eller tvitrer. Så langt har jeg ikke hatt grunn til å bedrive nettsminke, for livet med Aredhel i heimen går på skinner. Vi har ærlig talt ikke opplevd noe problematisk utover det man må regne med som valpeeier. Det er litt tenner og klør, men det skulle da bare mangle og hun er lett å avlede. Nei, det som er av problemer er i så fall ikke skapt av hundeholdet. Aredhel er en fantastisk valp, og det håper jeg selvfølgelig skal fortsette.

For nå er vi kommet dit at hun sier fra når hun skal ut, og klarer å holde seg til vi oppdager hva det er hun vil. Hun sover hele natta, så unntakstilstanden i heimen kan oppheves. Sovende nattevakt kan nå flytte fra stua og tilbake på soverommet. Vi var en stund litt frustrert over manglende iver i matfatet, men også der har ting ordnet seg, og dyret reinslikker stort sett skåla til hvert måltid. På tolvukersdagen veide hun 11,3 kilo og det er vel omtrent der en tispevalp skal være. Skulderhøyden har passert 37 centimeter og fasongen har fortsatt en høy bamsefaktor. Jeg håper hun holder på den, for da blir dette blir en kompakt tispe med grei størrelse.

Den lille valpen og havet

Tremånedersdagen betød også en tur til veterinæren får å få siste del av valpevaksinene. Besøket gikk helt uten skjær i sjøen. Hun ble veiet, sjekket, stukket og funnet helt i orden. Det så ikke ut som hun reagerte på sprøyta i det hele tatt. Hun sto som en påla på bordet, logret og nøt oppmerksomheten og hyggelig koseprat. Tann- og bittsjekk var gjennomført før jeg rakk å tenke på at dette hadde faktisk ingen fremmede gjort med henne før. Ute i ekspedisjonen viste hun at hun kan oppføre seg pent mot folk og dyr, og faktisk følger beskjedene hun får. Så etter dyrlegebesøket parkerte jeg bilen og gikk en liten runde med henne i byen. En ting er å gå pent i bånd når vi har verden for oss selv, det er noe helt annet når det kryr av mennesker, biler, sykler og nye lukter overalt. Men frøkna taklet alt dette på strak labb. Vel var hun litt lang i lenka når noen stoppet og snakket om henne, men det var ikke noe problem å sitte pent på sin brede bak og vente på grønt lys mens bilene sneiet rundt fortauskanten. Denne lille hunden min er tøffere enn toget, og er det noe som gjør litt sterkt inntrykk, setter hun seg bare litt ned og ser på det en stund. Så kan vi gå bort å sjekke nærmere. Ti poeng og stjerne i margen! Også innendørs i dyrebutikkene med alle sine fristelser i nesehøyde gikk det knirkefritt.

Bølgelek. Vannet smaker, lukter og oppfører seg rart.

Så nå i helga har vi tatt turen til svigers. De bor en drøy times kjøring på dårlig vei hjemmefra, og nesten helt nede i fjæresteinene. Kjøring har vi trent på før, men nå er det lille valpeburet fravokst og det store buret vi hadde til Bamse er tilbake i bilen, dog har Aredhel fått ny madrass i bunnen. Den gamle var preget at 'tung' bruk og at Bamse nok ikke var helt tett da han kjørte siste turen.

Og her ute på kysten var det mye nytt og spennende i lufta av lyder og lukter; Saltvann, tang og tare, frisk vind, brusende bølger og måkeskrik. Og så har de en stor gressplen rett utenfor døra. Problemet, om det skal kalles et problem, er å få snuta med oss inn. For hun vil bare være ute og suge inn inntrykkene. Men vi har brukt anledningen godt til å leke, ta nye bilder, og å vente utenfor nærbutikken. Vi har vært ute på flytebrygga som duvet i dønningene, gått forbi vedstabelen hvor presenningen blafret og slo i vinden, og vi har lekt sisten med bølgene. Joda, den lille hunden og vi trives ved havet. Der også faktisk.

Trivelig lørdag

Hvordan har fuglehund har sneket seg inn i stamtavla?

I dag har vi hatt en virkelig trivelig dag, spesielt trivelig ettersom det var lørdag og sola kom fram etter mange dager, eller var det uker, med jevnt grått og vått vær. En sånn dag kan vi som bor på Vestlandet ikke sløse bort på innomhus plikttjeneste. Det gjelder å gripe dagen når den er der. Som sagt så gjort.

