Rondane på langs med berner

På den andre fellesturen i sommer inviterte vi til en vandring gjennom Rondane, fra Hjerkinn i nord til Venabu i sør fra 5. til 9. august. Dette var et nytt forsøk på å gjenopplive kløvturene som NBSK hadde på 90-tallet og som dengang var ganske populære. Om det var tidspunktet, stedsvalget eller distansen som gjorde at det ikke kom et ras av påmeldinger, skal være usagt. Trolig var det en kombinasjon. Lenge så det ut som jeg skulle bli alene om  opplevelsen, men i sisten liten bestemte Aredhels oppdretter og eier Hege Askvik seg for å bli med på reisen. Dermed ble vi altså fire som slengte sekkene på ryggen og la i vei, to tobeinte og to nesten jevngamle kennelsøstre fra kennel Orondil. 

Utsyn over Atndalen og Atnsjøen fra Langglupdalen

Ruta som var valgt er en av klassikerne i Den norske turistforeningens mangslungne nettverk av T-merkede stier og tilhørende hytter. Vi skulle gå fra Hjerkinn til Grimsdalshytta, videre til Øvre Dørålseter, Bjørnhollia, Eldåbu og til Venabygdsfjellet sør for selve nasjonalparken. Ettersom første dagen faktisk gikk gjennom Dovrefjell, «krysset» vi to nasjonalparker på turen. Det får det til å høres enda mer imponerende ut. 

Men på den annen side er det så tilrettelagt for fjellvandrere at du egentlig ikke trenger noen stor oppakning. Det holder at du har med deg klær og sko for vær og vind, sove- eller lakenpose for overnatting på hyttene og et bankkort å betale med. -Og så tannbørsten da. Vi som går med hund trenger hundemat i tillegg. For selv om du kan ha med med deg hund på de fleste turisthyttene nå etterhvert, har de ikke hundemat på menyen. Det må du, eller i vårt tilfelle hundene, bære selv. Hege og jeg hadde i tillegg tenkt å spare litt penger, og hadde derfor med oss telt, turmat og turkjøkken også. Hundene, Ardhel og Melian, bar et sted mellom seks og sju kilo i kløven. Begge to er godt vant med å gå langt i fjellet.

Klar til å ta toget, med splitter ny kløv

Selv kom jeg til Hjerkinn med toget, for jeg hadde vært tidlig ute og skaffet meg en av de fire dyreplassene som er på hvert regiontog. Dette fordi jeg ikke lyst til å risikere tidsnød på slutten. Derfor kom gjestfriheten til Anlaug Sollien som bor på Venabygdsfjellet godt med, og jeg parkerte bilen hos henne. Hege kjørte derimot til Hjerkinn etter å ha kalkulert risikoen for å måtte løpe til toget og funnet den akseptabel.

De første kilometrene gikk gjennom bjørkeskog langs jernbanen før vi krysset E6 og den gamle dovrefjellsveien, og tuslet forbi Hageseter turisthytte og camping. Etter Hageseter begynte selve fjellturen hvor stien steg rolig oppover og ut av mobildekning. Melian hadde løpetid og annonserte på hver tue. Noen lette regnbyger kom slengende, men hver gang Hege trakk på seg regnjakka stoppet det på magisk vis. Det var en grei førsteetappe, selv om stien ned igjen til Grimsdalshytta var lovlig bratt.

Bernerprat med bernerveteraner

Der ble vi tatt hjertelig i mot av ventende bernerfolk som vi spiste en overdådig treretters middag sammen med. Tre av dem, Elisabeth von Hirsch og ekteparet Ellen og Mogens Christensen leier stølshus i området, mens Anlaug kom kjørende helt fra Venabu med lommeboka jeg hadde glemt. Etter middag ble både vi og hundene, spesielt hundene, invitert på te, kaffe og tilbehør hos Christensens.

Resten av kvelden satt vi og skravlet hund generelt og berner spesielt. Det er utrolig morsomt å sette seg ned sammen med mennesker som har hatt berner siden starten av 80-tallet, nesten ti år før NBSK ble stiftet, og som fortsatt er glødende opptatt av rasen. Vi hadde heldigvis satt opp teltene mens det ennå var lyst, for det var seint og mørkt da vi gikk til ro.

Hege, Aredhel og broa i Haverdalen

Neste dag var været det samme litt skiftende grå med noen truende småbyger. I tillegg kunne yr.no melde om vind på utsatte steder. Men det vi var mest spent på, var hvordan det ville bli å komme seg gjennom Dørålglupen med tunge sekker og hunder med kløv. Vi hadde hørt mange skremmende skildringer om et flere kilometer langt, trangt gjel med grov steinur. Det skulle vise seg at advarslene ikke var spøk ment. Men første delen av dagsetappen var rolig oppstigning mot Gravhøe etter at vi krysset elva i dalbunnen. Her oppe møtte vi vinden som var meldt, og enkelte ganger måtte vi til med noen sambatrinn for å holde balansen. Det roet seg da vi nesten ramlet ned i Haverdalen, men der møtte vi andre utfordringer; en bro. Og en bro har vi taklet før, men denne lå på nesten to meter høye fundament uten normal trapp eller rampe. Her var det av med kløv og sekk. Så kommandere hundene til å hoppe og gi dem det avgjørende dyttet i baken for å komme helt opp. På andre siden løftet vi ned bagasjen, fikk hundene til å trå ned på øverste trinn og så ta imot når de slapp seg utfor. Jammen er det godt at de stoler på oss. Men vi måtte videre. Nå ventet den beryktede Dørålglupen, og opp dit var det ganske så frisk stigning. Her var det bare å legge inn ‘krabbegiret’ og ta ett steg om gangen. Den som ikke gir seg, kommer opp til slutt.

