Rondane på langs med berner

På den andre fellesturen i sommer inviterte vi til en vandring gjennom Rondane, fra Hjerkinn i nord til Venabu i sør fra 5. til 9. august. Dette var et nytt forsøk på å gjenopplive kløvturene som NBSK hadde på 90-tallet og som dengang var ganske populære. Om det var tidspunktet, stedsvalget eller distansen som gjorde at det ikke kom et ras av påmeldinger, skal være usagt. Trolig var det en kombinasjon. Lenge så det ut som jeg skulle bli alene om  opplevelsen, men i sisten liten bestemte Aredhels oppdretter og eier Hege Askvik seg for å bli med på reisen. Dermed ble vi altså fire som slengte sekkene på ryggen og la i vei, to tobeinte og to nesten jevngamle kennelsøstre fra kennel Orondil. 

Utsyn over Atndalen og Atnsjøen fra Langglupdalen

Ruta som var valgt er en av klassikerne i Den norske turistforeningens mangslungne nettverk av T-merkede stier og tilhørende hytter. Vi skulle gå fra Hjerkinn til Grimsdalshytta, videre til Øvre Dørålseter, Bjørnhollia, Eldåbu og til Venabygdsfjellet sør for selve nasjonalparken. Ettersom første dagen faktisk gikk gjennom Dovrefjell, «krysset» vi to nasjonalparker på turen. Det får det til å høres enda mer imponerende ut. 

Men på den annen side er det så tilrettelagt for fjellvandrere at du egentlig ikke trenger noen stor oppakning. Det holder at du har med deg klær og sko for vær og vind, sove- eller lakenpose for overnatting på hyttene og et bankkort å betale med. -Og så tannbørsten da. Vi som går med hund trenger hundemat i tillegg. For selv om du kan ha med med deg hund på de fleste turisthyttene nå etterhvert, har de ikke hundemat på menyen. Det må du, eller i vårt tilfelle hundene, bære selv. Hege og jeg hadde i tillegg tenkt å spare litt penger, og hadde derfor med oss telt, turmat og turkjøkken også. Hundene, Ardhel og Melian, bar et sted mellom seks og sju kilo i kløven. Begge to er godt vant med å gå langt i fjellet.

Klar til å ta toget, med splitter ny kløv

Selv kom jeg til Hjerkinn med toget, for jeg hadde vært tidlig ute og skaffet meg en av de fire dyreplassene som er på hvert regiontog. Dette fordi jeg ikke lyst til å risikere tidsnød på slutten. Derfor kom gjestfriheten til Anlaug Sollien som bor på Venabygdsfjellet godt med, og jeg parkerte bilen hos henne. Hege kjørte derimot til Hjerkinn etter å ha kalkulert risikoen for å måtte løpe til toget og funnet den akseptabel.

De første kilometrene gikk gjennom bjørkeskog langs jernbanen før vi krysset E6 og den gamle dovrefjellsveien, og tuslet forbi Hageseter turisthytte og camping. Etter Hageseter begynte selve fjellturen hvor stien steg rolig oppover og ut av mobildekning. Melian hadde løpetid og annonserte på hver tue. Noen lette regnbyger kom slengende, men hver gang Hege trakk på seg regnjakka stoppet det på magisk vis. Det var en grei førsteetappe, selv om stien ned igjen til Grimsdalshytta var lovlig bratt.

Bernerprat med bernerveteraner

Der ble vi tatt hjertelig i mot av ventende bernerfolk som vi spiste en overdådig treretters middag sammen med. Tre av dem, Elisabeth von Hirsch og ekteparet Ellen og Mogens Christensen leier stølshus i området, mens Anlaug kom kjørende helt fra Venabu med lommeboka jeg hadde glemt. Etter middag ble både vi og hundene, spesielt hundene, invitert på te, kaffe og tilbehør hos Christensens.

Resten av kvelden satt vi og skravlet hund generelt og berner spesielt. Det er utrolig morsomt å sette seg ned sammen med mennesker som har hatt berner siden starten av 80-tallet, nesten ti år før NBSK ble stiftet, og som fortsatt er glødende opptatt av rasen. Vi hadde heldigvis satt opp teltene mens det ennå var lyst, for det var seint og mørkt da vi gikk til ro.

Hege, Aredhel og broa i Haverdalen

Neste dag var været det samme litt skiftende grå med noen truende småbyger. I tillegg kunne yr.no melde om vind på utsatte steder. Men det vi var mest spent på, var hvordan det ville bli å komme seg gjennom Dørålglupen med tunge sekker og hunder med kløv. Vi hadde hørt mange skremmende skildringer om et flere kilometer langt, trangt gjel med grov steinur. Det skulle vise seg at advarslene ikke var spøk ment. Men første delen av dagsetappen var rolig oppstigning mot Gravhøe etter at vi krysset elva i dalbunnen. Her oppe møtte vi vinden som var meldt, og enkelte ganger måtte vi til med noen sambatrinn for å holde balansen. Det roet seg da vi nesten ramlet ned i Haverdalen, men der møtte vi andre utfordringer; en bro. Og en bro har vi taklet før, men denne lå på nesten to meter høye fundament uten normal trapp eller rampe. Her var det av med kløv og sekk. Så kommandere hundene til å hoppe og gi dem det avgjørende dyttet i baken for å komme helt opp. På andre siden løftet vi ned bagasjen, fikk hundene til å trå ned på øverste trinn og så ta imot når de slapp seg utfor. Jammen er det godt at de stoler på oss. Men vi måtte videre. Nå ventet den beryktede Dørålglupen, og opp dit var det ganske så frisk stigning. Her var det bare å legge inn ‘krabbegiret’ og ta ett steg om gangen. Den som ikke gir seg, kommer opp til slutt.

Dørålglupen, helt på høyde med sitt dårlige rykte

Vi burde tatt hintet. For da det begynte å regne og Hege dro på seg den magisk regnfrakken, så sluttet det ikke denne gangen. Med regnet silende kom vi oss opp og begynte å gå innover i dette trange dalsøkket som ble mer og mer steinete. Ikke bare regnet det, men nå fikk vi vinden rett ansiktet også. Egentlig var det godt at vi ikke var forberedt på hvor steinete, bratt, glatt og vått det kom til å være, for da hadde vi sikkert bedt om å bli kjørt rundt. Det var en drøy jobb å finne en gangbar vei i steinrøysa.

Det var T-merker her og der, men ikke alltid like innlysende hvordan man skulle ta seg fra en T til den andre. Når vi støtte på små snø- og isflekker valgte vi å gå på dem. Det var det enkleste og hundene elsker jo snø. Men vi kom oss helskinnet, om enn drivende våte gjennom, og slo fast at det ikke var noen god grunn til å gå der flere ganger. På Øvre Dørålseter spanderte vi på oss middag og rom med digert hundebur, mens tørkerommet tok seg av klær, sko og kløvene. Ærlig fortjent.

