På dannelsestur med ung hund

Det er blitt juli og sesong for utagerende turliv. Da er det kanskje også på tide å dele inntrykkene fra i fjor, ikke snøen som falt, men en vandring Hardangervidda rundt på seks dager. Saken sto på trykk i Berner'n nr. 3 - 2012.

Venter på toget på Arna stasjon

I fjor sommer (Altså i 2011. Dette ble skrevet for et år siden...), rett etter at vi kom hjem fra ferietur, skrudde vår gode gamle Bamse av og måtte avlives. Tilbake satt jeg med planene om en ukeslang rundtur på Hardangervidda, en tur som plutselig virket meningsløs når jeg ikke hadde noen hund å dele den med. Heldigvis hadde Dariel hos Hege Askvik i Brekke fått et valpekull bare dager i forveien, og ikke mange timene etter at jeg postet «Exit Bamse» på Facebook, fikk jeg en forespørsel om å være fórvert for tispevalpen i kullet, en forspørsel reste av familien sa ja til. Dermed ble Aredhel innvilget permanent innvandrings- og oppholdstillatelse. Men overgangen fra lange dagsmarsjer i fjellet til valpelek og tisseturer innenfor borettslaget var stor. En langtur syntes uendelig fjernt.

Vinteren kom og gikk igjen, og med eierens tillatelse begynte vi så smått å følge snøkanten da den trakk seg oppetter liene her i vest. Men vinteren var seig og det gikk sakte. I mellomtiden utvidet vi rolig aksjonsradiusen, og sørget for å oppleve mye sammen. Det oppløftende var at valpetassen viste klar appetitt på utelivet. Den første toppturen gikk vi i april, og i mai prøvde vi teltet for første gang. Alt dette gikk helt knirkefritt. Etter at vi i juni hadde sikret oss gullmerket i turorientering og gått enda noen topper til, begynte jeg for alvor sondere mulighetene for å realisere langturplanene med oppdretter og familien. Begge parter ga grønt lys.

Turruta var som sagt pønsket ut tidligere. Hardangervidda er flat, og det er lett å gå. Godt merkede stier gir mange muligheter til å endre turen om noe skulle skje, og det er tett mellom hyttene hvis været skulle bli katastrofalt dårlig. Planen var likevel å bo i telt. Transporten til og fra fjellet var derimot en utfordring. Ekspressbussene har lagt ned totalforbud mot å ta med alle typer dyr. Det er langt å kjøre fra Førde, og setter du fra deg en bil er du liksom nødt til å komme tilbake til den. Tog var en mulighet, men NSB har en broket og lite hundeeiervennlig historie når det gjelder kundebehandling. Det kan de underskrive som har reist med hund enten i røykekupéen, i mellomgangen mellom vognene eller rett og slett i godsvogna. Der skulle hunden være i bur, og hvor gjør du av et hundebur mens du lusker rundt i fjellheimen, og får tak i det etterpå?

Installert på toget

Løsningen kom også her via Facebook. Noen linket opp informasjon om at NSB nå tilbyr et begrenset antall ‘dyreplasser’ i hvert regiontog. Du får et dobbeltsete til deg og hunden, og betaler barnebillett hvis sistnevnte er over 40 centimeter. Den må likevel ligge på gulvet, selv om det står vindusplass på billetten. Jeg bestilte plass allerede samme kveld og inviterte alle bernervennene jeg hadde på Facebook med på turen. Det kom nok litt brått på de fleste, og noen syntes kanskje seks dager var i drøyeste laget. Det endte med at vi sto alene på Ustaoset stasjon da toget fra Bergen dro videre mot Oslo. Men været var bra, og returbilletten var ikke gyldig før om fem døgn og fire timer. Det var bare å hive sekken på ryggen og sette beina i gang.

Ikke det store oppmøtet her, nei...

