lørdag 15. mai 2010

Servicehund i travle tider

Med kristi himmelfartsdag på torsdag, 17. mai på mandag, tre barn i skolekorpset og slekta på tur for å feire en femtenåring i pinsen blir det fort rimelig travelt i heimen. Så travelt ble det på innimellomfredagen at da vi endelig kom oss til butikken var de utsolgt for brød.


Dermed var det klart at vi måtte være på pletten tidlig på lørdag hvis det skulle bli frokost, skole- og lunsjmat dagen derpå, altså 18. mai. Men Bamse'n blir så lett lei seg hvis han ikke får en skikkelig tur for å komme i gang med dagen. Det er et kunststykke å stable tid i sånne situasjoner, særlig når hundelufteren ikke har evnen til å stå opp før dagslyset får noen timer på seg.


Da er det greit å ha servicehund. Vi fikk brød og tur ut av akkurat samme tida, og noen kilo sukker for å legge litt trening i det. Fire brød á 750 gram, fire kilo sukker og én kilo kløvsekk. Åtte kilo på ryggen og to kilometer hjem i nydelig maivær var en grei start på dagen.


Og jeg behøvde ikke å holde noe annet enn lenka og retningen.

mandag 10. mai 2010

Den dagen det var så bratt

Det var en helt alminnelig, døsig mandag morgen helt til fruen hadde fått skolebarne ut døra og satte øynene i hjemmesitterne Bamse og meg. «Og hvor har dere tenkt å gå tur i dag?» spurte hun. «Tja, kanskje opp på Viefjellet» sa en stemme som jeg bestemt kunne gjenkjenne som min egen. Viefjellet er et kjent turmål, godt synlig fra verandaen vår, men også en anerkjent styrkeprøve. Stien opp til toppen er bratt, til dels styggbratt og det er få steder å hvile. 


Om det var lurt å ta løs på dette prosjektet bare tre dager etter sjokkturen til Fauskevarden vil tiden vise. Men vi la i vei, og kavet oss både opp og ned igjen. Oppturen gikk fra Vieåsen, mens nedturen gikk via Soleide og hjem over Viebøen. Dermed kan vi krysse av enda et sjufjellsmål, hvile våre skjelvende ben og motta velfortjent selvskryt. Men det blir nok en stund til neste gang vi utfordrer melkesyra på Viefjellet. På den annen side er det ikke mange stigninger som kan skremme oss nå, i alle fall ikke så lenge vi har stuedøra innenfor synsvidde.



På Viefjellet

søndag 9. mai 2010

Fjolls til fjells

Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde på fredag, men det var så gledelig og overrraskende av det er verdt en bloggpost. Inspirert av hvor godt Bamse og jeg klarte å henge på turfølget opp til Hornnesstølen og Nyevarden (583 moh) på onsdag, satte jeg meg altså ned på ettermiddagen og laget en liten oversikt over topper og turer vi hadde vært på. Ja, og dermed virket det bare naturlig å sette opp noen turmål vi kunne tenkes å nå i løpet av sommeren. Førde er omringet av fjell og har som Bergen en sjufjellsrute. Ikke at vi har tenkt å prøve oss på den i et strekk, men mulighetene er altså mange nå som vi har fått smaken på motbakker igjen.


Men fra sofaen registrerte jeg at kone og eldste datter dro på seg yttertøyet for å nyte langåpne butikker. Sola skinte og i hodet mitt så jeg for meg det nesten snøfrie partiet mellom Nyevarden og Førdsnipa. Der og da syntes jeg det var en god idé å dra opp til Vasslia for å se hvordan forholdene var på Fauskevarden, ett av de sju fjellene. Det ligger lagelig til ved Rv609 mot Askvoll bare et drøyt kvarters biltur fra kjøpesentrene, men er mye morsommere enn dem. Som tenkt, så gjort. Vi rasket med oss vannflaske, Sportlunsj og nøtteblanding og kastet oss i bilen.


Allerede ved parkeringsplassen ved tunnelen gjennom Nordheia gikk det opp for meg at vel var det ganske snøfritt opp til 600 meters høyde, men ikke helt opp til 850. Det så veldig hvitt ut oppover, men var vi først kommet oss ut kunne vi jo se hvor langt det gikk an å komme seg. Hadde vi ikke kvelden for oss og dermed fritt leide? Første delen var vei innover fra riksveien, deretter på sti over myr, torv og enkelte gjenstridige snøflekker.