Dørålglupen, helt på høyde med sitt dårlige rykte

Vi burde tatt hintet. For da det begynte å regne og Hege dro på seg den magisk regnfrakken, så sluttet det ikke denne gangen. Med regnet silende kom vi oss opp og begynte å gå innover i dette trange dalsøkket som ble mer og mer steinete. Ikke bare regnet det, men nå fikk vi vinden rett ansiktet også. Egentlig var det godt at vi ikke var forberedt på hvor steinete, bratt, glatt og vått det kom til å være, for da hadde vi sikkert bedt om å bli kjørt rundt. Det var en drøy jobb å finne en gangbar vei i steinrøysa.

Det var T-merker her og der, men ikke alltid like innlysende hvordan man skulle ta seg fra en T til den andre. Når vi støtte på små snø- og isflekker valgte vi å gå på dem. Det var det enkleste og hundene elsker jo snø. Men vi kom oss helskinnet, om enn drivende våte gjennom, og slo fast at det ikke var noen god grunn til å gå der flere ganger. På Øvre Dørålseter spanderte vi på oss middag og rom med digert hundebur, mens tørkerommet tok seg av klær, sko og kløvene. Ærlig fortjent.

Kennelsøstrene ved porten til Rondane

Det var her på Dørålseter vi fikk satt anstrengelsene våre i perspektiv. Like etter ankomt dukket det opp en liten, brun frier til Melian. Hun sto utenfor sammen med Aredhel for å renne av seg. Han hørte ikke til på hytta og var ikke interessert i å bli fanget inn. Etter en kort jakt rundt hushjørnene tok han de korte beina fatt og tuslet avgårde oppover den veien vi hadde kommet ned, mot Dørålglupen. Verten på Dørålseter ringte rundt for å finne ut hvor rakker’n hørte hjemme, og neste dag kunne han fortelle at karen hadde kommet seg hjem igjen, til Hageseter ved Hjerkinn. Han hadde stukket av fra en molteplukker og fulgt annonsene til Melian. Bare fem timer hver vei hadde han brukt på våre to dagsmarsjer over tre fjell.

I Langglupdalen

På dag tre var vi relativt uthvilte, utstyret tørt og været adskillig lettere. Men ikke så lett at Høgronden hadde fått av seg den grå topplua. Det gjorde valg av rute videre til Bjørnhollia lett å ta. Vi hadde vært våte nok, og ville holde oss under skylaget. Stien rundt fjellet og gjennom Langglupdalen var forresten lang nok med sine sju timer gangtid. Over Høgronden var det antydet ni timer. Så i lys av at vi hadde hatt to ‘tunge’ dager, valgte vi den lettere varianten. Og det ble langt nok, selv om terrenget var snilt og været tok til vett. For det tok sin tid, og jeg hadde en lei tendens til å lese oss lenger framme på kartet enn vi virkelig var. Vi tok de pausene som var nødvendig, fyrte opp turkjøkkenet ved passende bekker og fikk spist ned matlageret og vekta på sekkene. De sju timene ble dermed til ni og vel så det før vi slo opp teltene ved hytta, fikk dusjet oss og kunne nyte resten kvelden.

Kos og massasje, -fordi vi fortjener det

På Bjørnhollia var det et følge med sveitsere, men de viste ingen interesse for hverken oss eller hundene. Det var nesten litt skuffende, for fra andre vanket det skryt og oppmuntrende kommentarer. Vi så at andre hundeeiere nok hadde mer å stri med enn vi var belemret med. Bernere er som skapt for denne typen aktiviteter. Får de kos, klapp og litt massasje, så er de klare for ny innsats på øyeblikket og gjør nesten hva som helst du ber dem om.

Turen videre fra Bjørnhollia mot Eldåbu var rett og slett en opplevelse. Det var lettskyet med blå himmel og regnbygene var byttet ut med solstråler. Her lenger sør og øst i Rondane er det også litt mindre steinete, noe som gjorde at det var lettere å gå. Selvfølgelig hjalp det også at vi nå hadde fått justert sekker og klær skikkelig, og at vi hadde stadig mindre mat å bære på. Nå veier ikke frysetørret turmat så veldig mye, men alle monner drar. Dessuten hadde vi fått inn rutiner og ting gikk mer av seg selv.

