søndag 19. mars 2017

Bomtur, igjen...

Trøstespising foran TV-en. Aredhel har resignert.

OK, en times basing i snøen med kløvhund og truger, frisk luft i lungene, puls så det kjennes og nydelig skumringslys kan ikke sies å være helt bortkastet. Men når målet var å tilbringe natten til fjells i telt og sovepose for så ende foran TV-en hjemme i stua, blir det nedtur.

Det vil seg liksom ikke dette årsprosjektet vårt med å overnatte ute på en topp hver måned. Starten i januar var problemfri, men februar ble vrien. To helger var ledige til utskeielser i friluft. Den ene helga haltet hunden, og uten hund, ingen tur. Det er meningsløst å gå tur uten hund. Neste sjanse gikk i vasken fordi jeg klarte å reise fra skalltøyet hjemme, og været ute hos svigers den helga inviterte ikke til fjelltur i bare ullgenser.

Veldig klare til avmarsj
Og i kveld slo surrehuet til igjen. Sekken var klar, kløven var klar. Hunden var kjempeklar. Ja, til og med Yr var med på notene. Et par små, blå på gradestokken og oppholdsvær til utpå søndag. Det kunne liksom ikke gå galt. Nordre Dyttingen ble plukket ut som mål, og litt over kl. 18 ble bilen startet. Vel framme på Byrkjeflot viste trugeføret seg i all sin skjønnhet. Bare fryd og glede til tross for at batteriet til "midnattsola", den kraftigste hodelykta mi, fortsatt lå til lading hjemme. Jeg hadde jo ei lykt til.

Målet, og så nært vi kom før lyset gikk
Det var det jeg trodde og mente der jeg sto over halvveis oppe i lia idet skumringen gikk over i natt, og det ble vanskelig å velge veien videre oppover uten å se konturene i terrenget. Lommer og lokk, både på anorakken og sekken, ble ransaket uten at noen lykt ble funnet. Det så bokstavelig talt mørkt ut, og det var bare å finne trugesporene ned til bilen igjen.

Og her sitter jeg foran TV-en og trøstespiser potetgull og drikker brus. Det smaker ikke på langt nær så godt som Polarbrød og solbærtoddy ville ha gjort i teltet med hunden på armen. Selvsagt var lykta i lokket på sekken der den skulle være, men jeg fant den altså ikke før vi var hjemme igjen. Herfra kan jeg se dit vi skulle vært, men det er en mager trøst når vi heller skulle vært der og sett hitover under en stjerneklar vinterhimmel.

Vel, vel. Det er en ny sjanse neste helg, så vi krysser fingrene og satser på at Murphy er opptatt på andre kanter da.

lørdag 23. juli 2016

Helt på vidda


14 bernere toget fram på rad. Etter fire “magre” år med bare en håndfull deltakere eller mindre kom det i år et gjennombrudd hva gjelder deltakelse på fellestur eller populært kalt kløvturen. På det meste var det 23 hunder påmeldt, men som ventet ble dette tallet redusert ettersom tida for turen nærmet seg. Det blir ikke alltid som man ønsker seg, men den flokken som fylte tunet på Tuva turisthytte før avgang var mer enn stor nok til å vekke oppsikt.


Noen siste justeringer før avgang
Det er ikke godt å si hva som gjorde at årets tur ble en slik slager sammenlignet med tidligere år. Turen har gått i dette området før, det er den samme uka som før og annonseringa har vært den samme. Uansett var det en både spent og litt stolt turleder som møtte “etternølerne” fredag morgen på Tuva turisthytte. En god del hadde tjuvstartet og kommet kvelden før. De hadde slått leir noen hundre meter fra hytteveggen og brukte kvelden til å bli kjent og teste ut myggmiddel. Stemningen der var allerede bra, og dårligere ble det ikke da alle var samlet litt etter kl. 10, helt på skjema etter planen. Opptelling ved “restart” viste 14 hunder, hvorav elleve bernere og èn grosser, og nitten tobeinte. Hundene var i alder fra drøye året til åtte år. Folka fordelte seg fra den yngste på elleve til den eldste på 70+.


Været var overskyet da vi la i vei langs merket sti mot Åan turisthytte som var dagens mål. Men det var bare en fordel. Vi skulle jo gå tolv-tretten kilometer, så vi kom garantert til å holde varmen. Terrenget var ganske flatt til å begynne med før det steg rolig oppover mot turens høyeste punkt. Praten gikk lett i følget og hundene jobbet jevnt og rolig. Det var som de hadde all verdens rutine med steinete sti og kløv på ryggen. Vi gikk rolig og hadde dagen for oss.


