Mens vi teller ned

Valpeshowkarrieren oppsummert: 2 x BIR, 1 x BIS 2 av to mulige. Foto: Erlend Sekkelsten

Mens snøen, -og vinteren med den, sakte trekker seg tilbake opp i høyden og forsvinner, er det på tide å komme ut av bloggdvalen. Valpelisensen til Aredhel går ubønnhørlig går ut på dato i morgen, og det er på sin plass å oppsummere litt. Siden november har hun vokst seg stor og harmonisk i både sinn og skinn.Valpestreker har det vært så lite av at det nesten er kjedelig. Selvfølgelig er det futt, fres og humør i frøkna, men både hus, møbler og annet inventar har kommet fra det uten særlig riper og tannmerker. Strengt tatt har vi hatt en liten, voksen hund hele tida.

Siden sist

November 2011, fire måneder

I november gikk vi glipp av det siste valpeshowet på Vestlandet i 2011 med åtte små dager. Men fordi kone og barn trengte skyss til Bergen den helga og oppdretter/eier Hege skulle stille de andre hundene sine, var det en grei unnskyldning til å la Aredhel få snuse på stemningen i en utstillingshall. På veien overnattet vi hos familie og venner. Både langturen med bil og innlosjering i fremmede hus gikk bra. Noen små uhell må både gjester og vertsskap regne med når de er så opptatt med å prate at en liten hund ikke kommer til orde med elementære behov. Men vi ble ønsket velkommen tilbake alle steder, så jeg regner med at vi holdt oss godt innenfor sømmelighetens grenser. Ellers var det veldig kjekt å ha en lekekamerat i borettslaget. Tinka er en energisk blanding av flatcoat retriever og svart elghund. Playdatene gikk friskt for seg. Vi møttes på lekeplassen, og smådamene gjorde ikke skam på navnet.

Desember 2011, fem måneder

Desember er en stressa måned hvor det skal skje masse greier på alle fronter. Da var det inderlig godt å ha en på fire bein som gir en sosialt akseptabel grunn til å rydde plass i timeplanen og stikke seg unna. Vinteren i år var mye mer valpevennlig enn fjoråret både når det gjaldt snødybde og temperatur. Ikke var det minus ti - tjue, og ikke var det metervis med snø. Det gjorde at vi kunne rusle våre små turer på flate marka uten at det ble slitsomt. På disse turene lekte vi morsomme leker som 'på fot', 'sitt når sjefen stopper' og 'følge snopet'. Sånn fikk vi god kontakt og i motsetning til Bamse viste Aredhel stor iver i å tilby adferd som lydighetsfolket kaller det. Ikke bare forsøkte hun å gjøre de riktige tingene som utløser skryt og godbiter, men det utkrøpne, lille vesenet gikk ikke av veien for å ta regien selv. For eksempelt kunne hun plukke opp en stein, noe søppel eller annet fra bakken. Nærmest som refleks fikk hun beskjed om 'spytt ut', hvorpå hun øyeblikkelig slapp det hun hadde plukket opp og var lynraskt på plass for å motta belønningen. Det har gått med mye Frolic på den måten. Men fakta er at vi fikk på plass grunnlaget for øvelsene til bronsemerket i lydighet uten å trene, bare ved å rose og belønne anledningene som bød seg.

Januar 2012, seks måneder

I Januar begynte abstinensen etter litt skikkeligere turer å melde seg. Aredhel viste også appetitt på mer utetid. Så vi begynte så smått å utvide horisonten. Lengre runder med rolig rusling nede på flatlandet, hele tida godt innenfor komfortsonen. Bernervalper vokser fort i forhold til hvordan beinbygningen utvikler seg, så aktivitet og intensitet må avpasses. Likevel begynte vi å se oss om litt oppe i skogekanten. Her var det spor etter hjort, hare, og andre underlige dufter som snuta kunne granske vel og lenge. Som nevnt var det en valpevennlig vinter, så vi unngikk å bakse i løssnø eller plumpe rundt i sørpa. De gangene det var tilfelle merket vi at pelsen til Aredhel var av en helt annen type enn Bamse. Mens han sugde til seg av søle, skit og sand, var det bare å gå over frøkna med ett eller to håndklær, så var hun både ren og tørr. Denne vinteren har vi ikke hatt haugene med sand på gulvet der hunden lå etter tur. Og det er ikke fordi Vegvesenet ikke har strødd.