Etter frokost gikk vi tur, og for første gang fulgte vi i Bamse sine potespor. Det vil si at vi gikk den korteste av hverdagsrundene hans. Og det var ikke en meter for langt for Aredhel heller. Vel tok turen litt lenger tid enn det Bamse gjorde den unna på selv om han var hannhund, men frøkna hadde absolutt sine ting hun skulle ha snust ferdig på sin vei gatelangs. Man skal passe seg for å presse valper til å gå for langt, for overlevelsesinstinktet pusher dem til å henge på flokken. Derfor lot jeg henne gå foran eller ved siden av meg, og hun fikk stoppe og snuse så mye hun ville. Til og med den siste bratte bakken hjem gikk hun kjekt foran med glad hale til værs. Og vel inne var det en tur i vannskåla før hun ga beskjed om at hun ville ut igjen.

Og jeg var ikke vond å be. Med en tekopp i den ene hånda, lenka i den andre og fotoapparatet på skuldra fant vi oss en plass i sola for å nyte en sjelden anledning i fulle drag. Husets varme- og hundekjære katt fulgte også med. Sola hadde gjort ham ekstra ertelysten. Så han gjorde sitt beste for å holde på Aredhels oppmerksomhet, dog på trygg avstand og dermed fikk jeg noen poseringer som er vanskelig å få til alene. Mens vi satt der, kom en nabo ut med sin halvt år gamle valp Tinka, en spretten blanding av svart elghund og flatcoat retriever. Det har sjelden vært så livlig på lekeplassen som da smådamene fikk frie tøyler. Tinka hoppet og spratt, mens Aredhel tok sitt mon igjen med tyngde og sig. Mobilen fikk gjøre nytta som videokamera. Beklager den tekniske kvaliteten.

Etter denne seansen sov hun godt noen timer før vi tok bilen for å finne en nyplassert geocache samtidig som det gjorde nytta som kjøretrening. Vi funderer nemlig på å besøke jordmor Gerda på Stord i november når det er utstilling og valpeshow der nede. Dessverre er utstillingshelga en drøy uke for tidlig til å kunne debutere, men det skader ikke å ha vært i miljøet en gang før æren står på spill. 

Og når vi da rundet av med vafler på bordet, kan dagen bare beskrives som perfekt.

PS. Vi gratulerer så mye til dem som brukte dagen inne i Vikingskipet på Hamar der NKK arrangerte utstilling

Schnappi, das kleine Krokodil

Aredhel Ar-Feiniel av Orondil, 10 uker

Du får tilgi meg for at jeg bringer dette lille, grønne irritasjonsmomentet av en barneseriefigur og musikkterrorist tilbake i minnet, men dette er altså kallenavnet Aredhel innimellom står i fare for å få klistret på seg. Kjært barn har mange navn, og på de to ukene vi har hatt henne i hus har hun samlet en god del allerede; makuleringsmaskin, pelsball, klypedyr, veisperring og snublefelle. Men også søtnos, kosesnose, snuskebisk og masse annen koseprat.  Alt sammen uttalt med en underliggende kjærlighet.

Men også Schnappi, altså. Kan det ha noe med en liten bevegelse i kjevepartiet og instinktet til å kosetygge på alt og alle? Valpetenner er usannsynlig kvasse, men for alt jeg vet er valpepiercing og valpeakupunktur høyeste mote. En halvgammel gubbe kan ikke holde orden på alt heller. Frøkna hadde nok hatt godt av å ha et par brødre å herse med litt nærmere. De sa ikke «au» og «nei» hver gang valpelykken skvalpet over dannelsen. Det kunne vært greit å ha noe bevegelig som det var lov å bruke kjeften på. Kattene liker det definitivt ikke, men Aredhel synes det er for tidlig å begynne å samle voksenpoeng ennå.

Voksenpoeng eller ikke, i går rundet hun ti uker og i dag har hun bodd hos oss i to uker. Du verden som den tida har gått. Jeg synes vi har fått veldig mye på plass. Aredhel er bllitt skikkelig husvarm og viser masse personlighet, også utover det hun har i kjeften. Det inkluderer forøvrig lyd. Hun er den mest skravlete berner'n vi har hatt. Vi er kort og godt blitt kjent med hverandre. Døgnrytmen er satt og matlysten er merkbart bedre, selv om hun fortsatt lar rester ligge igjen i skåla, til glede for kattene som av en eller annen grunn synes hundematen er vel så interessant som sin egen.

