Mentalbeskrivelse av hund

På medlemsmøtet Førde Brukshundklubb i mai hadde vi besøk av Maj Brit Iden. Temaet hennes var mentalbeskrivelse (MH) som avlsverktøy og som redskap for å forstå din egen hund. Et drøyt tjuetalls tilhørere hadde funnet veien, deriblant opptil flere bernereiere.

Maj Brit Iden

Mentalbeskrivelse av hund er en praktisk prøve der man søker å kartlegge hundens reaksjon på forskjellige sanseinntrykk og utfordringer, samtidig som man også beskriver hvor mye hunden reagerer og hvor fort den avreagerer etterpå. På 90-tallet var MUH, mentalbeskriving av unghund, et satsingsområde i NBSK. Dette er mer eller mindre blitt borte igjen.

Hensikten med MH er å kunne si noe om hundens mentale egenskaper, som kan utfylle det vi vet om hundens eksteriøre egenskaper og helse. I norsk avlsarbeide er dette i stor grad overlatt til hundeeierens egne vurderinger. I foredraget sitt la Maj Brit ikke skjul på at Sverige var kommet adskillig lenger i å ta dette inn i avlsarbeidet, kanskje særlig ved å se hvordan mentaliteten i hele rasen har utviklet seg. I Sverige har man testet et stort antall hunder av alle raser over mange år, og samlet dette i et register hvor man så kan hente ut statistikk som sier noe om tingenes tilstand. Dermed er man mindre overlatt til synsing. Med et stort antall hunder testet over tid kan man hente ut statistisk informasjon om tendensene i populasjonen, og sammeligne over tid. Var f.eks hundene mer eller mindre aggressive, lekne, eller skuddredde før enn nå? Man kan også sammeligne slekter.

To svenske raseprofiler; Rottweiler (t.v) og berner sennenhund (t.h)

MH skiller seg fra karaktertest og funksjons-analyse ved at man beskriver hundens reaksjonsmønster uten å måle det mot en gitt standard. Det blir opp til oppdrettere og en eventuell raseklubb å konkludere. For den enkelte eier er det en god anledning til å bli bedre kjent med reaksjonsmønsteret hos sin egen hund. Det gir et godt grunnlag for å velge innlæringsmetoder, og sparer både folk og dyr for mye prøving, feiling og sikkert en del frustrasjon. Det kan også gi nyttige ideer om hva dere kan gjøre sammen, og hva dere med fordel kan la være.

På nettsidene til Svenska brukshundklubben er det lagt ut profiler for ulike raser, og en inngående forklaring på hva verdiene betyr og hvordan de beregnes. Hos NKK finner du reglene for hvordan testen gjennomføres i Norge. Når og hvor det foregår tester finner du i terminlista under Aktiviteter og prøver. 

Selve testen tar omtrent en halv time, og det eneste du trenger å ha med deg er hunden, stamtavle og et halsbånd uten strupefunksjon. Det skjer ingenting under testen som er farlig eller skremmende hverken for deg eller hunden. Både du og testleder kan avbryte testen hvis det viser seg at hunden ikke takler momentene. Testen består av ti momenter hvor man beskriver hvordan hunden reagerer, hvor mye den reagerer og hvor fort den avreagerer og gjenopptar vanlig adferd.

Her kan du kan se hele testen Aredhel og jeg gikk i august 2013.

Midtlivskrise, snø og masse hunder

Så vidt jeg vet, er det ikke en eneste berner på Svalbard. Likevel var det dit jeg ville da sølvbryllupet var overstått i fjor og femtiårsdagen banken på døra tidligere i år. Du vet, det skjer noe med oss mannfolk når vi plutselig «runder middagshøyden». Da skal vi ta igjen det tapte. Noen kjøper motorsykkel, andre skaffer seg ny kone, eller de flytter sørover til sol og varme. Vel, det første har jeg ikke råd til, det andre har jeg ikke lyst til, og skal det være mer enn tjue grader, vil jeg helst ha dem med minus foran. Robert Sørlie og Lars Monsen er større stjerner på min himmel enn Charter-Svein.

Blues og jeg

Ankomst Longyearbyen

Så mens redakTone i all sin vennlighet la siste hånd på Berner’n nr. 2 i år, leverte jeg Aredhel i pensjon hos sin eier og oppdretter, og klatret ombord hos Widerøe som tok meg og ryggsekken til Gardermoen. Derfra bar det strake veien mot Nordpolen med SAS. Jeg ble litt betenkt da info-skjermene fortalte at det ikke var mer enn fem kuldegrader på 78 grader nord. Skulle selve polardrømmen koke bort i mildvær? Men frykten var ubegrunnet. Innen kapteinen satte flyet ned på en snø- og isdekket rullebane i Longyearbyen og de siste restene av sollys rødmet på himmelen, var temperaturen godt og vel tosifret blå.

Men det var ikke bare temperaturen som var blå. Hele landskapet av nakne, snødekte fjell lå badet i et trolsk, blått lys. Blåtimen fra jule-kalenderen på TV kan bare gå og legge seg. Inntrykkene var så mektige at flybussen nesten kjørte fra meg. Fottur fra flyplassen anbefales ikke. For dette er Svalbard, og Svalbard er villmark selv der det er asfalt og gatelys. Her kan du treffe reinsdyr, polarrev og isbjørn rundt nærmeste hushjørne. 