Februar 2012, sju måneder

Februar. For første gang så lenge jeg kan huske, med eller uten hund, begynte vinteren å gå meg på nervene. Ikke hadde jeg lyst til å gå på ski, for det er bortimot meningsløst å dra på tur uten hund når man først har en hund. Men hunden jeg hadde var altså ikke klar til å løpe i skiløypene. Så det ble til at vi trasket og gikk. Du kan si at vi har blitt ræsere i lineføring, for selv utenfor båndtvangstida er det få steder det er lurt eller anledning til å slippe hunden. Men den bortgjemte fotballbanen øverst i boligfeltet var redningen. Tidlig, seint eller midt på dagen kunne vi gå opp dit, huke av lenka og slippe fartsdjevelen løs. Når Aredhel hadde løpt fra seg og sjekket de siste hjortesporene, kom hun og satte seg på plass og ventet på beskjed. Arbeidsviljen lå tjukt utenpå henne. Men én tur opp i snøen tillot vi oss, og tok det til gjengjeld veldig rolig i noen dager etterpå, sånn for sikkerhets skyld.

Etter vinterferien var tid for debut i utstillingsringen. Aredhel hadde vært hos Hege hele denne uka, og da jeg kom til Brekke kvelden før vi skulle i ilden for dommer Kenneth Edh, var også bror Turgon kommet dit med sine eiere. Du kan trygt si at det var solide doser gjensynsglede og mye pels i farten rundt på gulvet i Engesetveien. Grytidlig neste morgen bar det avgårde til Radøyhallen på Manger.

Det er alltid litt kilent å skulle stille en hund for første gang. Jovisst hadde vi trent på å stå og løpe og vise oss fra den beste siden, men vi hadde ikke prøvd med en dommer. Jeg hadde mine bange anelser, for Ardhel kan være veldig menneskekjær. Folk vi bare møter i forbifarten går det greit med. Men de som stopper og tar kontakt, ikke minst de som viser direkte interesse, blir regelrett rent i senk. Det er ikke alle dommere som setter pris på så mye oppmerksomhet. Men det gikk over all forventning. Litt strekk i lenka ble det da dommeren ville sjekke bittet, men såpass er tillatt i valpeklassene. Det er bedre med litt i overkant hilseglede enn redde valper som trekker seg baklengs ut av ringen. Vi var eneste i vår klasse og konkurransen mot en mye yngre frøken i klassen under var fort avgjort. Så sto vi der og skulle løpe om best i rasen mot bror Turgon. Det ble noen runder i ringen og noen nervepirrende øyeblikk før dommer Edh rakte den rød-gule BIR-rosetten i vår retning. Du allstyrendes så gøy, selv om det betød at vi skulle videre til gruppefinale og komme veldig seint hjem. Men hva gjør man ikke for noen centimeter nylonsløyfe og rosende ord på gult papir? I ventetiden nøt vi antydninger til vår i lufta, og godt selskap med gamle venner fra berneravdelingen i Bergen. I gruppefinalen løp vi til ingen nytte. Det ble ingen plassering, men vi var ikke de første som ble takket ut av ringen heller. Det er til å leve med.

BIR for dommer Kenneth Edh foran bror Turgon, vist av oppdretter Hege. Foto: Nina Bless, Bergen

Mars 2012, åtte måneder

Så kom mars og endelig begynte snøkanten å krype oppover. Nå hadde vi fått lov av eier/oppdretter å begynne å utfordre fjellsidene så smått. Men påske og en del andre arbeidsoppgaver tok en del tid, så det var først helg på tampen av måneden før Aredhel høstet sin første varde, på Sørbøheia i Hyllestad. Heia er ikke så veldig høy, og stien opp er veldig grei. Men du verden som det kjentes at treningsgrunnlaget hadde rustet i løpet av valpetida. Det var sannelig ikke førstereishunden som trengte pause underveis og kjente blodsmaken i munnen da vi var vel oppe. Tvert imot, hun tok et par dugelige spurtrunder i lyngen for liksom å demonstrere hvor dumt var av meg å holde igjen lenger nede. Jeg liker det jeg ser. Pen i ringen, rimelig oppvakt i lydighetssammenheng, men det er en hund for utagerende turer og ekspedisjoner jeg trenger. Det virker lovende, det også. Men hun liker ikke når underlaget svikter under labbene hennes, slikt som skare, ishinner og bunnen i hundesenga vi kjøpte til henne. Det gjør meg litt betenkt på hvordan hun vil takle å gå ut i en kano.

