Vanskelig start på nyåret

Det er en utakknemlig oppgave å være 'covergirl of 2014'. Det er selvfølgelig stas å ha selveste gallionberneren i årets bernerkalender liggende å snorke på stuegulvet, men forsiden forsvinner jo i samme øyeblikk som kalenderen blir hengt opp og tatt i bruk. Det samme skjer hjemme hos hele berner-Norge, samt familie, venner og kjente av disse. Karrieren er over så fort smell og hyl stilner, kruttslammet kjølner og rakettsøppelet faller til jorden.

Så jeg utsetter januar 2014 så lenge jeg kan. Spørsmålet er bare hvor lenge det går før en eller annen empatiløs gledesdreper i famlien blir lei og overlater plassen til nestemann. Påskuddet er at jeg kan jo se hunden på omslaget analogt og i ekte 3D hver eneste dag, året rundt. Men hva med alle andre som måte gi slipp på skjønnheten så snart de våknet i dag? Et sted går grensen for solidaritet, og her går min.

Så jeg lar forsidedamen henge en stund. Januar er lang nok som den er med hele 31 dager. Februar kommer fort nok.

Til topps i Norge

Høyere enn dette kommer du ikke i Norge

På årets siste dag må det være på sin plass å fortelle at vi klarte det målet som lenge har stått øverst på lista. Aredhel og jeg klarte å gå til topps i Norge før hun fylte to år, og det tok faktiske bare ca. tre timer. Vi snakker altså ikke om utstillinger, prøver, sløyfer og rosetter, heder og ære, men om å komme oss til toppen av Galdhøpiggen, 2469 moh.

Fredag kveld var ikke oppløftende værmessig

Jeg har altså hatt dette 'prosjektet' på skisseblokka lenge, men det ble aldri tid og anledning til å gjøre det sammen med Bamse. Men etter den vellykkede rundturen på Hardangervidda i fjor sommer, var det egentlig bare å rydde kalenderen. Og skulle det skje før hun ble to år, måtte det bli lørdag 20. juli ettersom hun har bursdag dagen etter. Og hva er vel bedre enn å 'pakke ut gaven' sammen med masse venner. Vi inviterte likegodt med oss hele bernerklubben, og det var faktisk opptil flere som tok utfordringen. Fredag kveld var vi femten personer og åtte bernere samlet til middag på Juvasshytta. Været var heller tvilsomt med sterk vind, piskende småregn og et skydekke på høyde med underkøya.

Dagen derpå, og bedre blir det ikke

Men om været var mistrøstig da vi la oss, kunne det ikke bli bedre da vi våknet neste morgen. Vindstille, skyfri himmel og fri sikt til toppen og vel så det. Hadde det ikke vært for ørene, ville smilet gått trill rundt. Dette var den beste mulige innpakningen gaven til fjellhunden min kunne få. Etter frokost samlet det første turlaget seg for informasjon og instruksjon fra breførerne. Ruta fra Juvasshytta går over Styggbreen, 'stygg' er bøverdalsk for farlig, og breføring i taulag er obligatorisk. Hundene gikk i bånd og hadde skikkelige seler som kunne brukes til å løfte dem hvis det skulle bli nødvendig.

Første etappe går gjennom steinørkenen fra hytta, forbi nedre stasjon i alpinbakken og det tar omtrent en time å komme opp til brekanten. Det var det tid til litt pause, en matbit og til å justere påkledningen. Breførerne la ut tauene, og det var bare å finne seg en plass og hekte seg på. Vi hadde fått brystseler på allerede før avgang. Nå ble de strammet og så fort vi satte oss i bevegelse ut på isen var det 'the point of no return'. Taulaget hverken stopper eller snur underveis over breen med mindre det er tvingende nødvendig.

Over Styggbreen er det båndtvang for alle

Så her var det bare å stabbe i vei og holde tauet framover passe stramt. Det skulle henge i bue nesten ned på snøen mellom hver deltaker. Hold takten, hold farten, bare fortsett. Isbreen var ikke is på overflaten. Selv om vi var første gruppe som gikk denne dagen, gikk vi i sørpe og råtten snø som ikke ga veldig godt fraspark. Det var skikkelig tungt føre. Enkelte steder var det også sprekker som vi var blitt advart mot og som gjorde tauene nødvendige. Ikke store gap riktignok, bare drøye halvmeteren breie, men mer enn dype nok til at det ville være umulig å komme seg opp uten hjelp. Likevel gikk brevandringen uten noen som helst dramatikk for vår del.

