Endelig litt hjernetrim

Kjeeeeeedelig!

Det er blitt en del fisketurer de siste dagene. Og Bamse er ikke vanskelig å be. Han hopper inn i bilen, legger seg pent i kanoen når vi bruker den eller trasker ivrig med gjennom skogen og opp i fjellet når vi tar beina fatt for å finne fiskevann. Men hva så? Bildet ved siden av her taler sitt tydelige språk. Selv for en tålmodig hund er fisketurer til sjuende og sist bare venting og atter venting mens jeg svinger stanga. Ikke liker han fisk heller. Det er i det hele tatt nesten fullstendig formålsløst.

Da skulle gårsdagens kveldstur til Botnavatnet bli ganske annerledes, selv om fiskestanga var med da også. For mens jeg gjorde klart fiskeutstyret ble vi 'overfalt' av et ullent trekløver, og de var sannelig ikke sin rolle bevist i forhold til fremmede mennesker med hund. Det ble ikke så mye fisking, for her var det bare å sette mobilkameraet i videomodus og henge med på dramatikken. Hos gamle Bamse'n fikk instinkter, reflekser og eventuelle små grå nok å gjøre da han møtte noen som om mulig var enda mer rolleforvirret enn ham selv. Videoen nedenfor taler for seg selv.

Liv til lands og til vanns

Jeg synes faktisk det har vært en ganske fin sommer så langt. Det har ikke vært veldig varmt, det har ikke vært veldig vått og vi har fått gjort en god del av de tingene vi hadde satt oss fore på turfronten. Skal jeg absolutt trekke fram noe negativt, må det være at en litt uforsiktig parkering kostet meg en spennende tur på Hardangervidda. Pengene ble lagt igjen på bilverksted for å få eksosanlegget til å henge sammen igjen. Men OK, den må jeg ta på egen kappe og heller titte litt lenger ned på lista over turprosjekter. Det er heldigvis nok å ta av. Og selv om det snart er august, er det fremdeles sommerdager i vente.

Bamse i kano kan gi forskyvinger i lasta

Store deler av juli har Bamse vært utlånt som gårdshund hos svigers. Det er noe han liker veldig godt. Da ligger han på tunet og følger med trafikken på veien forbi huset, kjefter på fuglene som truer bær og busker og teller skipshunder i gjestehavna. Selv skulle vi østover en tur, og selv om bernerabstinensen reiv hardt i sjela etter tre uker uten en hund å lufte trøster jeg meg med at gammer'n ble spart for flere døgn til sammen timer i bilburet. Når så gjensynsgleden er stor og hjertelig er alle sorger slukket. Vi plukket med oss kanoen for å prøvekjøre en nykjøpt fiskestang. Det er ingenting som en omgang ørretterapi, og denne gangen kunne vi forbløffe en familie med vimseschäfer med hvor lett og enkelt det er å få en stor hannhund på plass i en kano. Det ble bare to fisk, men det var både husets katter og barn fornøyd med.

Bamse er rolig i både båt og kano. Han går fram til ripa og venter til han får beskjed om å gå ombord. Der finner han seg til rette og legger seg. Litt mer uro er det ombord i motorbåter. Der må han likesom gå litt fram og tilbake for å sjekke at alle er med og på plass, men så kan han finne noen å sette seg inntil og roe seg. I motsetning til andre situasjoner hvor han skal ha seg frabedt å bli dytta, dratt eller på andre måter 'hjulpet' på plass, er ikke det ikke noe krangling på å bli lempa på hvis det er litt langt opp eller ned når båten er stor.

Men om bikkja er rolig i båt, er det ikke tilfelle om han skulle få ferten av pinnsvin, og slikt er det en del av ute i svigersland. Vi kan gå rolig en kveldstur. Så stuper han brått inn i kratt og buskas i veikanten og med et glefs har han tatt knekken på stakkaren før jeg rekker å stramme lenka. Pigger og intens fresing har overhodet ingen effekt, og med skam å melde har han tatt livet av et par stykker i min tid. Jeg har fortalt Bamse i klartekst hav jeg mener om sånn oppførsel og forklart ham at pinnsvin er fredet. Men det når liksom ikke inn. Hverken jeg, tidligere eier eller oppdretter har noen god forklaring på hvor dette intense hatet til de piggete dyra kommer fra. Har du en god forklaring, hører jeg gjerne fra deg i kommentarfeltet.

Gratulerer Embla

Veteranhunder er stas. Vakre, velfungerende veteraner er enhver oppdretters drøm, og når alt dette klaffer på en verdensutstilling blir det en opplevelse som vanskelig kan overgås.

