Endelig fredag!

Let the show begin!

Aredhel Ar-Feiniel av Orondil sparker fra. Foto: © Nina Bless, Blomsterdalen

Kjenner at det er sånn kribleri, som sprer seg i fra magen 
Sku' tro jeg hadde spist igjen 
Nå skal drømmene få slippe fri, for idag er selve dagen 
For nå skal Aredhel bli med meg hjem 
(Fritt etter Knutsen & Ludvigsen)

Mens vi venter på fredag, 4:4

Ny seng og tyggeleke er klar

I dag er det torsdag, som i dagen før fredag, altså selveste hentefredag. I går var jeg så vidt innom temaet oppussing, og det betyr at Aredhel skal få æren av å gå løs på en nymalt og nyinnredet yttergang og garderobe. Ellers har vi som gode, ventende «foreldre» vært ute og handlet nødvendige rekvisitter.

Ellers ser oppdragslista omtrent ut som før julaften, minus kakene:
Handle inn:

• Hundeseng
• Tyggeleke
• Kattemat, boks (kompensasjon og trøst)
• Valpegrind

Gjøremål:

• Finne trappegrinda på loftet
• Støvsuge og pakke vekk teppet i stua
• Fjerne ledninger
• Støvsuge og vaske ellers

Ellers er det å rapportere at medlemsbladet Berner'n er kommet i postkassen, og så får vi håpe at det lar seg kombinere med lista ovenfor innenfor aksepterte tidsrammer.

Forresten, jeg nevnte jo Happy i går. Hun ble aldri noen veldig kraftig tispe, men hun hadde altså et lynende skarpt hode. Vi tok appellmerket på impuls etter halvannet år uten trening med bare et vanlig dressurkurs som grunnlag. Hun gikk spor som et fantom, og sporet opp såvel biler og som familiens hannhunder når de stakk på tur uten følge. Foran slede og vogn var hun en selvskreven lederhund. Videoen nedenfor er tatt opp på Rauland i starten av mai 1993. Nummer to i spannet er Captain. Han var ikke noen intellektuell kapasitet, men med ei tispe foran nesa var han en utmerket motor. Dermed kunne søpla fra påskeferien det året kjøres ut til veien uten illeluktende eksos og bråkete snøscooter.

Og om et døgn er alt så meget bedre...

Mens vi venter på fredag, 3:4

Grevinnen og hovmester'n, i Stavanger 1989

Så var det faktisk nesten torsdag før jeg fikk sukk for meg. Vi har hatt et mål å få pusset opp vindfang og gang før vi blir opptatt med andre ting, f.eks valp. Dermed har det vært litt å ta tak i for at malinga skal være noenlunde tørr før vi får bernerpels i den. Det kan også være greit å unngå mer enn tre farger i pelsen på smådyret som skal ut og inn mellom dørkarmene som skal fornyes. Men morgendagen igjen ser det faktisk ut som vi skal komme i mål.

Dermed har denne dagen gått fordelaktig fort. Likevel, jeg spanderer et bilde fra 22 år tilbake. Det var forrige gang vi hadde valp, og som du ser av blikket var det en dame som utmerket godt visste hvor skapet skulle stå. Det blir spennende å se hvor mye felles og hvor mye forskjell det kommer til å være på henne og Aredhel. Jeg synes å se en god del likheter i personligheten, og det vil i så fall være udelt positivt. Happy var også trygg, selvbevisst, sosial og lynende intelligent. Det er lov å håpe, ikke sant?

Mens vi venter på fredag, 2:4

De tre musketerer. Foto: © Nina Bless, Blomsterdalen

Fra oppdretter Hege i Brekke kommer det meldinger om at den obligatoriske valpetorturen er overstått. Det vil si biltur, veterinærsjekk, vaksine og ID-chipping. Det betyr at ting er i rute og at forberedelsene går sin gang. Før fredag skal de i tillegg ha ormekur og en omgang kloklipping. Jeg tror den godeste oppdretteren skal være glad for at hun bare har tre valper å klargjøre, og ikke fjorten.