På utsiktsposten hjemme

Det skjer andre ting også. Bortsett fra stuntet med turorienteringen bare få dager etter ankomst, har turgåingen holdt seg innenfor borettslaget. Men tidligere denne uka ble det klart for oss at dette ikke lenger var nok. Hun kjente ruta ut og inn, og hadde masse energi til overs. Da måtte vi søke utover og skjøte på med nye og litt lengre ruter enkelte dager. Da går vi oppover veien mot skogen. Grøftekanten er full av spennende lukter, lufta bærer med seg spennende lyder og så har sjefen gotteri i lomma som han deler ut når hun kommer  og når hun setter seg pent. I dag klarte vi faktisk å introdusere en kombinasjon; Komme, gå rundt bak og sette seg på venstre side. Riktignok setter hun seg grådig skjevt, men det er da noe.

Og apropos lengre turer, på selve tiukersdagen tok jeg henne med til bymarkas perle Hunsrasta. Hun fikk gå litt i starten, men så puttet jeg henne i OL-sekken fra Lillehammer '94 som er forfremmet til valpebæremeis. Først hadde jeg sekke på ryggen, men frøkna var ikke fornøyd med utsikt bakover så det ble orming og sutring fra passasjersetet. Dermed ble jeg nødt til å stoppe og henge sekken foran på magen. Det var etter måten akseptabelt, men jeg kjente godt at jeg ikke er vant til å bære 8,6 kg på den måten. Mine tanker og sympatier går til alle gravide kvinner.

Første møte med strandlivet.

Vel framme slapp Aredhel ut av sekken og hilste pent på en eldre chow chow-herre som også var på tur. Men han ble etterhvert såpass ufin i taktene at hun plasserte bakenden mellom beina mine ved benken for å slippe å bli antastet. Været var upåklagelig med over 20 grader, og i slutten av september går det for å være bra hos oss vestpå. Hjemturen gikk på samme måte. Sekkefrakt nesten til bilen, og så gå selv siste biten. Turen hadde tydeligvis vært begivenhetsrik nok, for hun sov godt hele ettermiddagen og kvelden, ja faktisk natten også fram til 05.45. Det er bare femten minutter før startskuddet vanligvis går her i huset, så det var ikke så verst. Men da var også energien på topp, noe buksebein, armer, fingre og tyggeknuten fikk føle. Schnappi?

Fint skal det være

Kjøkkenfreden har senket seg etter gårsdagens oppgjør

Vi har gjort oss noen tanker rundt matlysta til Aredhel. Forrige gang vi hadde valp måtte vi vokte matskåla før hun fikk den, elles forsynte kreket seg selv. Med denne utgaven så det i starten ut som det ikke var så nøye med maten når man ikke hadde to brødre å slåss om den med. Så vi har mixet inn litt leverpostei og annet for å få henne til å spise mer enn halve porsjonen, og så måtte noen være på kjøkkenet sammen med henne. Ellers gikk hun fra maten for å se om det skjedde noe spennende andre steder. Og sånt skal være berner og avkom etter et ekte matvrak?

Men etter å ha redusert fra fire til tre måltider sånn at det gikk mer tid mellom fóringene har det bedret seg, og frøkna legger på seg relativt godt i forhold til alderen. Men vi skulle altså ønsket oss noe mer entusiasme i matfatet til vanlig. For det finnes altså ting som får også dette dyret til å gå bananas. Som i går kveld, da vi kunne blande inn avskjær fra lammesteika. Her har vi også spart litt sånn at vi kan gjenta suksessen. Fint skal det være. Ellers har vi en mistanke om at det må finnes noen dråper fransk blod i linjene, selv om det ikke kan leses ut av stamtavla. For Aredhel jakter snegler med liv og lyst. Helst sånne små med gult hus. Snuta borer seg gjennom gresset, og så plukker hun dem opp og knasker dem i seg. Enn så lenge tyder alt på at de er spiselige. Antallet tyder heller ikke på at de er utryddingstruet, -ennå.