Lunchtime for Amanda, Anna og Nemo
Ved lunsjtider var vi kommet omtrent halvveis og slo oss ned for å nyte matpakkene på grensen til Hardangervidda nasjonalpark. Nå var sola kommet litt mer fram og vi kjente at det var sommer selv oppunder 1300 meter over havet. Det gikk en god time før vi satte beina under oss og slengte sekken på ryggen. Vi måtte jo avgårde, for på Åan turisthytte ventet både mat og drikke på oss. Det er både oppmuntrende, men også litt frustrerende å gå når du ser turmålet flere timer før du faktisk kommer dit. Da må det tålmodighet til, og du må sette den ene foten foran den andre. Da kommer du fram etterhvert.


Bernertoget på vei nedover mot Åan turisthytte
Fra vel 1300 meter gikk stien ned mot bjørkeskogen og gjennom denne og inn på tunet til Åan turisthytte. Her møtte vi en myndig vertinne som visste hvordan hun ville ha ting, og som nok var litt avventende til å få så mange hunder inn på husveggen. Derfor ville hun helst ha teltene et stykke unna, men før den beskjeden kom fram hadde de fleste funnet seg en flekk å sette opp teltet på helt på egenhånd. Det ble ingen problemer med det, og noen hadde sågar klart å kapre seg rom i “hundehuset” hvor det var anledning til å ta dyra med inn. Noen hadde bestilt seg treretters middag inne, mens andre levde et mer spartansk liv og spiste frysetørret posemat ute. På Åan ble vi også møtt av god venner som hadde tatt turen for å hilse på, og de hadde med en kjekk valpetass som altså måtte gro på seg litt før han får lov til å gå med de store på langtur.


Kvelden kom, og med den kom enda flere insekter. Her var det rikelig med bevingede vesener som både beit og stakk dem som ikke hadde kledd godt på seg eller brukt nok insektmiddel. Disse plagåndene beitet også hundene, og det var stor forskjell på hvordan de taklet det. Noen lot seg ikke merke i det hele tatt, andre prøvde å gjemme hode og snute så godt de kunne, mens et par stykker ga veldig beskjed om at dette trivdes de ikke med. Det var rulling, kløing og krafsing. En hund reagerte så kraftig på stikk og bitt at familien bestemte seg for å avbryte ekspedisjonen allerede her. Heldigvis fikk vi låne en bil med plass til både hund, fire voksne og ryggsekker. Og selv om vi hadde brukt hele dagen på å gå over fjellet, tok det ikke mer enn times tid å kjøre tilbake til parkeringsplassen ved Tuva. Det virket litt dramatisk mens det sto på, men meldingene vi fikk dagen etter tydet på at ting ordnet seg når de bare fikk litt avstand til insektsvermen.


Fellesbilde før avgang fra Åan turisthytte
Lørdag morgen opprant med fint vær tross ei skikkelig regnskur om natta. VI pakket sammen og fikk arrangert oss et fellesbilde før avgang. Det ble klart at insektslivet hadde krevd et par ofre til som derfor valgte å ta turen tilbake til bilen heller enn å ta sjansen på en overnatting til i det fri. Men det var ikke verre enn at de tok stien tilbake den veien vi hadde kommet dagen før. Før avgang fikk vi også god attest fra vertinna som berømmet oss for hvor stille og rolig det hadde vært selv med så mange hunder samlet. Dette var noe annet enn hun hadde opplevd før, og vi var hjertelig velkomne tilbake. Det var en hilsen som gjorde det lett å starte på turens lengste etappe oppover langs elva mot Heinseter.


Aredhel hviler i småskogen
Vi var klar over at dette ble en lang dag, men kanskje ikke helt forberedt på hvor ensformig det er å gå i småskogen. Vi hørte elva hele tiden, men det var vanskelig å få noe inntrykk av framdriften. Å se det på kartet og få tallene fra GPS er greit nok, men det forteller liksom ikke hodet hvor du er og hvor lenge det er igjen. Stien var steinete, og når du går på rekke og rad med hunder foran og bak trengs det konsentrasjon for å sette føttene på riktig sted. Men vi holdt humøret oppe, tok pauser med jevne mellomrom og endelig kom vi såpass høyt at skogene måtte gi tapt. Da vedtok vi at det var tid for lunsj og slo oss ned i elvekanten. Her var det i alle fall ikke noe problem å skaffe vann til hundene og fylle drikkeflaskene.