Enkelte var litt i tvil før siste etappe

Vel over breen og oppe i steinrøysa under selve piggura hektet vi oss ut av tauet. Litt pause, sokkeskift for dem som ble våte under sørpemarsjen, mens atter andre litt skeptisk på veien videre og funderte seriøst om de skulle ta sjansen på å prøve seg oppover med hund. For det ser unektelig både bratt og kronglete ut, og det er det også. Så mens noen gikk friskt på, var det andre som tok ei kneik av gangen. Det var om å gjøre å holde hunden tett inntil seg, for enkelte steder er det svært 'luftig' og fryktelig langt ned. Dette er ikke stedet for høydeskrekk og hunder som ikke trives med mye folk, mas og vanskelig terreng. Den bør heller ikke gjøre for mange brå kast og vendinger. Akkurat det er ikke noe problem med bernere generelt, men du kjenner din egen hund best og vet hvordan den  pleier å reagere. På en fin dag på Galdhøpiggen er det folksomt som på 17. mai og du går i stim. Det er mange hundre mennesker som vil og skal ned igjen.

Lang, lang rekke mot toppen

Alle i vår gruppe kom seg videre, og piggura mot toppen er ikke vanskelig selv om det er bratt. Valget såpass seint på sommeren som i slutten av juli er å gå 'på kanten' og ha stein under føttene, eller å holde seg på snø og is. Da kan du gå lenger inn på 'flata'. Her kommer også de som starter fra Spiterstulen og har gått adskillig flere timer og høydemeter. Den ruta går også utenom breene, og du kan dermed gå uten fører. Jeg valgte å gå i snøen, for der er det lettere å velge steglengden selv. i Steinrøysa må du ta de trappetrinnene som byr seg. Så var det bare å sette den ene foten foran den andre og labbe i vei. Den som ikke gir seg, kommer opp før eller siden.

Høyfejellslogistikk

Og opp kom vi. På toppen var det ei maurtue av folk og kø alle veier. Det var kø i brus- og kaffehytta. Der var jeg glad for at jeg har dratt Aredhel med på byen under festivaler ogs annet. Vi har trent på å takle folkehav. Breførerne hadde informert oss før avgang om at det var mat og drikke å få kjøpt på toppen, men at kiosken holdt det de kalte helikopterpriser. Derfor burde de som kunne heller ta med seg det nødvendige fra Juvasshytta. Varene blir fløyet opp med helikopter, noe vi fikk oppleve mens vi var der, og slik transport er vanvittig dyrt. Men det så ikke ut til å stoppe noen. På toppen var det kø og kaos av alle som skulle ta bilder av seg selv, sine venner og utsikten. Etterhvert fikk vi ryddet unna nok turister til å få en noenlunde samlet bilde av bernerflokken.

Obligatorisk fellesbilde. Norsk Berner Sennenhundklubb er toppen

Vakrere utsikt finnes ikke, helt objektivt

Etterpå var det å få ordnet noen solobilder og nyte sola, utsikten og den utrolig delige følelsen av 'å ha gjort det'. Galdhøpiggen er et overkommelig turmål, men unikt som Norges og nord-Eurpoas høyeste punkt. Turen ned gikk fort og greit. Det var jo bare å surfe på hælene nedover snø og sørpe til ny breføring. Nå var det om mulig enda bløtere, og sprekkene var blitt enda litt større av smelting og folketråkk.

Ingen av våre hunder hadde noen problemer utover noen litt såre poter etter at breen var passert på hjemveien. Det ble avhjulpet med potesokker, og så gikk de ubekymret gjennom steinørkenen den siste biten ned til bilen. Vi var langt fra de eneste som gikk turen med hund denne dagen. Vi møtte firbeinte av alle slag, fra små stuttbeinte til huskyer som vel egentlig var i sitt rette element. Da gir hilse- og passeringstrening god valuta for pengene. I et annet taulag som gikk etter oss hadde en liten hund falt ned i en sprekk. Breførerne klarte å få den opp igjen etter en del strev, men det var tydelig av meldingene vi overhørte på radiosambandet at dette tok på tålmodigheten.