Den 27. juni i år ble berner sennenhundene bedømt under verdensutstillingen i Herning i Danmark. Kremen av vakre hunder fra hele verden var samlet, og selvfølgelig en aldri så liten skare fra Norge. Blant disse var nesten ti år gamle N Uch Embla Noblige av Sennenlio. Hun gjorde det godt på Vestlandsspesialen, men at den samme hunden skulle gå hen og bli beste veteran blant bernerne på verdensutstillingen skulle det nok mer enn lokalpatriotisme og ønskedrømmer til for å forestille seg.

Ikke dessto mindre må jeg få gratulerer både Embla og eiere/oppdrettere Gerda Hagerup og Tore Fjeldberg på Kennel Sennenlio med tittelen VWW10 - Veteran World Winner 2010. Embla er nesten to år eldre enn Bamse, men de har altså samme far, N S Uch Fanaberner'ns Snorre Martell. Vi stjeler oss til å sole oss litt i glansen som slektskapet gir.

Stå på, Embla! Bamse og jeg applauderer, og skal komme etter i alder og utmerkelser.

Ferietid og bernerabstinens

For tiden er Bamse gårdshund hos svigers. Det trives han sikkert med, bortsett fra når noen setter seg på gressklippertraktoren. Da skal det kjeftes. Det skulle vært morsomt å vite hva det egentlig er som foregår i kulissene bak de brune øynene hans og som setter i gang kjeften. Han lager jo stort sett ikke en lyd ellers, bortsett fra hvis han tror noen kan komme til å tråkke på halen hans. Den har han minst en halv meters personlig sikkerhetssone rundt. Om noen trår den for nære, spretter han på beina med et irritert snøft og ser bebreidende på overtramperen. Men altså, han trives svært godt på småbruket i Hyllestad. Utover kommentarene til traktorbruken, har vi ikke hørt et pip.

Nå i sommer er han altså avløser i hobbylandbruket. Jeg er derimot på 'ferie' med kone og barn omtrent ti timers kjøring unna, og har vært det i over ei uke. Bamse har ikke noe imot å kjøre bil, men han er dårlig på å slappe av. Dermed blir han både stiv, sliten og varm, så i tillegg til en del praktiske sider lot jeg meg overtale til å sette ham i pensjon. Dermed kan ferieturen best omtales som kjedelig hva bernerdilla angår. Jeg har sett én tricolor pelskladd i anstendig størrelse så langt, men sosiale plikter hindret meg i å overfalle hund og eiere. Det finnes altså en skjult reserve av god oppdragelse ett eller annet sted i systemet. Men det tar på. Før eller siden kommer mangelen på bernerhår i kosten til å slå ut i mangelsykdommer.

Så mens jeg prøver å finne en midlertidig løsning på problemet som ikke går ut over uskyldig tredjepart, kan jeg kort fortelle at før Bamse og jeg skilte ferieveier tok vi en liten tur til fjells. Bildene denne gangen er fra denne turen. Meningen var å bestige Fureviknipa like ved alpinbakken i Blomlia. Utsikten derfra fristet i midlertid oss (dvs. meg) til å tusle videre mot nabotoppen Skinnbroka, og da vi først var kommet dit, var Fauskevarden bare et punkt på veien tilbake til bilen. Men på Fauskevarden traff vi først en entlebucher sennenhund. Deretter tilbød en snill nabo som også hadde funnet veien til fjells, å kjøre meg tilbake for å hente bilen hvis jeg hadde lyst til å gå videre til fjerde og siste fjelltopp på denne siden av E39, Halbrendsnipa. Været var fint, klokka var ikke så mye og oppglødd av fine hunder og hyggelige folk la Bamse og jeg i vei ditover. 

Det skulle vi, eller rettere sagt mest jeg angre. Det ble minst ett fjell for mye. Overmot har sin pris, og den siste biten ble både tung og kronglete hvor jeg selv sleit med balansen. Enkelte steder måtte jeg i tillegg bruke selen for å gi Bamse litt ekstra løft for å forsere bratte skrenter. Turen fra varden og ned mot veien var styggbratt, sleip og våt. Jeg kan ikke fatte hvordan noen orker å gi seg i kast med den ruta oppover. Men dem om det, vi kom helskinnet ned og der traff vi på en kjekk kar som jeg kjenner fra NAF-stasjonen i Førde, og han tilbød oss skyss hjem. Dermed slapp vi å traske hele veien ned og gjennom byen. Det må jeg si var ypperlig medlemsservice. Godt gjort å invitere en svett mann og hans store og til dels våte og sølete hund med i sin svarte og skinnende BMW.