Langt der borte, omtrent midt i bildet, ligget Heinseter
Ganske raskt etter pausen fikk vi øye på Heinseter langt der borte i enden av vannet. Men ennå var det flerfoldige kilometer igjen med stein og sti. Det var ikke noen ting å si på at vi kjente turen både i føttene og skuldrene, men hundene tok dette på strak labb. Riktig nok var enkelte ikke så innstilt på å bidra med trekkraft som tidligere, men slik stien snirklet seg gjennom lanskapet, nesten skjult i vierkrattet var vel det bare en fordel. Det tok enda et par pauser før vi kunne se den karakteristiske vindmølla og detaljene på husene der en treretters middag og “bankett” ventet. Ja, kanskje en dusj eller et friskt bad også?


Fra bernerbanketten på Heinseter
Da bernertoget gikk over broa og inn på hyttetunet vakte det berettiget oppsikt. Dette var tross alt ikke hverdagskost for oss, og i særdeleshet ikke for vanlige fotturister fra inn og utland. Det ble spørsmål og klapping og fotografering over en lav sko, og nye kontakter ble stiftet spontant. Går du med kløvkledd berner i fjellet slipper du å finne på noe å snakke om. Temaet er gitt. Enkelte fordommer kommer også til overflaten, som da en av gjestene berømmet oss for å ha hunder som virkelig kunne brukes til noe. Dette mente han i motsetning til disse oppdollede hundene som ble bare ble vist fram på utstilling. Pipa fikk en litt annen lyd da han høflig ble gjort oppmerksom på at kløvhunden han klappet på faktisk var norsk og nordisk utstillingschampion. Man skal sannelig ikke skue hunden på hårene, eller arbeidstøyet. Det ble uansett en svært hyggelig kveld som for enkelte varte ut i de små timer. Når menn med fiskestang møtes, går de ikke tom for historier før det er altfor seint å legge seg tidlig. Fra middagsbordet så vi regnbuen mot stålgrå skyer i horisonten, men det falt ikke en dråpe på oss.


Da frokosten var ferdig og telt og sekker var pakket, klare for avgang mot Tuva, var det fremdeles tunge skyer i horisonten. Men over oss var det klart, eller i alle fall lettskyet. Så bare avbrutt av noen fotoseanser ruslet årets vakreste karavane mot nord over lyngheiene. Folk vi møtte smilte og tok bilder, småpratet og skrøt av hundene, med god grunn. Jeg tror ikke noen av de firbeinte mislikte oppmerksomheten heller. Hvis du synes det har vært lite å lese om hundene her, så er det fordi det rett og slett var lite å si på dem. Hundene, i likhet med eierne, oppførte seg som forventet veldig bra, gjorde jobben slik man bare kunne håpe på, og utover det var det ikke tilløp til dramatikk utover insektangrepet den første dagen. Ja, rent bortsett fra noe viktig bagasje som ubemerket falt ut av en kløv og ga enkelte muligheten til å gå en kilometer eller to opp igjen mens resten slo seg ned i solhellinga og spiste lunsj.


Mellom Heinseter og Tuva er det flatt, veldig flatt
Innspurten over hauger og gjennom myrer mot Tuva ble spennende. I synsranden foran oss lå et kraftig tordenvær hvor vi kunne se lyn som gnistret foran en blygrå vegg av tunge skyer. Over oss var det fremdeles mye blå himmel, men en økende medvind truet med å sende noen våte “gardiner” opp i ryggen på oss. Kunne vi klare å nå fram til bilene før dusjen satte inn? De fleste hadde optimistisk valgt å gå lett i korte ermer og shorts. Men en drøy kilometer fra målet tok regnbyga oss igjen. Heldigvis bommet den såpass at før vi egentlig rakk å få regntøyet fram og på, var det hele over. Mesteparten skle forbi vest for oss. Dermed var skoene fortsatt tørre og humøret upåklagelig da “the survivors” kunne stille seg opp for et siste fellesbilde. Målet var nådd, turen gjennomført og ryggsekkene kjentes ekstra lette. Vi la hundene i skyggen, og stilte oss i kø for å feire anledningen med rømmegrøt, vafler og brus.


The Survivors som fullførte 40 km med kløv og ryggsekk på tre dager
Så mye om årets kløvtur på Hardangervidda. Trøsten for dere som ikke var med, er at det kommer flere sjanser. For dere som var med vil atter en gang takke for følget, og må si at selv om jeg ikke er glad i å gå i kø på fjellet, så var dette en kø jeg gjerne går i igjen. Så mange flotte folk og dyr, så mye å prate om og oppleve en annen side av hundene når de har en jobb å gjøre og ikke bare venter på å komme inn i en konkurransering. Egentlig kunne et par dager på tur i flokk godt innlemmes i retningslinjene for avl. Da ville vi virkelig få et inntrykk av hva som bor i hunder og oppdrettere.

onsdag 6. juli 2016

Min venn Thor

I helgen møttes endelig min gamle venn Thor H. Østvedt og Aredhel. Det skjedde på en
solvarm fortauskant i Brevik. De to har det til felles at de på hver sin måte har fått meg opp og ut på tur. Jeg hadde ikke hatt det friluftslivet og den naturgleden jeg nyter nå uten dem.

