fredag 30. juli 2010

Liv til lands og til vanns

Jeg synes faktisk det har vært en ganske fin sommer så langt. Det har ikke vært veldig varmt, det har ikke vært veldig vått og vi har fått gjort en god del av de tingene vi hadde satt oss fore på turfronten. Skal jeg absolutt trekke fram noe negativt, må det være at en litt uforsiktig parkering kostet meg en spennende tur på Hardangervidda. Pengene ble lagt igjen på bilverksted for å få eksosanlegget til å henge sammen igjen. Men OK, den må jeg ta på egen kappe og heller titte litt lenger ned på lista over turprosjekter. Det er heldigvis nok å ta av. Og selv om det snart er august, er det fremdeles sommerdager i vente.

Bamse i kano kan gi forskyvinger i lasta
Store deler av juli har Bamse vært utlånt som gårdshund hos svigers. Det er noe han liker veldig godt. Da ligger han på tunet og følger med trafikken på veien forbi huset, kjefter på fuglene som truer bær og busker og teller skipshunder i gjestehavna. Selv skulle vi østover en tur, og selv om bernerabstinensen reiv hardt i sjela etter tre uker uten en hund å lufte trøster jeg meg med at gammer'n ble spart for flere døgn til sammen timer i bilburet. Når så gjensynsgleden er stor og hjertelig er alle sorger slukket. Vi plukket med oss kanoen for å prøvekjøre en nykjøpt fiskestang. Det er ingenting som en omgang ørretterapi, og denne gangen kunne vi forbløffe en familie med vimseschäfer med hvor lett og enkelt det er å få en stor hannhund på plass i en kano. Det ble bare to fisk, men det var både husets katter og barn fornøyd med.

Bamse er rolig i både båt og kano. Han går fram til ripa og venter til han får beskjed om å gå ombord. Der finner han seg til rette og legger seg. Litt mer uro er det ombord i motorbåter. Der må han likesom gå litt fram og tilbake for å sjekke at alle er med og på plass, men så kan han finne noen å sette seg inntil og roe seg. I motsetning til andre situasjoner hvor han skal ha seg frabedt å bli dytta, dratt eller på andre måter 'hjulpet' på plass, er ikke det ikke noe krangling på å bli lempa på hvis det er litt langt opp eller ned når båten er stor.

Men om bikkja er rolig i båt, er det ikke tilfelle om han skulle få ferten av pinnsvin, og slikt er det en del av ute i svigersland. Vi kan gå rolig en kveldstur. Så stuper han brått inn i kratt og buskas i veikanten og med et glefs har han tatt knekken på stakkaren før jeg rekker å stramme lenka. Pigger og intens fresing har overhodet ingen effekt, og med skam å melde har han tatt livet av et par stykker i min tid. Jeg har fortalt Bamse i klartekst hav jeg mener om sånn oppførsel og forklart ham at pinnsvin er fredet. Men det når liksom ikke inn. Hverken jeg, tidligere eier eller oppdretter har noen god forklaring på hvor dette intense hatet til de piggete dyra kommer fra. Har du en god forklaring, hører jeg gjerne fra deg i kommentarfeltet.

torsdag 15. juli 2010

Gratulerer Embla

Veteranhunder er stas. Vakre, velfungerende veteraner er enhver oppdretters drøm, og når alt dette klaffer på en verdensutstilling blir det en opplevelse som vanskelig kan overgås.

Den 27. juni i år ble berner sennenhundene bedømt under verdensutstillingen i Herning i Danmark. Kremen av vakre hunder fra hele verden var samlet, og selvfølgelig en aldri så liten skare fra Norge. Blant disse var nesten ti år gamle N Uch Embla Noblige av Sennenlio. Hun gjorde det godt på Vestlandsspesialen, men at den samme hunden skulle gå hen og bli beste veteran blant bernerne på verdensutstillingen skulle det nok mer enn lokalpatriotisme og ønskedrømmer til for å forestille seg.