Nå skal det nevnes at jeg har vært der før. Sommeren 1982 var jeg ved Sveagruva sammen med en gruppe andre speidere og ryddet i naturen etter gruvedriften. Tretti år seinere var Longyearbyen fortsatt lett å kjenne igjen, selv om mye var forandret. Den gangen regjerte staten og Store Norske Spitsbergen Kullkompani alt. Hadde du ikke avtale med en av dem, hadde du ikke noe sted å bo, ikke noe sted å spise og det var veldig lite å få kjøpt for en tilfeldig turist. Nå er samfunnet åpnet opp og fungerer på mange måter som en helt vanlig småby, bortsett fra at her er det ikke gang- og sykkelveier. Her har de løyper for snøscooter, og skal du utenfor bebyggelsen må du ha skytevåpen og kunne bruke det. 

Skummel fyr som sto i veikanten

Reiseliv er blitt en sentral næring, så det er bare å velge og vrake i aktiviterer. Alt etter årstidene kan en gå til fots, på ski, sykkel, snøscooter, eller altså hundeslede. Turene varierer fra noen timer, til dager eller uker. For en ihuga sofa-musher, en som sitter foran dataskjermen og trykker oppdatér for å få med seg det siste fra Femundløpet, Finnmarksløppet og Iditarod var det valget såre enkelt. Det måtte bli en tredagers sledehundtur med Greendogs Svalbard til Spitsbergen Lodge.

Dagen etter ankomst ble jeg plukket opp med bil av en trivelig kar fra Australia. Vi skulle være fem gjester og to guider på turen, men to var blitt syke i løpet av natten. Dermed var vi bare tre igjen, to villmarksdamer fra Østerdalen og jeg. Men tur ble det. Oliver, eller Ollie som han ble kalt, kjørte oss en mils vei østover til Bolterdalen. Her har Greendog Svalbard sin base. Det er den største hundegården jeg noen gang har sett. Det var 130 huskyer, grønlands-hunder eller en blanding av disse, såkalte grønskyer. Likevel var det helt rolig. 

Morgenstemning i Bolterdalen

Her fikk vi utdelt ‘rustningen’; Termodress, varme støvler og tjukke votter med pelsfór. Det skal litt til for å holde 20 kalde fra kroppen når du sitter i en slede. I og med at vi nå bare var fem som skulle avgårde, ble det bare med to sleder og dermed litt mindre muligheter for å holde varmen  ved å skifte på å kjøre. Her er nemlig ikke turistene på sightseeing. Det er forventet og nødvendig at alle deltar aktivt med å laste sledene, spenne for, stelle og mate hundene. Og for meg var dette noe av det vesentligste.

Om det var en rolig morgen da vi ankom, ble det straks mer liv når sledene ble trukket fram og forankret. Da våknet også forventningene rundt om i hundehusene. Ollie og den andre guiden vår, Roger (Torpen, for dem som kjenner hunde-kjørermiljøet godt), ga oss en kort og grei innføring i det nødvendigste innen hunde-kjøring og om turen. Så var det å sette seler på de utvalgte og koble dem i draget. Da ble det virkelig liv i leiren. Her var det arbeidsvilje og -glede så det både syntes og hørtes.

Enkelte kan bare ikke komme fort nok avgårde

Jeg har hørt mye om villskapen hos polarhunder og lurte på hvordan de unngikk fullt kaos når flere spann skulle ut samtidig. Det var jo ikke bare vi langtursfolk som var på plass. Mens vi holdt på kom grupper med dagsturgjester, og de fikk samme behandling som oss, men med noe mindre bagasje selvfølgelig. Men hundene var veldig trivelige. Selvfølgelig gjorde forvent-ningene til å komme avgårde at det ble en del lyd, hopp og sprett, men ellers holdt leder-hundene lina stram og de brød seg lite om dem som ble stilt opp ved siden av. De var ellers veldig rolige og greie å håndtere når selene skulle på og siden kobles inn på plass. Alt i alt brukte vi ikke mer enn en drøy time på å kle oss, laste sledene, spenne for hhv. tolv og seks hunder og komme oss avgårde. Rett før Ollie og Roger dro opp snøankeret hørtes det ut som når racerbilene ruser motorene før start, men så fort vi var i bevegelse ble det stille. Det eneste som hørtes var pesing forfra og snøen som knaste under sleden. Det gikk friskt unna og jeg koste meg storveis der jeg satt. Dette var enda bedre enn jeg hadde forestilt meg.

Kart over hele turen

Vi var altså fem personer med bagasje, samt mat til oss og atten hunder for tre dager fordelt på to sleder. Hundematen var flere svære sekker med tørrfór, pakker med frossent rein- og hvalkjøtt, og poser med snacks som de fikk når vi tok pauser, byttet plasser eller stoppet for å spise lunsj. Det ble noen timer på baken, men aldri kjedelig som på en tur med buss eller bil. Dette er tross alt et høyst levende transportmiddel hvor det skjer noe hele tida selv om hundene jobbet jevnt og trutt. Snøen var fast og fin, og vi fulgte scooter løypa østover og inn Advent-dalen. Nå og da ble vi passert av kolonner på scootersafari, og ikke tale om at jeg misunte dem så mye som et øyeblikk. Det var et drømmeopplegg for en hundegal friluftssjel. Etter seks timer underveis hadde vi tilbakelagt litt over to mil. Vi nådde hytta akkurat idet det begynte å mørkne.

Spitsbergen lodge. Foto: © Green Dog Svalbard AS

Å overnatte på Svalbard er ikke bare-bare, selv om hytta er komfortabel nok. Normalt vil hundene som ligger ute, varsle om det var isbjørn i nærheten. Likevel måtte vi alltid være to når vi skulle ut, om det så bare var for å pusse tennene eller hente ved. Og det var ikke snakk om å gå utenfor uten gevær eller signalpistol. Det er lett å la seg lure av lun peisknitring og kortspill inne. Rett utenfor døra er det seriøs villmark og veldig langt til folk.