Kennelsøstrene ved porten til Rondane

Det var her på Dørålseter vi fikk satt anstrengelsene våre i perspektiv. Like etter ankomt dukket det opp en liten, brun frier til Melian. Hun sto utenfor sammen med Aredhel for å renne av seg. Han hørte ikke til på hytta og var ikke interessert i å bli fanget inn. Etter en kort jakt rundt hushjørnene tok han de korte beina fatt og tuslet avgårde oppover den veien vi hadde kommet ned, mot Dørålglupen. Verten på Dørålseter ringte rundt for å finne ut hvor rakker’n hørte hjemme, og neste dag kunne han fortelle at karen hadde kommet seg hjem igjen, til Hageseter ved Hjerkinn. Han hadde stukket av fra en molteplukker og fulgt annonsene til Melian. Bare fem timer hver vei hadde han brukt på våre to dagsmarsjer over tre fjell.

I Langglupdalen

På dag tre var vi relativt uthvilte, utstyret tørt og været adskillig lettere. Men ikke så lett at Høgronden hadde fått av seg den grå topplua. Det gjorde valg av rute videre til Bjørnhollia lett å ta. Vi hadde vært våte nok, og ville holde oss under skylaget. Stien rundt fjellet og gjennom Langglupdalen var forresten lang nok med sine sju timer gangtid. Over Høgronden var det antydet ni timer. Så i lys av at vi hadde hatt to ‘tunge’ dager, valgte vi den lettere varianten. Og det ble langt nok, selv om terrenget var snilt og været tok til vett. For det tok sin tid, og jeg hadde en lei tendens til å lese oss lenger framme på kartet enn vi virkelig var. Vi tok de pausene som var nødvendig, fyrte opp turkjøkkenet ved passende bekker og fikk spist ned matlageret og vekta på sekkene. De sju timene ble dermed til ni og vel så det før vi slo opp teltene ved hytta, fikk dusjet oss og kunne nyte resten kvelden.

Kos og massasje, -fordi vi fortjener det

På Bjørnhollia var det et følge med sveitsere, men de viste ingen interesse for hverken oss eller hundene. Det var nesten litt skuffende, for fra andre vanket det skryt og oppmuntrende kommentarer. Vi så at andre hundeeiere nok hadde mer å stri med enn vi var belemret med. Bernere er som skapt for denne typen aktiviteter. Får de kos, klapp og litt massasje, så er de klare for ny innsats på øyeblikket og gjør nesten hva som helst du ber dem om.

Turen videre fra Bjørnhollia mot Eldåbu var rett og slett en opplevelse. Det var lettskyet med blå himmel og regnbygene var byttet ut med solstråler. Her lenger sør og øst i Rondane er det også litt mindre steinete, noe som gjorde at det var lettere å gå. Selvfølgelig hjalp det også at vi nå hadde fått justert sekker og klær skikkelig, og at vi hadde stadig mindre mat å bære på. Nå veier ikke frysetørret turmat så veldig mye, men alle monner drar. Dessuten hadde vi fått inn rutiner og ting gikk mer av seg selv.

"Fastboende" av det mer medgjørlige slaget

Men å møte ammekyr i fri dressur er langt fra rutine, selv om jeg syntes dette burde være dagligdags for en landbruksveterinær som Hege. Vi trivdes begge best med å se dem på lang avstand. Men vi traff dem også midt i stien, og da var det vi som gikk utenom. Disse svære beistene kan være godt utrustet med mors- og forsvarsinstinkter når det dukker opp folk og hunder i matfatet deres. Igjen valgte vi minste motstands vei og gikk utenom stien. Sauer var derimot enklere å ha med å gjøre, selv om de dumme dyrene ofte løp foran oss heller enn å ta beina fatt ut i lyng og mose. Dag fire av langturen ble med andre ord en helt annet og mye mer idyllisk affære enn dagene før, som hadde vært preget av en litt tung start, en fæl fjellovergang og litt for mange timer i skoene. Nå hadde vi tid og krefter til å nyte tilværelsen og ta masse bilder.

Vel framme på Eldåbu tok regnet oss igjen, og vi valgte senger framfor å gjøre teltene våte. Hytta var selvbetjent og hadde ingen hunderom. Dermed måtte kløvhundene ta til takke med å stalles opp i vedskjulet. Der led de likevel ingen nød, for det var romslig og utstyrt med hundebur til utlån. Og ettersom det var do og søppelrom også der, fikk de stadig besøk og det vanket klapp og godord fra flere enn eierne. Vi møtte faktisk ikke på noen som reagerte negativt på hundene, og dette var altså midt i høy-sesongen. Kan hunden din oppføre seg, er det altså uproblematisk å ta den med seg på langtur, enten du overnatter inne eller ute.

Det fristet liksom ikke å bruke denne luftige doen

Så var det klart for den store finaledagen. Fra Eldåbu skulle vi ut av nasjonalparken, ned i skogen og fram til veien ved Flaksjølia innenfor Venabu. Dette er også ‘bernerterreng’. Som nevnt bor Anlaug Sollien der, og selv om hun ikke har egen berner for tiden, står rasen et hundekjært hjerte nær. De som har kontakt med Anlaug på Facebook får se så mange vakre bilder av Rondane at sånne som meg nesten leverer flyttemelding. Selv sørlendingen Hilde Berntsen og flokken tyr hit hver eneste sommer, og det forstår jeg godt. Disse skal ha takk for tips og god hjelp i forbindelse med kløvturen.

På turen mot sivilisasjonen flyttet vi kyr og sauer. Kyrne var denne gangen kviger og vanlige melkekyr, så det var litt mindre skummelt. Det var de tobeinte i flokken som kjente skepsisen stige i møte med litt for mye ferskvare. De firbeinte hadde enten ikke vett på det, eller så hadde de overdreven tillit til at vi skulle ordne opp.

Helt uten hendelser var det likevel ikke. For nede i skogen kom vi til ei litt stri elv og her hadde turistforeningen ordnet det til med ei hengebru. Den hang fire luftige meter over strykene og var svært bevegelig, nær sagt i alle retninger. Hege ville ikke ta sjansen på å gå over med Melian. For når Melian synes ting blir vel skummelt, setter hun på skylappene og gir full gass, helt uten vett og forstand. Altså tok Hege med seg sekk og kløv over brua, mens jeg holdt hundene og ventet på bredden litt nedenfor, der elva var litt roligere. Så ropte Hege på Melian. Men midtveis uti strømmen sviktet motet og Melian ble stående. Ikke ville hun fram og ikke ville hun tilbake. Det var da jeg angret på oppveksten i et møblert hjem, for jeg benyttet ikke sjansen til å filme eller ta bilder da Hege måtte av med sko og bukse for å vasse ut og hente dyret som hadde strandet midt i elva. Ikke for det, jeg ville aldri kommet fra en eventuell publisering uten å sette fórvertavtalen og vennkapet i fare. Begge damene kom seg trygt på land på rette siden av elva. Aredhel og jeg har vært på gyngende grunn før, så vi tok sjansen på brua. Det gikk veldig bra, selv om hun nok var ganske lav og litt nølende i ganglaget.