Ikke dessto mindre må jeg få gratulerer både Embla og eiere/oppdrettere Gerda Hagerup og Tore Fjeldberg på Kennel Sennenlio med tittelen VWW10 - Veteran World Winner 2010. Embla er nesten to år eldre enn Bamse, men de har altså samme far, N S Uch Fanaberner'ns Snorre Martell. Vi stjeler oss til å sole oss litt i glansen som slektskapet gir.

Stå på, Embla! Bamse og jeg applauderer, og skal komme etter i alder og utmerkelser.

onsdag 14. juli 2010

Ferietid og bernerabstinens

For tiden er Bamse gårdshund hos svigers. Det trives han sikkert med, bortsett fra når noen setter seg på gressklippertraktoren. Da skal det kjeftes. Det skulle vært morsomt å vite hva det egentlig er som foregår i kulissene bak de brune øynene hans og som setter i gang kjeften. Han lager jo stort sett ikke en lyd ellers, bortsett fra hvis han tror noen kan komme til å tråkke på halen hans. Den har han minst en halv meters personlig sikkerhetssone rundt. Om noen trår den for nære, spretter han på beina med et irritert snøft og ser bebreidende på overtramperen. Men altså, han trives svært godt på småbruket i Hyllestad. Utover kommentarene til traktorbruken, har vi ikke hørt et pip.

Nå i sommer er han altså avløser i hobbylandbruket. Jeg er derimot på 'ferie' med kone og barn omtrent ti timers kjøring unna, og har vært det i over ei uke. Bamse har ikke noe imot å kjøre bil, men han er dårlig på å slappe av. Dermed blir han både stiv, sliten og varm, så i tillegg til en del praktiske sider lot jeg meg overtale til å sette ham i pensjon. Dermed kan ferieturen best omtales som kjedelig hva bernerdilla angår. Jeg har sett én tricolor pelskladd i anstendig størrelse så langt, men sosiale plikter hindret meg i å overfalle hund og eiere. Det finnes altså en skjult reserve av god oppdragelse ett eller annet sted i systemet. Men det tar på. Før eller siden kommer mangelen på bernerhår i kosten til å slå ut i mangelsykdommer.

Så mens jeg prøver å finne en midlertidig løsning på problemet som ikke går ut over uskyldig tredjepart, kan jeg kort fortelle at før Bamse og jeg skilte ferieveier tok vi en liten tur til fjells. Bildene denne gangen er fra denne turen. Meningen var å bestige Fureviknipa like ved alpinbakken i Blomlia. Utsikten derfra fristet i midlertid oss (dvs. meg) til å tusle videre mot nabotoppen Skinnbroka, og da vi først var kommet dit, var Fauskevarden bare et punkt på veien tilbake til bilen. Men på Fauskevarden traff vi først en entlebucher sennenhund. Deretter tilbød en snill nabo som også hadde funnet veien til fjells, å kjøre meg tilbake for å hente bilen hvis jeg hadde lyst til å gå videre til fjerde og siste fjelltopp på denne siden av E39, Halbrendsnipa. Været var fint, klokka var ikke mye og oppglødd av fine hunder og hyggelige folk la Bamse og jeg i vei ditover. 

Det skulle vi, eller rettere sagt mest jeg angre. Det ble minst ett fjell for mye. Overmot har sin pris, og den siste biten ble både tung og kronglete hvor jeg selv sleit med balansen. Enkelte steder måtte jeg i tillegg bruke selen for å gi Bamse litt ekstra løft for å forsere bratte skrenter. Turen fra varden og ned mot veien var styggbratt, sleip og våt. Jeg kan ikke fatte hvordan noen orker å gi seg i kast med den ruta oppover. Men dem om det, vi kom helskinnet ned og der traff vi på en kjekk kar som jeg kjenner fra NAF-stasjonen i Førde, og han tilbød oss skyss hjem. Dermed slapp vi å traske hele veien ned og gjennom byen. Det må jeg si var ypperlig medlemsservice. Godt gjort å invitere en svett mann og hans store og til dels våte og sølete hund med i sin svarte og skinnende BMW.

- Uansett, fra pålitelige kilder får jeg nå opplyst at noen venner fra oppveksten har skaffet seg bernere. Tror kanskje det er på sin plass å sjekke det. Bernertilsynet tar saken.