Edit: Etter å ha googlet meg opp på temaet «hund og sneglespising» ser det ut som jeg bør legge noen kalorier i å få Aredhel til å slutte med sneglemordene. Grunnen heter hjerteorm eller fransk hjerteorm; Angiostrongylus vasorum. Dette er en parasitt som ikke er vanlig i Norge, men som har utbredelse lenger sør i Europa opp til Danmark hvor den finnes bl.a på Sjælland, men også i noen grad på Jylland. Ormen har rev, grevling og hund som hovedverter, men bruker altså snegler som mellomvert. Symptomer er oppkast, vekttap og i noen tilfeller hoste/lungebetennelse. Infeksjon avdekkes med avføringskontroll, og behandles med vanlig ormekur. Altså ingen akutt fare, men ingen grunn til å fortsette.

Intet nytt er godt nytt

Livet er en lek

Etter noen intense dager for å bli kjent med det nye familiemedlemmet, og for at hun skulle bli kjent med oss og livet utenfor valpekassa i Brekke, kom hverdagen tilbake i går. Det var ikke noe sjokk akkurat, men vi får besøk til helga og derfor måtte vi konsentrere oss mer om å få på innredet den nymalte gangen enn å ligge langflate på gulvet og leke med Aredhel, -eller å blogge. Dermed ble det heller ikke tatt noen nye bilder.

Men hun utvikler seg, er blitt virkelig husvarm og har begynt å "melde seg på". Matlysten tar seg også opp selv om hun ennå ikke er noen ulv i matfatet. Riktig nok står hun mellom beina våre og jamrer seg når maten lages til, men spiser sjelden opp alt og viser vel så stor interesse for boksematen til kattene eller salamipølse. Ellers har vi ikke hatt dammer på gulvet siden søndag og hun har etablert faste tissesteder ute. Forhåpentlig betyr det at vi snart kan kutte i alle fall én av lufteturene om natta.

I går var det krim på TV, og da gikk vi som liker ekte spenning heller ut og lekte litt i mørket. Aredhel er definitivt ikke mørke- eller skyggeredd. Brummende biler som kjører forbi på veien er mer å passe på. Når det kommer en bil stopper hun lek og moro for å stå å se på at den forsvinner forbi. Når "faren er over", er det full fart så gress, mose og løv fyker. The show goes on.

Rett og slett fortryllende

Hvor skal dette ende? Jeg har definitivt fått hundelivet tilbake etter å ha fått Aredhel i hus. Men mobilisering i form av tett oppfølging av ikke tørrlagt valp om dagen og deltidssøvn om natten tar unektelig på. Håpet er at det skal gjøre babytiden så kort som mulig, og at vi gjennom dette snart kan konsentrere oss om andre sider av oppdragelsen. Så langt har vi ikke tørket mer enn fire-fem dammer fra laminaten på stuegulvet. Bare én av disse har kommet om natten, og da var det jeg som forsov meg. Så Aredhel er unnskyldt. I tillegg har hun begynt å gi klar beskjed; Om hun ikke synes hun trenger å gå ut, nekter hun å bli med til døra. Hvis behovet er der, kommer hun raskt og greit for å få på seg lenka før vi går ut. I dag, dvs. i går, 3. valpedag, var helt tørr.

Aredhel med kongle

Mens dette skrives ligger dyret strakt ut under spisebordet og sover de uskyldiges søvn. Det har hun sannelig fortjent, for i dag har hun imponert meg igjen. Selv om skogsturen i gå gikk over all forventning var det klart at vi skulle holde oss mer i ro i dag. Vi hadde en veldig rolig formiddag, og ved lunsjtider tok vi med pose i lomma for å se hva vi kunne finne på litt lenger oppi veien der vi bor. På toppen av bakken er det en fin plass med benker og god tumleplass. Der er vi også nesten oppe i skogen hvor Bamse og jeg hadde våre daglige runder. Tanken min var å introdusere lineføring som det heter på hundesportsk, eller rett og slett «gå pent i bånd» som naboene kaller det. Og det kan Aredhel, gå pent i bånd, altså. Hun følger pent med, og dermed introduserte jeg også «på plass» og masse skryt når hun faktisk gikk pent ved siden av meg og ga kontakt. Oppe på plassen slapp vi oss løs og lekte sisten. Merkelig nok er det alltid Aredhel som har den og skal fange meg. «Kom», sier jeg, og gjett om hun kommer. Da jeg måtte ha pause, fant hun ut at kongler ga ypperlig trening for kjevemusklene.