Utsikt til hvile og vandringens ende

Resten av turen var plankekjøring. Vi droppet til og med lunsjpausen selv om vi hadde tid nok. Vi var bare ikke særlig sultne, og ikke minst så vi fram til å sette sekkene fra oss og slenge beina på bordet. Utsikten til å få seg en dusj var også motiverende. Fredag 9. august klokken kvart over to, altså fire døgn og én time etter starten fra Hjerkinn, satt vi på en benk utenfor Kiwi-en på Venabygdsfjellet og ringte etter Anlaug og bilen. GPS-en fortalt at vi hadde tilbakelagt 90 kilometer gjennom helt overkommelig fjell-terreng i hjertet av Norge.

Selv om vi føler oss veldig ferdige med sånt som Dørålglupen, blir det opplagt nye sjanser til å utfordre seg selv og hunden ved å bli med på fellestur neste sommer. Den som følger med i Berner’n får se hvor og når.

Alle foto: © Jan Roar Sekkelsten / Hege Askvik

På vigselsferd med kløvhund

Skjermdump fra NRK Møre og Romsdal

Det er artig hvordan morsomme ting bare plutselig dukker opp. I starten av desember i fjor fant jeg denne linken til NRK Møre og Romsdal opp under en rutinemessig skumlesing av ymse nettaviser, og en kriblende følelse av nysgjerrighet ble tent. Jeg har jo tross alt både vigselsrett, medlemskap i turistforeningen og en viss erfaring med tilsvarende før. Så etter å ha gått en lufterunde med hunden og enda noen runder til med mine egne forutsetninger og motiver, våget jeg å spørre mine venner på Facebook. Responsen var noe nær enstemmig positiv, og innvendingene kunne jeg leve med. Dermed ble det til at jeg sendte en e-post via NRKs journalist i saken. Dagen etter dumpet det inn et svar fra den vordende bruden, og vi ble enige om å ta en prat på Skype.

For å gjøre en lang historie kort, vi gjorde en avtale om at jeg skulle ta med meg hund og pastoral rundsnipp og komme til Reindalsetra i Tafjordfjella hvor bryllupet skulle stå lørdag 22. juni. Som det framgår av artikkelen og oppfølgingssaken noen dager seinere, var det friluftslivet som hadde brakt de to i kontakt med hverandre, og turisthytta hadde spilt en spesiell rolle i brudens oppvekst. Samtidig ønsket de en så vigsel så nær opp til det vanlige som mulig, noe som ikke minst var viktig for min del. Og for en som 'har høysang i hver li og kirke på hver mo' (fra Vandringavise av Einar Skjæraasen), var det mange ting ved dette stedet som kunne å knyttes til en såpass viktig hendelse.

Presten kommer til gards og møter brudefolket

Fredag ettermiddag parkerte jeg bilen ved Zakariasdammen innerst i Tafjord. Skyene hang langt ned i fjellsidene og bekkene bruste godt. Det skulle bli en ganske så bratt, glatt og våt tur innover og ikke minst oppover. Men stien var tydelig merket og der det var nødvendig, var det også rekkverk eller wire å ta tak i. Aredhel var ennå ikke fylt to år, men med tanke på planene vi hadde for resten av sommeren fikk hun på seg en lånt kløv uten noe særlig i for at jeg skulle få en anelse om hvordan hun taklet 'arbeidsklær'. Det var helt problemfritt. Alle mine tidligere bernere har gått med kløv, men ikke alle har gjort det like elegant. Noen har vært veldig forsiktige, andre har bare brøytet seg vei uten tanke på ekstra bredde. Aredhel overrasket meg ved å smyge sekkene rundt steiner, stubber og andre hindringer. Etter rundt tre timer ruslet vi gode og våte inn på tunet og ble mot tatt imot av vertsskapet. Nesten alle gjestene var på plass i et stort partytelt foran selve hytta. Det var musikk, latter og en fabelaktig stemning. Vi ble innlosjert på eget rom med egen inngang og utstyrt med både håndklær og kluter, for det var ikke fritt for at noen hadde dratt med seg litt søle på turen.

Aredhel og Storfurua i Reindalen

Om det var grått og vått fredagen, ga ikke værmeldingene for selve bryllupdagen noe særlig bedre håp om gjennomføre vigselen under åpen himmel. Det ville i så fall være å risikere at alle himmelens sluser åpnet seg også. Fuktigheten i bakken innbød heller ikke til å rusle rundt utendørs i pensko og høye hæler. Plan B var å rydde det største fellesrommet til 'kirke'. Mens dette ble ordnet av venner og familie, gikk Aredhel og jeg en tur til 'Storfurua', et svært tre som angivelig har stått på plassen og overlevd snøstormer, øsende sunnmørsregn og tømmerhogst i over tusen år. Nå er den fredet og hadde fått satt inn en gjennomgående bolt som hjelp til å holde krona samlet. Det gjorde inntrykk å stille seg inntil stammen, se seg rundt og vite at dette treet hadde røtter tilbake til middelalderen og hadde stått der sålenge det har vært kristen tro i landet. Det er et under at den har overlevd klima- og samfunnsendinger i hele denne perioden.

Selve vigselen var en opplevelse. Ingenting var improvisert eller overlatt til tilfeldighetene. Både musikere, sanger og brudesvenner var der de skulle være og gjorde det som skulle til. Om jeg hadde vært en smule stressa fordi det tross alt er noen år siden sist, gled det raskt over og jeg kunne konsentrere meg om mitt. Tilbakemeldingene tydet i alle fall på full klaff med tanke på både innhold og gjennomføring.

Jeg forlot Reindalssetra i det bryllupsgjestene satte seg til bords, og kløvhunden gjorde en like solid jobb på turen ned igjen. Kløvsekkene ble ført fint fram langs bekker, over broer, ned bratte, sølete stier og gjennom skog og steinur. Tusen takk til Sissel og Alex for både oppdraget og opplevelsen, for ikke snakke om muligheten til å gjennomføre en skikkelig generalprøve for kløvhunden. Tre ting på én gang. Det ble reine Kinderegget, vet du...

Mentalbeskrivelse av hund

På medlemsmøtet Førde Brukshundklubb i mai hadde vi besøk av Maj Brit Iden. Temaet hennes var mentalbeskrivelse (MH) som avlsverktøy og som redskap for å forstå din egen hund. Et drøyt tjuetalls tilhørere hadde funnet veien, deriblant opptil flere bernereiere.

Maj Brit Iden

Mentalbeskrivelse av hund er en praktisk prøve der man søker å kartlegge hundens reaksjon på forskjellige sanseinntrykk og utfordringer, samtidig som man også beskriver hvor mye hunden reagerer og hvor fort den avreagerer etterpå. På 90-tallet var MUH, mentalbeskriving av unghund, et satsingsområde i NBSK. Dette er mer eller mindre blitt borte igjen.