Skjønnhet i harmoni

Så moralen er: Det går greit for både folk og dyr å være med på denne reisen så sant dere begge er i noenlunde fornuftig form og har riktig utstyr. Alt i alt tar turen opp og ned igjen et sted mellom seks og sju timer. Potene til hunden bør være en smule herdet fra før, og det skader ikke med noen doser potesalve inn mot selve turen. Du må ha en god sele på dyret som sitter godt og lar deg løfte hunden uten at selen trekkes over hodet. Aredhel gikk turen med en Hurrta Y-harness, dog uten at vi trengte å teste nødegenskapene. Så har du tid og lyst, er det ingen grunn til å ikke prøve. Like bra vær som vi fikk skal du likevel ikke håpe for mye på. I følge betjeningen på Juvasshytta kan slike dager telles på én hånd i løpet av sesongen. Men tredje uka er i juli er et godt tips i følge statistikken på yr.no.

God tur!

PS! Opplevelsene var ikke slutt selv om turen hjem startet. På veien ned fra Juvass, akkurat der veien tipper over kanten og nedover mot Bøverdalen dukket en avskjedkomite opp i øyekroken. Jeg bråstoppet og trev tak i fotoapparatet.

Avskjedkomiteen

Gammelt nytt, men nytt på nett

Bloggevegring, skrivesperre, formidlingsdepresjon. Ukjært barn har også mange navn, men nå har jeg dratt ut proppen og tømt kladdelageret. Innleggene har modnet tildels lenge, og er datert der de hører hjemme i tidsregninga. Derfor finner dere ikke refleksjonene over å være eneste hanen i utstillingskorga på Vestlandsspesialen 2012 her på toppen, men må rulle helt ned til juni 2012. På veien vil du finne en hel del annet også. Det kan du lese på veien opp igjen til nåtiden. Hvis du er medlem av Norsk berner sennenhundklubb og faktisk leser medlemsbladet Berner'n, vil det meste være kjent fra før. Du får se på det som «Klassikere til glede for nye lesere» som Disney ville kalt det. Vel bekomme!

Som en service til late lesere skal jeg likevel by på en oppsummering, så blir ikke musefingeren så sliten:

• September 2013; Den første kanotesten.
• August 2013; Rondane på langs. En kløvtur med alt
• Juni 2013; På vigselsgferd med kløvhund. Til fjells i embeds medfør.
• Mai 2013; Mentalbeskrivelse av hund. Å vite hvem man jobber med.
• Februar 2013; Midtlivskrise, snø og hunder. Drømmen om sledehunder på Svalbard
• August 2012; En hund for sine bein. Om HD-røntgen og hvordan tygge negler til albuen
• Juli 2012; Dannelsesreise for en ung hund. Ei uke på Hardangervidda som ettårspresang
• Juni 2012; Eneste hanan i kørja. Om å være en herre i utstillingsringen

Jeg kan ikke love at pauser, vegring eller depresjoner ikke skal gjenta seg, men det er lov å håpe. La oss ta det som et ganske overkommelig nyttårsforsett, så vil tida vise hva det er verdt.

Fortsatt god jul!

Nei, skulle du sett...

En bekjent postet en lenke på Facebook til en nettside der en valpefabrikk i Slovakia tilbyr sine tjenester og raseutvalg. Nysgjerrig som jeg er klikket jeg meg inn for å se nærmere på elendigheten. Og der, på siden hvor tilgjengelige raser blir annonsert, dro jeg øyeblikkelig kjensel på bildet av berner sennenhunden. Bildet av Emma Tunet's C/Bamse har jeg egenhendig tatt den 27. juli 2009 på Kolvgrovheia i Hyllestad. Følger du med på bildeserien oppe til høyre, dukker det før eller siden opp der også.

Om jeg ble sur for at de har brukt bildet uten mitt vitende? Gjett om. Men det som svir mest er at bildet blir brukt til å markedsføre avl og oppdrett som ikke på noen måte kan forsvares hverken med tanke på rasestandard eller dyrevelferd. At de opererer med et minstekjøp på tjue -20- hunder er hjerteskjærende.

Følgende e-post ble forfattet og avsendt i intens adrenalinrus:

To anyone responsible.

Can you explain to me how on earth you got the permission to use my picture of my bernese mountaindog on your puppymill export site?

Please remove it immediately! And besides, your orthography is as horrible as your business. You can't even spell the breeds name correct.

I await your response.

Jan Roar Sekkelsten,
Norway

Ikke at jeg har noen særlig håp om at de følger opp anmodningen om å fjerne bildet eller forklare seg. Noe må man gjøre for å få utløp for sinne, sorg og frustrasjon når man ikke kan sende en rasende horde berner-ildsjeler på bakmennene.

