Ferietid og bernerabstinens

For tiden er Bamse gårdshund hos svigers. Det trives han sikkert med, bortsett fra når noen setter seg på gressklippertraktoren. Da skal det kjeftes. Det skulle vært morsomt å vite hva det egentlig er som foregår i kulissene bak de brune øynene hans og som setter i gang kjeften. Han lager jo stort sett ikke en lyd ellers, bortsett fra hvis han tror noen kan komme til å tråkke på halen hans. Den har han minst en halv meters personlig sikkerhetssone rundt. Om noen trår den for nære, spretter han på beina med et irritert snøft og ser bebreidende på overtramperen. Men altså, han trives svært godt på småbruket i Hyllestad. Utover kommentarene til traktorbruken, har vi ikke hørt et pip.

Nå i sommer er han altså avløser i hobbylandbruket. Jeg er derimot på 'ferie' med kone og barn omtrent ti timers kjøring unna, og har vært det i over ei uke. Bamse har ikke noe imot å kjøre bil, men han er dårlig på å slappe av. Dermed blir han både stiv, sliten og varm, så i tillegg til en del praktiske sider lot jeg meg overtale til å sette ham i pensjon. Dermed kan ferieturen best omtales som kjedelig hva bernerdilla angår. Jeg har sett én tricolor pelskladd i anstendig størrelse så langt, men sosiale plikter hindret meg i å overfalle hund og eiere. Det finnes altså en skjult reserve av god oppdragelse ett eller annet sted i systemet. Men det tar på. Før eller siden kommer mangelen på bernerhår i kosten til å slå ut i mangelsykdommer.

Så mens jeg prøver å finne en midlertidig løsning på problemet som ikke går ut over uskyldig tredjepart, kan jeg kort fortelle at før Bamse og jeg skilte ferieveier tok vi en liten tur til fjells. Bildene denne gangen er fra denne turen. Meningen var å bestige Fureviknipa like ved alpinbakken i Blomlia. Utsikten derfra fristet i midlertid oss (dvs. meg) til å tusle videre mot nabotoppen Skinnbroka, og da vi først var kommet dit, var Fauskevarden bare et punkt på veien tilbake til bilen. Men på Fauskevarden traff vi først en entlebucher sennenhund. Deretter tilbød en snill nabo som også hadde funnet veien til fjells, å kjøre meg tilbake for å hente bilen hvis jeg hadde lyst til å gå videre til fjerde og siste fjelltopp på denne siden av E39, Halbrendsnipa. Været var fint, klokka var ikke så mye og oppglødd av fine hunder og hyggelige folk la Bamse og jeg i vei ditover. 

Det skulle vi, eller rettere sagt mest jeg angre. Det ble minst ett fjell for mye. Overmot har sin pris, og den siste biten ble både tung og kronglete hvor jeg selv sleit med balansen. Enkelte steder måtte jeg i tillegg bruke selen for å gi Bamse litt ekstra løft for å forsere bratte skrenter. Turen fra varden og ned mot veien var styggbratt, sleip og våt. Jeg kan ikke fatte hvordan noen orker å gi seg i kast med den ruta oppover. Men dem om det, vi kom helskinnet ned og der traff vi på en kjekk kar som jeg kjenner fra NAF-stasjonen i Førde, og han tilbød oss skyss hjem. Dermed slapp vi å traske hele veien ned og gjennom byen. Det må jeg si var ypperlig medlemsservice. Godt gjort å invitere en svett mann og hans store og til dels våte og sølete hund med i sin svarte og skinnende BMW.

- Uansett, fra pålitelige kilder får jeg nå opplyst at noen venner fra oppveksten har skaffet seg bernere. Tror kanskje det er på sin plass å sjekke det. Bernertilsynet tar saken.