Hensikten med MH er å kunne si noe om hundens mentale egenskaper, som kan utfylle det vi vet om hundens eksteriøre egenskaper og helse. I norsk avlsarbeide er dette i stor grad overlatt til hundeeierens egne vurderinger. I foredraget sitt la Maj Brit ikke skjul på at Sverige var kommet adskillig lenger i å ta dette inn i avlsarbeidet, kanskje særlig ved å se hvordan mentaliteten i hele rasen har utviklet seg. I Sverige har man testet et stort antall hunder av alle raser over mange år, og samlet dette i et register hvor man så kan hente ut statistikk som sier noe om tingenes tilstand. Dermed er man mindre overlatt til synsing. Med et stort antall hunder testet over tid kan man hente ut statistisk informasjon om tendensene i populasjonen, og sammeligne over tid. Var f.eks hundene mer eller mindre aggressive, lekne, eller skuddredde før enn nå? Man kan også sammeligne slekter.

To svenske raseprofiler; Rottweiler (t.v) og berner sennenhund (t.h)

MH skiller seg fra karaktertest og funksjons-analyse ved at man beskriver hundens reaksjonsmønster uten å måle det mot en gitt standard. Det blir opp til oppdrettere og en eventuell raseklubb å konkludere. For den enkelte eier er det en god anledning til å bli bedre kjent med reaksjonsmønsteret hos sin egen hund. Det gir et godt grunnlag for å velge innlæringsmetoder, og sparer både folk og dyr for mye prøving, feiling og sikkert en del frustrasjon. Det kan også gi nyttige ideer om hva dere kan gjøre sammen, og hva dere med fordel kan la være.

På nettsidene til Svenska brukshundklubben er det lagt ut profiler for ulike raser, og en inngående forklaring på hva verdiene betyr og hvordan de beregnes. Hos NKK finner du reglene for hvordan testen gjennomføres i Norge. Når og hvor det foregår tester finner du i terminlista under Aktiviteter og prøver. 

Selve testen tar omtrent en halv time, og det eneste du trenger å ha med deg er hunden, stamtavle og et halsbånd uten strupefunksjon. Det skjer ingenting under testen som er farlig eller skremmende hverken for deg eller hunden. Både du og testleder kan avbryte testen hvis det viser seg at hunden ikke takler momentene. Testen består av ti momenter hvor man beskriver hvordan hunden reagerer, hvor mye den reagerer og hvor fort den avreagerer og gjenopptar vanlig adferd.

Her kan du kan se hele testen Aredhel og jeg gikk i august 2013.

Midtlivskrise, snø og masse hunder

Så vidt jeg vet, er det ikke en eneste berner på Svalbard. Likevel var det dit jeg ville da sølvbryllupet var overstått i fjor og femtiårsdagen banken på døra tidligere i år. Du vet, det skjer noe med oss mannfolk når vi plutselig «runder middagshøyden». Da skal vi ta igjen det tapte. Noen kjøper motorsykkel, andre skaffer seg ny kone, eller de flytter sørover til sol og varme. Vel, det første har jeg ikke råd til, det andre har jeg ikke lyst til, og skal det være mer enn tjue grader, vil jeg helst ha dem med minus foran. Robert Sørlie og Lars Monsen er større stjerner på min himmel enn Charter-Svein.

Blues og jeg

Ankomst Longyearbyen

Så mens redakTone i all sin vennlighet la siste hånd på Berner’n nr. 2 i år, leverte jeg Aredhel i pensjon hos sin eier og oppdretter, og klatret ombord hos Widerøe som tok meg og ryggsekken til Gardermoen. Derfra bar det strake veien mot Nordpolen med SAS. Jeg ble litt betenkt da info-skjermene fortalte at det ikke var mer enn fem kuldegrader på 78 grader nord. Skulle selve polardrømmen koke bort i mildvær? Men frykten var ubegrunnet. Innen kapteinen satte flyet ned på en snø- og isdekket rullebane i Longyearbyen og de siste restene av sollys rødmet på himmelen, var temperaturen godt og vel tosifret blå.

Men det var ikke bare temperaturen som var blå. Hele landskapet av nakne, snødekte fjell lå badet i et trolsk, blått lys. Blåtimen fra jule-kalenderen på TV kan bare gå og legge seg. Inntrykkene var så mektige at flybussen nesten kjørte fra meg. Fottur fra flyplassen anbefales ikke. For dette er Svalbard, og Svalbard er villmark selv der det er asfalt og gatelys. Her kan du treffe reinsdyr, polarrev og isbjørn rundt nærmeste hushjørne. 

Nå skal det nevnes at jeg har vært der før. Sommeren 1982 var jeg ved Sveagruva sammen med en gruppe andre speidere og ryddet i naturen etter gruvedriften. Tretti år seinere var Longyearbyen fortsatt lett å kjenne igjen, selv om mye var forandret. Den gangen regjerte staten og Store Norske Spitsbergen Kullkompani alt. Hadde du ikke avtale med en av dem, hadde du ikke noe sted å bo, ikke noe sted å spise og det var veldig lite å få kjøpt for en tilfeldig turist. Nå er samfunnet åpnet opp og fungerer på mange måter som en helt vanlig småby, bortsett fra at her er det ikke gang- og sykkelveier. Her har de løyper for snøscooter, og skal du utenfor bebyggelsen må du ha skytevåpen og kunne bruke det. 

Skummel fyr som sto i veikanten

Reiseliv er blitt en sentral næring, så det er bare å velge og vrake i aktiviterer. Alt etter årstidene kan en gå til fots, på ski, sykkel, snøscooter, eller altså hundeslede. Turene varierer fra noen timer, til dager eller uker. For en ihuga sofa-musher, en som sitter foran dataskjermen og trykker oppdatér for å få med seg det siste fra Femundløpet, Finnmarksløppet og Iditarod var det valget såre enkelt. Det måtte bli en tredagers sledehundtur med Greendogs Svalbard til Spitsbergen Lodge.

Dagen etter ankomst ble jeg plukket opp med bil av en trivelig kar fra Australia. Vi skulle være fem gjester og to guider på turen, men to var blitt syke i løpet av natten. Dermed var vi bare tre igjen, to villmarksdamer fra Østerdalen og jeg. Men tur ble det. Oliver, eller Ollie som han ble kalt, kjørte oss en mils vei østover til Bolterdalen. Her har Greendog Svalbard sin base. Det er den største hundegården jeg noen gang har sett. Det var 130 huskyer, grønlands-hunder eller en blanding av disse, såkalte grønskyer. Likevel var det helt rolig. 

Morgenstemning i Bolterdalen

Her fikk vi utdelt ‘rustningen’; Termodress, varme støvler og tjukke votter med pelsfór. Det skal litt til for å holde 20 kalde fra kroppen når du sitter i en slede. I og med at vi nå bare var fem som skulle avgårde, ble det bare med to sleder og dermed litt mindre muligheter for å holde varmen  ved å skifte på å kjøre. Her er nemlig ikke turistene på sightseeing. Det er forventet og nødvendig at alle deltar aktivt med å laste sledene, spenne for, stelle og mate hundene. Og for meg var dette noe av det vesentligste.

Om det var en rolig morgen da vi ankom, ble det straks mer liv når sledene ble trukket fram og forankret. Da våknet også forventningene rundt om i hundehusene. Ollie og den andre guiden vår, Roger (Torpen, for dem som kjenner hunde-kjørermiljøet godt), ga oss en kort og grei innføring i det nødvendigste innen hunde-kjøring og om turen. Så var det å sette seler på de utvalgte og koble dem i draget. Da ble det virkelig liv i leiren. Her var det arbeidsvilje og -glede så det både syntes og hørtes.