Om jeg faktisk får svar, så skal jeg holde dere oppdatert.

En hund etter kunst

Det har vært mange bilder her fra turer i skog og fjell, og mer skal det bli. Men stort sett går Aredhel og jeg våre turer der alle andre går, langs gater og veier i byen eller bynære steder. I går kveld la vi kveldsturen om det nye rådhuset i Førde. Der har de nå fått lys i kunstverket som befinner seg på den åpne plassen 'inni' huset. Lyset i installasjonen forandrer seg med klokka og tiden på døgnet.

Det er ganske fascinerende. Det syntes også fotografen Liv Lien fra Naustdal som vi møtte på stedet. Og mens vi snakket sammen fant Aredhel ut at det var noe som manglet i det ellers så stramme og rettlinjede designet. Hun hoppet opp, stilte seg selv og sto så stille, selv om hun egentlig misliker å posere, at Liv fikk tatt bilder med nesten to sekunders eksponeringstid. En artig opplevelse.

Takk til Liv Lien som sendte meg bildet og ga meg lov til å bruke det. Sjekk gjerne fotobloggen hennes!

PS. Det er ikke første gangen Aredhel sjekker inn i kunstens verden. Hun har også hatt en affære med Oddvar Torsheim, men det er en stund siden.

Den første kanotesten

Det er turlivet som står mitt og Aredhels hjerte nærmest, selv om vi altså forsyner oss av av alt det andre hundesporten kan tilby av aktiviteter. Det er vandringene vi bruker mest tid og krefter på. Denne sommeren har vi gått både høyt og langt, og fortsatt er det ting vi må teste ut for å vite hva vi har å gå på.

I boden har kanoen min stått til overs en sesong eller to. Gamle Bamse var en fornøyelse å ha med ut i den. Men hvor mange bernere har hans ro og sindighet når underlaget plutselig begynner å gynge og flytte på seg. Det var med en viss spenning jeg tok med meg Aredhel og Ally-en opp i Bekkjevatnet for å gjøre en test. Dette var den ultimate testen på hva shaping, trening og andre tillitskapende aktiviteter hadde kastet av seg. Jeg satte videokamera på stativ og lot det stå til...

Det gikk jo bra, jo. Egentlig ikke rart i det hele tatt.

Rondane på langs med berner

På den andre fellesturen i sommer inviterte vi til en vandring gjennom Rondane, fra Hjerkinn i nord til Venabu i sør fra 5. til 9. august. Dette var et nytt forsøk på å gjenopplive kløvturene som NBSK hadde på 90-tallet og som dengang var ganske populære. Om det var tidspunktet, stedsvalget eller distansen som gjorde at det ikke kom et ras av påmeldinger, skal være usagt. Trolig var det en kombinasjon. Lenge så det ut som jeg skulle bli alene om  opplevelsen, men i sisten liten bestemte Aredhels oppdretter og eier Hege Askvik seg for å bli med på reisen. Dermed ble vi altså fire som slengte sekkene på ryggen og la i vei, to tobeinte og to nesten jevngamle kennelsøstre fra kennel Orondil. 

Utsyn over Atndalen og Atnsjøen fra Langglupdalen

Ruta som var valgt er en av klassikerne i Den norske turistforeningens mangslungne nettverk av T-merkede stier og tilhørende hytter. Vi skulle gå fra Hjerkinn til Grimsdalshytta, videre til Øvre Dørålseter, Bjørnhollia, Eldåbu og til Venabygdsfjellet sør for selve nasjonalparken. Ettersom første dagen faktisk gikk gjennom Dovrefjell, «krysset» vi to nasjonalparker på turen. Det får det til å høres enda mer imponerende ut. 

Men på den annen side er det så tilrettelagt for fjellvandrere at du egentlig ikke trenger noen stor oppakning. Det holder at du har med deg klær og sko for vær og vind, sove- eller lakenpose for overnatting på hyttene og et bankkort å betale med. -Og så tannbørsten da. Vi som går med hund trenger hundemat i tillegg. For selv om du kan ha med med deg hund på de fleste turisthyttene nå etterhvert, har de ikke hundemat på menyen. Det må du, eller i vårt tilfelle hundene, bære selv. Hege og jeg hadde i tillegg tenkt å spare litt penger, og hadde derfor med oss telt, turmat og turkjøkken også. Hundene, Ardhel og Melian, bar et sted mellom seks og sju kilo i kløven. Begge to er godt vant med å gå langt i fjellet.

