-Og så ble det veldig stille...

Fem måneder er gått uten livstegn på denne bernerbloggen. Har været vært for dårlig? Ble jeg så opptatt av dingser at hund og friluftsliv gikk i glemmeboka? Var alt skrytet om hvor frisk og rask bamsen var på andre veteranåret overdrevet? Faktisk er ingen av delene tilfelle, -eller bare nesten.

For å ta været først. 
Bamse og jeg har aldri vært væravhengige. Selvsagt har det vært anledninger da lufterundene kanskje ble kortet en smule ned pga. mangel på komfortklima. Men det har aldri holdt oss tilbake. Det finnes regntøy, vindtett tøy og termodresser. Jeg har hundedekken med og uten termofór og refleks. Ikke det at han noen gang har gitt uttrykk for at pelsen ikke var tilstrekkelig, men for min egen del synes jeg der er greit å slippe unna med å tørke sørpe og søle av hode, labber og hale. Så selv om mange har ment mye om både våren og sommeren i år, har vi vært ute i både vind og blest, skodde, regn, sludd så vel som solskinn. Noe denne videoen skulle demonstrere. Den er laget på vei opp Fureviknipa vest for Førde 25. mai. Altså omtrent samtidig som alskens foreninger, organisasjoner og skoler begynner å kalle inn til sommeravslutninger med allsang og grill. Men det var ikke mye sommerstemning denne dagen. Det lå fortsatt snøflekker på toppen og regnet som kom vannrett rundt ørene kastet små, iskalde og søkkvåte snøballer ned i nakken på oss. Den kloke hunden fant fant le bak varden på toppen og la seg så flatt han kunne mens jeg tullet med mobilkamera og signerte loggboka. Nei, vi kan ikke skylde på været.

Tok dingsene overhånd?

GPS-Spor: Stien opp til Fauskevarden, 853 moh

Dingser er moro, ingen tvil om det. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er dingsofil. Men den tur-GPSen jeg fikk til bursdagen i mars la såvisst ingen demper på friluftslivet. OK, litt nerding måtte til for å oppdatere den med nødvendige kart og tilgjengelige datamaskiner med programvare slik at de snakket fornuftig sammen. Men etter det var den vel heller til inspirasjon enn til hinder for de turglade. Nå skulle vi jo ut og dokumentere alle turveiene våre. Vel hjemme ble GPS-sporet lastet over på maskinen og lagret for ettertiden. Ja, også for Facebook da, selvfølgelig. Nå har vi full oversikt over distanse, tidsbruk, høydemeter opp og ned, og en masse annet. Nå, i slutten av juli har GPS-en telt opp tilsammen nesten 800 km til fots i friluft; snaue 80 mil i hver vår enda av lenka. Da er det ikke rart at deler av garderoben på en eller annen måte vokser fra meg. Selv om du så deler du det på antall dager blir det likevel et ganske bra gjennomsnitt, og da er ikke flertallet av de daglige lufteturene gatelangs eller andre tilfeldige småruslerier regnet med heller. Det er jo ikke alltid jeg husker å ta med denne dingsen. Nei, hvis dingser og nerderier har bidratt til noe, så er det enda mer motivasjon til å trave rundt i naturen.

Har helsa skylda da?

Jepp, da begynner vi nok å nærme oss en sannsynlig årsak til fraværet. Det har vært så velsigna godt å koble ut alt som ikke må gjøres. Som noen av dere vet har jeg pådratt meg kronisk utmattelse og må derfor rasjonalisere veldig på hva jeg engasjererer meg i. Noen ganger er dørstokkmila evig lang, og hvis ting skal bli gjort, må det et spark bak til. Der kommer Bamse inn som personlig assistent og miljøterpeut slik at jeg ikke bare blir sittende. Han har fått meg opp og ut også de gangene og de dagene hvor jeg helst ville dratt ned rullegardina, putte bomull i ørene og snudd en altfor bråkete og komplisert verden ryggen.

Men det er jo ikke sånn jeg vil ha det, så da jeg midt i kassakøen lille julaften ble ringt opp og spurt om jeg kunne tenke meg å steppe inn som tilkallingsvikar på den lokale høgskolen, sa jeg ja, -vel vitende at dette kom til å få ringvirkninger. Det fikk det, og det har gått ut over er de tingene her i verden som ikke har leveringsfrist som f.eks blogger og annet. Så der har dere det; Min feil! Etter endt arbeidsdag er hodet fullt av graut og toleransen for familielivets små og store lydkilder minimal. Da har det vært greit å skylde på at bikkja trenger lufting, og så latt verden seile videre uten meg. Som hell i uhell kan beina fremdeles overtales til å gå selv om alt annet er kobla ut. Å gå tur med hunden er jo en nødvendighet når man bor i rekkehus uten hage, og det er i tillegg en akseptabel måte å være asosial på. Men tid og ork til overskuddsprosjekter blir det ikke av det.