Neste dag var det ut på tur igjen. Det var tross alt derfor vi var her. Igjen tok hundene av så snøføyka sto og tårene trillet. Overskyet vær og litt snø i lufta gjorde at bildene ikke helt yter den storslagne naturen rettferdighet. Vi byttet på å kjøre nordøstover i Brentskaret mot Sassen-dalen. Det var en nytelse å stå bakpå sleden og kjenne hvordan hundene la seg i selen, småkjeftet på hverandre hvis noen ikke bidro og se hvor godt lederhundene lystret selv små kommandoer om høyre og venstre fra en ukjent grønnskolling.

Lunsj i det hvite

Men naturen på Svalbard er lunefull. Det er lett å bli litt sløv når alt går som på skinner, særlig når konturene viskes ut. Vi skulle finne en nedkjøring fra platået vi var på og til elvesletta nedenfor. Her oppsto den eneste ‘dramatikken’ vi opplevde. Det varte og rakk før denne kanten dukket opp. Guidene sakket farten før de stoppet, og Roger gikk fram for å sjekke. Det var i grevens tid. Vi hadde kommet litt ut av sporet og tjue meter foran lederhundene var det ti-femten meter rett ned. Vi pustet lettet ut og kunne le av det etterpå, men måtte en runde tilbake for å finne igjen rett spor. Vel nede kjørte vi elveløpet innover og stanset ved en frossen foss. Naturen her er action nok i seg selv. Aldri har en enkel lunsj smakt bedre.

Selv med korte dager hvor det aldri blir lysere enn middels skumring ble det timer nok med kjøring på alle. Guidene var glimrende karer som hadde vært ute en vinterdag før, og de disket opp med lekker mat både morgen, middag og kvelds. Og de gikk ikke tomme for gode historier heller.

Hundegården i Bolterdalen. Foto: © Green Dog Svalbard AS

Som hundemenneske var dette en litt annen måte å tenke hundehold på. Hundene var arbeidsglade og kosete nok, men det var litt rart å bare slenge til dem tørrfór og frossent kjøtt rett i snøen, og ellers la dem ligge ute om natta. Visst ble de slitne også. Det så vi siste dagen hvor vi valgte ei rute med mye løssnø. Når det ble stopp, lot vi dem hvile. Etter et par minutter ble noen utålmodige, og snart var vi i gang igjen. Og da kennelen dukket opp i det fjerne, kunne ikke engang en flokk reinsdyr distrahere dem.

Tusen takk for turen til Ollie, Roger, Karina, Martin, og til Topp, Maud, Polar, Blues, Pilen, Nuna, Bowie, Jergul, Lotte, Varg, Funken og Aiza. Turen var uforglemmelig og må gjentas.

Du kan se flere bilder fra turen her

Noe på gang …

Joda, vi er i live selv om det er et halv år side siste oppdatering. For vi kan da ikke sitte inne når det er så mye å oppleve ute? Blogge om minnene kan vi gjøre seinere. Men jeg lover å komme tilbake til Vestlandsspesialen i juni, langturen på Hardangervidda i juli, røntging av hofter og albuer i august og mye annet. Men her og nå kan du nyte dagens solskinnsøk i Førdslia. Stay tuned, eller -På plass! som jeg pleier å si.

En hund for sine bein

Det kan fortone seg som litt bakvendt å først gjennomføre en ukes langtur til fjells, og så dra hjem for å røntgenfotografere hunden for AD- og HD-avlesning, alle bernereieres skrekk og gru.

Dopa ned og slått ut, klar til tagning

Ei uke etter at vi slengte fra oss sekken i gangen hjemme satt vi altså og ventet på at veterinæren skulle gjøre klar røntgenapparat og nummerplater. Papirene var skrevet ut, signert av eier og levert på skrenken sammen med dyre-ID og original stamtavle. Det tok tid før frøkna ga etter for den tilmålte dosen bedøvelse, men til slutt ga hun etter.

Ikke tale om at denne dyredoktoren ville si noe om hva han trodde eller syntes om det han så av knokler og brusk på bildene. Der holdt han klokelig munn. Men det han stusset på var muskelmassen på bakbeina. Noe sånt hadde han aldri sett på en berner, og dobbeltsjekket for sikkerhetsskyld at bildene inneholdt riktig registreringsnummer. Observasjonen har jeg fått bekreftet av dommere siden; Damen har en meget godt utviklet muskulatur på skuldre, hofter og lår. Trening gir resultater. NKK fikk sitt i konvolutt, jeg fikk kopi på en CD og skyndte meg hjem for å dele med eier og oppdretter. Så var det bare å begynner å tygge negler mens avlesningsresultatene i DogWeb ble sjekket minst tre ganger i timen selv før NKK kunne ha mottatt bildene. Tussete? Hvem? Jeg..?

Hofter (-og muskler, mye muskler)

Høyre albu

Venstre albu

Og etter en uendelighet av tid og utålmodighet, jeg visste omtrent om alle bernere som var blitt røntget før, samtidig og etter Aredhel, så når noen burd være etter i køen kom før ut på DogWeb steg blodtrykket faretruende og man blir konspiratorisk anlagt. Men så en vakker dag kom forløsningen:

Hipp hipp HURRAAAAAAA for dobbel A. Sammen med tilstrekkelig gode resultater hos jevnaldrende og eldre helsøsken var frøkna klarert for såvel avl som kroppsarbeid. Endelig kunne vi slippe skuldrene ned, og begynne jakten på mulige partnere, en passelig kløv og en dugelig trekksele.