Klar til å ta toget, med splitter ny kløv

Selv kom jeg til Hjerkinn med toget, for jeg hadde vært tidlig ute og skaffet meg en av de fire dyreplassene som er på hvert regiontog. Dette fordi jeg ikke lyst til å risikere tidsnød på slutten. Derfor kom gjestfriheten til Anlaug Sollien som bor på Venabygdsfjellet godt med, og jeg parkerte bilen hos henne. Hege kjørte derimot til Hjerkinn etter å ha kalkulert risikoen for å måtte løpe til toget og funnet den akseptabel.

De første kilometrene gikk gjennom bjørkeskog langs jernbanen før vi krysset E6 og den gamle dovrefjellsveien, og tuslet forbi Hageseter turisthytte og camping. Etter Hageseter begynte selve fjellturen hvor stien steg rolig oppover og ut av mobildekning. Melian hadde løpetid og annonserte på hver tue. Noen lette regnbyger kom slengende, men hver gang Hege trakk på seg regnjakka stoppet det på magisk vis. Det var en grei førsteetappe, selv om stien ned igjen til Grimsdalshytta var lovlig bratt.

Bernerprat med bernerveteraner

Der ble vi tatt hjertelig i mot av ventende bernerfolk som vi spiste en overdådig treretters middag sammen med. Tre av dem, Elisabeth von Hirsch og ekteparet Ellen og Mogens Christensen leier stølshus i området, mens Anlaug kom kjørende helt fra Venabu med lommeboka jeg hadde glemt. Etter middag ble både vi og hundene, spesielt hundene, invitert på te, kaffe og tilbehør hos Christensens.

Resten av kvelden satt vi og skravlet hund generelt og berner spesielt. Det er utrolig morsomt å sette seg ned sammen med mennesker som har hatt berner siden starten av 80-tallet, nesten ti år før NBSK ble stiftet, og som fortsatt er glødende opptatt av rasen. Vi hadde heldigvis satt opp teltene mens det ennå var lyst, for det var seint og mørkt da vi gikk til ro.

Hege, Aredhel og broa i Haverdalen

Neste dag var været det samme litt skiftende grå med noen truende småbyger. I tillegg kunne yr.no melde om vind på utsatte steder. Men det vi var mest spent på, var hvordan det ville bli å komme seg gjennom Dørålglupen med tunge sekker og hunder med kløv. Vi hadde hørt mange skremmende skildringer om et flere kilometer langt, trangt gjel med grov steinur. Det skulle vise seg at advarslene ikke var spøk ment. Men første delen av dagsetappen var rolig oppstigning mot Gravhøe etter at vi krysset elva i dalbunnen. Her oppe møtte vi vinden som var meldt, og enkelte ganger måtte vi til med noen sambatrinn for å holde balansen. Det roet seg da vi nesten ramlet ned i Haverdalen, men der møtte vi andre utfordringer; en bro. Og en bro har vi taklet før, men denne lå på nesten to meter høye fundament uten normal trapp eller rampe. Her var det av med kløv og sekk. Så kommandere hundene til å hoppe og gi dem det avgjørende dyttet i baken for å komme helt opp. På andre siden løftet vi ned bagasjen, fikk hundene til å trå ned på øverste trinn og så ta imot når de slapp seg utfor. Jammen er det godt at de stoler på oss. Men vi måtte videre. Nå ventet den beryktede Dørålglupen, og opp dit var det ganske så frisk stigning. Her var det bare å legge inn ‘krabbegiret’ og ta ett steg om gangen. Den som ikke gir seg, kommer opp til slutt.

Dørålglupen, helt på høyde med sitt dårlige rykte

Vi burde tatt hintet. For da det begynte å regne og Hege dro på seg den magisk regnfrakken, så sluttet det ikke denne gangen. Med regnet silende kom vi oss opp og begynte å gå innover i dette trange dalsøkket som ble mer og mer steinete. Ikke bare regnet det, men nå fikk vi vinden rett ansiktet også. Egentlig var det godt at vi ikke var forberedt på hvor steinete, bratt, glatt og vått det kom til å være, for da hadde vi sikkert bedt om å bli kjørt rundt. Det var en drøy jobb å finne en gangbar vei i steinrøysa.