Aredhel hadde fylt ett år bare få dager i forveien, og selv om jeg ikke var i tvil om at hun ville takle turen, var det uaktuelt å la henne bære kløv denne gangen. Ikke hadde vi noen kløv som passet en så ung rygg heller. Dermed havnet tørrfór og litt ekstra snacks på boks i min sekk som dermed passerte tjue kilo med telt og alt. Det var en bør jeg ble kjent med da vi etter tre kilometer langs veien tok fatt på stigningen tre hundre høydemeter opp mot Ustetind. Jeg ble fort mer bekymret for min egen hoftestatus enn Aredhel sin. Men vi tok tida til hjelp, tok oppmuntrende nok igjen noen barnefamilier på dagstur og endelig oppe kunne vi se Hardangervidda bre seg grønn og vid så langt øyet kunne se.

Møtet med et slikt utsyn lettet sekken med flere tonn og vi nærmest danset over lyngen og rundt myrpytter der stien slynget seg avgårde mot Tuva turisthytte. Vi skulle følge ‘hytteringen’, men likevel bo i telt. Dette ga oss muligheten til å styre fart og belastning selv, i tillegg til å spare penger. Det ville vært mulig å gå hele turen bare med litt ekstra klær og en lakenpose i en dagstursekk og la kredittkortet gjøre resten. Men for en gammel speider var ikke det noe alternativ. Her skulle Lars Monsen få kamp om tittelen som friluftsmann. Det ble med en brusrast på tunet utenfor Tuva før vi gikk en snau kilometer videre og fant en fin plass til teltet på en flate dekket av reinlav. Men det var ikke bare vi som syntes dette var en fin plass. Aredhel la seg for å hvile mens jeg satte opp teltet og ble fort dekket av mygg. Vi kom oss inn og lukket teltdøra fort. Så der lå vi og pustet ut mens det hørtes ut som det regnet mot teltduken. Men det var ikke dråper. Det var derimot horder av fluer og mygg som gikk til angrep. Heldigvis holdt insektnettet hva det lovet.

Typisk idyll

Etter å ha stått tidlig opp, reist med tog og gått en drøy mil var det deilig å kunne strekke seg på liggeunderlaget, lukke øynene og la tankene fly. Aredhel fant fort roen, og jammen sovnet vi. Det ble en ganske sein middag før vi tok en liten runde for å se oss litt om og riste litt løs før natten. Myggen respekterte heldigvis myggmiddelet mitt, og hunden lot ikke til å plages av insektene. Første natten var som en drøm, med en kjærlig hund som la seg godt inntil meg mens vi hørte steggen knegge et eller annet sted i lyngen utenfor. Bedre kan ingen ha det.

Neste morgen var det av en eller annen grunn betraktelig mye mindre insektliv, så det var helt greit å sitte ute og spise frokost. Aredhel syntes nok at polarbrødet mitt var mer interessant enn tørrfóret hennes, men med litt snack fra boks blandet i gikk det ned. Hun er ikke som andre bernere, denne frøkna mi. Hun sluker ikke maten og egentlig var jeg litt glad for det. Når du befinner deg en dagsmarsj fra mobildekning og enda lenger unna en veterinær, kan f.eks tanken på en mulig magedreining gi deg frysninger. Men noen sjanser må man ta, ellers blir man sittende hjemme og bekymre seg.

Fra teltplassen sør for Tuva dro vi sørover gjennom lyng- og myrlandskap mot Heinseter. Her viste lenka med innlagt strikk og nesten en meter fleks seg som et lurt kjøp. Det er båndtvang på vidda også. Av og til kom vi til steder der det var absolutt våtest der stien egentlig gikk. Da måtte man improvisere og finne en måte å komme rundt de verste gjørmehullene. Det satte krav til samspillet mellom mann og hund. Vi måtte bestemme oss for når passet det å sende hunden foran, og når var det best at hun ble stående mens jeg tok et sprang fra en tue til den neste. Et rykk i lenka på feil tidspunkt her kunne ha sendt meg på ryggen i myra med med full oppakning, og da ville resten av dagen vært ganske spolert.

Bare se, men ikke røre...