I vårsola på Skeistølen

April. Endelig er vi nesten up to date, men først var vi en ny tur opp i snøen. Turen på Sørbøheia ga mersmak, og litt for seint en kveld tenkte jeg at nå er det på tide å prøve seg på Hafstadfjellet. Her går det folk hver eneste dag året rundt, så der er det tråkket spor helt opp. På Facebook hadde jeg sett meg grønn av misunnelse på kjentfolk som hadde vært oppe. Som tenkt så gjort og vi ruslet oppover, for min del vel vitende at det kanskje kom til å være mørkt før vi var oppe, og iallefall før vi kom oss ned igjen. Men det var deilig å gå, et steg av gangen, rolig og med en fornøyd 'liten' hund ved siden av meg. Omtrent halvveis oppe møtte vi snøen, men som ventet var det et fint tråkk å følge helt opp. Aredhel var frisk i steget hele veien opp, og om mulig enda friskere i takten på veien ned. Jeg måtte kommandere henne til å gå bak, en helt nødvendig kommando å ha inne når man går med hund på bratte vestlandsstier.

Noe seinere trakk vårsola oss opp lia mot Førdsnipa, men jeg måtte nok hatt truger om vi skulle gått videre fra Skeistølen. Skaren var tjukk nok til at dyret fint gikk oppå, men en mann som er tre ganger vekta hennes og bare to føtter å fordele det på sank stadig gjennom, og fikk mye kaldt og vått ned i fjellstøvlene. Men en deilig tur var det, og bildene av Aredhel ble ikke så verst, de heller.

BIRfor dommer Frode Jevne foran Vestafjell's Hermann H, og seinere samme dag BIS 2

Ja, og så har vi vært enda en tur til på Manger for å få ringtrening. Denne gangen var Frode Jevne dommer, og han likte tydeligvis det han så, han også. Som sist stusset han ikke veldig lenge i valget mellom en liten dame som ble fire måneder dagen i forveien og en adskillig større dame som bare var seks dager unna overgangen til ni måneder og juniorklasse. Dessto mer løping og posering måtte til for å bli plassert foran en jevngammel hannhund, men også denne gangen ble den rød-gule rosetten rakt ut i vår retning. Flere timer seinere var vi på beina igjen, denne gangen for å måle oss mot en New Foundlandsvalp i BIS-finalen. Jeg har aldri i mitt hundeliv vært i en BIS-finale.  Men vi løp og vi løp. Dommeren gransket pels og kroppsbygning og sendt oss ut på nye runder. Og så ble det hjemmeseier til nuffen, sikkert vel fortjent fordi jeg klønet det til i en sving. Jeg holdt på å snuble i Aredhel, og hun spratt unna og havnet over i galopp. Dermed måtte vi stoppe opp for å komme i gang i gjen. Lite elegant, og sånt taper man kan hende show-finaler på. Da skal man ikke bare være korrekt bygget og vakker. Da må presentasjonen sitte også. Irritasjonen varte heldigvis bare to tidels sekund, og den svære blå rosetten med BIS2 valp på ble høytidelig hengt på buret i bilen før vi satte kursen hjemover.

I morgen er det lørdag 21. april. Da er valpen min i følge NKKs utstillingsreglement ikke valp lenger, men junior. Neste søndag er vi derfor ikke eldst og mest utviklet når vi entrer ringen i Naustdal, men sannsynligvis den aller yngste. Det får gå som dommeren vil, og denne gangen skal også bror Fingon i aksjon. Vi skal være nyvasket, føhnet, børsta og klare. Så får de andre gjøre så godt de kan. Uansett resultater i skjønnhetsringen har vi et bronsemerke i lydighet å ta og mange fjelltopper å erobre.

-Og så ble det veldig stille...

Fem måneder er gått uten livstegn på denne bernerbloggen. Har været vært for dårlig? Ble jeg så opptatt av dingser at hund og friluftsliv gikk i glemmeboka? Var alt skrytet om hvor frisk og rask bamsen var på andre veteranåret overdrevet? Faktisk er ingen av delene tilfelle, -eller bare nesten.