Det var T-merker her og der, men ikke alltid like innlysende hvordan man skulle ta seg fra en T til den andre. Når vi støtte på små snø- og isflekker valgte vi å gå på dem. Det var det enkleste og hundene elsker jo snø. Men vi kom oss helskinnet, om enn drivende våte gjennom, og slo fast at det ikke var noen god grunn til å gå der flere ganger. På Øvre Dørålseter spanderte vi på oss middag og rom med digert hundebur, mens tørkerommet tok seg av klær, sko og kløvene. Ærlig fortjent.

Kennelsøstrene ved porten til Rondane

Det var her på Dørålseter vi fikk satt anstrengelsene våre i perspektiv. Like etter ankomt dukket det opp en liten, brun frier til Melian. Hun sto utenfor sammen med Aredhel for å renne av seg. Han hørte ikke til på hytta og var ikke interessert i å bli fanget inn. Etter en kort jakt rundt hushjørnene tok han de korte beina fatt og tuslet avgårde oppover den veien vi hadde kommet ned, mot Dørålglupen. Verten på Dørålseter ringte rundt for å finne ut hvor rakker’n hørte hjemme, og neste dag kunne han fortelle at karen hadde kommet seg hjem igjen, til Hageseter ved Hjerkinn. Han hadde stukket av fra en molteplukker og fulgt annonsene til Melian. Bare fem timer hver vei hadde han brukt på våre to dagsmarsjer over tre fjell.

I Langglupdalen

På dag tre var vi relativt uthvilte, utstyret tørt og været adskillig lettere. Men ikke så lett at Høgronden hadde fått av seg den grå topplua. Det gjorde valg av rute videre til Bjørnhollia lett å ta. Vi hadde vært våte nok, og ville holde oss under skylaget. Stien rundt fjellet og gjennom Langglupdalen var forresten lang nok med sine sju timer gangtid. Over Høgronden var det antydet ni timer. Så i lys av at vi hadde hatt to ‘tunge’ dager, valgte vi den lettere varianten. Og det ble langt nok, selv om terrenget var snilt og været tok til vett. For det tok sin tid, og jeg hadde en lei tendens til å lese oss lenger framme på kartet enn vi virkelig var. Vi tok de pausene som var nødvendig, fyrte opp turkjøkkenet ved passende bekker og fikk spist ned matlageret og vekta på sekkene. De sju timene ble dermed til ni og vel så det før vi slo opp teltene ved hytta, fikk dusjet oss og kunne nyte resten kvelden.

Kos og massasje, -fordi vi fortjener det

På Bjørnhollia var det et følge med sveitsere, men de viste ingen interesse for hverken oss eller hundene. Det var nesten litt skuffende, for fra andre vanket det skryt og oppmuntrende kommentarer. Vi så at andre hundeeiere nok hadde mer å stri med enn vi var belemret med. Bernere er som skapt for denne typen aktiviteter. Får de kos, klapp og litt massasje, så er de klare for ny innsats på øyeblikket og gjør nesten hva som helst du ber dem om.

Turen videre fra Bjørnhollia mot Eldåbu var rett og slett en opplevelse. Det var lettskyet med blå himmel og regnbygene var byttet ut med solstråler. Her lenger sør og øst i Rondane er det også litt mindre steinete, noe som gjorde at det var lettere å gå. Selvfølgelig hjalp det også at vi nå hadde fått justert sekker og klær skikkelig, og at vi hadde stadig mindre mat å bære på. Nå veier ikke frysetørret turmat så veldig mye, men alle monner drar. Dessuten hadde vi fått inn rutiner og ting gikk mer av seg selv.

"Fastboende" av det mer medgjørlige slaget

Men å møte ammekyr i fri dressur er langt fra rutine, selv om jeg syntes dette burde være dagligdags for en landbruksveterinær som Hege. Vi trivdes begge best med å se dem på lang avstand. Men vi traff dem også midt i stien, og da var det vi som gikk utenom. Disse svære beistene kan være godt utrustet med mors- og forsvarsinstinkter når det dukker opp folk og hunder i matfatet deres. Igjen valgte vi minste motstands vei og gikk utenom stien. Sauer var derimot enklere å ha med å gjøre, selv om de dumme dyrene ofte løp foran oss heller enn å ta beina fatt ut i lyng og mose. Dag fire av langturen ble med andre ord en helt annet og mye mer idyllisk affære enn dagene før, som hadde vært preget av en litt tung start, en fæl fjellovergang og litt for mange timer i skoene. Nå hadde vi tid og krefter til å nyte tilværelsen og ta masse bilder.