Men det gikk bra, og allerede ved lunsjtider kom vi fram til Heinseter turisthytte. På tunet spankulerte særdeles frittgående høns og hanen sa tydelig fra hva han mente om besøket. Jeg sendte en vennlig tanke til alt arbeidet sveitsiske fjellbønder har gjort for å dempe eller fjerne jaktlysten hos berneren. Visst pirret fjærkreene nysgjerringheten til Aredhel der hun ble festet til en solid benk, men hun bare så, og rørte ikke mens jeg var inne og fikk oppdatert meg på værmeldingen. Etter denne rasten fortsatte vi ferden mot Seltjønnlæger hvor vi var blitt fortalt at det skulle være fint å slå seg til for natten. Dermed lå vi faktisk godt foran skjema. 

Hunden, T-en og ei steinbu. Alt du trenger i et knipetak

Og tipset gjorde ikke skam på noen. Vi fant et sted med en nydelig gressbakke, ferdig bålplass og vann rett i nærheten. Sola tittet fram, en liten bris holdt insektene unna og livet smilte til vandrerne. Litt bortenfor teltplassen var det også en steinbu som fjellstyret holder vedlike. Der kan fjellfanter finne ly og varme på dager som ikke er like vennligsinnede som den vi opplevde. Gjesteboka vitnet om flere som hadde fått kjenne naturens vrede, men fått tilbake kroppsvarmen og troen på veien videre etter å ha kommet seg under tak og tørket opp. Dermed ble jeg gående og nynne på teksten til Ei krasafarin steinbu med Hellbillies. Det finnes flere slike enkle nødhytter rundt om på vidda, gjerne godt unna de mest trafikkerte stiene.

Med godt vær og god tid angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med fiskestang. Ikke fordi jeg manglet proviant, men for et moderne nettmenneske ble det nesten for stille uten noen å snakke med, ingen adspredelser, ikke musikk, radio eller bøker. Det var over et døgn siden mobiltelefonen hadde funnet kontakt med omverden. Også mental avrusning gir abstinenser. Heldigvis er de til å leve med. Men neste gang blir altså fiskestang prioritert, så har jeg noe å gjøre.

Natten ble rolig, men selv den lyse sommernatta ble litt for kald. Frampå morgenkvisten måtte jeg finne fram lakenposen og tre den på meg nedi soveposen for å kunne nyte en siste rest av velfortjent søvn. Etterhvert begynte sola å varme, og snart var vi på vei mot Rauhelleren turisthytte, et knutepunkt midt inne på vidda hvor langvandrere fra både øst, vest, nord og sør møtes.

Det er ikke så mye å fortelle om denne delen av turen, bortsett fra Aredhel etterhvert ble preget på turistforeningens stimerking. Jeg er overbevist om at hun nå vet hvordan man følger disse røde T-ene og steinvardene som viser vei i fjellet. Himmelen var skyfri, og om jeg hadde kjent meg litt frossen tidligere på morgenen, var det andre problemer nå. Jeg er sånn skrudd sammen at skal jeg oppleve mer enn tjue grader, vil jeg helst ha dem med minus foran. Det ble nesten for varmt, og vi måtte benytte nesten hver sjanse vi fikk til å få i oss noe å drikke.

Rauhelleren i sikte, men ennå et godt stykke å gå

Da vi langt om lenge nærmet oss målet for dagen, begynte vi også å få kontakt med andre. Og det er det som er spesielt på vidda. Du kan se hytter, folk og dyr på fryktelig lang avstand, gjerne en halv dag før du er framme. Dermed fikk jeg se at Aredhel er i besittelse av et solid flokksamleinstinkt. Alle skal med! Det kom noen bak oss, og fra de såvidt ble synlige i horisonten begynte hun å snu seg, sakke farten og gi beskjed om vi burde vente så vi kunne få dem med oss. Det ble noen diskusjoner mellom hund og fører på det temaet og sånn holdt vi på helt fram. Skal du bli virkelig kjent med hva som bor i en hund, så er langturer det som får det fram. Ikke et vondt ord om seminarer, kurs og treningskvelder. Men å sove, gå og spise tett på hverandre flere dager i strekk overgår det meste.