Enkelte kan bare ikke komme fort nok avgårde

Jeg har hørt mye om villskapen hos polarhunder og lurte på hvordan de unngikk fullt kaos når flere spann skulle ut samtidig. Det var jo ikke bare vi langtursfolk som var på plass. Mens vi holdt på kom grupper med dagsturgjester, og de fikk samme behandling som oss, men med noe mindre bagasje selvfølgelig. Men hundene var veldig trivelige. Selvfølgelig gjorde forvent-ningene til å komme avgårde at det ble en del lyd, hopp og sprett, men ellers holdt leder-hundene lina stram og de brød seg lite om dem som ble stilt opp ved siden av. De var ellers veldig rolige og greie å håndtere når selene skulle på og siden kobles inn på plass. Alt i alt brukte vi ikke mer enn en drøy time på å kle oss, laste sledene, spenne for hhv. tolv og seks hunder og komme oss avgårde. Rett før Ollie og Roger dro opp snøankeret hørtes det ut som når racerbilene ruser motorene før start, men så fort vi var i bevegelse ble det stille. Det eneste som hørtes var pesing forfra og snøen som knaste under sleden. Det gikk friskt unna og jeg koste meg storveis der jeg satt. Dette var enda bedre enn jeg hadde forestilt meg.

Kart over hele turen

Vi var altså fem personer med bagasje, samt mat til oss og atten hunder for tre dager fordelt på to sleder. Hundematen var flere svære sekker med tørrfór, pakker med frossent rein- og hvalkjøtt, og poser med snacks som de fikk når vi tok pauser, byttet plasser eller stoppet for å spise lunsj. Det ble noen timer på baken, men aldri kjedelig som på en tur med buss eller bil. Dette er tross alt et høyst levende transportmiddel hvor det skjer noe hele tida selv om hundene jobbet jevnt og trutt. Snøen var fast og fin, og vi fulgte scooter løypa østover og inn Advent-dalen. Nå og da ble vi passert av kolonner på scootersafari, og ikke tale om at jeg misunte dem så mye som et øyeblikk. Det var et drømmeopplegg for en hundegal friluftssjel. Etter seks timer underveis hadde vi tilbakelagt litt over to mil. Vi nådde hytta akkurat idet det begynte å mørkne.

Spitsbergen lodge. Foto: © Green Dog Svalbard AS

Å overnatte på Svalbard er ikke bare-bare, selv om hytta er komfortabel nok. Normalt vil hundene som ligger ute, varsle om det var isbjørn i nærheten. Likevel måtte vi alltid være to når vi skulle ut, om det så bare var for å pusse tennene eller hente ved. Og det var ikke snakk om å gå utenfor uten gevær eller signalpistol. Det er lett å la seg lure av lun peisknitring og kortspill inne. Rett utenfor døra er det seriøs villmark og veldig langt til folk.

Neste dag var det ut på tur igjen. Det var tross alt derfor vi var her. Igjen tok hundene av så snøføyka sto og tårene trillet. Overskyet vær og litt snø i lufta gjorde at bildene ikke helt yter den storslagne naturen rettferdighet. Vi byttet på å kjøre nordøstover i Brentskaret mot Sassen-dalen. Det var en nytelse å stå bakpå sleden og kjenne hvordan hundene la seg i selen, småkjeftet på hverandre hvis noen ikke bidro og se hvor godt lederhundene lystret selv små kommandoer om høyre og venstre fra en ukjent grønnskolling.

Lunsj i det hvite

Men naturen på Svalbard er lunefull. Det er lett å bli litt sløv når alt går som på skinner, særlig når konturene viskes ut. Vi skulle finne en nedkjøring fra platået vi var på og til elvesletta nedenfor. Her oppsto den eneste ‘dramatikken’ vi opplevde. Det varte og rakk før denne kanten dukket opp. Guidene sakket farten før de stoppet, og Roger gikk fram for å sjekke. Det var i grevens tid. Vi hadde kommet litt ut av sporet og tjue meter foran lederhundene var det ti-femten meter rett ned. Vi pustet lettet ut og kunne le av det etterpå, men måtte en runde tilbake for å finne igjen rett spor. Vel nede kjørte vi elveløpet innover og stanset ved en frossen foss. Naturen her er action nok i seg selv. Aldri har en enkel lunsj smakt bedre.

Selv med korte dager hvor det aldri blir lysere enn middels skumring ble det timer nok med kjøring på alle. Guidene var glimrende karer som hadde vært ute en vinterdag før, og de disket opp med lekker mat både morgen, middag og kvelds. Og de gikk ikke tomme for gode historier heller.

Hundegården i Bolterdalen. Foto: © Green Dog Svalbard AS

Som hundemenneske var dette en litt annen måte å tenke hundehold på. Hundene var arbeidsglade og kosete nok, men det var litt rart å bare slenge til dem tørrfór og frossent kjøtt rett i snøen, og ellers la dem ligge ute om natta. Visst ble de slitne også. Det så vi siste dagen hvor vi valgte ei rute med mye løssnø. Når det ble stopp, lot vi dem hvile. Etter et par minutter ble noen utålmodige, og snart var vi i gang igjen. Og da kennelen dukket opp i det fjerne, kunne ikke engang en flokk reinsdyr distrahere dem.

Tusen takk for turen til Ollie, Roger, Karina, Martin, og til Topp, Maud, Polar, Blues, Pilen, Nuna, Bowie, Jergul, Lotte, Varg, Funken og Aiza. Turen var uforglemmelig og må gjentas.

Du kan se flere bilder fra turen her

Noe på gang …

Joda, vi er i live selv om det er et halv år side siste oppdatering. For vi kan da ikke sitte inne når det er så mye å oppleve ute? Blogge om minnene kan vi gjøre seinere. Men jeg lover å komme tilbake til Vestlandsspesialen i juni, langturen på Hardangervidda i juli, røntging av hofter og albuer i august og mye annet. Men her og nå kan du nyte dagens solskinnsøk i Førdslia. Stay tuned, eller -På plass! som jeg pleier å si.

En hund for sine bein

Det kan fortone seg som litt bakvendt å først gjennomføre en ukes langtur til fjells, og så dra hjem for å røntgenfotografere hunden for AD- og HD-avlesning, alle bernereieres skrekk og gru.

Dopa ned og slått ut, klar til tagning

Ei uke etter at vi slengte fra oss sekken i gangen hjemme satt vi altså og ventet på at veterinæren skulle gjøre klar røntgenapparat og nummerplater. Papirene var skrevet ut, signert av eier og levert på skrenken sammen med dyre-ID og original stamtavle. Det tok tid før frøkna ga etter for den tilmålte dosen bedøvelse, men til slutt ga hun etter.