- Uansett, fra pålitelige kilder får jeg nå opplyst at noen venner fra oppveksten har skaffet seg bernere. Tror kanskje det er på sin plass å sjekke det. Bernertilsynet tar saken.

Det er ingen skam å bare gå tur

De færreste bor i dag slik at de bare kan åpne døra og sende dyret ut på egne poter. Hensikten med hundeholdet kan være så mangt. Det er ikke noe problem å fylle alle ledige hull i tidsskjemaet med trening og forberedelser til eksteriørutstillinger, lydighet, agility, flyball, avl og oppdrett, trekk, kløv, spor og andre brukshundøvelser. Du kan delta på treff og kurs og seminarer og ta hundefaglig utdanning til du blir blå i ansiktet. Men før du kommer til noe av dette må altså bikkja luftes, og disse lufteturene er viktigere enn du tror.

I seg selv er jo ikke turbehovet så vanskelig å stille. De fleste jeg har presentert berner for sier at de først og fremst skal ha en famiiehund og turkamerat. Som kjent er berner sennenhunden generelt sett ikke en krevende rase når det gjelder arbeidoppgaver eller mosjon. Selvfølgelig er det forskjell på bikkjer som det er på folk, men jeg har altså tilgode å se en berner som blir stressa av ledige stunder. Jeg pleier å svare de som spør om mosjonsbehovet at en berner blir du hva du selv er. Er du sofamenneske, får du sofahund. Men er du fjellgeit, følger den deg gladelig hvor som helst og når som helst. Men bakom ligger det en skjult forventning om at man skal gjøre noe mer med det når man først har en hund i huset.

Mange har en slags dårlig samvittighet fordi de ’bare’ går tur med hunden. Det er det liten grunn til. Mitt hundehold er først og fremst sosialt betinget; Jeg liker å ha hund. Dessuten hjelper det til å få meg opp og ut. I tillegg er en hund, og i særdeleshet en berner, kontakt-skapende. Det er ingen tvil om at dette er vesentlig de dagen hvor dørstokkmila er urimelig drøy. Men jeg kan altså ikke henge med på alle slags aktiviteter som finnes innenfor hundesporten. Det bli en utstilling eller to i året mest for å treffe gamle kjente, og så er det noen fellesturer i ny og ne. Men vi er ikke der når den lokale hundeklubben har trening hver mandagskveld. Både Bamse og jeg synes det blir for mye stress og mas. Da går vi oss heller en god tur.

Å gå tur med hunden er sterkt undervurdert. For det er ikke bare rusling vi bedriver. Det er trening, kommunikasjon og læring både for meg og den firbeinte. Vi bygger flokkfølelse. Forskjellen mellom våre turer og andres kurs er at vi tar det litt saktere og lar trenings-situasjonene komme til oss heller enn å få dem arrangert. På våre turer møter vi folk, syklister, biltrafikk, hunder og andre dyr. Vi trener lineføring på fortauet, og fri ved fot og innkalling i skogen. Fotografering er en ypperlig anledning til å bruke avstandskommandoer. Det er fascinerende å se hvordan hunden etterhvert lærer seg å lese terrenget og gjøre veivalg. Det er ingen tvil om at han bruker nesa til å orientere seg selv om vi aldri har ’trent’ på spor. Poengene for utførte øvelser deler vi ut selv, og belønningen er at samarbeidet mellom hund og menneske blir bedre og bedre samtidig som vi høster unike opplevelser.

Det største problemet i hverdagshundeholdet er kjedsommeligheten. Når du har gått langs de samme veiene, sett og hørt de samme inntrykkene blir autopiloten påtrengende. Da er det ikke noe gøy lenger. For å motvirke det benytter vi oss ubeskjedent av alle muligheter. Vi henger oss på når turlaget drar avgårde. Vi går turorientering og tar innkjøpene med hjem i pulk, vogn eller kløv. Det er bare fantasien som setter grenser.

God tur!

---

Denne posten ble opprinnelig skrevet for Berner'n, medlemsblad for Norsk berner sennenhundklubb, og sto på trykk i nr. 2 - 2010.

Festen er over, (men det er kake igjen)

Lørdagens vinnerklasse veteran hannhund: Nuch Fanaberner'ns Handsome Hennesy, Emma Tunet's C\Bamse, Noah Huxleyson av Sennenlio.

Så var Vestlandsspesialen over og vi har faktisk vært hjemme i over ett døgn når dette legges ut på nettet. Det går liksom litt utover hode og ressurslager når man har det så intenst hyggelig i to døgn og skal kjøre tre timer i solsteika etterpå. Men både Bamse og undertegnede kom da helskinnet hjem uten sovepause selv om det holdt hardt på slutten.

