søndag 13. mai 2012

Hormonene flommer

På utkikk etter en elsker...
Litt seint å komme med det nå, men en av milepælene som føyk forbi i forrige uke var selve konfirmasjonen; Da den første løpetida startet. Vi oppdaget de første små bloddråpene om morgenen 3. mai, og sant å si var det vel ingen bombe selv om hun godt kunne ventet litt lenger mot årsdagen. De siste ukene har Aredhel vært treg, snusete, fjern og ikke helt i sitt kontaktsøkende selv.

Ti dager seinere er situasjonen mye den samme. Litt fraværende, rastløs og dårlig matlyst. Nevnte jeg treg på tur? Nå vil hun helst ikke gå lenger enn at hun ser inngangsdøra. Også piper hun, konstant og veldig høyfrekvent. Blikket bønnfaler om å skaffe en hannhund. Men det ønsket kan hun bare glemme. For det første er det ikke min sak. Og uansett er det minst en blå sløyfe på utstilling, røntgenfotografering og godkjenning av hofter og albuer hos henne og brødrene før det er snakk om å finne en hannhundeier å innynde seg hos. Seinsommeren eller høsten 2013 er nok et mer aktuelt tidpunkt enn nå og med en gang.

Da er det fint at årets poster i turorienteringa er klare. Da slipper vi som tidligere nevnt å gå gatelangs og dorge hannhunder. For frøkna er omhyggelig med å annonsere varene. Det snuses og markeres mer enn Bamse noen gang fant på. Ute i skogen bryr vel ikke hjorten seg særlig mye om de innbydende duftene. Det er lov å håpe, og om halvannen uke er vi vel tilbake til normalen igjen. I mens får vi altså trening i å ta oss fram i variert terreng. Røde og hvite orienteringsposter gir ekstra motivasjon når sol og varme glimrer med sitt fravær. Jeg tror sannelig det er februar eller oktober som er sendt i reprise.

lørdag 5. mai 2012

Endelig en skikkelig fjelltur

På Viefjellet 670 moh. med utsikt over Førde 5. mai 2012
Etter å ha fått grønt lys for mer utsvevende turalternativ for valpetassen har jeg stått i stuevinduet og sett mot fjelltoppene som omkranser Førde. Men så var det denne snøen som fortsatt ligger lenger ned i liene nå enn på samme tid i fjor på tross av at forrige vinter ga mer snø og varte lenger. Hafstadfjellet har vi vært på en veldig sen kveld, og det var en fin tur. Opp dit går det anleggs- og servicevei for senderen som Norkring har der oppe, så det er liksom ikke så veldig villmark over den.

Da er det noe annet med Viefjellet. En tur på «Fleskerunden» 1. mai viste at veien opp fra sørsiden var ganske snøfri, og da kunne jeg ikke la sjansen ligge lenger. Viefjellet er omtrent like høyt som Hafstadfjellet, og selv om stiene opp er både tydelige og godt skiltet må du her 'gå selv'. Det er bekker, myrer og enkelte forseringer hvor man er nødt til å klyve litt for å komme fram. I tillegg kommer alle trærne og kvistene romjulsorkanen "Dagmar" har strødd omkring. Hun har ikke ryddet særlig godt etter seg, det skal være visst. Turen opp til Viefjellet er friluftsagility i motbakke. Det er bare 3,2 km fra parkeringplassen på Soleide opp til varden frampå kanten, men det er 640 høydemeter. Det er 20% stigning i snitt. Trøsten får være at du nesten hele veien opp har full utsikt over Førde, fjorden utover og fjellene i vest.

En av flere flotte utsiktspunkter
Været var ikke på noen måte stabilt. Flekker av solskinn og blå himmel skiftet med saftige snøbyger (i mai!) og en vind som ble mer og mer isende jo lenger opp vi kom. Men det fikk våge seg. Den første løpetida meldte seg for noen dager siden, så da er det bedre å ta naturen i bruk enn å gå og dorge hannhunder gatelangs. Jovisst var det bratt, men frøkna hadde ingen problemer med utfordringen overhodet. Igjen var det jeg som måtte holde igjen og ta pauser for å få pulsen ned på et levelig nivå.