Ikke tale om at denne dyredoktoren ville si noe om hva han trodde eller syntes om det han så av knokler og brusk på bildene. Der holdt han klokelig munn. Men det han stusset på var muskelmassen på bakbeina. Noe sånt hadde han aldri sett på en berner, og dobbeltsjekket for sikkerhetsskyld at bildene inneholdt riktig registreringsnummer. Observasjonen har jeg fått bekreftet av dommere siden; Damen har en meget godt utviklet muskulatur på skuldre, hofter og lår. Trening gir resultater. NKK fikk sitt i konvolutt, jeg fikk kopi på en CD og skyndte meg hjem for å dele med eier og oppdretter. Så var det bare å begynner å tygge negler mens avlesningsresultatene i DogWeb ble sjekket minst tre ganger i timen selv før NKK kunne ha mottatt bildene. Tussete? Hvem? Jeg..?

Hofter (-og muskler, mye muskler)

Høyre albu

Venstre albu

Og etter en uendelighet av tid og utålmodighet, jeg visste omtrent om alle bernere som var blitt røntget før, samtidig og etter Aredhel, så når noen burd være etter i køen kom før ut på DogWeb steg blodtrykket faretruende og man blir konspiratorisk anlagt. Men så en vakker dag kom forløsningen:

Hipp hipp HURRAAAAAAA for dobbel A. Sammen med tilstrekkelig gode resultater hos jevnaldrende og eldre helsøsken var frøkna klarert for såvel avl som kroppsarbeid. Endelig kunne vi slippe skuldrene ned, og begynne jakten på mulige partnere, en passelig kløv og en dugelig trekksele.

På dannelsestur med ung hund

Det er blitt juli og sesong for utagerende turliv. Da er det kanskje også på tide å dele inntrykkene fra i fjor, ikke snøen som falt, men en vandring Hardangervidda rundt på seks dager. Saken sto på trykk i Berner'n nr. 3 - 2012.

Venter på toget på Arna stasjon

I fjor sommer (Altså i 2011. Dette ble skrevet for et år siden...), rett etter at vi kom hjem fra ferietur, skrudde vår gode gamle Bamse av og måtte avlives. Tilbake satt jeg med planene om en ukeslang rundtur på Hardangervidda, en tur som plutselig virket meningsløs når jeg ikke hadde noen hund å dele den med. Heldigvis hadde Dariel hos Hege Askvik i Brekke fått et valpekull bare dager i forveien, og ikke mange timene etter at jeg postet «Exit Bamse» på Facebook, fikk jeg en forespørsel om å være fórvert for tispevalpen i kullet, en forspørsel reste av familien sa ja til. Dermed ble Aredhel innvilget permanent innvandrings- og oppholdstillatelse. Men overgangen fra lange dagsmarsjer i fjellet til valpelek og tisseturer innenfor borettslaget var stor. En langtur syntes uendelig fjernt.

Vinteren kom og gikk igjen, og med eierens tillatelse begynte vi så smått å følge snøkanten da den trakk seg oppetter liene her i vest. Men vinteren var seig og det gikk sakte. I mellomtiden utvidet vi rolig aksjonsradiusen, og sørget for å oppleve mye sammen. Det oppløftende var at valpetassen viste klar appetitt på utelivet. Den første toppturen gikk vi i april, og i mai prøvde vi teltet for første gang. Alt dette gikk helt knirkefritt. Etter at vi i juni hadde sikret oss gullmerket i turorientering og gått enda noen topper til, begynte jeg for alvor sondere mulighetene for å realisere langturplanene med oppdretter og familien. Begge parter ga grønt lys.

Turruta var som sagt pønsket ut tidligere. Hardangervidda er flat, og det er lett å gå. Godt merkede stier gir mange muligheter til å endre turen om noe skulle skje, og det er tett mellom hyttene hvis været skulle bli katastrofalt dårlig. Planen var likevel å bo i telt. Transporten til og fra fjellet var derimot en utfordring. Ekspressbussene har lagt ned totalforbud mot å ta med alle typer dyr. Det er langt å kjøre fra Førde, og setter du fra deg en bil er du liksom nødt til å komme tilbake til den. Tog var en mulighet, men NSB har en broket og lite hundeeiervennlig historie når det gjelder kundebehandling. Det kan de underskrive som har reist med hund enten i røykekupéen, i mellomgangen mellom vognene eller rett og slett i godsvogna. Der skulle hunden være i bur, og hvor gjør du av et hundebur mens du lusker rundt i fjellheimen, og får tak i det etterpå?

Installert på toget

Løsningen kom også her via Facebook. Noen linket opp informasjon om at NSB nå tilbyr et begrenset antall ‘dyreplasser’ i hvert regiontog. Du får et dobbeltsete til deg og hunden, og betaler barnebillett hvis sistnevnte er over 40 centimeter. Den må likevel ligge på gulvet, selv om det står vindusplass på billetten. Jeg bestilte plass allerede samme kveld og inviterte alle bernervennene jeg hadde på Facebook med på turen. Det kom nok litt brått på de fleste, og noen syntes kanskje seks dager var i drøyeste laget. Det endte med at vi sto alene på Ustaoset stasjon da toget fra Bergen dro videre mot Oslo. Men været var bra, og returbilletten var ikke gyldig før om fem døgn og fire timer. Det var bare å hive sekken på ryggen og sette beina i gang.

Ikke det store oppmøtet her, nei...

Aredhel hadde fylt ett år bare få dager i forveien, og selv om jeg ikke var i tvil om at hun ville takle turen, var det uaktuelt å la henne bære kløv denne gangen. Ikke hadde vi noen kløv som passet en så ung rygg heller. Dermed havnet tørrfór og litt ekstra snacks på boks i min sekk som dermed passerte tjue kilo med telt og alt. Det var en bør jeg ble kjent med da vi etter tre kilometer langs veien tok fatt på stigningen tre hundre høydemeter opp mot Ustetind. Jeg ble fort mer bekymret for min egen hoftestatus enn Aredhel sin. Men vi tok tida til hjelp, tok oppmuntrende nok igjen noen barnefamilier på dagstur og endelig oppe kunne vi se Hardangervidda bre seg grønn og vid så langt øyet kunne se.

Møtet med et slikt utsyn lettet sekken med flere tonn og vi nærmest danset over lyngen og rundt myrpytter der stien slynget seg avgårde mot Tuva turisthytte. Vi skulle følge ‘hytteringen’, men likevel bo i telt. Dette ga oss muligheten til å styre fart og belastning selv, i tillegg til å spare penger. Det ville vært mulig å gå hele turen bare med litt ekstra klær og en lakenpose i en dagstursekk og la kredittkortet gjøre resten. Men for en gammel speider var ikke det noe alternativ. Her skulle Lars Monsen få kamp om tittelen som friluftsmann. Det ble med en brusrast på tunet utenfor Tuva før vi gikk en snau kilometer videre og fant en fin plass til teltet på en flate dekket av reinlav. Men det var ikke bare vi som syntes dette var en fin plass. Aredhel la seg for å hvile mens jeg satte opp teltet og ble fort dekket av mygg. Vi kom oss inn og lukket teltdøra fort. Så der lå vi og pustet ut mens det hørtes ut som det regnet mot teltduken. Men det var ikke dråper. Det var derimot horder av fluer og mygg som gikk til angrep. Heldigvis holdt insektnettet hva det lovet.