En fremmed dame som hadde vært på skogtur kom ned gjennom lia, og hun måtte selvsagt hilses på. Da hun gikk videre, benyttet Aredhel sjansen til å følge noen igjen. Jeg kalte på henne, men det så ikke ut som det nådde inn. Ikke så rart, hun er jo ikke gamle krypet ennå. Men før jeg løp for å stoppe henne, ropte jeg altså «Nei!» mer eller mindre på gammel vane, og overraskende nok stoppet Aredhel. Jeg grep sjansen med et kjapt «Kom», og så var leken fra i stad i gang. Jeg ble fanget med en gang, og hun fikk masse skryt og kos. Turdamen forsvant, og avskrev meg sannsynligvis som oppegående og tilregnelig. Det får våge seg. Jeg har en valp på åtte og en halv uke som ikke er stuerein, men som reagerer på avstandskommando bare tre dager etter at vi flyttet sammen!

Lykken er et fang, -og en tyggepinne

På kvelden tok vi en (kjøre)tur ned til parken hvor brukshundklubben har sin ukentlige sosialtrening. Tanken min var ikke at vi skulle trene så mye, men at det ville være nyttig for frøkna å oppleve selskap med mange andre hunder, små som store. Synet av alle hundene og et tivoli som holdt på å ta oppstilling på nabotomta ga henne litt bakoversveis i starten, men ikke mer enn at hun lot seg overtale til å bli med i ringen. Halen kom opp og snuta fram, men det ble ikke snakk om å «trene» hverken hilsing, lineføring eller møter. Inntrykkene var så mange at ikke engang pølsebiter eller Frolic kunne lokke fram litt kontakt. Etter førti minutter dro vi hjem igjen. I mer hjemmelige omgivelser virket plutselig matvettet igjen. Sammen med en kvart grillpølse sørget juniorlaget for at Aredhel nå sånn cirka vet hva kommandoen «Sitt» betyr. Det bor tydeligvis mye hund i denne lille pelsdotten.

Det er nesten for godt til å være sant, og jeg er veldig klar over hva «the bernese mountain dog reality distortion field» kan gjøre med hodet ditt. Med Aredhel er fortryllelsen tilbake, så følg med, følg med!

2. valpedag: Ut på tur

Bare middels begeistret for begrensninger

Søndag er turdag, og ettersom værmeldingen for den neste uka var mer enn depressiv lot vi det stå til. Jeg startet denne sesongens turorientering med Bamse og selv om vi gikk alle postene sammen, måtte jeg altså besøke månedens post i august alene. Nå var postkassa flyttet til en ny post for september/oktober, og den lå såpass lett til at jeg tok sjansen på å la Aredhel prøve seg. Avstanden fra veien var bare ca. 300 meter og terrenget var stort sett flatt med gress, lyng og litt myr. For sikkerhets skyld tok jeg med meg en liten tursekk som «bæremeis» hvis frøkna skulle synes det ble for langt og/eller tungt.

Men det var ingen verdens fare. Hun gikk løs på oppgaven med liv og lyst, og forserte både stokk og stein med glans. Der kanter og tuer ble for høye, fant hun elegant veien rundt. Vel framme ved posten var hun mindre sliten enn etter leken med hannhunden og småguttene i går. Det var faktisk vanskelig å få tatt skikkelig bilde av henne, så jeg lar videoopptaket tale for seg.

Presisering: Etter en del bekymrede meldinger fra venner og kjente har jeg byttet bildet øverst for å vise hvordan vi kom oss tilbake til bilen. 700 meter tur/retur er langt, og små valper er programmert til å henge på til de stuper. Man må sette grenser for dem, selv om de ikke viser tegn til trøtthet eller begeistring for bærehjelp.

Ellers har Aredhel kommet noenlunde på talefot med hannkatten vår Tiger'n. De kan godt møtes hvis det er god plass, men inne på kjøkkenet synes katten fortsatt det blir for trangt. Ute leker de gjerne sisten. Den andre katten vår ser fortsatt med forakt både på Aredhel og oss som kunne finne på å trekke et sånt tvilsomt dyr inn i huset. Men hun likte ikke Bamse heller for den saks skyld, men aksepterte ham forutsatt at han holdt en viss avstand. 

Det går seg nok til her også. Jeg tror katten trenger mer tid enn Aredhel som er veldig flink til å møte nye bekjentskaper. Hun kan godt løpe mot folk og dyr for å hilse på, men bremser opp et par meter unna og går forsiktig mot med logrende hale. Dariel har gjort en kjempejobb med å lære sine små bernerskikk.

PS. De fleste av dere som leser denne bloggen kommer inn via Facebook eller Twitter. Det er hyggelig om dere legger igjen en kommentar her (også). Ds.