På dannelsestur med ung hund

Det er blitt juli og sesong for utagerende turliv. Da er det kanskje også på tide å dele inntrykkene fra i fjor, ikke snøen som falt, men en vandring Hardangervidda rundt på seks dager. Saken sto på trykk i Berner'n nr. 3 - 2012.

Venter på toget på Arna stasjon

I fjor sommer (Altså i 2011. Dette ble skrevet for et år siden...), rett etter at vi kom hjem fra ferietur, skrudde vår gode gamle Bamse av og måtte avlives. Tilbake satt jeg med planene om en ukeslang rundtur på Hardangervidda, en tur som plutselig virket meningsløs når jeg ikke hadde noen hund å dele den med. Heldigvis hadde Dariel hos Hege Askvik i Brekke fått et valpekull bare dager i forveien, og ikke mange timene etter at jeg postet «Exit Bamse» på Facebook, fikk jeg en forespørsel om å være fórvert for tispevalpen i kullet, en forspørsel reste av familien sa ja til. Dermed ble Aredhel innvilget permanent innvandrings- og oppholdstillatelse. Men overgangen fra lange dagsmarsjer i fjellet til valpelek og tisseturer innenfor borettslaget var stor. En langtur syntes uendelig fjernt.

Vinteren kom og gikk igjen, og med eierens tillatelse begynte vi så smått å følge snøkanten da den trakk seg oppetter liene her i vest. Men vinteren var seig og det gikk sakte. I mellomtiden utvidet vi rolig aksjonsradiusen, og sørget for å oppleve mye sammen. Det oppløftende var at valpetassen viste klar appetitt på utelivet. Den første toppturen gikk vi i april, og i mai prøvde vi teltet for første gang. Alt dette gikk helt knirkefritt. Etter at vi i juni hadde sikret oss gullmerket i turorientering og gått enda noen topper til, begynte jeg for alvor sondere mulighetene for å realisere langturplanene med oppdretter og familien. Begge parter ga grønt lys.

Turruta var som sagt pønsket ut tidligere. Hardangervidda er flat, og det er lett å gå. Godt merkede stier gir mange muligheter til å endre turen om noe skulle skje, og det er tett mellom hyttene hvis været skulle bli katastrofalt dårlig. Planen var likevel å bo i telt. Transporten til og fra fjellet var derimot en utfordring. Ekspressbussene har lagt ned totalforbud mot å ta med alle typer dyr. Det er langt å kjøre fra Førde, og setter du fra deg en bil er du liksom nødt til å komme tilbake til den. Tog var en mulighet, men NSB har en broket og lite hundeeiervennlig historie når det gjelder kundebehandling. Det kan de underskrive som har reist med hund enten i røykekupéen, i mellomgangen mellom vognene eller rett og slett i godsvogna. Der skulle hunden være i bur, og hvor gjør du av et hundebur mens du lusker rundt i fjellheimen, og får tak i det etterpå?

Installert på toget

Løsningen kom også her via Facebook. Noen linket opp informasjon om at NSB nå tilbyr et begrenset antall ‘dyreplasser’ i hvert regiontog. Du får et dobbeltsete til deg og hunden, og betaler barnebillett hvis sistnevnte er over 40 centimeter. Den må likevel ligge på gulvet, selv om det står vindusplass på billetten. Jeg bestilte plass allerede samme kveld og inviterte alle bernervennene jeg hadde på Facebook med på turen. Det kom nok litt brått på de fleste, og noen syntes kanskje seks dager var i drøyeste laget. Det endte med at vi sto alene på Ustaoset stasjon da toget fra Bergen dro videre mot Oslo. Men været var bra, og returbilletten var ikke gyldig før om fem døgn og fire timer. Det var bare å hive sekken på ryggen og sette beina i gang.

Ikke det store oppmøtet her, nei...

Aredhel hadde fylt ett år bare få dager i forveien, og selv om jeg ikke var i tvil om at hun ville takle turen, var det uaktuelt å la henne bære kløv denne gangen. Ikke hadde vi noen kløv som passet en så ung rygg heller. Dermed havnet tørrfór og litt ekstra snacks på boks i min sekk som dermed passerte tjue kilo med telt og alt. Det var en bør jeg ble kjent med da vi etter tre kilometer langs veien tok fatt på stigningen tre hundre høydemeter opp mot Ustetind. Jeg ble fort mer bekymret for min egen hoftestatus enn Aredhel sin. Men vi tok tida til hjelp, tok oppmuntrende nok igjen noen barnefamilier på dagstur og endelig oppe kunne vi se Hardangervidda bre seg grønn og vid så langt øyet kunne se.

Møtet med et slikt utsyn lettet sekken med flere tonn og vi nærmest danset over lyngen og rundt myrpytter der stien slynget seg avgårde mot Tuva turisthytte. Vi skulle følge ‘hytteringen’, men likevel bo i telt. Dette ga oss muligheten til å styre fart og belastning selv, i tillegg til å spare penger. Det ville vært mulig å gå hele turen bare med litt ekstra klær og en lakenpose i en dagstursekk og la kredittkortet gjøre resten. Men for en gammel speider var ikke det noe alternativ. Her skulle Lars Monsen få kamp om tittelen som friluftsmann. Det ble med en brusrast på tunet utenfor Tuva før vi gikk en snau kilometer videre og fant en fin plass til teltet på en flate dekket av reinlav. Men det var ikke bare vi som syntes dette var en fin plass. Aredhel la seg for å hvile mens jeg satte opp teltet og ble fort dekket av mygg. Vi kom oss inn og lukket teltdøra fort. Så der lå vi og pustet ut mens det hørtes ut som det regnet mot teltduken. Men det var ikke dråper. Det var derimot horder av fluer og mygg som gikk til angrep. Heldigvis holdt insektnettet hva det lovet.