Vi brukte 1 time og 47 minutter opp, og kunne nyte utsikten. Hvor kaldt det faktisk var ble jeg ikke klar over før jeg skulle plassere en litt motvillig fotomodell og oppdaget at det var is i den våte pelsen på halsen. Vel, vi signerte boka i varden, fikk tatt de nødvendige bildene for å dokumentere bragden og oppdaterte Facebook. Så var det bare å snu GPS-en og finne veien ned igjen. Det gikk adskillig fortere, men det er egentlig ikke lettere å gå nedover når det er så bratt og stedvis glatt. Vel hjemme ventet pannekaker og hvile. Strengt tatt burde frøken Myrullbråten også vært en tur i badet og få spylt gjørma ut av pelsen, men det får vente. I morgen har hun tørket opp, og da drysser jord og sand av og kan samles med støvsugeren. Mye enklere å ta det på den måten, i alle fall når bikkja er i bedre slag enn meg etter turen.

fredag 4. mai 2012

På ordentlig utstilling igjen

VVAM: Verdens Vakreste Aredhel-Mamma i Naustdal 29. april 2012
F.v.:Veronica Ommedal m/Roabamsen's Herkules (Loke) BIM, dommer
Eva L. Berg, og Hege Askvik m/Dale Gudbrand's  Dariel Zaam, BIR
Her flyr milepælene forbi før man rekker å formulere noe vettugt på nettet. Helga 28. og 29. april var ble årets eneste utstilling i Sogn og Fjordane arrangert. At vi fikk sjansen til å være med og stille ut her samme helga som NBSK er med å arrangere dobbeltutstilling østpå har en spesiell forhistorie. Men til tross at vi kom seint inn på terminlista, var berner sennenhund den nest største rasegruppa i antall påmeldte hunder. Det var bare golden retriever som slo oss med et par stykker. Sånt er god reklame for rasen både blant arrangører og publikum. Som medlem i både Norsk berner sennenhundklubb og Førde brukshundklubb ble det nødvendigvis ganske travelt. Lørdagen var det bare andre rare hunderaser i ringen, så da gjorde jeg min dugnadsplikt for arrangørklubben og satt i 'billettluka' hele formiddagen.

Faktaboks


Premiegrad Very Good:

«En hund som godt tilsvarer rasens standard, som er velbalansert og i god kondisjon. Mindre feil kan tolereres, men ingen som negativt påvirker helhets-inntrykket. Denne premieringen kan kun gis til hund av meget god kvalitet.» (Fra NKK's utstillingsreglement)
På søndagen var det derimot klart for de ordentlige hundene, dvs. bernere, og ettersom jeg hadde sagt ja til å vise tre hunder i tre forskjellige klasser krevde det alt jeg kunne mobilisere. Først ut var Aredhels bror Fingon i juniorklasse hannhund. Dette var Fingons første møte med en utstillingsring, men det gikk rimelig greit. Han syntes dette med at dommeren skulle helt inn i gapet og telle hans høyst private jeksler var noe tull, men lot seg overtale. Dessuten var han lett å få til å sitte, til tross for at han helst skulle stå og vise seg fra sin beste side. Men det er sånt som kommer med trening, og dommer Eva Liljekvist Berg fra Sverige mente han var «Very Good», altså en blå sløyfe. Roabamsen's Herkules, til daglig Loke, i åpen klasse var det ikke noe å gjøre med. Han fikk hele bunten med røde og rosa sløyfer og plass i finalen.