Typisk idyll

Etter å ha stått tidlig opp, reist med tog og gått en drøy mil var det deilig å kunne strekke seg på liggeunderlaget, lukke øynene og la tankene fly. Aredhel fant fort roen, og jammen sovnet vi. Det ble en ganske sein middag før vi tok en liten runde for å se oss litt om og riste litt løs før natten. Myggen respekterte heldigvis myggmiddelet mitt, og hunden lot ikke til å plages av insektene. Første natten var som en drøm, med en kjærlig hund som la seg godt inntil meg mens vi hørte steggen knegge et eller annet sted i lyngen utenfor. Bedre kan ingen ha det.

Neste morgen var det av en eller annen grunn betraktelig mye mindre insektliv, så det var helt greit å sitte ute og spise frokost. Aredhel syntes nok at polarbrødet mitt var mer interessant enn tørrfóret hennes, men med litt snack fra boks blandet i gikk det ned. Hun er ikke som andre bernere, denne frøkna mi. Hun sluker ikke maten og egentlig var jeg litt glad for det. Når du befinner deg en dagsmarsj fra mobildekning og enda lenger unna en veterinær, kan f.eks tanken på en mulig magedreining gi deg frysninger. Men noen sjanser må man ta, ellers blir man sittende hjemme og bekymre seg.

Fra teltplassen sør for Tuva dro vi sørover gjennom lyng- og myrlandskap mot Heinseter. Her viste lenka med innlagt strikk og nesten en meter fleks seg som et lurt kjøp. Det er båndtvang på vidda også. Av og til kom vi til steder der det var absolutt våtest der stien egentlig gikk. Da måtte man improvisere og finne en måte å komme rundt de verste gjørmehullene. Det satte krav til samspillet mellom mann og hund. Vi måtte bestemme oss for når passet det å sende hunden foran, og når var det best at hun ble stående mens jeg tok et sprang fra en tue til den neste. Et rykk i lenka på feil tidspunkt her kunne ha sendt meg på ryggen i myra med med full oppakning, og da ville resten av dagen vært ganske spolert.

Bare se, men ikke røre...

Men det gikk bra, og allerede ved lunsjtider kom vi fram til Heinseter turisthytte. På tunet spankulerte særdeles frittgående høns og hanen sa tydelig fra hva han mente om besøket. Jeg sendte en vennlig tanke til alt arbeidet sveitsiske fjellbønder har gjort for å dempe eller fjerne jaktlysten hos berneren. Visst pirret fjærkreene nysgjerringheten til Aredhel der hun ble festet til en solid benk, men hun bare så, og rørte ikke mens jeg var inne og fikk oppdatert meg på værmeldingen. Etter denne rasten fortsatte vi ferden mot Seltjønnlæger hvor vi var blitt fortalt at det skulle være fint å slå seg til for natten. Dermed lå vi faktisk godt foran skjema. 

Hunden, T-en og ei steinbu. Alt du trenger i et knipetak

Og tipset gjorde ikke skam på noen. Vi fant et sted med en nydelig gressbakke, ferdig bålplass og vann rett i nærheten. Sola tittet fram, en liten bris holdt insektene unna og livet smilte til vandrerne. Litt bortenfor teltplassen var det også en steinbu som fjellstyret holder vedlike. Der kan fjellfanter finne ly og varme på dager som ikke er like vennligsinnede som den vi opplevde. Gjesteboka vitnet om flere som hadde fått kjenne naturens vrede, men fått tilbake kroppsvarmen og troen på veien videre etter å ha kommet seg under tak og tørket opp. Dermed ble jeg gående og nynne på teksten til Ei krasafarin steinbu med Hellbillies. Det finnes flere slike enkle nødhytter rundt om på vidda, gjerne godt unna de mest trafikkerte stiene.

Med godt vær og god tid angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med fiskestang. Ikke fordi jeg manglet proviant, men for et moderne nettmenneske ble det nesten for stille uten noen å snakke med, ingen adspredelser, ikke musikk, radio eller bøker. Det var over et døgn siden mobiltelefonen hadde funnet kontakt med omverden. Også mental avrusning gir abstinenser. Heldigvis er de til å leve med. Men neste gang blir altså fiskestang prioritert, så har jeg noe å gjøre.

Natten ble rolig, men selv den lyse sommernatta ble litt for kald. Frampå morgenkvisten måtte jeg finne fram lakenposen og tre den på meg nedi soveposen for å kunne nyte en siste rest av velfortjent søvn. Etterhvert begynte sola å varme, og snart var vi på vei mot Rauhelleren turisthytte, et knutepunkt midt inne på vidda hvor langvandrere fra både øst, vest, nord og sør møtes.

Det er ikke så mye å fortelle om denne delen av turen, bortsett fra Aredhel etterhvert ble preget på turistforeningens stimerking. Jeg er overbevist om at hun nå vet hvordan man følger disse røde T-ene og steinvardene som viser vei i fjellet. Himmelen var skyfri, og om jeg hadde kjent meg litt frossen tidligere på morgenen, var det andre problemer nå. Jeg er sånn skrudd sammen at skal jeg oppleve mer enn tjue grader, vil jeg helst ha dem med minus foran. Det ble nesten for varmt, og vi måtte benytte nesten hver sjanse vi fikk til å få i oss noe å drikke.

Rauhelleren i sikte, men ennå et godt stykke å gå

Da vi langt om lenge nærmet oss målet for dagen, begynte vi også å få kontakt med andre. Og det er det som er spesielt på vidda. Du kan se hytter, folk og dyr på fryktelig lang avstand, gjerne en halv dag før du er framme. Dermed fikk jeg se at Aredhel er i besittelse av et solid flokksamleinstinkt. Alle skal med! Det kom noen bak oss, og fra de såvidt ble synlige i horisonten begynte hun å snu seg, sakke farten og gi beskjed om vi burde vente så vi kunne få dem med oss. Det ble noen diskusjoner mellom hund og fører på det temaet og sånn holdt vi på helt fram. Skal du bli virkelig kjent med hva som bor i en hund, så er langturer det som får det fram. Ikke et vondt ord om seminarer, kurs og treningskvelder. Men å sove, gå og spise tett på hverandre flere dager i strekk overgår det meste.

Så vi tøffet inn på tunet på Rauhelleren turisthytte varme, svette og litt utkjasa. Her var det en god del folk som satt ute, og Aredhel flørtet med alle sammen etter tur før hun fant roen i skyggen. Hun virket helt uanfektet av at vi hadde tilbakelagt drøye 13 kilometer i solsteiken. Nå var vi halvveis og for å feire at det hadde gått problemfritt så langt, ga jeg etter for makeligheten og spanderte på meg treretters middag. Vi spanderte også på oss å sette opp teltet rett ved hytta. Det at jeg og et par andre hadde med oss firbeinte turkamerater var helt uproblematisk. Det er litt ulikt hvordan disse turisthyttene legger til rette for hundeeiere. Noen steder er man direkte uønsket, andre steder må du ta til takke med soveplass i uthuset hvis du vil dele rom med hunden. På Rauhelleren har de rigget til en slags kennelavdeling med fem-seks store hundebur i et lagerrom i den ene enden av hytta. I tillegg er det festet kraftige kroker i husveggen med fem meters mellomrom hvor gjester kan feste hundene. Foruten Aredhel og meg var det et par fra Bergen med hver sin Vorsteher. Disse hadde gått fra Kinsarvik og opp med kløv. Det er en dryg tur. I tillegg til disse var det også to tyske damer som var på fjelltur med tre stykk spaniel og telt. –Tøft! Det er vel unødvendig å fortelle at det ble en uforglemmelig kveld med turprat, hundeprat og masse kos.