Typisk idyll

Etter å ha stått tidlig opp, reist med tog og gått en drøy mil var det deilig å kunne strekke seg på liggeunderlaget, lukke øynene og la tankene fly. Aredhel fant fort roen, og jammen sovnet vi. Det ble en ganske sein middag før vi tok en liten runde for å se oss litt om og riste litt løs før natten. Myggen respekterte heldigvis myggmiddelet mitt, og hunden lot ikke til å plages av insektene. Første natten var som en drøm, med en kjærlig hund som la seg godt inntil meg mens vi hørte steggen knegge et eller annet sted i lyngen utenfor. Bedre kan ingen ha det.

Neste morgen var det av en eller annen grunn betraktelig mye mindre insektliv, så det var helt greit å sitte ute og spise frokost. Aredhel syntes nok at polarbrødet mitt var mer interessant enn tørrfóret hennes, men med litt snack fra boks blandet i gikk det ned. Hun er ikke som andre bernere, denne frøkna mi. Hun sluker ikke maten og egentlig var jeg litt glad for det. Når du befinner deg en dagsmarsj fra mobildekning og enda lenger unna en veterinær, kan f.eks tanken på en mulig magedreining gi deg frysninger. Men noen sjanser må man ta, ellers blir man sittende hjemme og bekymre seg.

Fra teltplassen sør for Tuva dro vi sørover gjennom lyng- og myrlandskap mot Heinseter. Her viste lenka med innlagt strikk og nesten en meter fleks seg som et lurt kjøp. Det er båndtvang på vidda også. Av og til kom vi til steder der det var absolutt våtest der stien egentlig gikk. Da måtte man improvisere og finne en måte å komme rundt de verste gjørmehullene. Det satte krav til samspillet mellom mann og hund. Vi måtte bestemme oss for når passet det å sende hunden foran, og når var det best at hun ble stående mens jeg tok et sprang fra en tue til den neste. Et rykk i lenka på feil tidspunkt her kunne ha sendt meg på ryggen i myra med med full oppakning, og da ville resten av dagen vært ganske spolert.

Bare se, men ikke røre...

Men det gikk bra, og allerede ved lunsjtider kom vi fram til Heinseter turisthytte. På tunet spankulerte særdeles frittgående høns og hanen sa tydelig fra hva han mente om besøket. Jeg sendte en vennlig tanke til alt arbeidet sveitsiske fjellbønder har gjort for å dempe eller fjerne jaktlysten hos berneren. Visst pirret fjærkreene nysgjerringheten til Aredhel der hun ble festet til en solid benk, men hun bare så, og rørte ikke mens jeg var inne og fikk oppdatert meg på værmeldingen. Etter denne rasten fortsatte vi ferden mot Seltjønnlæger hvor vi var blitt fortalt at det skulle være fint å slå seg til for natten. Dermed lå vi faktisk godt foran skjema. 

Hunden, T-en og ei steinbu. Alt du trenger i et knipetak

Og tipset gjorde ikke skam på noen. Vi fant et sted med en nydelig gressbakke, ferdig bålplass og vann rett i nærheten. Sola tittet fram, en liten bris holdt insektene unna og livet smilte til vandrerne. Litt bortenfor teltplassen var det også en steinbu som fjellstyret holder vedlike. Der kan fjellfanter finne ly og varme på dager som ikke er like vennligsinnede som den vi opplevde. Gjesteboka vitnet om flere som hadde fått kjenne naturens vrede, men fått tilbake kroppsvarmen og troen på veien videre etter å ha kommet seg under tak og tørket opp. Dermed ble jeg gående og nynne på teksten til Ei krasafarin steinbu med Hellbillies. Det finnes flere slike enkle nødhytter rundt om på vidda, gjerne godt unna de mest trafikkerte stiene.

Med godt vær og god tid angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med fiskestang. Ikke fordi jeg manglet proviant, men for et moderne nettmenneske ble det nesten for stille uten noen å snakke med, ingen adspredelser, ikke musikk, radio eller bøker. Det var over et døgn siden mobiltelefonen hadde funnet kontakt med omverden. Også mental avrusning gir abstinenser. Heldigvis er de til å leve med. Men neste gang blir altså fiskestang prioritert, så har jeg noe å gjøre.

Natten ble rolig, men selv den lyse sommernatta ble litt for kald. Frampå morgenkvisten måtte jeg finne fram lakenposen og tre den på meg nedi soveposen for å kunne nyte en siste rest av velfortjent søvn. Etterhvert begynte sola å varme, og snart var vi på vei mot Rauhelleren turisthytte, et knutepunkt midt inne på vidda hvor langvandrere fra både øst, vest, nord og sør møtes.

Det er ikke så mye å fortelle om denne delen av turen, bortsett fra Aredhel etterhvert ble preget på turistforeningens stimerking. Jeg er overbevist om at hun nå vet hvordan man følger disse røde T-ene og steinvardene som viser vei i fjellet. Himmelen var skyfri, og om jeg hadde kjent meg litt frossen tidligere på morgenen, var det andre problemer nå. Jeg er sånn skrudd sammen at skal jeg oppleve mer enn tjue grader, vil jeg helst ha dem med minus foran. Det ble nesten for varmt, og vi måtte benytte nesten hver sjanse vi fikk til å få i oss noe å drikke.