Forberedelser er det her i heimen også. Planene er lagt for hvilke regler som skal gjelde fra ankomsten for både to og firbeinte. Det er 22 år siden vi hadde valp sist. Vi kommer sikkert til å støte på ting vi burde tenkt på tidligere, men vi skal i alle fall ha crocs og paraply klar ved døra når lille frøken viser tegn på at det er noen dråper som presser på. Døgnrytmen er også planlagt. Vi er heldige sånn sett, for kona er absolutt A-menneske, mens jeg er utprega B-menneske og virker best på kvelden. Med litt justering betyr det at det ikke er så mange timene hver natt hvor vi behøver å overlappe med soving begge to den tida det tar for Aredhel å lære seg å holde på dråpene. Vi håper jo å redusere antall dammer innendørs til et minimum.

Aktivitetene utendørs må også tilpasses alder og vekst. I starten blir det frilek og kontakttrening inne på området til borettlaget, men vi skal nok ganske snart begynne å tusle litt oppover veien mot andre lekeplasser og den store skogen. Fjell- og toppturer får vente til snøen går utpå vårparten. Kanskje passer det å debutere på samme topp til samme tid som turen du ser video av nedenfor. Den ble laget på en tur til Fauskevarden i starten av mai for halvannet år siden. Damene i huset shoppet i langåpne kjøpesenter, mens Bamse og jeg altså benyttet anledningen til å sjekke hvor mye snø det var igjen på 850 meters høyde. Men før den tid skal vi også komme oss ned i parken og møte de andre valpene på trenings- og sosialiseringskveldene til den lokale hundeklubben.

Mens vi venter på fredag, 1:4

Ettersom fredag ikke er før på fredag og det er maaange minutter til får man ordne seg som best man kan. På internett er det nok bernerstoff til å få tida til å gå litt mindre sakte. Mye er amatørmessig, noe er så dårlig at en stakkar blir rent skjermflau og noe har man altså lagt ut selv. Videoen nedenfor er av de bedre, så får det heller være at den er ganske amerikansk i vinklingen. Du kan risikere å støte på langt dårligere rasepresentasjoner i dyrekjøpte hundebøker. Se, nyt og la deg rive med.

Nå tror jeg ikke Aninal Planet går inn for å selge berner sennenhunden mer enn andre raser, men merk deg at selv profesjonelle TV-produsente ikke går klar av den dødelige sjarmen en gjeng bernervalper byr på. Alle nærbildene som går igjen gjennom hele filmen bare understreker det bernerfolk med god selvinnsikt tidlig fortalte meg og som jeg selv har gjentatt til det kjedsommelige; Ikke dra og se på et kull bernervalper hvis du ikke har tenkt å ta noen derfra. Akutt valpesjuke er ikke til å spøke med, og du er smittet før du aner.

Fortjent heder til firbeinte helter

I dag vil tiårsdagen for terrorangrepene mot USA bli markert på forskjellig vis rundt om i verden. På nettutgaven av  Daily Mail har jeg funnet en sak  i den anledning som gir NKKs slagord Hund til hygge og nytte et større perspektiv. I kaoset etter angrepet på World Trade Center 11. september 2001 der nesten 3000 mennesker ble drept, var nesten hundre redningshunder og deres eiere på jobb for å søke etter overlevende i bygningsrestene. 

I dag, ti år etter den forferdelige dagen, er bare tolv av disse hundeheltene fortsatt i live, og nå har den nederlandske fotografen Charlotte Dumas reist halve USA rundt for å portettere dem. Bildene av hundene og historien om innsatsen de gjorde for å finne fram til dem som var blitt levende begravd er samlet i en bok som har fått navnet «Retrieved». Boka kom ut på fredag.

Navnet spiller både på at et flertall av hundene var retrievere, og på opplevelsen de reddede hadde av å bli hentet tilbake fra det dødlige grepet av knust stål og betong de var fanget i. Charlotte Dumas ønsket ikke bare å markere 10 årsdagen for angrepene på New York og Washington, men også å gi anerkjennelse til noen av dem som var først på åstedet og hundene deres. De gjorde en ubetalelig innsats ved å lete utrettelig etter liv som kunne reddes.