Min venn Thor og Aredhel møtte hverandre på en solvarm fortauskant i Brevik
Det er ingen hemmelighet at bak turlivet mitt ligger en oppvekst som speider. Fra familien min flyttet til Stathelle til jeg flyttet hjemmefra etter videregående var jeg med i 1. Brevik speidergruppe. Denne troppen hadde og har fremdeles tilhold i speiderhuset som ligger mellom de to tunnelene på porsgrunnssiden av Brevikbroa på gamle E18. Hit syklet eller gikk jeg fra Krabberødstranda på bamblesiden i tolv år til ukentlige møter som ulvunge, stifinner, speider og rover. Herfra dro vi på patruljeturer til Dammane i Brevik, nattmanøver på Sandøya, til helger på speiderhytta "Sjåli" ved Bamblevann, og på små og større leirer i inn- og utland.

Leirområdet til 1. Brevik på NSFs landsleir på Åsnes i 1981
1. Brevik var dengang en klassisk speidertropp med bare gutter. Vi gikk gradene og lærte oss klassiske speiderting som kart og kompass, samarbeid, ansvar for oss selv og andre, bruk av kniv, øks og sag, i tillegg til å bygge leirområdene våre med bare treverk og tau. Spiker og skruer var prinsippielt forbudt. På leirene bodde vi i enkle, oransje bomullstelt uten bunn. Disse ble satt opp på snorrette linjer, og hver morgen stilte vi til inspeksjon etter frokost. Da måtte sekker, telt og patruljeområde være i orden, ellers tapte vi poeng i kampen om troféet som beste patrulje. Det låter kanskje autoritært og strengt i dag, men du verden som dette har kommet godt med seinere når det gjelder turhygiene, orden og rasjonell pakking. I tillegg sparte det oss garantert for sykdom og andre plager som kunne ødelagt opplevelsene.

Kanobivuakk under roverturen på Rørholtlangen
Over og bak patruljeførere og troppsassistenter sto troppens ledere, Toralf Borgen Larsen og Thor Hans Østvedt. De var våre forbilder og stødige referansepunkter for hvordan ting skulle gjøres. Det var også disse som gjorde kveldene rundt leirbålene til en god avrunding av dagen med sanger, fortellinger og ettertanke. Dagens coacher og teambuildere kan ta seg ei bolle med sine egenutviklingsskjemaer, evalueringer og karrieremål. Thor og "Borgen"ga oss utfordringer, tro på egne kunnskaper og at mulighetene var til for å gripes. Samtidig fikk vi ryggdekning når våre løsninger ble konfrontert av andre. De satte stemningen og retningen for hele arbeidet i speidertroppen, og viste oss gleden ved rett og slett å være ute. De eide en trygghet og troverdighet som gjorde at vi fulgte dem i tykt og tynt, langt utenfor egne komfortsoner.

Speiderhytta i Bamble, Sjåli
Etter oppveksten måtte speiderlivet vike for andre gjøremål, og det var først da ungene var ute av huset at friluftslivet mitt fikk armslag igjen. I mangelen av en speidertropp er det det lokale turlaget og de mange fjelltoppene i Sunnfjord som gir meg alibi til å "stikke av" med en akseptabel grunn. Bilder og turbeskrivelser har siden funnet veien til denne bloggen og andre deler av sosiale medier, og i flokken av følgere har Thor hengt seg på. Fra den kanten, og gjennom hilsener via mine foreldre, får jeg stadig gode kommentarer og tilbakemeldinger. Det setter jeg veldig pris på. Særlig har Thor vært opptatt av kløvhunden som er med på alle turene og de aller fleste bildene.

Men det var ikke før nå sist helg at de to fikk møte hverandre. Jeg var hjemom en tur for å feire en bursdag, og da benyttet vi sjansen. På en solvarm fortauskant i Brevik ble ringen som holder turlivet mitt sammen sluttet da Thor og Aredhel møtte hverandre. Det ble et hjertelig møte, og forhåpentligvis ikke det siste av sorten. Aredhel hadde ikke noe som helst i mot koseprat og klapping, og det var kjekt for en gammel speidergutt å se at Lederen og hunden fant tonen. Det ble mimring, hundeprat og utveksling av utstyrserfaringer, helt til middagen kalte på hver vår kant. 