Rauhelleren i sikte, men ennå et godt stykke å gå

Da vi langt om lenge nærmet oss målet for dagen, begynte vi også å få kontakt med andre. Og det er det som er spesielt på vidda. Du kan se hytter, folk og dyr på fryktelig lang avstand, gjerne en halv dag før du er framme. Dermed fikk jeg se at Aredhel er i besittelse av et solid flokksamleinstinkt. Alle skal med! Det kom noen bak oss, og fra de såvidt ble synlige i horisonten begynte hun å snu seg, sakke farten og gi beskjed om vi burde vente så vi kunne få dem med oss. Det ble noen diskusjoner mellom hund og fører på det temaet og sånn holdt vi på helt fram. Skal du bli virkelig kjent med hva som bor i en hund, så er langturer det som får det fram. Ikke et vondt ord om seminarer, kurs og treningskvelder. Men å sove, gå og spise tett på hverandre flere dager i strekk overgår det meste.

Så vi tøffet inn på tunet på Rauhelleren turisthytte varme, svette og litt utkjasa. Her var det en god del folk som satt ute, og Aredhel flørtet med alle sammen etter tur før hun fant roen i skyggen. Hun virket helt uanfektet av at vi hadde tilbakelagt drøye 13 kilometer i solsteiken. Nå var vi halvveis og for å feire at det hadde gått problemfritt så langt, ga jeg etter for makeligheten og spanderte på meg treretters middag. Vi spanderte også på oss å sette opp teltet rett ved hytta. Det at jeg og et par andre hadde med oss firbeinte turkamerater var helt uproblematisk. Det er litt ulikt hvordan disse turisthyttene legger til rette for hundeeiere. Noen steder er man direkte uønsket, andre steder må du ta til takke med soveplass i uthuset hvis du vil dele rom med hunden. På Rauhelleren har de rigget til en slags kennelavdeling med fem-seks store hundebur i et lagerrom i den ene enden av hytta. I tillegg er det festet kraftige kroker i husveggen med fem meters mellomrom hvor gjester kan feste hundene. Foruten Aredhel og meg var det et par fra Bergen med hver sin Vorsteher. Disse hadde gått fra Kinsarvik og opp med kløv. Det er en dryg tur. I tillegg til disse var det også to tyske damer som var på fjelltur med tre stykk spaniel og telt. –Tøft! Det er vel unødvendig å fortelle at det ble en uforglemmelig kveld med turprat, hundeprat og masse kos.

Etter Rauhelleren, flere dagmarsjer utsikt.

Neste dag, fredag var ikke noe dårligere enn dagen før, og nå gikk ferden vestover mot Stigstuv. Etter litt stigning opp fra hytta fikk vi utsyn flere dagsmarsjer i nesten alle retninger. Hittil på turen hadde det vært lite dyr å se. Jeg var spent på om det var like mye lemmen som i fjor, men vi så ikke en eneste en i live. Derimot så vi tørre rester etter ganske mange langs stiene og der vi tok pauser. Heldigvis viste ikke Aredhel den minste interesse for kadaverne. Det gjorde hun ikke når vi møtte sauer heller. Det vil si, hun stoppet opp og observerte dem nøye på trygg avstand. Når sauene trakk seg unna stien, mente Aredhel at vi trygt kunne fortsette. Hun viste ingen lyst til å ha kontakt med dem. Det samme gjelder kyr som det gikk noen av ved Rauhelleren. Hester er derimot mer spennende. Men det er en veldig forsiktig hund som nærmer seg dem, og det med stor respekt, klar til å smette unna.

Klart for siste natt i telt.

Denne dagen ble den absolutt lengste dagsmarsjen. Det var litt med vilje fordi jeg ville utnytte det fine drivet vi hadde. For etter Stigstuv, -når vi krysset riksvei 7 ved Halne, ville vi møte et helt annet og mer kuppert terreng. Der kunne vi komme til å trenge ekstra tid og krefter. Så selv om vi holdt rytmen med en kort pause hver time, en litt lenger pause med godbiter hver annen time og en solid lunsjpause med varm mat, kom vi fram til Stigstuv altfor tidlig til å bli værende der. Det ville være sløsing med krefter og lagelig vandringsvær å gi seg allerede klokka kvart på to. For nå hadde det heldigvis begynt å skye over. Vi tok oss en vann- og bruspause før vi snudde ryggsekken mot noen spredte regndråper og fortsatte nordover mot Halne og Krækkja hvor vi skulle tilbringe siste natta før hjemreisen. Da vi slo leir hadde vi tilbakelagt over to mil og vært på beina i ti timer. Likevel var både form og humør på topp når du ser bort fra at hoftekammene mine begynte å få et litt anstrengt forhold til bærebeltet på sekken. På forhånd hadde jeg jo testet at Aredhel klarte flere dagsturer på rad, men jeg hadde ikke forberedt meg selv like godt på tilværelsen som pakkesel. Så det var ekstra deilig å krype ned i soveposen denne kvelden og ruske bisken litt i pelsen før jeg sovnet som en stein. En gang mellom fire og fem om morgenen registrerte jeg bare såvidt at det regnet skikkelig. Men det gikk fort over, og tross et litt skummelt skydekke kom det ikke flere regnskurer.

Noen føler seg veldig utenfor

Derimot møtte vi noen ganske intense myggsvermer igjen mens vi krysset myrdragene ned mot riksveien og Halne fjellstove. Her fikk vi også tilbake mobildekningen, og da raste inn med meldinger og e-post i et kjør. Nå var jeg jo blitt vant til å være uten denne typen kontakt, så det var ikke umiddelbart kjærkomne lyder. Det var faktisk mer irriterende, og derfor gjorde det ingenting at batteriet trakk sitt siste sukk ut og det ble stille i jakkelomma. Men på Halne passet det med lunsjpause og lading før vi klatret opp i heia på nordsiden av veien og kom oss over til turisthytta på Krækkja. Det føltes litt feil å sitte inne i kaféen og spise mens Aredhel måtte sitte ute og se på meg. Det var vanskelig å sette pris på måltidet liksom. Men sånn er reglene på norske spisesteder.