Etterhvert som vi vant høyde ble det mer snø og mindre lyng. Bamse og jeg var visst ikke de første som tok turen denne dagen, for vi kunne se både fotefar og skispor som gikk ganske direkte inn i det snøkledde bratthenget. Den veien hadde ikke jeg lyst til å gå, for snøen bar dårlig. Uten gamasjer ble det litt snø ned i fjellstøvlene når jeg tråkket gjennom. Men hvis vi holdt oss på de bare flekkene og bare krysset snø der det var nødvendig kunne vi komme oss ganske langt oppover. Så vi krysset oss av gårde gjennom labyrinten og fant stadig nye unnskyldninger for ikke å snu.


Kombinasjonen av frisk luft, sol og utsikt virker som narkotika på meg. Det kan være så vanskelig som det vil å komme seg ut gjennom døra, men når jeg først kommer i gang er det vanskelig å stoppe. Med Bamse foran i kjørestrikk blir det ikke enklere. Han har etterhvert blitt svært lydig på retningskommandoer sånn at han kan styres fram gjennom terrenget. Sikter han på feil side av en hindring skal det ikke mer et forsiktig 'nei' til, så tar han et par skritt bakover og går på andre siden. Sånt er veldig nyttig i tillegg til at han bidrar med 'en hånd i ryggen' og ekstra balanse når det trengs. Og så er han en svært entusiastisk ledsager som alltid søker framover. Plutselig var vi kommet helt opp under bratteste henget og det var ikke lenger noen vei utenom snøen.


Men nå var vi også kommet så høyt at snøen faktisk bar oss, så vi tråkket bort til stien våre forgjengere hadde gått opp, sparket tærne inn i snøen og tok et steg av gangen. Over oss lokket en blå himmel over snøkanten og vi hadde sola som varmet i ryggen. Trekkhunden hadde såvisst ikke noe ønske om å snu, og i det bratta ga seg var det nesten fri sikt til toppen. Jeg elsker den følelsen og de kreftene som sparker inn når du skjønner at målet er innefor rekkevidde tross alle bange anelser. Den jublende gleden som kommer idet fjellet flater ut og slipper deg fram til varden er terapi for så mangt. Her oppe var det hverken folk eller fe som kunne forstyrres av en løs hund, så jeg slapp Bamse løs mens jeg skrev meg inn i 'gjesteboka' og tok de nødvendige bildene. I vår vidunderlige tekno-verden ble bildene sendt rett ut på Facebook og Twitter. «Pics, or it didn't happen, you know.»


Turen opp tok oss mellom halvannen og to timer, mye pga. snøen og omveien vestover vi tok for å gå mest mulig tørrskodd. Dette ofret jeg ikke en tanke da vi satt kursen nedover. Et siste bilde av toppskavlen tatt litt nedenfor toppen er tidfestet bare tre kvarter før vi var på plass i bilen. Det er moro å slippe hunden, legge vekta litt bakpå og så surfe nedover på skosålene. Hu-hei som det gikk unna, og gammelhunden lot seg villig rive med i leken med lange sprang, bjeff og en vilt veivende hale. Vel nede på fast grunn dirret det godt i lårene, men det kan ha vært den samme gode følelsen som når du kommer ut fra kinoen etter en morsom film. Hverken hund eller eier følte seg plagsomt slitne, bare godt brukt og med lyst til å gjøre det om igjen.

onsdag 5. mai 2010

På tur med Albert Åberg

Kjært barn har mange navn, og jeg har en bråte med navn på Bamse. Men i dag fikk han sannelig enda et navn; Albert Åberg. Ja, for du har vel hørt om eller lest om Albert Åberg? Denne opprinnelig svenske figuren har gitt utsettelsessyndromet et ansikt og gjort uttrykket «Jada, men jeg skal bare ... først» til en gyldig diagnose.

Morgenturen vår opp i Førdslia via Slåtten var en oppvisning i hvor langt inn i sin egen verden en hund kan komme. Hvor lenge kan det egentlig ta før han finner for godt å reagere på et insisterende «Kom!» ledsaget av et lett napp i lenka? Svaret er ganske i det blå, for i dag fulgte han en tidsregning fra en klode som snurrer adskillig saktere enn den jeg trodde jeg befant meg på. Det varte og det rakk. Jeg syntes så tydelig jeg hørte pausesignalet fra radio klinge ut av ørene på ham. I øynene svømte pausefiskene, og hadde han kunnet prate, så hadde han sagt «kommer snart, jeg skal bare...» Jeg innrømmer at utålmodigheten enkelte ganger førte til at han ble røsket ut av drømmene og dyttet inn i realitetene. Enda godt at været var bra, og vi kom oss da rundt før det var tid for kveldstur.