En ny vår

Så det er hva Bamse og jeg har gjort denne våren. Vi har gått og gått, høyt og lavt, i solskinn, skodde, snø, regn og kulde. Vi har tilpasset oss alder, helse og humør. På vintersalget kjøpte jeg meg truger som gjorde at vi kunne nyte snøen uten at gammelhunden behøvde å halse avgårde i skiløypene. Bamse syntes det var veldig festlig å gå bak meg i løssnøen med ferdigtråkket spor, tidvis også å trå bak på trugene med det resultatet at jeg gikk på snørra i snøfonna. Go'hunden det...

Men vinteren ga seg omsider, og det ble anledning til å vise seg blant folk. På utstillingen til den lokale hundeklubben 1. mai var vi på plass og heldigvis viste det seg at de gamle fortsatt er eldst. Jeg var litt engestelig for at dommeren som meg skulle syntes at gammer'n var i overkant knoklete langs ryggen og over hoftene. Men han brød seg ikke med det, og fagre ungtisper kunne ikke konkurrere denne gangen heller. Vi fikk med oss hjem en kritikk til å rødme av, samt CK, Cert, BIR og BIS 3 veteran. Verden så fremdeles lys og lovende ut. Før sommerferien startet hadde vi vært på alle Førdes sju fjell opptil flere ganger og gjort unna de 60 postene i turorienteringa. Jeg vurderte seriøst å invitere ham med meg på tur til Galdhøpiggen.

Men...
som nevnt hadde han begynt å miste muskelmasse, dog uten at dette så ut til å plage ham i hverdagen. Det var definitivt ikke hans skyld hvis vi snudde når veien ble for lang og bakkene for bratte. I steinura opp til hullet i Torghatten i midten av juli var det fremdeles han som gikk foran og jeg som kom pustende og prustende etter. Men når du klappet ham nå, kunne du uten videre telle ribbein og kjenne hvordan skuldrene var satt sammen. Dessuten var han vindskeiv når han sto stille. All tyngde ble lagt på venstre side og beina på høyre side fungerte bare som krykker. Men når han kom i fart var det andre boller. Da gikk det unna i friskt trav med anstendig løft i halen. Men ett eller annet hadde skjedd med matlysten. Bamse var ingen ulv i matfatet fra før, men etter at vi kom hjem fra ferietur ble den helt borte. Ennå et par toppturer gikk helt greit og han var hjertelig til stede som klappehund og tilskuer på et bueskytterstevne. Men så ble han tørst, fryktelig tørst, -og slapp. Det måtte boksemat og nøding til for å få ham til å spise i det hele tatt.

Snipp, snapp snute

Det siste bildet, søndag 24. juli 2011

Lørdag 23. juli stoppet han meg på kveldsturen og ville hjem igjen. Søndag morgen sto han og trykket på utgangsdøra og vel ute tisset han 'i en time' stående på alle fire. Etter morgenturen var det veldig tungt å få ham opp bakken mot borettlaget, og da det smalt under en tordenbyge på ettermiddagen tisset han på seg inne. I løpet av bare noen dager var det som noe ble skrudd av, og en del av symptomene hadde jeg dessverre sett før med dårlig utgang. Nå var jeg redd for at den flotte hannhunden min ikke skulle overleve natten så jeg fikk kontaktet veterinær.

Mandag morgen fikk jeg samlet en urinprøve. Den var så grumsete at jeg kunne fortelle dyreklinikken hva som var galt da jeg ringte og fikk time samme dag. En tur rundt den korte skogrunden vår bekreftet at gnisten var borte. På klinikken veide han inn på 36 kilo, ti under vanlig matchvekt og fire kilo mindre enn i starten av mai. Veterinæren tok en full blodprofil som var ildrød på alt som hadde med nyrefunksjonen å gjøre i tillegg til infeksjonsindikatorer. Allmenntilstanden gjorde at vi etter bare kort rådslagning slo fra oss tanken om tidkrevende behandling av infeksjon og nyreskade. Bare undersøkelsen hadde tatt så mye på Bamse at han flatet ut på gulvet i undersøkelsesrommet. Han orket ikke mer.

Eventyret med Bamse og meg tok dermed slutt etter fem år og to dager. Vi avsluttet det mens det ennå var et snev av verdighet igjen. Han fortjente såpass. Jeg overtok en hannhund på fire og et halvt år, og fikk likevel ha ham langt over halve levetiden hans. Han hadde usvikelig gjort sin del av jobben. Da var det min plikt å gjøre min. Jeg tror aldri jeg blir komfortabel med den beslutningen, men det må til. Hver gang har jeg tenkt at en slik hund få jeg aldri igjen, men denne gangen føltes tanken bare bunnløst pessimistisk.