Snø har en eller annen magisk virkning på bernere. For på vei over fra Halne til Krækkja som ta halvannen times tid, syntes jeg Aredhel ble litt tung og trist i enden av lenka. Jeg begynte å spekulere på om turen var blitt for lang, hadde hun fått for lite mat eller var det bare at hun ikke trivdes lenger. Før jeg rakk å grave meg ned i flere dystre spørsmålsstillinger kom vi til et ganske stort område med snø som lå midt i løypa. Det var ikke noe problem for snøen var fast og fin å gå på. Men da skulle du sett hvem som våknet. I ren glede over å ha snø under labbene raste hun rundt, rullet seg, hoppet og spratt og inviterte til lek. Sørgmodigheten jeg hadde spekulert over var blåst vekk, og dermed kom humøret mitt også tilbake.

Egen suite med hundeseng

På Krækkja lyttet jeg til kroppens signaler og ordinerte meg selv en ordentlig seng siste natten. Vi fikk rom fmed hundebur for oss selv i anekset, og gikk igang med å spise tom sekken. Nå hadde vi jo bare siste biten på omtrent fire timer ned til Haugastøl igjen, og det var det ingen grunn til å bære resterende proviant hjem igjen. Vi var blitt advart at en turleder om at nedstigningen kunne være både kronglete og sleip. Middagen på Krækkja kan forøvrig også anbefales…

Siste dagen av eventyret opprant også med sol, og selv om sekken var nesten tom for forsyninger ble returen til sivilisasjonen nesten strabasiøs. Det tar på når stien er kronglete og du må over flere svære steinrøyser. Her får paragrafrytterne ha meg unnskyldt, men her tillot jeg meg å la hunden gå løs slik at hun kunne finne sin egen vei gjennom problemene. Hun går likevel ikke langt fra meg, og i løpet av turen hadde jeg sett hvordan hund oppførte seg i møte med mulige beitedyr.

Berner og brus ved vandringens slutt

Nedstigingen fra nesten 1200 meter over havet og ned til Haugastøl på litt under 1000 meter var ganske riktig ganske bratt, men ikke noe som imponerer folk som går tur i Sunnfjord. Likevel var kommandoen «Gå bak!» god å ha. Vel nede mellom utleiesykler og turister som skulle sykle Rallarvegen satte knærne satte veldig pris på benken utenfor kaféen. Der feiret vi med en brus ved vandringens slutt, før vi trasket det siste stykket bort til togstasjonen. På/ved plass 50 og 51 i vogn 8 sovnet både hunden og jeg rimelig raskt, -slitne, men godt fornøyd med oss selv.

PS. Uka etter ble Aredhel røntgenfotografert på hofter og albuer. Bildene viste at hun er fri for både HD og AD, så da vet jeg hva hun skal få i bursdagspresang på toårsdagen; Kløv og en ny runde på fjellet. Kanskje vi får selskap da?

Eneste hanan i kørja

Berner sennenhunden er en utpreget familiehund. Allsidigheten gjør at hele familien kan dele gleden over å ha den i huset. Den kan kose, trøste, leke, trekke, bære og for den som legger litt tid i det, -bli en god brukshund innen lydighet, spor og endog agility. Derfor er det ikke overraskende at hele familien er med når eksteriørdommeren skal ta hunden i øyensyn. For meg er utstillinger hovedsakelig en sosial grei, og heldigvis trives jeg i selskap med damer. Visst treffer jeg andre menn på utstilling, men de har oftest jobben som håndtlangere og moralsk støtte. For innenfor ringtauet, i dommerens rike, er det stort sett damene som tar ansvaret for å vise fram husets stolthet. 

Med ny hund og nye sjanser har det siste året brakt meg til flere utstillinger på kortere tid enn noen gang tidligere. Så der sitter man da på sin medbrakte stol med en nybadet hund og venter på signal fra ringsekretæren, klemt inn ved ringen med katalognummer, børste og utstillingslenke. Forunderlig ofte er jeg, -om ikke ringenes herre, så i alle fall eneste herre i ringen.

Våt på Vestlandsspesialen 2012, med lånt hund; Turgon av Orondil

På vestlandsspesialen midt i juni var vi en håndfull menn som løp våre tapre rundet i striregnet. Det var over femti hunder påmeldt hver av de to utstillingsdagene, og selv om enkelte utstillere hadde hånd om to og flere hunder, sier enkel matematikk at vi gutta stilte i klart undertall. Stort bedre var det ikke på trønderspesialen eller på Frya. En kar jeg spurte, og som hadde vært i ringen med hund, gikk veldig langt i å antyde at et økende fokus på stæsjing og styling nok var en årsak til at utstillinger appellerte mer til damer enn til menn. 

Det kan være noe i det. Da jeg fikk min første berner på slutten av åttitallet var det stort sett bare badingen og børstingen som skilte utstilling fra en hvilken som helst annen utflukt. Vi dro avgårde med en katalognummer i den ene lomma og en børste til den siste finpussen i den andre. Saksa hadde gjort sitt under og rundt potene, og ble igjen hjemme. Antrekket var stort det det man ellers brukte når man skulle ut med bikkja. 

I dag er det andre boller. Rundt ringen møter man gjerne en barrikade av hvilebur, utstyrskofferter en frisørsalong verdig, samt et og annet stellebord størrelse XXL. Utendørs, og det kan man forstå norsk klima tatt i betraktning, kommer utstillingstelt på rekke og rad i tillegg. Også her har profesjonaliseringen gjort inntog.