Apropos kveldstur. Det ble også en historie for seg. Turlaget annonserte sin første onsdagstur for sesongen og vi slengte oss med. Litt over kl. 18.00 startet 26 mennesker og tre hunder klatreturen fra Bergum opp eventyrstien mot Hornnesstølen. De to andre hundene var tisper, så med Bamse festet i kjørestrikk og belte fikk jeg god hjelp opp en til tider stupbratt sti. Godt at gutten aldri har vegret seg for å klatre i stiger eller gå trapper. Det ble en flott tur til stølen og videre til Nyevarden med utsyn over Erdalsdalen og Førdefjorden, før vi stupte ned til bebyggelsen på Hornnes igjen. Det er nok litt misvisende å kalle det en skikkelig nedtur, men igjen viste kommandoen «Gå bak» seg nyttig.

Tusen takk til alle for en fin tur og hyggelig følge, selv om enkelte syntes Bamse'n var i største laget.
Dere blir nok ikke kvitt oss nå.

søndag 2. mai 2010

Tilflukt til fjells

Av og til finnes det dager hvor hverken humøret eller de sosiale antennene virker som de skal, og da er det like greit for husfreden at gubben og bikkja stikker ut en tur, -gjerne en lang en. I dag var det en slik, og heldigvis var det mer sol enn skyer, så dørstokkmila som også kan være vanskelig å ha med å gjøre, var overkommelig.

Dagens mentale utfordring var å komme seg opp på Hafstadfjellet. For meg selv har jeg satt et mål om å gjøre dette én gang i måneden. April viste seg dessverre å bli i korteste laget til å få stablet sammen både tiltak, tid og krefter, men ettersom vi var opp to ganger i mars, er vi fortsatt i rute.

For å slå to fluer i ett smekk startet turen på Langeland for å sjekke hvor langt våren hadde fjernet snø og is fra veien innover forbi Hunsrasta og oppover mot Brulandsstølene. Regn og vind de siste dagene hadde brøytet godt, men i enkelte partier lå det litt hvitt igjen, men ikke verre enn at det var rene folkevandringen innover med bikkjer og barnevogner. På Hunsrasta var det helt bart, men i vannkanten og midt ute på Bekkjevatnet lå det fortsatt rester av en vinter som er forbi. Det var folketomt der da vi gikk innover, men da vi kom tilbake var det små og store turfolk på flertallet av sitteplassene med tilhørende bålrøyk og en umiskjennelig duft av grillede pølser. Spørs om ikke det er på tide å teste det nye backpacker-teltet og liggeunderlaget en av de nærmeste dagene.

Men vi hadde altså som mål å bestige et fjell, og det skulle vise seg at vi ikke var alene om den idéen. Det var rene folkevandringen både fra Langelandssiden og Brulandssiden. Det gikk ikke så fort med oss. Undertegnede måtte tidlig legge inn et-steg-av-gangen-giret for trekkhunden mente han hadde nesten et halvt års snusing å ta igjen, så der var det ikke mye hjelp å få. Tvert imot var jeg nødt til røske ham løs fra enkelte tuer. Men opp kom vi og måtte nesten stå i kø for å sette navnetrekket i turboka på toppen. Så var det å få igjen pusten, svelge unna blodsmaken i munnen, ta et par bilder og tvitre litt før kursen ble satt nedoverbakke. Og se, nå kunne dyret tenke seg å trekke, -jadda...

På veien opp fikk vi kjeft av en riesenschnauzer i det vi passerte, men Bamse tok overraskende lett på overhøvlingen. På toppen hilste vi relativt pent på en lys labrador, og vel nede på Hunsrasta ble vi ønsket velkommen av en kjekk bordercollievalp. Så det var en sosial tur for firbeint'en også.

Det virker litt merkelig, men tidsstempelet på bildene forteller meg at vi ikke brukte mer enn femten minutter mer på turen opp enn turen ned igjen. Jeg skal aldri mer stole på følelsen når det gjelder hvor lang tid ting tar. Da bommer jeg bare grovt. Så får vi se om motivasjonen holder til en tur opp i juni også.