Takk for praten, Thor. Du har betydd mye for mange flere speidergutter enn meg, og du vil alltid være med meg når jeg napper opp teltpluggene, pakker sekk og kløv og tar beina fatt for å dra videre.

mandag 30. mai 2016

Bernerblikket

Aredhel har absolutt blikket som skal til
Det er mange grunner til at folk blir sittende hjemme. I våre dager trenger du ikke annet enn en datamaskin, så kan du snakke med hvem som helst, hvor som helst, og når som helst. Du kan jobbe hjemmefra, og kombinert med et kredittkort kan den samme datamaskinen bestille maten levert på døra og skaffe deg underholdning, nyheter og utdannelse på skjermen. Det er til og med dem som har skaffet seg ektefelle og barn på den måten.
Det er motivasjon som må til for å komme seg opp og ut. Det er egentlig likegyldig om det er lyst eller tvang. Lyst fungerer nok best i lengden, men tvang er et uvurderlig spark i baken for å få til en forandring. Jeg snakker av egen erfaring. Det var omplasseringsberneren Bamse som fikk en gammel speider ut i skogen og opp på fjellet igjen. Nå gjør Aredhel jobben etter ham når lysta ikke er der. For har du hund, blir det tur.
Lystbetont tvang. Gulrot og pisk i samme pelsen, for ikke å snakke om blikket. Uansett hvor trøtt, uopplagt og sliten jeg kan være får bernerblikket meg på beina. Og om det regner, det hender at det gjør det på Vestlandet, når regntøyet først er på så kan man jo like godt være ute ei stund. Og når du er ute i regnet, er det liten vits å stå stille eller sette seg ned. Sånt blir det kilometer og høydemeter av. Dessuten bærer hun både sovepose, telt og mat om så skulle være. Dette er en avhengighet du får av medisin på tricolor, pelskledd resept. Avvending og rehabilitering er uaktuelt for mitt vedkommende.
Noen blikk er ikke til å misforstå

onsdag 29. april 2015

Men bloggen var ikke død...

Lykkelig er den som leter, og finner en hjorteskank til lunsj.
Grundig sjekk etter sporutlegg.
Vi på kennel Bernerdilla forsøker stadig å finne nye ting å bruke hode og labber til når vi er ute. Nå har vi også koblet inn snuta. I forrige uke deltok vi på blodsporkurs hos Førde brukshundklubb, og i går la jeg ut det første treningssporet, 80 meter langt og nokså rett linje. En del gammel skog og vindfall gjorde at det var nok terreng å manøvrere i til en start. Da jeg kom tilbake var interessen ganske pågående. Den som har vært utealene og kommer hjem med godlukt på klærne må regne med å bli grundig
sjekket av dama.

Sporet fikk sove på det, og nå i formiddag, 13 timer etterpå, bar det til skogs med sele, langline og litt godt i lomma i tilfelle ferskvaren ved sporslutt ikke skapte nok feststemning. Dette er tross alt nokså nytt, så Aredhel viste ikke noe ekstra engasjement tross ekstrautstyret vi hadde med. Noen meter fra sporstart skiftet vi fra turlenke til sele og koblet på langlina.

Sporopptaket gikk litt tregt. Av gammel vane lette Aredhel etter godbiter rundt der jeg pekte. Men ettersom det ikke var noe sånt å finne i oppsparket ved sporstart, og ingen oppmuntring å få av det, fant hun ut at det kanskje var like lurt å prøve noe annet. Og så var vi i gang. Retningen var riktig og farten akseptabel, nybegynneren tatt i betraktning. En svak trekk langs skogbunnen gjorde at hun drev litt av, men tok seg greit inn igjen når jeg ikke fulgte etter. Sporslutten kom fort og greit, hun gikk rett på. Skanken var ikke spesielt interessant før jeg tok den løs, men hun lot seg lokke til litt drakamp, og så skulle det også knaskes. Jeg sier meg godt fornøyd og kan nok legge på enda noen meter til på neste spor. Hun ble ikke i nærheten av sliten av dette.

fredag 7. november 2014

En hale til besvær

En freidig viftende hale er bernerens pryd og eierens fryd. Noen bernere får på utstillingskritikken at de bærer halen sin litt freidigere enn standardens angivelse som lavt, sabelformet. Men når du kommer hjem etter en lang og kanskje i overkant frisk tur, og den begynner å henge slapt rett ned som et mistrøstig pelsslips blir det fryktelig feil. Det ser rett og slett katastrofalt ut, og skrekkscenarioene jager gjennom fantasien. Dette er fenomenet halelammelse, eller vannhale, og to ganger i løpet av det siste året har Aredhel pådratt seg dette.
Til fjells med sedvanlig frisk haleføring