Retrieved koster £13,64 (kr 120,-), og kan kjøpes bl.a på Amazon.
Her finner du nettstedet til Norske Redningshunder

Ny berner, nye sjanser

Om en drøy uke, fredag 16. september drar team Bernerdilla til Brekke i Ytre Sogn for å hente hjem sin nye besettelse; Aredhel Ar-Feiniel av Orondil. Sammen med sine to brødre ble hun født bare fire dager før jeg måtte gi slipp på Bamse, og den første forsiktige forespørselen om jeg var interessert kom via Facebook-chat bare kort tid etter at den sørgelige nyheten var publisert der. Slike venner er det godt å ha. Sammentreffet i tid er så bra at det nesten er skummelt. Søknad om innreise- og oppholdstillatelse ble forelagt familierådet, og den 12. august fikk jeg et positivt vedtak i hånda svart på hvitt, personlig signert av resten av flokken. Det hører med til historien at vi kjenner oppdretter Hege Askvik fra mange år tilbake, og at vi har vært hundepensjonat for Aredhels kjempekoslige mamma flere ganger. Dermed føler vi oss ganske trygge på hva vi får i hus om snaue to uker. Så mens jeg teller ned dagene til skjønnheten kan hentes hjem og det nye livet begynner, byr jeg på reprise av en «klassiker til glede for nye lesere»: Enda en bernerhistorie, -eller kanskje den først?

Den sjette dagen skapte Vår Herre berneren. 

Aredhel - en fryd for øyne og hjerte

Han var i godlune den dagen og tok seg god tid. Hastverk er, som alle vet, lastverk. "La oss nå se," tenkte han. "Hva må man først ta hensyn til for at det skal bli et førsteklasses resultat?" Jo, det må være størrelsen. Ikke for liten, slik at den blir en kasteball for uvørne og overdrevent lekelystne, men heller ikke større enn at kan finne sin plass de fleste steder. Altså fikk Berneren en respektabel størrelse. Så stor at den merktes, men ikke mer enn at den beholdt det jordnære ved seg.

"Godt begynt er halvt endt," tenkte Gud. Han begynte virkelig å få sving på både skapelsen og ordtakene sine. Kanskje han skulle få skrevet dem ned en gang? Det fikk bli senere, nå var det om å gjøre å finne den rette fargen til det han tenkte skulle bli et høydepunkt i tilværelsen. Eller skulle han nøye seg med bare en farge? Ville det ikke være ålreit med litt av hvert? Derfor grep Gud resolutt tak i det svarte. Det ville stå fint i stil med det solide og kraftfulle. Men for at det ikke skulle bli altfor beksvart, føyde han til noen strøk hvitt; i panna og ut på snuten, på brystet, på potene og en liten "dæsj" ytterst på en frodig hale. Den halen var Gud i grunnen veldig fornøyd med. Den ville nok ikke gå upåaktet hen i omgivelsene. Men selv med både svart og hvitt var det liksom noe som manglet. Han hadde fått med både styrke og munterhet, men hva mer trengtes?

Vår Herre satte seg litt tilbake i arbeidsstolen og så nøye på emnet sitt. Da sto det klart for ham. Det varme, hengivne og kjærlige måtte også få sitt å si på fargene. Dermed fikk berneren vår en varm brunfarge som myknet opp kontrasten mellom det svarte og det hvite.

Og nå gikk arbeidet greit videre. Det går glatt når du blir grepet av det du holder på med, og du synes du får det til. Siste laget med farge var lagt på og tørket, og Gud var fornøyd med resultatet. Ja, han var faktisk så fornøyd at han fant ut at det ville være synd og skam om ikke denne hunden skulle komme til nytte. Altså måtte den ha en praktisk pels. Først tenkte han på en kort variant, men kom til at det ikke ville være det rette hvis turen gikk til fjells med trekk og kløv. Så ble en skikkelig raggepels vurdert, men heller ikke det var det beste. "Det er jo ikke sikkert at det er nødvendig med så mye," tenkte Gud. "Dessuten kan det lett bli for varmt," han hadde tenkt at også sofakroken og en sommerlig badestrand skulle være naturlige tumleplasser. Slik fikk berneren en passe lang og fyldig pels som vernet mot snø og kulde, samtidig som den var luftig nok for en sommerdag, og ikke for krevende når det gjaldt børsting og bading.

Nå var berneren fiks ferdig, men mye av hensikten var jo at den skulle kunne være til hygge og nytte for noen. Derfor begynte Gud å skape menneskene, men det er en annen historie...