Oppsummering av 1. valpedag

Skepsisen lyser

Første natt med deltidssoving er overstått, og Aredhel har hatt sin første hele dag i Førde. Det har gått over all forventning selv om noen møbler har fått føle valpetennene. Alt i alt lover dette veldig godt for framtiden. Det lille sjarmtrollet har tatt de fleste med storm, dog unntatt husets katter. Den saken må vi nok bruke en del tålmodighet på en stund framover. Men vi er i alle fall kommet så langt at de tør seg inn i stue og kjøkken for å spise så lenge de ser at hunden sover. Ellers roser vi henne mye når hun ser kattene, men likevel holder seg i ro.

Været har vært med oss. Høstlig, men mildt og solskinn har gjort det enkelt å være ute en god stund av gangen for å leke og gjøre andre nødvendigheter. Fullføringen av prosjekt oppussing står i fare for å bli alvorlig forsinket. Det er bare noen lister som skal males og en ny garderobehylle skal opp, men valpetida er da veldig mye viktigere. Den varer dessverre ikke så lenge. Oppussingsbehovet er det ingen fare med. Det forsvinner ikke.

I parken. Foto: Erlend Sekkelsten, CC BY-NC-SA

Jeg synes vi allerede har fått til mye god kontakt. Det kan selvfølgelig være at savnet av to brødre og en vilter ungtante å herje med gjør at hun tar til takke med det som tilbys, en halvgammel tobeint tulling med tynn sveis som hopper, løper, ligger på kne og gjør seg til. Hun følger lett og gir masse oppmerksomhet, hvis ikke det plutselig er mye morsommere å fange et tørt løv i vinden for å avlive det. Innimellom har hun også vært en relativt tålmodig fotomodell, så tålmodig som en 58 dager gammel skapning kan være.

Dette blikket skal det mye til for å motstå

Og så har vi vært på besøk. Roger Fløholm, han som i sin tid tipset oss om Bamse, hadde betinget seg valpeskue på tunet når vi hadde hentet nyhunden. Og der kom også berner-naboene for å kjenne den spesielle følelsen av valpepels. Dermed fikk vi et spontant lite bernertreff. Aredhel liker å hilse på nye mennesker, men da hun oppdaget at disse menneskene hadde en svær, fremmed hannhund ble hun litt i stuss. Han var på sin side mer interessert i dette vesle krypet enn i å høre sjefens beskjed om å holde seg i ro. Stevnemøtet ble nok litt bråere enn Aredhel umiddelbart satte pris på, men når det første sjokket hadde gitt seg, var hun ikke sein om å ta igjen. Stakkars Chester måtte bare passe ørene sine, ellers risikerte han valpepiercing. Ellers var småttet fullt opptatt med å gjete småguttene til Roger og Katrin over lyng og fjellknatter.

Dagen ble avrundet med en viktig leksjon i en berners utdannelse; vafler. Hadde all inntrening gått like lett, kunne vi stilt opp i lydighetskonkurranse i morgen den dag.

Vel hjemme

På plass i ladestasjonen

Så er vi vel hjemme igjen fra hentetur til Brekke. Det er omtrent halvannen times kjøring og tjue minutter ferge over Sognefjorden. Aredhel har stort sett vært stille og rolig i bilen, men måtte bjeffe litt til katten som satt ute og så mistroisk på ankomsten.

Nå er den første dammen tørket opp, første bæsjeposen knyttet og hun har lagt seg til lading. At juniorlaget kom hjem fra skolen var ikke mer enn at hun løftet litt på hode, logret to slag og sovnet igjen. Vi er i gang med å opparbeide daglig rutine for to og firbeinte.

Joda, sjelefreden er tilbake i huset, selv om det altså ikke er noen kjære mor her. Det tar nok noen dager å vende seg til å være enehund.

Endelig fredag!

Let the show begin!