Vel framme på Eldåbu tok regnet oss igjen, og vi valgte senger framfor å gjøre teltene våte. Hytta var selvbetjent og hadde ingen hunderom. Dermed måtte kløvhundene ta til takke med å stalles opp i vedskjulet. Der led de likevel ingen nød, for det var romslig og utstyrt med hundebur til utlån. Og ettersom det var do og søppelrom også der, fikk de stadig besøk og det vanket klapp og godord fra flere enn eierne. Vi møtte faktisk ikke på noen som reagerte negativt på hundene, og dette var altså midt i høy-sesongen. Kan hunden din oppføre seg, er det altså uproblematisk å ta den med seg på langtur, enten du overnatter inne eller ute.

Det fristet liksom ikke å bruke denne luftige doen

Så var det klart for den store finaledagen. Fra Eldåbu skulle vi ut av nasjonalparken, ned i skogen og fram til veien ved Flaksjølia innenfor Venabu. Dette er også ‘bernerterreng’. Som nevnt bor Anlaug Sollien der, og selv om hun ikke har egen berner for tiden, står rasen et hundekjært hjerte nær. De som har kontakt med Anlaug på Facebook får se så mange vakre bilder av Rondane at sånne som meg nesten leverer flyttemelding. Selv sørlendingen Hilde Berntsen og flokken tyr hit hver eneste sommer, og det forstår jeg godt. Disse skal ha takk for tips og god hjelp i forbindelse med kløvturen.

På turen mot sivilisasjonen flyttet vi kyr og sauer. Kyrne var denne gangen kviger og vanlige melkekyr, så det var litt mindre skummelt. Det var de tobeinte i flokken som kjente skepsisen stige i møte med litt for mye ferskvare. De firbeinte hadde enten ikke vett på det, eller så hadde de overdreven tillit til at vi skulle ordne opp.

Helt uten hendelser var det likevel ikke. For nede i skogen kom vi til ei litt stri elv og her hadde turistforeningen ordnet det til med ei hengebru. Den hang fire luftige meter over strykene og var svært bevegelig, nær sagt i alle retninger. Hege ville ikke ta sjansen på å gå over med Melian. For når Melian synes ting blir vel skummelt, setter hun på skylappene og gir full gass, helt uten vett og forstand. Altså tok Hege med seg sekk og kløv over brua, mens jeg holdt hundene og ventet på bredden litt nedenfor, der elva var litt roligere. Så ropte Hege på Melian. Men midtveis uti strømmen sviktet motet og Melian ble stående. Ikke ville hun fram og ikke ville hun tilbake. Det var da jeg angret på oppveksten i et møblert hjem, for jeg benyttet ikke sjansen til å filme eller ta bilder da Hege måtte av med sko og bukse for å vasse ut og hente dyret som hadde strandet midt i elva. Ikke for det, jeg ville aldri kommet fra en eventuell publisering uten å sette fórvertavtalen og vennkapet i fare. Begge damene kom seg trygt på land på rette siden av elva. Aredhel og jeg har vært på gyngende grunn før, så vi tok sjansen på brua. Det gikk veldig bra, selv om hun nok var ganske lav og litt nølende i ganglaget.

Utsikt til hvile og vandringens ende

Resten av turen var plankekjøring. Vi droppet til og med lunsjpausen selv om vi hadde tid nok. Vi var bare ikke særlig sultne, og ikke minst så vi fram til å sette sekkene fra oss og slenge beina på bordet. Utsikten til å få seg en dusj var også motiverende. Fredag 9. august klokken kvart over to, altså fire døgn og én time etter starten fra Hjerkinn, satt vi på en benk utenfor Kiwi-en på Venabygdsfjellet og ringte etter Anlaug og bilen. GPS-en fortalt at vi hadde tilbakelagt 90 kilometer gjennom helt overkommelig fjell-terreng i hjertet av Norge.

Selv om vi føler oss veldig ferdige med sånt som Dørålglupen, blir det opplagt nye sjanser til å utfordre seg selv og hunden ved å bli med på fellestur neste sommer. Den som følger med i Berner’n får se hvor og når.

Alle foto: © Jan Roar Sekkelsten / Hege Askvik