Så vi tøffet inn på tunet på Rauhelleren turisthytte varme, svette og litt utkjasa. Her var det en god del folk som satt ute, og Aredhel flørtet med alle sammen etter tur før hun fant roen i skyggen. Hun virket helt uanfektet av at vi hadde tilbakelagt drøye 13 kilometer i solsteiken. Nå var vi halvveis og for å feire at det hadde gått problemfritt så langt, ga jeg etter for makeligheten og spanderte på meg treretters middag. Vi spanderte også på oss å sette opp teltet rett ved hytta. Det at jeg og et par andre hadde med oss firbeinte turkamerater var helt uproblematisk. Det er litt ulikt hvordan disse turisthyttene legger til rette for hundeeiere. Noen steder er man direkte uønsket, andre steder må du ta til takke med soveplass i uthuset hvis du vil dele rom med hunden. På Rauhelleren har de rigget til en slags kennelavdeling med fem-seks store hundebur i et lagerrom i den ene enden av hytta. I tillegg er det festet kraftige kroker i husveggen med fem meters mellomrom hvor gjester kan feste hundene. Foruten Aredhel og meg var det et par fra Bergen med hver sin Vorsteher. Disse hadde gått fra Kinsarvik og opp med kløv. Det er en dryg tur. I tillegg til disse var det også to tyske damer som var på fjelltur med tre stykk spaniel og telt. –Tøft! Det er vel unødvendig å fortelle at det ble en uforglemmelig kveld med turprat, hundeprat og masse kos.

Etter Rauhelleren, flere dagmarsjer utsikt.

Neste dag, fredag var ikke noe dårligere enn dagen før, og nå gikk ferden vestover mot Stigstuv. Etter litt stigning opp fra hytta fikk vi utsyn flere dagsmarsjer i nesten alle retninger. Hittil på turen hadde det vært lite dyr å se. Jeg var spent på om det var like mye lemmen som i fjor, men vi så ikke en eneste en i live. Derimot så vi tørre rester etter ganske mange langs stiene og der vi tok pauser. Heldigvis viste ikke Aredhel den minste interesse for kadaverne. Det gjorde hun ikke når vi møtte sauer heller. Det vil si, hun stoppet opp og observerte dem nøye på trygg avstand. Når sauene trakk seg unna stien, mente Aredhel at vi trygt kunne fortsette. Hun viste ingen lyst til å ha kontakt med dem. Det samme gjelder kyr som det gikk noen av ved Rauhelleren. Hester er derimot mer spennende. Men det er en veldig forsiktig hund som nærmer seg dem, og det med stor respekt, klar til å smette unna.

Klart for siste natt i telt.

Denne dagen ble den absolutt lengste dagsmarsjen. Det var litt med vilje fordi jeg ville utnytte det fine drivet vi hadde. For etter Stigstuv, -når vi krysset riksvei 7 ved Halne, ville vi møte et helt annet og mer kuppert terreng. Der kunne vi komme til å trenge ekstra tid og krefter. Så selv om vi holdt rytmen med en kort pause hver time, en litt lenger pause med godbiter hver annen time og en solid lunsjpause med varm mat, kom vi fram til Stigstuv altfor tidlig til å bli værende der. Det ville være sløsing med krefter og lagelig vandringsvær å gi seg allerede klokka kvart på to. For nå hadde det heldigvis begynt å skye over. Vi tok oss en vann- og bruspause før vi snudde ryggsekken mot noen spredte regndråper og fortsatte nordover mot Halne og Krækkja hvor vi skulle tilbringe siste natta før hjemreisen. Da vi slo leir hadde vi tilbakelagt over to mil og vært på beina i ti timer. Likevel var både form og humør på topp når du ser bort fra at hoftekammene mine begynte å få et litt anstrengt forhold til bærebeltet på sekken. På forhånd hadde jeg jo testet at Aredhel klarte flere dagsturer på rad, men jeg hadde ikke forberedt meg selv like godt på tilværelsen som pakkesel. Så det var ekstra deilig å krype ned i soveposen denne kvelden og ruske bisken litt i pelsen før jeg sovnet som en stein. En gang mellom fire og fem om morgenen registrerte jeg bare såvidt at det regnet skikkelig. Men det gikk fort over, og tross et litt skummelt skydekke kom det ikke flere regnskurer.