Moelv, august 2013. Den siste amatør har funnet en plass ved ringen, -såvidt.

Dermed er også kleskoden blitt skjerpet. Tiden for grilldress eller gummistøvler er definitivt over. Jeg tror ikke dommerne savner det, og i seg selv er dette knapt noe tap. Men at det kan være med på skyve fordelen over i damenes favør tror jeg ikke vi skal se bort fra. Fordommene mine sier i alle fall at terskelen for å fiffe seg opp seg er litt lavere hos jentene enn hos oss gutta fra Calcutta.

Trøsten får være at vi med berner ikke er alene om å ha skjev kjønnfordeling. Det finner vi i andre raser og grupper også. Uten å ha dokumentasjon på det er inntrykket mitt at damedominansen er tydelig i både gigant- og miniatyrrasene. Det er damer som handler st. bernhard, pyreneer og ulvhund, og det er damer som tripper rundt med bittesmå miniatyrhunder. I mellomstørrelse er det straks noen flere menn, og kommer du over i ringene med tjenestehunder eller jakthundraser er bildet snudd helt om. Det stiller gutta mannsterkt, nesten rett fra skauen med hampetau og tilhørende garderobe. Der er det jentene som utgjør unntaket fra regelen. Det samme gjør seg visstnok gjeldende i utstillingsringer i utlandet.

Så selv om rammen om eksteriørutstillingen i våre dager kan true med å skremme testosteronet av en mann, har jeg fått høre fra folk med lang erfaring at vi har noen fortrinn. For med et høyt fokus på detaljene i forberedelsene kommer et tilsvarende press på selve prestasjonen, eller rettere presentasjonen, i ringen. Nervøsitet er naturlig, man vil jo helst gjøre det så godt som mulig, og litt stas er det med en god premiering selv om hunden er akkurat like god både før og etter bedømming. Her kan man ane at menn har litt lavere skuldre og tar ting mer som de kommer. Det gir seg utslag i mer ro i ringen, mindre stressbørsting og mindre flytting, justering av beinstilling og småting som kan forstyrre både dommerens inntrykk og hundens uttrykk. Menn bør også ha et visst naturlig fortrinn når dommeren vil se bevegelser. Så sant ringstørrelsen tillater det, kan vi med litt lengre bein også gi mer fart når det trengs for å få fram det beste i hunden.

For det er samspillet mellom hund og handler som avgjør mye, selvsagt i tillegg til hundens oppbygning. Hos berneren ser de fleste dommerne etter bevegelse og funksjon. Da er det ikke nødvendigvis den som ellers trener lydighet med hunden som får fram de beste bevegelsene. Så om det er mor som tar seg av treningen til daglig, kan far ha vel så stor sjanse til å vinne det avgjørende certet forutsatt at han tidligere har fulgt med fra sin plass i kulissene. 

Joda, 'far' kan han også. Aredhel BIR valp foran sin bror Turgon. Foto: © Nina Bless, Fanaberner'n.

Moralen bak disse løslige fabuleringene er selvsagt at jeg ønsker å se flere av mitt eget kjønn gripe katalognummeret og være med inn der det skjer. Vil fruen eller samboeren klippe, styre og style, så vær så god. Foran dommeren er det andre faktorer som betyr vel så mye. Jeg ser ingen grunn til at vi skal stå med lua i hånda og la jentene ha ringen for seg selv. Det er faktisk gøy når du får gjort det noen ganger, og oppdager at dommerens «takk for i dag» heller betyr bedre lykke neste gang, enn at det er et nederlag. Og så er det ikke slipstvang, tross alt.

Play date på høyt nivå

Helt på topp, og har signert enda en varde.

Vi når stadig nye høyder. Denne helga utfordret vi Furviknipa, den første toppen i Førdes sjufjellsmarsj. Jeg har fortsatt ingen planer om å gå den i en tur, det tar tross alt femten timer og ligger langt utenfor min kapasitet og komfortsone. Men en topp av gangen klarer jeg, og det klarer Aredhel også fint. Og med dette besøket har vi faktisk vært på tre av de sju toppene allerede. Av de som gjenstår, er det bare én som såvidt såvidt er blitt snøfri. Skjønt snø er egentlig ingen hindring, men direkte sommerlig er det ikke.

Turfølget vårt; Thomas og Maar med Vill i bæremeisen

Vanligvis går vi turene våre spontant og uten selskap, men denne gangen slengte jeg ut en invitasjon på Facebook og fikk napp hos Thomas i Florø. Han er nybakt bernereier med lille Vill, Apoletano's Viihan, og i tillegg samojeden Maar. Vi møttes i Blomlia hvor Vill ble puttet i 'bernerbæremeisen' før vi satte kursen oppover i lia. Det er ikke lange turen, bare 2,3 km i luftlinje. Men stien tar oss fra starten på ca. 400 moh til toppen på 750 moh, så det er en ganske solid stigning. Da er det godt for en liten valpetass å ha sitteplass.

På toppen var det frisk, men ikke verre enn at vi satte oss ned i le for å nyte medbrakt mat og drikke. Fotografering ble det selvfølgelig også. En fin søndagstur, så er du i nærheten og vil være med, så er det bare å gi et pling. Vi går ofte nok alene, så selskap er bare en hyggelig avveksling. Bildene her er en blanding av Thomas og mine, med tillatelse.

Med ti kilo på magen. Ingen sak for liten valpetass å komme seg til topps nå man har sitteplass og egen caddy.

Apoletano's Viihan, Vill til daglig. Du skal se at det blir fjellhund av denne tassen også. Fjellet kler ham allerede.

"Fleeceballen" Maar, assosiert medlem av bernermafiaen i Sunnfjord.