Siden tidenes morgen, altså august 1988, har jeg hatt hånd om seks berner sennenhunder. Fire har vært omplasserte hannhunder, og to tisper hvor Aredhel er den hittil siste og nålevende. Alle disse rare beistene har hatt det til felles at det skjer noe rart i hodet på dem når potene treffer snø. Uansett hvor slitne, slappe og giddalause de har virket, i det øyeblikket de setter beina på is, snø eller slaps slår det inn en kraft- og humørreserve som ellers ikke er synlig. De hopper og spretter, ruller, tuller og ikke en ting i denne verden ser ut til å kunne ta livgleden fra dem. De har det rett og slett deilig. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har stått i hage- eller verandadøra og rister snø ogis ut av pelsen på hunden som lot seg snø ned utenfor heller enn å be om å få komme inn. Sånn har det vært. Vi har vært i skogen og på fjellet. De har vært kalde, søkkvåte og slitne. Likevel har de heist flagget frisk og freidig bakpå hekken etter en omgang med håndkle eller føhner. Helt til søndag 9. januar 2014.

Det spesielle med forrige vinter var at den var aldri spesielt kald. Men denne søndagen var en skikkelig vinterdag og oppi Masdalen et par mils vei fra Førde sentrum fant vi endelig snø. Myrene vi måtte over før ferden gikk oppover mot fjelltoppen Klungeren var bare halvfrosne, men truger fungerer på sånt føre også. Vi trasket oppover, brukte tida og koste oss. Vi så spor i snøen etter både rev og rype, og lyttet til stillheten. Det eneste vi kunne høre var knasing i snøen og egen pesing. Etter drøye to timer var vi oppe ved varden og der ønsket sola oss velkommen. Det finnes altså ikke noe bedre sted å nyte medbrakt lunsj enn enn med ryggen mot en varden og ha utsikt over halve Sunnfjord. Fotografering ble det selvfølgelig også før vi pakket sammen og trasket ned igjen. Jeg registrerte at fingrene ble fryktelig kalde mens jeg tok bilder. Nede i dalbunnen tok en frostblek måne over tilsynet med turistene, og jeg ble litt overrasket da temperaturmåleren i bilen påsto at det var minus 17 grader utenfor. Så kaldt hadde det som nevnt ikke vært i nærheten av tidligere i sesongen, og ikke ble det det seinere heller. Det var godt at det ikke var mer enn tjue minutter hjem til varme og hvile.

Men på kveldsturen var det noe som ikke stemte. Haleføringen var ikke helt der den pleier å være, men ble tilskrevet tidspunktet og at det hadde vært en lang og kald dag. Men men neste morgen slo alarmen inn, varsellysene blinket og sirenene ulte. Det er ikke noe som å våkne og høre den velkjente dunk-dunk-dunk-lyden fra gulvet nedenfor sengekanten. Da blir man så varm om hjertet at det ikke gjør noe å sette beina på et kaldt gulv. Dyret reiste seg og kom for å si ‘god morgen’, men det var noe som ikke stemte. Det dunket ikke. Den alltid viftende halen hang rett ned. Det så rett og slett naturstridig ut. Folk som opplever livsfare ser livet passere i revy. Jeg foretok et kjapt resymé over hvilke måter en fórvert kan fortelle oppdretter og eier at avlsdyret er lammet i bakparten, i alle fall i den bakerste delen av bakparten. Hva var dette? Hadde det noe med turen å gjøre? Hva skjedde på turen? Hadde det egentlig skjedd noe? Hadde jeg gjort noe spesielt? Var det noe jeg overså? Blir det avtalebrudd og hundeinndragelse? Dårlig samvittighet kokte hjernen og panikken bredde om seg.

Nå har jeg heldigvis kjent nevnte eier og oppdretter i ganske mange år, så jeg bet i det sure eplet og tilsto at her var det noe skrekkelig galt. Som godt var fikk jeg et svar som gikk på at at da trengte vi ikke lenger bekymre oss for hva utstillingsdommere ville mene om haleføringen. Og for første gang i livet fikk jeg høre om begrepet ‘vannhale’, fra engelsk water tail, eller retrieverhale, etter en typisk svømmeglad rase som ofte er utsatt for dette. Et kjapt søk på nettet og en telefon til veterinærkontoret bekreftet at selv om hunden ikke hadde vært våt på turen, hadde nok oppholdet i kulda gjort sitt. Nå var det bare å holde pasienten varm og tørr, og håpe at det gikk over av seg selv i løpet av noen dager. Dette hendte på en mandag og det ble veldig lange dager. Men det var bedring å spore, og da torsdagen kom, var flagget tilbake til topps. Jeg pustet lettet ut og skuldrene sank ned til normalt nivå. Faren var over, og jeg så nesten fram til vår i lufta hvor flått og hoggorm var det eneste man trengte å bekymre seg for.