"Fastboende" av det mer medgjørlige slaget

Men å møte ammekyr i fri dressur er langt fra rutine, selv om jeg syntes dette burde være dagligdags for en landbruksveterinær som Hege. Vi trivdes begge best med å se dem på lang avstand. Men vi traff dem også midt i stien, og da var det vi som gikk utenom. Disse svære beistene kan være godt utrustet med mors- og forsvarsinstinkter når det dukker opp folk og hunder i matfatet deres. Igjen valgte vi minste motstands vei og gikk utenom stien. Sauer var derimot enklere å ha med å gjøre, selv om de dumme dyrene ofte løp foran oss heller enn å ta beina fatt ut i lyng og mose. Dag fire av langturen ble med andre ord en helt annet og mye mer idyllisk affære enn dagene før, som hadde vært preget av en litt tung start, en fæl fjellovergang og litt for mange timer i skoene. Nå hadde vi tid og krefter til å nyte tilværelsen og ta masse bilder.

Vel framme på Eldåbu tok regnet oss igjen, og vi valgte senger framfor å gjøre teltene våte. Hytta var selvbetjent og hadde ingen hunderom. Dermed måtte kløvhundene ta til takke med å stalles opp i vedskjulet. Der led de likevel ingen nød, for det var romslig og utstyrt med hundebur til utlån. Og ettersom det var do og søppelrom også der, fikk de stadig besøk og det vanket klapp og godord fra flere enn eierne. Vi møtte faktisk ikke på noen som reagerte negativt på hundene, og dette var altså midt i høy-sesongen. Kan hunden din oppføre seg, er det altså uproblematisk å ta den med seg på langtur, enten du overnatter inne eller ute.

Det fristet liksom ikke å bruke denne luftige doen

Så var det klart for den store finaledagen. Fra Eldåbu skulle vi ut av nasjonalparken, ned i skogen og fram til veien ved Flaksjølia innenfor Venabu. Dette er også ‘bernerterreng’. Som nevnt bor Anlaug Sollien der, og selv om hun ikke har egen berner for tiden, står rasen et hundekjært hjerte nær. De som har kontakt med Anlaug på Facebook får se så mange vakre bilder av Rondane at sånne som meg nesten leverer flyttemelding. Selv sørlendingen Hilde Berntsen og flokken tyr hit hver eneste sommer, og det forstår jeg godt. Disse skal ha takk for tips og god hjelp i forbindelse med kløvturen.

På turen mot sivilisasjonen flyttet vi kyr og sauer. Kyrne var denne gangen kviger og vanlige melkekyr, så det var litt mindre skummelt. Det var de tobeinte i flokken som kjente skepsisen stige i møte med litt for mye ferskvare. De firbeinte hadde enten ikke vett på det, eller så hadde de overdreven tillit til at vi skulle ordne opp.

Helt uten hendelser var det likevel ikke. For nede i skogen kom vi til ei litt stri elv og her hadde turistforeningen ordnet det til med ei hengebru. Den hang fire luftige meter over strykene og var svært bevegelig, nær sagt i alle retninger. Hege ville ikke ta sjansen på å gå over med Melian. For når Melian synes ting blir vel skummelt, setter hun på skylappene og gir full gass, helt uten vett og forstand. Altså tok Hege med seg sekk og kløv over brua, mens jeg holdt hundene og ventet på bredden litt nedenfor, der elva var litt roligere. Så ropte Hege på Melian. Men midtveis uti strømmen sviktet motet og Melian ble stående. Ikke ville hun fram og ikke ville hun tilbake. Det var da jeg angret på oppveksten i et møblert hjem, for jeg benyttet ikke sjansen til å filme eller ta bilder da Hege måtte av med sko og bukse for å vasse ut og hente dyret som hadde strandet midt i elva. Ikke for det, jeg ville aldri kommet fra en eventuell publisering uten å sette fórvertavtalen og vennkapet i fare. Begge damene kom seg trygt på land på rette siden av elva. Aredhel og jeg har vært på gyngende grunn før, så vi tok sjansen på brua. Det gikk veldig bra, selv om hun nok var ganske lav og litt nølende i ganglaget.

Utsikt til hvile og vandringens ende

Resten av turen var plankekjøring. Vi droppet til og med lunsjpausen selv om vi hadde tid nok. Vi var bare ikke særlig sultne, og ikke minst så vi fram til å sette sekkene fra oss og slenge beina på bordet. Utsikten til å få seg en dusj var også motiverende. Fredag 9. august klokken kvart over to, altså fire døgn og én time etter starten fra Hjerkinn, satt vi på en benk utenfor Kiwi-en på Venabygdsfjellet og ringte etter Anlaug og bilen. GPS-en fortalt at vi hadde tilbakelagt 90 kilometer gjennom helt overkommelig fjell-terreng i hjertet av Norge.

Selv om vi føler oss veldig ferdige med sånt som Dørålglupen, blir det opplagt nye sjanser til å utfordre seg selv og hunden ved å bli med på fellestur neste sommer. Den som følger med i Berner’n får se hvor og når.

Alle foto: © Jan Roar Sekkelsten / Hege Askvik