For å ta været først. 
Bamse og jeg har aldri vært væravhengige. Selvsagt har det vært anledninger da lufterundene kanskje ble kortet en smule ned pga. mangel på komfortklima. Men det har aldri holdt oss tilbake. Det finnes regntøy, vindtett tøy og termodresser. Jeg har hundedekken med og uten termofór og refleks. Ikke det at han noen gang har gitt uttrykk for at pelsen ikke var tilstrekkelig, men for min egen del synes jeg der er greit å slippe unna med å tørke sørpe og søle av hode, labber og hale. Så selv om mange har ment mye om både våren og sommeren i år, har vi vært ute i både vind og blest, skodde, regn, sludd så vel som solskinn. Noe denne videoen skulle demonstrere. Den er laget på vei opp Fureviknipa vest for Førde 25. mai. Altså omtrent samtidig som alskens foreninger, organisasjoner og skoler begynner å kalle inn til sommeravslutninger med allsang og grill. Men det var ikke mye sommerstemning denne dagen. Det lå fortsatt snøflekker på toppen og regnet som kom vannrett rundt ørene kastet små, iskalde og søkkvåte snøballer ned i nakken på oss. Den kloke hunden fant fant le bak varden på toppen og la seg så flatt han kunne mens jeg tullet med mobilkamera og signerte loggboka. Nei, vi kan ikke skylde på været.

Tok dingsene overhånd?

GPS-Spor: Stien opp til Fauskevarden, 853 moh

Dingser er moro, ingen tvil om det. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er dingsofil. Men den tur-GPSen jeg fikk til bursdagen i mars la såvisst ingen demper på friluftslivet. OK, litt nerding måtte til for å oppdatere den med nødvendige kart og tilgjengelige datamaskiner med programvare slik at de snakket fornuftig sammen. Men etter det var den vel heller til inspirasjon enn til hinder for de turglade. Nå skulle vi jo ut og dokumentere alle turveiene våre. Vel hjemme ble GPS-sporet lastet over på maskinen og lagret for ettertiden. Ja, også for Facebook da, selvfølgelig. Nå har vi full oversikt over distanse, tidsbruk, høydemeter opp og ned, og en masse annet. Nå, i slutten av juli har GPS-en telt opp tilsammen nesten 800 km til fots i friluft; snaue 80 mil i hver vår enda av lenka. Da er det ikke rart at deler av garderoben på en eller annen måte vokser fra meg. Selv om du så deler du det på antall dager blir det likevel et ganske bra gjennomsnitt, og da er ikke flertallet av de daglige lufteturene gatelangs eller andre tilfeldige småruslerier regnet med heller. Det er jo ikke alltid jeg husker å ta med denne dingsen. Nei, hvis dingser og nerderier har bidratt til noe, så er det enda mer motivasjon til å trave rundt i naturen.

Har helsa skylda da?

Jepp, da begynner vi nok å nærme oss en sannsynlig årsak til fraværet. Det har vært så velsigna godt å koble ut alt som ikke må gjøres. Som noen av dere vet har jeg pådratt meg kronisk utmattelse og må derfor rasjonalisere veldig på hva jeg engasjererer meg i. Noen ganger er dørstokkmila evig lang, og hvis ting skal bli gjort, må det et spark bak til. Der kommer Bamse inn som personlig assistent og miljøterpeut slik at jeg ikke bare blir sittende. Han har fått meg opp og ut også de gangene og de dagene hvor jeg helst ville dratt ned rullegardina, putte bomull i ørene og snudd en altfor bråkete og komplisert verden ryggen.

Men det er jo ikke sånn jeg vil ha det, så da jeg midt i kassakøen lille julaften ble ringt opp og spurt om jeg kunne tenke meg å steppe inn som tilkallingsvikar på den lokale høgskolen, sa jeg ja, -vel vitende at dette kom til å få ringvirkninger. Det fikk det, og det har gått ut over er de tingene her i verden som ikke har leveringsfrist som f.eks blogger og annet. Så der har dere det; Min feil! Etter endt arbeidsdag er hodet fullt av graut og toleransen for familielivets små og store lydkilder minimal. Da har det vært greit å skylde på at bikkja trenger lufting, og så latt verden seile videre uten meg. Som hell i uhell kan beina fremdeles overtales til å gå selv om alt annet er kobla ut. Å gå tur med hunden er jo en nødvendighet når man bor i rekkehus uten hage, og det er i tillegg en akseptabel måte å være asosial på. Men tid og ork til overskuddsprosjekter blir det ikke av det.

En ny vår

Så det er hva Bamse og jeg har gjort denne våren. Vi har gått og gått, høyt og lavt, i solskinn, skodde, snø, regn og kulde. Vi har tilpasset oss alder, helse og humør. På vintersalget kjøpte jeg meg truger som gjorde at vi kunne nyte snøen uten at gammelhunden behøvde å halse avgårde i skiløypene. Bamse syntes det var veldig festlig å gå bak meg i løssnøen med ferdigtråkket spor, tidvis også å trå bak på trugene med det resultatet at jeg gikk på snørra i snøfonna. Go'hunden det...