Etter Rauhelleren, flere dagmarsjer utsikt.

Neste dag, fredag var ikke noe dårligere enn dagen før, og nå gikk ferden vestover mot Stigstuv. Etter litt stigning opp fra hytta fikk vi utsyn flere dagsmarsjer i nesten alle retninger. Hittil på turen hadde det vært lite dyr å se. Jeg var spent på om det var like mye lemmen som i fjor, men vi så ikke en eneste en i live. Derimot så vi tørre rester etter ganske mange langs stiene og der vi tok pauser. Heldigvis viste ikke Aredhel den minste interesse for kadaverne. Det gjorde hun ikke når vi møtte sauer heller. Det vil si, hun stoppet opp og observerte dem nøye på trygg avstand. Når sauene trakk seg unna stien, mente Aredhel at vi trygt kunne fortsette. Hun viste ingen lyst til å ha kontakt med dem. Det samme gjelder kyr som det gikk noen av ved Rauhelleren. Hester er derimot mer spennende. Men det er en veldig forsiktig hund som nærmer seg dem, og det med stor respekt, klar til å smette unna.

Klart for siste natt i telt.

Denne dagen ble den absolutt lengste dagsmarsjen. Det var litt med vilje fordi jeg ville utnytte det fine drivet vi hadde. For etter Stigstuv, -når vi krysset riksvei 7 ved Halne, ville vi møte et helt annet og mer kuppert terreng. Der kunne vi komme til å trenge ekstra tid og krefter. Så selv om vi holdt rytmen med en kort pause hver time, en litt lenger pause med godbiter hver annen time og en solid lunsjpause med varm mat, kom vi fram til Stigstuv altfor tidlig til å bli værende der. Det ville være sløsing med krefter og lagelig vandringsvær å gi seg allerede klokka kvart på to. For nå hadde det heldigvis begynt å skye over. Vi tok oss en vann- og bruspause før vi snudde ryggsekken mot noen spredte regndråper og fortsatte nordover mot Halne og Krækkja hvor vi skulle tilbringe siste natta før hjemreisen. Da vi slo leir hadde vi tilbakelagt over to mil og vært på beina i ti timer. Likevel var både form og humør på topp når du ser bort fra at hoftekammene mine begynte å få et litt anstrengt forhold til bærebeltet på sekken. På forhånd hadde jeg jo testet at Aredhel klarte flere dagsturer på rad, men jeg hadde ikke forberedt meg selv like godt på tilværelsen som pakkesel. Så det var ekstra deilig å krype ned i soveposen denne kvelden og ruske bisken litt i pelsen før jeg sovnet som en stein. En gang mellom fire og fem om morgenen registrerte jeg bare såvidt at det regnet skikkelig. Men det gikk fort over, og tross et litt skummelt skydekke kom det ikke flere regnskurer.

Noen føler seg veldig utenfor

Derimot møtte vi noen ganske intense myggsvermer igjen mens vi krysset myrdragene ned mot riksveien og Halne fjellstove. Her fikk vi også tilbake mobildekningen, og da raste inn med meldinger og e-post i et kjør. Nå var jeg jo blitt vant til å være uten denne typen kontakt, så det var ikke umiddelbart kjærkomne lyder. Det var faktisk mer irriterende, og derfor gjorde det ingenting at batteriet trakk sitt siste sukk ut og det ble stille i jakkelomma. Men på Halne passet det med lunsjpause og lading før vi klatret opp i heia på nordsiden av veien og kom oss over til turisthytta på Krækkja. Det føltes litt feil å sitte inne i kaféen og spise mens Aredhel måtte sitte ute og se på meg. Det var vanskelig å sette pris på måltidet liksom. Men sånn er reglene på norske spisesteder.

Snø har en eller annen magisk virkning på bernere. For på vei over fra Halne til Krækkja som ta halvannen times tid, syntes jeg Aredhel ble litt tung og trist i enden av lenka. Jeg begynte å spekulere på om turen var blitt for lang, hadde hun fått for lite mat eller var det bare at hun ikke trivdes lenger. Før jeg rakk å grave meg ned i flere dystre spørsmålsstillinger kom vi til et ganske stort område med snø som lå midt i løypa. Det var ikke noe problem for snøen var fast og fin å gå på. Men da skulle du sett hvem som våknet. I ren glede over å ha snø under labbene raste hun rundt, rullet seg, hoppet og spratt og inviterte til lek. Sørgmodigheten jeg hadde spekulert over var blåst vekk, og dermed kom humøret mitt også tilbake.

Egen suite med hundeseng

På Krækkja lyttet jeg til kroppens signaler og ordinerte meg selv en ordentlig seng siste natten. Vi fikk rom fmed hundebur for oss selv i anekset, og gikk igang med å spise tom sekken. Nå hadde vi jo bare siste biten på omtrent fire timer ned til Haugastøl igjen, og det var det ingen grunn til å bære resterende proviant hjem igjen. Vi var blitt advart at en turleder om at nedstigningen kunne være både kronglete og sleip. Middagen på Krækkja kan forøvrig også anbefales…

Siste dagen av eventyret opprant også med sol, og selv om sekken var nesten tom for forsyninger ble returen til sivilisasjonen nesten strabasiøs. Det tar på når stien er kronglete og du må over flere svære steinrøyser. Her får paragrafrytterne ha meg unnskyldt, men her tillot jeg meg å la hunden gå løs slik at hun kunne finne sin egen vei gjennom problemene. Hun går likevel ikke langt fra meg, og i løpet av turen hadde jeg sett hvordan hund oppførte seg i møte med mulige beitedyr.

Berner og brus ved vandringens slutt

Nedstigingen fra nesten 1200 meter over havet og ned til Haugastøl på litt under 1000 meter var ganske riktig ganske bratt, men ikke noe som imponerer folk som går tur i Sunnfjord. Likevel var kommandoen «Gå bak!» god å ha. Vel nede mellom utleiesykler og turister som skulle sykle Rallarvegen satte knærne satte veldig pris på benken utenfor kaféen. Der feiret vi med en brus ved vandringens slutt, før vi trasket det siste stykket bort til togstasjonen. På/ved plass 50 og 51 i vogn 8 sovnet både hunden og jeg rimelig raskt, -slitne, men godt fornøyd med oss selv.

PS. Uka etter ble Aredhel røntgenfotografert på hofter og albuer. Bildene viste at hun er fri for både HD og AD, så da vet jeg hva hun skal få i bursdagspresang på toårsdagen; Kløv og en ny runde på fjellet. Kanskje vi får selskap da?