Aredhel Ar-Feiniel av Orondil sparker fra. Foto: © Nina Bless, Blomsterdalen

Kjenner at det er sånn kribleri, som sprer seg i fra magen 
Sku' tro jeg hadde spist igjen 
Nå skal drømmene få slippe fri, for idag er selve dagen 
For nå skal Aredhel bli med meg hjem 
(Fritt etter Knutsen & Ludvigsen)

Mens vi venter på fredag, 3:4

Grevinnen og hovmester'n, i Stavanger 1989

Så var det faktisk nesten torsdag før jeg fikk sukk for meg. Vi har hatt et mål å få pusset opp vindfang og gang før vi blir opptatt med andre ting, f.eks valp. Dermed har det vært litt å ta tak i for at malinga skal være noenlunde tørr før vi får bernerpels i den. Det kan også være greit å unngå mer enn tre farger i pelsen på smådyret som skal ut og inn mellom dørkarmene som skal fornyes. Men morgendagen igjen ser det faktisk ut som vi skal komme i mål.

Dermed har denne dagen gått fordelaktig fort. Likevel, jeg spanderer et bilde fra 22 år tilbake. Det var forrige gang vi hadde valp, og som du ser av blikket var det en dame som utmerket godt visste hvor skapet skulle stå. Det blir spennende å se hvor mye felles og hvor mye forskjell det kommer til å være på henne og Aredhel. Jeg synes å se en god del likheter i personligheten, og det vil i så fall være udelt positivt. Happy var også trygg, selvbevisst, sosial og lynende intelligent. Det er lov å håpe, ikke sant?

Mens vi venter på fredag, 2:4

De tre musketerer. Foto: © Nina Bless, Blomsterdalen

Fra oppdretter Hege i Brekke kommer det meldinger om at den obligatoriske valpetorturen er overstått. Det vil si biltur, veterinærsjekk, vaksine og ID-chipping. Det betyr at ting er i rute og at forberedelsene går sin gang. Før fredag skal de i tillegg ha ormekur og en omgang kloklipping. Jeg tror den godeste oppdretteren skal være glad for at hun bare har tre valper å klargjøre, og ikke fjorten.

Forberedelser er det her i heimen også. Planene er lagt for hvilke regler som skal gjelde fra ankomsten for både to og firbeinte. Det er 22 år siden vi hadde valp sist. Vi kommer sikkert til å støte på ting vi burde tenkt på tidligere, men vi skal i alle fall ha crocs og paraply klar ved døra når lille frøken viser tegn på at det er noen dråper som presser på. Døgnrytmen er også planlagt. Vi er heldige sånn sett, for kona er absolutt A-menneske, mens jeg er utprega B-menneske og virker best på kvelden. Med litt justering betyr det at det ikke er så mange timene hver natt hvor vi behøver å overlappe med soving begge to den tida det tar for Aredhel å lære seg å holde på dråpene. Vi håper jo å redusere antall dammer innendørs til et minimum.

Aktivitetene utendørs må også tilpasses alder og vekst. I starten blir det frilek og kontakttrening inne på området til borettlaget, men vi skal nok ganske snart begynne å tusle litt oppover veien mot andre lekeplasser og den store skogen. Fjell- og toppturer får vente til snøen går utpå vårparten. Kanskje passer det å debutere på samme topp til samme tid som turen du ser video av nedenfor. Den ble laget på en tur til Fauskevarden i starten av mai for halvannet år siden. Damene i huset shoppet i langåpne kjøpesenter, mens Bamse og jeg altså benyttet anledningen til å sjekke hvor mye snø det var igjen på 850 meters høyde. Men før den tid skal vi også komme oss ned i parken og møte de andre valpene på trenings- og sosialiseringskveldene til den lokale hundeklubben.

Mens vi venter på fredag, 1:4

Ettersom fredag ikke er før på fredag og det er maaange minutter til får man ordne seg som best man kan. På internett er det nok bernerstoff til å få tida til å gå litt mindre sakte. Mye er amatørmessig, noe er så dårlig at en stakkar blir rent skjermflau og noe har man altså lagt ut selv. Videoen nedenfor er av de bedre, så får det heller være at den er ganske amerikansk i vinklingen. Du kan risikere å støte på langt dårligere rasepresentasjoner i dyrekjøpte hundebøker. Se, nyt og la deg rive med.

Nå tror jeg ikke Aninal Planet går inn for å selge berner sennenhunden mer enn andre raser, men merk deg at selv profesjonelle TV-produsente ikke går klar av den dødelige sjarmen en gjeng bernervalper byr på. Alle nærbildene som går igjen gjennom hele filmen bare understreker det bernerfolk med god selvinnsikt tidlig fortalte meg og som jeg selv har gjentatt til det kjedsommelige; Ikke dra og se på et kull bernervalper hvis du ikke har tenkt å ta noen derfra. Akutt valpesjuke er ikke til å spøke med, og du er smittet før du aner.