Men vinteren ga seg omsider, og det ble anledning til å vise seg blant folk. På utstillingen til den lokale hundeklubben 1. mai var vi på plass og heldigvis viste det seg at de gamle fortsatt er eldst. Jeg var litt engestelig for at dommeren som meg skulle syntes at gammer'n var i overkant knoklete langs ryggen og over hoftene. Men han brød seg ikke med det, og fagre ungtisper kunne ikke konkurrere denne gangen heller. Vi fikk med oss hjem en kritikk til å rødme av, samt CK, Cert, BIR og BIS 3 veteran. Verden så fremdeles lys og lovende ut. Før sommerferien startet hadde vi vært på alle Førdes sju fjell opptil flere ganger og gjort unna de 60 postene i turorienteringa. Jeg vurderte seriøst å invitere ham med meg på tur til Galdhøpiggen.

Men...
som nevnt hadde han begynt å miste muskelmasse, dog uten at dette så ut til å plage ham i hverdagen. Det var definitivt ikke hans skyld hvis vi snudde når veien ble for lang og bakkene for bratte. I steinura opp til hullet i Torghatten i midten av juli var det fremdeles han som gikk foran og jeg som kom pustende og prustende etter. Men når du klappet ham nå, kunne du uten videre telle ribbein og kjenne hvordan skuldrene var satt sammen. Dessuten var han vindskeiv når han sto stille. All tyngde ble lagt på venstre side og beina på høyre side fungerte bare som krykker. Men når han kom i fart var det andre boller. Da gikk det unna i friskt trav med anstendig løft i halen. Men ett eller annet hadde skjedd med matlysten. Bamse var ingen ulv i matfatet fra før, men etter at vi kom hjem fra ferietur ble den helt borte. Ennå et par toppturer gikk helt greit og han var hjertelig til stede som klappehund og tilskuer på et bueskytterstevne. Men så ble han tørst, fryktelig tørst, -og slapp. Det måtte boksemat og nøding til for å få ham til å spise i det hele tatt.

Snipp, snapp snute

Det siste bildet, søndag 24. juli 2011

Lørdag 23. juli stoppet han meg på kveldsturen og ville hjem igjen. Søndag morgen sto han og trykket på utgangsdøra og vel ute tisset han 'i en time' stående på alle fire. Etter morgenturen var det veldig tungt å få ham opp bakken mot borettlaget, og da det smalt under en tordenbyge på ettermiddagen tisset han på seg inne. I løpet av bare noen dager var det som noe ble skrudd av, og en del av symptomene hadde jeg dessverre sett før med dårlig utgang. Nå var jeg redd for at den flotte hannhunden min ikke skulle overleve natten så jeg fikk kontaktet veterinær.

Mandag morgen fikk jeg samlet en urinprøve. Den var så grumsete at jeg kunne fortelle dyreklinikken hva som var galt da jeg ringte og fikk time samme dag. En tur rundt den korte skogrunden vår bekreftet at gnisten var borte. På klinikken veide han inn på 36 kilo, ti under vanlig matchvekt og fire kilo mindre enn i starten av mai. Veterinæren tok en full blodprofil som var ildrød på alt som hadde med nyrefunksjonen å gjøre i tillegg til infeksjonsindikatorer. Allmenntilstanden gjorde at vi etter bare kort rådslagning slo fra oss tanken om tidkrevende behandling av infeksjon og nyreskade. Bare undersøkelsen hadde tatt så mye på Bamse at han flatet ut på gulvet i undersøkelsesrommet. Han orket ikke mer.

Eventyret med Bamse og meg tok dermed slutt etter fem år og to dager. Vi avsluttet det mens det ennå var et snev av verdighet igjen. Han fortjente såpass. Jeg overtok en hannhund på fire og et halvt år, og fikk likevel ha ham langt over halve levetiden hans. Han hadde usvikelig gjort sin del av jobben. Da var det min plikt å gjøre min. Jeg tror aldri jeg blir komfortabel med den beslutningen, men det må til. Hver gang har jeg tenkt at en slik hund få jeg aldri igjen, men denne gangen føltes tanken bare bunnløst pessimistisk.

-Og så ble det veldig stille
Sov godt, Bamsemann. Nå må jeg forsøke å holde oppe takt og tempo selv mens familierådet behandler søknaden om innreise- og opphaldstillatelse for en ny innvandrer med sveitsiske aner og lang, lett bølget tricolor pels.