Noen føler seg veldig utenfor

Derimot møtte vi noen ganske intense myggsvermer igjen mens vi krysset myrdragene ned mot riksveien og Halne fjellstove. Her fikk vi også tilbake mobildekningen, og da raste inn med meldinger og e-post i et kjør. Nå var jeg jo blitt vant til å være uten denne typen kontakt, så det var ikke umiddelbart kjærkomne lyder. Det var faktisk mer irriterende, og derfor gjorde det ingenting at batteriet trakk sitt siste sukk ut og det ble stille i jakkelomma. Men på Halne passet det med lunsjpause og lading før vi klatret opp i heia på nordsiden av veien og kom oss over til turisthytta på Krækkja. Det føltes litt feil å sitte inne i kaféen og spise mens Aredhel måtte sitte ute og se på meg. Det var vanskelig å sette pris på måltidet liksom. Men sånn er reglene på norske spisesteder.

Snø har en eller annen magisk virkning på bernere. For på vei over fra Halne til Krækkja som ta halvannen times tid, syntes jeg Aredhel ble litt tung og trist i enden av lenka. Jeg begynte å spekulere på om turen var blitt for lang, hadde hun fått for lite mat eller var det bare at hun ikke trivdes lenger. Før jeg rakk å grave meg ned i flere dystre spørsmålsstillinger kom vi til et ganske stort område med snø som lå midt i løypa. Det var ikke noe problem for snøen var fast og fin å gå på. Men da skulle du sett hvem som våknet. I ren glede over å ha snø under labbene raste hun rundt, rullet seg, hoppet og spratt og inviterte til lek. Sørgmodigheten jeg hadde spekulert over var blåst vekk, og dermed kom humøret mitt også tilbake.

Egen suite med hundeseng

På Krækkja lyttet jeg til kroppens signaler og ordinerte meg selv en ordentlig seng siste natten. Vi fikk rom fmed hundebur for oss selv i anekset, og gikk igang med å spise tom sekken. Nå hadde vi jo bare siste biten på omtrent fire timer ned til Haugastøl igjen, og det var det ingen grunn til å bære resterende proviant hjem igjen. Vi var blitt advart at en turleder om at nedstigningen kunne være både kronglete og sleip. Middagen på Krækkja kan forøvrig også anbefales…

Siste dagen av eventyret opprant også med sol, og selv om sekken var nesten tom for forsyninger ble returen til sivilisasjonen nesten strabasiøs. Det tar på når stien er kronglete og du må over flere svære steinrøyser. Her får paragrafrytterne ha meg unnskyldt, men her tillot jeg meg å la hunden gå løs slik at hun kunne finne sin egen vei gjennom problemene. Hun går likevel ikke langt fra meg, og i løpet av turen hadde jeg sett hvordan hund oppførte seg i møte med mulige beitedyr.

Berner og brus ved vandringens slutt

Nedstigingen fra nesten 1200 meter over havet og ned til Haugastøl på litt under 1000 meter var ganske riktig ganske bratt, men ikke noe som imponerer folk som går tur i Sunnfjord. Likevel var kommandoen «Gå bak!» god å ha. Vel nede mellom utleiesykler og turister som skulle sykle Rallarvegen satte knærne satte veldig pris på benken utenfor kaféen. Der feiret vi med en brus ved vandringens slutt, før vi trasket det siste stykket bort til togstasjonen. På/ved plass 50 og 51 i vogn 8 sovnet både hunden og jeg rimelig raskt, -slitne, men godt fornøyd med oss selv.

PS. Uka etter ble Aredhel røntgenfotografert på hofter og albuer. Bildene viste at hun er fri for både HD og AD, så da vet jeg hva hun skal få i bursdagspresang på toårsdagen; Kløv og en ny runde på fjellet. Kanskje vi får selskap da?