Faktaboks


Premiegrad Exellent:

«Hund som i all vesentlighet tilsvarer rasens standard og som presenteres i utmerket kondisjon, viser et harmonisk velbalansert temperament, holder utmerket klasse og har utmerket helhet. Hundens utmerkede kvaliteter i forhold til raseidealet tillater at dommeren kan se bort fra mindre detaljfeil. Hunden må ha tydelig kjønnspreg» (Fra NKK's utstillingsreglement)
Så var det å bytte hund. Fingon ut fra konkurransen om beste hannhund, og Aredhel inn i juniorklasse tispe. Her møtte vi et redusert, men sterkt felt konkurrenter fra kennelene Melkebart og Cafrida. Disse hadde passert året godt og vel, og det var veldig synlig med tanke på modning og utvikling. Likevel gjorde Aredhel et godt inntrykk på dommeren som ga oss en god kritikk og «Exellent». Men altså en plassering bak to litt mer modne juniorer. Det gjør ingen ting. Det var i første rekke premiegraden i kvalitet som var spennende, og hvordan dommeren siden plasserte oss i konkurransedelen var mindre viktig denne gangen. Selvfølgelig ønsker alle med et visst konkurranseinstinkt å bli plassert best mulig og innkassere CK mer til, men den tid kommer med nye utstillinger og andre dommere. Vi blir bare mer ringvante etterhvert og dette fortalte oss at Aredhel har kvaliteter som gjør at det er grunn til å håpe. Debuten i stambokført utstilling ble gjennomført uten feilskjær. Neste møte med ringbånd, dommere og sløyfer blir vestlandsspesialen i Bergen midt i juni.

F.v.: Chimaera og Maxi. Foto: Henny M. Hansen
Ut av ringen med Ardhel og inn igjen i åpen klasse med Kaukarhaugen's Chimaera, en nesten fire år gammel tispe med verdens mest entusiastiske hale. Og nettopp den halen var grunne til at jeg gikk i ringen med henne i steden for "mor". Chimaera er veldig glad i mor og flagger det så høyt at mange dommere synes det er lite berneraktig. Håpet var at mitt selskap kunne dempe den entusiasmen tilstrekkelig til at haleføringen ikke slår negitivt ut. I ringen hadde vi selskap av Aredhels mamma Dariel og et par til. Samarbeidet mellom Chimaera gikk helt fint, og også hun fikk en blå sløyfe for "very good". Dariel fikk rødt, til tross for at pelsen hennes var ferd med å løsne. Og ettersom det bare var fire hunder i klassen fikk vi være med i konkurransen videre. Så da løp vi, da. Runde på runde med dommeren blikk på bevegelser og helhetsinntrykk. Belønningen for alle rundene var at vi ble vinket fram til 3. plass, mens Dariel ble plassert helt først. Dermed var det verdens fineste Aredhel-mamma som skulle i finalen mot beste hannhund, Loke.

På tross av et visst innsig av bergensere og sunnmøringer var det altså klart for lokaloppgjør i rasefinalen; Bremanger mot Brekke. Jeg tør ikke si hva dommer Eva Liljekvist Berg til slutt la avgjørende vekt på for å skille en stor, solid hannhund fra en like solid tispe med rutine i ringen. Men at han måtte løpe først og at Dariel som var på høyden av løpetid løp etter kan selvfølgelig ha gjort at stakkaren manglet litt stabilitet i bevegelsene pga. sterk misvisning via nese og hormoner. Dommerens avgjørelse er uansett udiskutabel, og Ardhel-mammaen ble kåret til best i rasen. En veldig lang, men koselig og glad dag i Naustdalshallen ble avsluttet rundt ringen hvor best i gruppe skulle avgjøres. Der ble det ingen plassering, men det er da i alle fall slått fast at hundene fra kennel Orondil; valpetassene Fingon og Aredhel med mamma Dariel i spissen, absolutt ikke gjør skam på sin rase. Dette kan bli morsomt videre, og neste gang får vi forhåpentlig med oss bror Turgon også.