Ny berner, nye sjanser

Om en drøy uke, fredag 16. september drar team Bernerdilla til Brekke i Ytre Sogn for å hente hjem sin nye besettelse; Aredhel Ar-Feiniel av Orondil. Sammen med sine to brødre ble hun født bare fire dager før jeg måtte gi slipp på Bamse, og den første forsiktige forespørselen om jeg var interessert kom via Facebook-chat bare kort tid etter at den sørgelige nyheten var publisert der. Slike venner er det godt å ha. Sammentreffet i tid er så bra at det nesten er skummelt. Søknad om innreise- og oppholdstillatelse ble forelagt familierådet, og den 12. august fikk jeg et positivt vedtak i hånda svart på hvitt, personlig signert av resten av flokken. Det hører med til historien at vi kjenner oppdretter Hege Askvik fra mange år tilbake, og at vi har vært hundepensjonat for Aredhels kjempekoslige mamma flere ganger. Dermed føler vi oss ganske trygge på hva vi får i hus om snaue to uker. Så mens jeg teller ned dagene til skjønnheten kan hentes hjem og det nye livet begynner, byr jeg på reprise av en «klassiker til glede for nye lesere»: Enda en bernerhistorie, -eller kanskje den først?

Den sjette dagen skapte Vår Herre berneren. 

Aredhel - en fryd for øyne og hjerte

Han var i godlune den dagen og tok seg god tid. Hastverk er, som alle vet, lastverk. "La oss nå se," tenkte han. "Hva må man først ta hensyn til for at det skal bli et førsteklasses resultat?" Jo, det må være størrelsen. Ikke for liten, slik at den blir en kasteball for uvørne og overdrevent lekelystne, men heller ikke større enn at kan finne sin plass de fleste steder. Altså fikk Berneren en respektabel størrelse. Så stor at den merktes, men ikke mer enn at den beholdt det jordnære ved seg.

"Godt begynt er halvt endt," tenkte Gud. Han begynte virkelig å få sving på både skapelsen og ordtakene sine. Kanskje han skulle få skrevet dem ned en gang? Det fikk bli senere, nå var det om å gjøre å finne den rette fargen til det han tenkte skulle bli et høydepunkt i tilværelsen. Eller skulle han nøye seg med bare en farge? Ville det ikke være ålreit med litt av hvert? Derfor grep Gud resolutt tak i det svarte. Det ville stå fint i stil med det solide og kraftfulle. Men for at det ikke skulle bli altfor beksvart, føyde han til noen strøk hvitt; i panna og ut på snuten, på brystet, på potene og en liten "dæsj" ytterst på en frodig hale. Den halen var Gud i grunnen veldig fornøyd med. Den ville nok ikke gå upåaktet hen i omgivelsene. Men selv med både svart og hvitt var det liksom noe som manglet. Han hadde fått med både styrke og munterhet, men hva mer trengtes?

Vår Herre satte seg litt tilbake i arbeidsstolen og så nøye på emnet sitt. Da sto det klart for ham. Det varme, hengivne og kjærlige måtte også få sitt å si på fargene. Dermed fikk berneren vår en varm brunfarge som myknet opp kontrasten mellom det svarte og det hvite.

Og nå gikk arbeidet greit videre. Det går glatt når du blir grepet av det du holder på med, og du synes du får det til. Siste laget med farge var lagt på og tørket, og Gud var fornøyd med resultatet. Ja, han var faktisk så fornøyd at han fant ut at det ville være synd og skam om ikke denne hunden skulle komme til nytte. Altså måtte den ha en praktisk pels. Først tenkte han på en kort variant, men kom til at det ikke ville være det rette hvis turen gikk til fjells med trekk og kløv. Så ble en skikkelig raggepels vurdert, men heller ikke det var det beste. "Det er jo ikke sikkert at det er nødvendig med så mye," tenkte Gud. "Dessuten kan det lett bli for varmt," han hadde tenkt at også sofakroken og en sommerlig badestrand skulle være naturlige tumleplasser. Slik fikk berneren en passe lang og fyldig pels som vernet mot snø og kulde, samtidig som den var luftig nok for en sommerdag, og ikke for krevende når det gjaldt børsting og bading.

Nå var berneren fiks ferdig, men mye av hensikten var jo at den skulle kunne være til hygge og nytte for noen. Derfor begynte Gud å skape menneskene, men det er en annen historie...