Og hvilken vår og sommer vi hadde på Vestlandet, og for en høst. Det var nesten skummelt mye av det gode, så jeg begynte å savne gummistøvler og regntøy. Men da vi planla høstens bernertreff slo restene av den tropiske stormen Gonzales til. Plutselig fikk vi all den vinden og det vannet i hodet på en gang som vi var blitt snytt på gjennom sommeren. Takplater løsnet, veier ble stengt og politiet ba om at de som ikke hadde viktige ærend ute holdt seg hjemme. Men har man planlagt tur, så går man på tur. Det er det vi har allværshunder til. Været er bare en måte å velge klær på og så lar man vindretningen bestemme veien mot målet. Aredhel og jeg satte kursen mot Halbrendsnipa, en topp på ca. 800 meters høyde vest for byen. Det er en tur som skoleunger blir sendt avgårde på når det er aktivitetsdager rett før skoleslutt. Altså en helt overkommelig affære. Her ville vi få en fin tur selv om det skulle vise seg at været skulle gjøre det nødvendig å snu. Store deler ville ligge i ly av skog eller terreng, men mot toppen ville vi selvfølgelig få kjenne værgudene på kroppen.

En ting var regn og vind. Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen var bekkene som skulle krysses. Riktignok er det laget til både plattinger og lagt ut steiner å trå på, men nå gikk vannet over disse. Det ble litt vading, men sokkene holdt seg tørre og da var jo alt bare glede. Aredhel var litt ute av trening og dermed skeptisk ved den første kryssingen. Hun ble lokket og forsiktig tauet over med langline. Ved den neste fulgte hun etter når jeg forsøksvis spratt fra stein til stein, men vi måtte nedimellom begge to. Regnet imponerte oss derimot ikke så veldig. Så vi forlot skogen og søkte oppover gjennom lyng og myr. Strategien klaffet helt perfekt. Der vi ikke fikk ly av terrenget, hadde vi vind og regn i ryggen eller fra siden. Så var det bare å passe på hvor man satte beina. Temperaturen var såpass til slutten av oktober å være at det nesten var fristende å åpne jakka. Nedbøren gjorde det lurt å la være.

Det er like obligatorisk å ta bilder når du kommer til topps som å signere boka i varden. Den firbeinte støttekontakten min er vanligvis ikke så veldig velvillig innstilt til modelloppdrag, og denne gangen ville hun helst sitte eller ligge bak varden. Smart hund. Det var ikke særlig lett å ta gode bilder når du må stå og lene deg mot vinden heller. Dere får ta bildekvaliteten for det den er. Vi gjorde oss ferdige med ‘pliktene’ og søkte nedover igjen, denne gangen på lesiden av fjellet. Det gjorde vannet også, så vi fikk følge. Bekkene søker jo også letteste veien nedover, og veldig ofte er det en opptråkket sti. På veien tilbake til bilen kom ikke de oversvømte bekkekryssingene som noen overraskelse, og denne gangen brø jeg meg ikke om jeg skulle komme til å bli våt på beina. Jeg bare plasket over og trasket videre. Vi skulle jo bare hjem, og der ventet varm dusj og tørre klær. Bilen sto pent der vi satte den fra oss, og ti minutter seinere var såvel hund som herre home, sweet home. Etter å ha tørket pels og labber med fire-fem håndklær, og vrengt av søkkvått regn- og ulltøy fikk vi til og med komme inn i stua.

Så, idet jeg sank ned i godstolen med en kopp te etter middagen og dro PC-en opp på fanget, begynte Aredhel å ble rastløs og masete. -Tullete dyr, tenkte jeg. Du har vært ute på tur i mange timer. Nå kan du finne senga di og slappe av. Men ikke tale om. Hun flyttet seg fra det ene stedet til det andre i stua, pistret og bar seg. Ja, ja, tenkte jeg, så får vi ta en tur utenfor døra. Det var da jeg så det; Igjen hang halen sørgelig rett ned. Denne gangen visst jeg jo hva det dreide seg om, så vi kom oss inn igjen. Denne gangen var det ikke ekstremkulde som var årsaken, men kombinasjonen av kraftig vind og vann. Det gjør at 8-10 grader på plussiden sammen med stiv til sterk kuling har samme effekt på huden som mange minusgrader. Vannhale var et faktum igjen, og denne gangen bar plagen navnet sitt med rette. Jeg tok meg ikke bryet med å konsultere dyrlege denne gangen, ikke annet enn dyrlegen som står i stamtavla som juridisk eier. Hun var ikke overrasket, men tok reprisen med stoisk ro.