For søndagen på Lone camping fulgte opp der lørdagen slapp, og vinden hadde løyet såpass at det ga en følelse av sommer. Enkelte trakk i t-skjorte og kortbukser, selv tok jeg ikke sjansen og beholdt ei lett turjakke på. Det har gitt meg et artig skille tvers over håndbaken. Det var rett og slett en ny deilig dag i bernerverden, og denne gangen var det vennene fra avdeling bergen og omegn som hadde regien.

Dagen dommer var Sonja Gorbould fra England, en bernerautoritet av de sjeldne. I forhold til lørdagens tyske kollega som var raus med de røde sløyfene ble det raskt klart at denne dommeren brukte skalaen på en ganske annen måte. Hun delte ut blått i den grad at jeg så for meg at en plassering denne dagen kunne sitte langt inne. Særlig fordi hun, i motsetning til hva jeg trodde var trenden at engelske dommere foretrakk lettere og mer høyreiste hunder enn dommere fra kontinentet, helt tydelig gikk for de massive og brede trekkene. Med fingeren godt plantet i jorda vet jeg godt at Bamse definitivt ikke er av de kraftigste.

Men om dagens dommer var streng med de unge og lovende, hadde hun et stort hjerte for gubbene i veteranklassen. Hun var «delighted» over å se hele fire veteraner presentert i ringen, og tok seg god tid til å småprate og nesten kose med hver av dem. Og så skulle vi løpe, men bare én runde. Det fikk være nok i denne varmen, mente hun. Etter en ny gjennomgang plasserte hun hele rekka i omvendt i forhold til katalogrekkefølgen og ga alle sammen 1. premie kvalitet (1VETK), men holdt tilbake CK fordi ingen av dem ville nå plassering i beste hannhund. Derfor ville hun spare dem for anstrengelsen. I ettertid syntes jeg ikke det var så varmt, og kanskje kunne Bamse ha løpt seg opp en plass eller to bare på kondisen. Noen flere runder i ringen hadde definitivt ikke plaget fjellvandrerer min. Men for all del, jeg var storfornøyd med rød sløyfe og hederspremie. Plasseringspremien var et hjemmestrikket sitteunderlag med bernermotiv. Veldig flott å få premier med sjel og særpreg denne dagen også.

Så resten av dagen gikk med til å følge bedømmelsen, klappe for vinnere, kjøpe pølse, brus og lodd, samt prate hund og annet med kjente og mindre kjente. Gud bedre, så herlig det er å fråtse i likesinnede for oss som er bosatt litt utenfor allfar bernervei. Kontakt via diverse digitale kanaler kan ikke måle seg med dette. Så konklusjonen er klar på ett punkt i alle fall. Blir det ny Vestlandsspesial i 2012, fristen for å  søke om arrangement i 2011 er forlengst ute, så kommer jeg. Og holder ikke Bamse seg i live så lenge, er det definitivt en god plass å starte jakten på en etterfølger. Sånn er det å ha bernerdilla på alvor.

Tusen takk for festen.

Fint ferdig

Bamse og jeg har funnet roen i teltet etter en storartet dag på vestlandsspesialen. At det gikk over all forventning i utstillingsringen blir nesten bare som bonus å regne. Det beste var sola, stemningen og det gode humøret som preget alt som foregikk. En ekstra applaus må sendes til folka fra Rogaland som ikke bare reiser til Bergen for å stille ut, men som gjør det for å arrangere. De skulle hatt premie. At dagen ble avsluttet med over femti feststemte entusiaster benket ved et langbord og med heftig grilling får de ta som en takk for innsatsen.

Vi har altså hatt det veldig fint i dag og det ble altså en god dag i ringen. Bamse skulle konkurrere mot to andre veteranhanner. Plasseringspremiene, håndmalte takskifer med bernermotiv, var så flotte at det viktigste var nesten oppnådd da den sveitsiske dommeren ga oss rød sløyfe for 1. premie kvalitet. Da hun i tillegg fant Bamse god nok til 2. plass i klassen, bare slått av en ti år gammel ringvant champion, var det gjort. Det var ingen grunn til å deppe selv om vi ikke nådde opp til plassering i konkurransen om beste hannhund.

I morgen er det en ny dag, en ny utstilling og en ny dommer. Det blir like spennende og alle muligheter er åpne når det gjelds utfallet. Men folka og hundene er de samme, og da blir det bernerfest uansett, og nå virker det som vinden har lagt seg. Men sommertemperatur er det absolutt ikke.