-Og så ble det veldig stille
Sov godt, Bamsemann. Nå må jeg forsøke å holde oppe takt og tempo selv mens familierådet behandler søknaden om innreise- og opphaldstillatelse for en ny innvandrer med sveitsiske aner og lang, lett bølget tricolor pels.

Ferietid og bernerabstinens

For tiden er Bamse gårdshund hos svigers. Det trives han sikkert med, bortsett fra når noen setter seg på gressklippertraktoren. Da skal det kjeftes. Det skulle vært morsomt å vite hva det egentlig er som foregår i kulissene bak de brune øynene hans og som setter i gang kjeften. Han lager jo stort sett ikke en lyd ellers, bortsett fra hvis han tror noen kan komme til å tråkke på halen hans. Den har han minst en halv meters personlig sikkerhetssone rundt. Om noen trår den for nære, spretter han på beina med et irritert snøft og ser bebreidende på overtramperen. Men altså, han trives svært godt på småbruket i Hyllestad. Utover kommentarene til traktorbruken, har vi ikke hørt et pip.

Nå i sommer er han altså avløser i hobbylandbruket. Jeg er derimot på 'ferie' med kone og barn omtrent ti timers kjøring unna, og har vært det i over ei uke. Bamse har ikke noe imot å kjøre bil, men han er dårlig på å slappe av. Dermed blir han både stiv, sliten og varm, så i tillegg til en del praktiske sider lot jeg meg overtale til å sette ham i pensjon. Dermed kan ferieturen best omtales som kjedelig hva bernerdilla angår. Jeg har sett én tricolor pelskladd i anstendig størrelse så langt, men sosiale plikter hindret meg i å overfalle hund og eiere. Det finnes altså en skjult reserve av god oppdragelse ett eller annet sted i systemet. Men det tar på. Før eller siden kommer mangelen på bernerhår i kosten til å slå ut i mangelsykdommer.

Så mens jeg prøver å finne en midlertidig løsning på problemet som ikke går ut over uskyldig tredjepart, kan jeg kort fortelle at før Bamse og jeg skilte ferieveier tok vi en liten tur til fjells. Bildene denne gangen er fra denne turen. Meningen var å bestige Fureviknipa like ved alpinbakken i Blomlia. Utsikten derfra fristet i midlertid oss (dvs. meg) til å tusle videre mot nabotoppen Skinnbroka, og da vi først var kommet dit, var Fauskevarden bare et punkt på veien tilbake til bilen. Men på Fauskevarden traff vi først en entlebucher sennenhund. Deretter tilbød en snill nabo som også hadde funnet veien til fjells, å kjøre meg tilbake for å hente bilen hvis jeg hadde lyst til å gå videre til fjerde og siste fjelltopp på denne siden av E39, Halbrendsnipa. Været var fint, klokka var ikke så mye og oppglødd av fine hunder og hyggelige folk la Bamse og jeg i vei ditover. 

Det skulle vi, eller rettere sagt mest jeg angre. Det ble minst ett fjell for mye. Overmot har sin pris, og den siste biten ble både tung og kronglete hvor jeg selv sleit med balansen. Enkelte steder måtte jeg i tillegg bruke selen for å gi Bamse litt ekstra løft for å forsere bratte skrenter. Turen fra varden og ned mot veien var styggbratt, sleip og våt. Jeg kan ikke fatte hvordan noen orker å gi seg i kast med den ruta oppover. Men dem om det, vi kom helskinnet ned og der traff vi på en kjekk kar som jeg kjenner fra NAF-stasjonen i Førde, og han tilbød oss skyss hjem. Dermed slapp vi å traske hele veien ned og gjennom byen. Det må jeg si var ypperlig medlemsservice. Godt gjort å invitere en svett mann og hans store og til dels våte og sølete hund med i sin svarte og skinnende BMW.

- Uansett, fra pålitelige kilder får jeg nå opplyst at noen venner fra oppveksten har skaffet seg bernere. Tror kanskje det er på sin plass å sjekke det. Bernertilsynet tar saken.

Fjolls til fjells

Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde på fredag, men det var så gledelig og overrraskende av det er verdt en bloggpost. Inspirert av hvor godt Bamse og jeg klarte å henge på turfølget opp til Hornnesstølen og Nyevarden (583 moh) på onsdag, satte jeg meg altså ned på ettermiddagen og laget en liten oversikt over topper og turer vi hadde vært på. Ja, og dermed virket det bare naturlig å sette opp noen turmål vi kunne tenkes å nå i løpet av sommeren. Førde er omringet av fjell og har som Bergen en sjufjellsrute. Ikke at vi har tenkt å prøve oss på den i et strekk, men mulighetene er altså mange nå som vi har fått smaken på motbakker igjen.