Akkurat som forrige gang var behandlingen husarrest og varme. Tirsdags kvelden begynte det såvidt å løfte innerst i halerota. Utpå onsdagen var halen i gang selv om den ytterste tredelen var litt slapp, og på torsdag var humøret til fórverten oppe og på lag igjen sammen med haletippen. Da var også ny vinterkåpe bestilt; en rød trelags SnowSkin fra Rogz. Den er vanntett, vindett og likevel pustende. I tillegg skal den være lang nok til å dekke den sårbare halerota. For vi har ikke tenkt å holde oss inne denne vinteren heller. Enn så lenge ligger trugene på loftet, men bare den snøen vi ser på toppene over tusen meter kryper littegran lenger ned i liene, skal de nok få bein å gå på, -eller omvendt. Vi på kennel Bernerdilla er ikke kjent for å ta værforbehold.

Fakta om halelammelse - vannhale - watertail - retrieverhale
Hentet fra Inger Handegård, kennel Desperados blogg på hunden.no:
Dersom du oppdager at halen til hunden din henger rett ned som om at den er knekt midt på, har den trolig fått halelammelse. Slik halelammelse kalles også for vannhale (på engelsk watertail). I utgangspunktet er denne halelammelsen ganske ufarlig, men kan være svært smertefullt for hunden. Og når hunden har hatt dette en gang, får den det lettere igjen senere. Utløsende faktorer er kulde og fuktighet, langvarig og hard aktivitet og det å ligge lenge stille, spesielt i etterkant av trening der hunden har blitt våt og så kald. Det er ikke få hunder som har fått halelammelse etter trening i vann, hard aktivitet der hunden har blitt våt og så blir liggende et kaldt sted og hunder på vei til utstilling som legges fuktige i et bur.
Det som skjer er at musklene i halen utvider seg, men har ikke plass til å gjøre dette da disse halemusklene ligger mellom knokler og sener. Det økte trykket i musklene klemmer igjen blodkar slik at både blodtilstrømming og drenasje fra muskelen hindres. Muskelvevet får for lite oksygen og muskelcellene brytes gradvis brytes ned. Dette er både smertefullt og setter muskelen ut av funksjon.

Å forebygget problemet er det beste. Tørk hunden godt etter hard fysisk aktivitet, spesielt når den er våt, det er kaldt i været og hunden blir liggende i ro. Etter tørking bør du legge på et godt dekken som holder hunden varm selv om den ligger stille. Ekstra viktig er det å tenke på dette når du har vært på jakt og dere bor i en kald og trekkfull hytte, eller dere er på trening og hunden legges i et bur i bilen. Dersom problemet likevel dukker opp må hunden holdes varm og i ro. Du kan få raskere bedring dersom du så raskt som mulig oppsøker veterinær som gir betennelsesdempende og smertestillende tabletter. De aller fleste hundene blir friske igjen uten behandling etter 2 til 14 dager. Men enkelte hunder blir aldri helt friske igjen og noen får lettere ny halelammelse, så forebygging er viktig.

onsdag 19. mars 2014

Har du husket å klumpe med hunden din?

Massasje, kos og klumping hører med, særlig etter lange arbeidsdager
I Hundesport nr. 3-2014 er hundens sanser hovedtema, og der kommer de bl.a inn på at berøring og det å hvile sammen er like viktig som aktiviteter og trening. Dette er noe aktive hundefolk har lett for å glemme. Når byttet er felt, sporet er gått, prøven er slutt eller BIR og BIM er plassert, så åker ofte pelsdotten inn i buret og sjefen sikter på nærmeste kaffekopp. 

I min bok skal hunden ha plass i teltet, hvis den vil.
Klumping er en viktig sosial funksjon i alle hundeflokker, fra valper til voksne. I min flokk klapper, koser og 'klumper' vi derfor så ofte vi kan, både ute og hjemme. Aredhel har sin plass på soverommet, om enn ikke i senga. På tur er tar vi oss tid til massasje og kos når vi tar pauser eller hiver av oss sekkene og slår leir for kvelden. Selvfølgelig får hun være med inn i teltet. "Klumping" er vel så viktig for å bygge tilhørighet, tillit og flokkfølelse som å markere lederskap gjennom kommandoer og handling. 

Når det er sagt så tror jeg ikke vi er noe særtilfelle, i alle fall ikke i bernermiljøet hvor det er vanlig at de mest innpelsa får abstinens allerede i god tid før lunsj.

Hvile og nærhet, to like viktige sider av samme sak