Men fra sofaen registrerte jeg at kone og eldste datter dro på seg yttertøyet for å nyte langåpne butikker. Sola skinte og i hodet mitt så jeg for meg det nesten snøfrie partiet mellom Nyevarden og Førdsnipa. Der og da syntes jeg det var en god idé å dra opp til Vasslia for å se hvordan forholdene var på Fauskevarden, ett av de sju fjellene. Det ligger lagelig til ved Rv609 mot Askvoll bare et drøyt kvarters biltur fra kjøpesentrene, men er mye morsommere enn dem. Som tenkt, så gjort. Vi rasket med oss vannflaske, Sportlunsj og nøtteblanding og kastet oss i bilen.


Allerede ved parkeringsplassen ved tunnelen gjennom Nordheia gikk det opp for meg at vel var det ganske snøfritt opp til 600 meters høyde, men ikke helt opp til 850. Det så veldig hvitt ut oppover, men var vi først kommet oss ut kunne vi jo se hvor langt det gikk an å komme seg. Hadde vi ikke kvelden for oss og dermed fritt leide? Første delen var vei innover fra riksveien, deretter på sti over myr, torv og enkelte gjenstridige snøflekker.

Etterhvert som vi vant høyde ble det mer snø og mindre lyng. Bamse og jeg var visst ikke de første som tok turen denne dagen, for vi kunne se både fotefar og skispor som gikk ganske direkte inn i det snøkledde bratthenget. Den veien hadde ikke jeg lyst til å gå, for snøen bar dårlig. Uten gamasjer ble det litt snø ned i fjellstøvlene når jeg tråkket gjennom. Men hvis vi holdt oss på de bare flekkene og bare krysset snø der det var nødvendig kunne vi komme oss ganske langt oppover. Så vi krysset oss av gårde gjennom labyrinten og fant stadig nye unnskyldninger for ikke å snu.


Kombinasjonen av frisk luft, sol og utsikt virker som narkotika på meg. Det kan være så vanskelig som det vil å komme seg ut gjennom døra, men når jeg først kommer i gang er det vanskelig å stoppe. Med Bamse foran i kjørestrikk blir det ikke enklere. Han har etterhvert blitt svært lydig på retningskommandoer sånn at han kan styres fram gjennom terrenget. Sikter han på feil side av en hindring skal det ikke mer et forsiktig 'nei' til, så tar han et par skritt bakover og går på andre siden. Sånt er veldig nyttig i tillegg til at han bidrar med 'en hånd i ryggen' og ekstra balanse når det trengs. Og så er han en svært entusiastisk ledsager som alltid søker framover. Plutselig var vi kommet helt opp under bratteste henget og det var ikke lenger noen vei utenom snøen.


Men nå var vi også kommet så høyt at snøen faktisk bar oss, så vi tråkket bort til stien våre forgjengere hadde gått opp, sparket tærne inn i snøen og tok et steg av gangen. Over oss lokket en blå himmel over snøkanten og vi hadde sola som varmet i ryggen. Trekkhunden hadde såvisst ikke noe ønske om å snu, og i det bratta ga seg var det nesten fri sikt til toppen. Jeg elsker den følelsen og de kreftene som sparker inn når du skjønner at målet er innefor rekkevidde tross alle bange anelser. Den jublende gleden som kommer idet fjellet flater ut og slipper deg fram til varden er terapi for så mangt. Her oppe var det hverken folk eller fe som kunne forstyrres av en løs hund, så jeg slapp Bamse løs mens jeg skrev meg inn i 'gjesteboka' og tok de nødvendige bildene. I vår vidunderlige tekno-verden ble bildene sendt rett ut på Facebook og Twitter. «Pics, or it didn't happen, you know.»

Turen opp tok oss mellom halvannen og to timer, mye pga. snøen og omveien vestover vi tok for å gå mest mulig tørrskodd. Dette ofret jeg ikke en tanke da vi satt kursen nedover. Et siste bilde av toppskavlen tatt litt nedenfor toppen er tidfestet bare tre kvarter før vi var på plass i bilen. Det er moro å slippe hunden, legge vekta litt bakpå og så surfe nedover på skosålene. Hu-hei som det gikk unna, og gammelhunden lot seg villig rive med i leken med lange sprang, bjeff og en vilt veivende hale. Vel nede på fast grunn dirret det godt i lårene, men det kan ha vært den samme gode følelsen som når du kommer ut fra kinoen etter en morsom film. Hverken hund eller eier følte seg plagsomt slitne, bare godt brukt og med lyst til å gjøre det om igjen.