Det er mange grunner til at folk blir sittende hjemme. I våre dager trenger du ikke annet enn en datamaskin, så kan du snakke med hvem som helst, hvor som helst, og når som helst. Du kan jobbe hjemmefra, og kombinert med et kredittkort kan den samme datamaskinen bestille maten levert på døra og skaffe deg underholdning, nyheter og utdannelse på skjermen. Det er til og med dem som har skaffet seg ektefelle og barn på den måten.
Det er motivasjon som må til for å komme seg opp og ut. Det er egentlig likegyldig om det er lyst eller tvang. Lyst fungerer nok best i lengden, men tvang er et uvurderlig spark i baken for å få til en forandring. Jeg snakker av egen erfaring. Det var omplasseringsberneren Bamse som fikk en gammel speider ut i skogen og opp på fjellet igjen. Nå gjør Aredhel jobben etter ham når lysta ikke er der. For har du hund, blir det tur.
Lystbetont tvang. Gulrot og pisk i samme pelsen, for ikke å snakke om blikket. Uansett hvor trøtt, uopplagt og sliten jeg kan være får bernerblikket meg på beina. Og om det regner, det hender at det gjør det på Vestlandet, når regntøyet først er på så kan man jo like godt være ute ei stund. Og når du er ute i regnet, er det liten vits å stå stille eller sette seg ned. Sånt blir det kilometer og høydemeter av. Dessuten bærer hun både sovepose, telt og mat om så skulle være. Dette er en avhengighet du får av medisin på tricolor, pelskledd resept. Avvending og rehabilitering er uaktuelt for mitt vedkommende.
Lykkelig er den som leter, og finner en hjorteskank til lunsj.
Grundig sjekk etter sporutlegg.
Vi på kennel Bernerdilla forsøker stadig å finne nye ting å bruke hode og labber til når vi er ute. Nå har vi også koblet inn snuta. I forrige uke deltok vi på blodsporkurs hos Førde brukshundklubb, og i går la jeg ut det første treningssporet, 80 meter langt og nokså rett linje. En del gammel skog og vindfall gjorde at det var nok terreng å manøvrere i til en start. Da jeg kom tilbake var interessen ganske pågående. Den som har vært utealene og kommer hjem med godlukt på klærne må regne med å bli grundig
sjekket av dama.
Sporet fikk sove på det, og nå i formiddag, 13 timer etterpå, bar det til skogs med sele, langline og litt godt i lomma i tilfelle ferskvaren ved sporslutt ikke skapte nok feststemning. Dette er tross alt nokså nytt, så Aredhel viste ikke noe ekstra engasjement tross ekstrautstyret vi hadde med. Noen meter fra sporstart skiftet vi fra turlenke til sele og koblet på langlina.
Sporopptaket gikk litt tregt. Av gammel vane lette Aredhel etter godbiter rundt der jeg pekte. Men ettersom det ikke var noe sånt å finne i oppsparket ved sporstart, og ingen oppmuntring å få av det, fant hun ut at det kanskje var like lurt å prøve noe annet. Og så var vi i gang. Retningen var riktig og farten akseptabel, nybegynneren tatt i betraktning. En svak trekk langs skogbunnen gjorde at hun drev litt av, men tok seg greit inn igjen når jeg ikke fulgte etter. Sporslutten kom fort og greit, hun gikk rett på. Skanken var ikke spesielt interessant før jeg tok den løs, men hun lot seg lokke til litt drakamp, og så skulle det også knaskes. Jeg sier meg godt fornøyd og kan nok legge på enda noen meter til på neste spor. Hun ble ikke i nærheten av sliten av dette.
Snøfritt 750 moh. Noen ser langt etter Vinteren, den med stor V.
Det er vinter, det kjenner jeg på både nesa og fingrene når jeg tar dem med utendørs. Men etter den lykkelige fredagen i starten av desember hvor Aredhel og jeg gikk hele fem kilometer i lysløypa på Langeland har det siden ikke vært mye snø å se. Siden julaften har en kald, tørr og kraftig østavind blåst varmen ut av leiligheten og tørket opp nesten all snø og is opp til nesten 800 meters høyde. Så skiene er på plass oppunder taket i boden igjen og snøskuffa er tilbake på loftet. Bare trugene ligger på lur i alle tilfellers skyld.
Så hva gjør man så med kulde, men ikke slede- eller skiføre? Jo, vi går fine turer til fots i skog og fjell. Nå som alle myrer og pytter er frosset, det kom tæle i bakken etterhvert, behøver vi jo ikke bekymre oss for søle og våte sokker. Både hund og sko er rene og tørre når vi kommer hjem. I tillegg kan vi tørrtrene med vogna, som da posen med glass og metall til gjenvinning var full og skulle fraktes til en dertil egnet kontainer. Det er overhodet ingen grunn til å kjøre bil eller bære seg skakk når man har firbeint dugnadshjelp i huset.
Opptaket er gjort med en mindre enn middelmådig mobiltelefon, men får duge. Jeg synes frøkna gjør store framskritt som trekkhund. Enda trenger hun mye oppmuntring og litt 'håndstyring', men stort sett går det for egen motor og verbale retningsanvisninger. Dette kommer til å bli bra.
Så mens snøen lar vente på seg, får man heller mimre om snøen som falt på Rauland i 1992. Happy Lady og Captain tar seg med liv og lyst av en søppelsekk etter påskeferien og frakter den trygt og greit fra hytta.
Så får vi heller håpe på hva neste lavtrykk kan bringe, og ellers følge med på Femundløpet så lenge. Og i videoen fra starten dukket det sannelig opp noe velkjent i høyre bildekant etter 1:23 minutt.
Det er en utakknemlig oppgave å være 'covergirl of 2014'. Det er selvfølgelig stas å ha selveste gallionberneren i årets bernerkalender liggende å snorke på stuegulvet, men forsiden forsvinner jo i samme øyeblikk som kalenderen blir hengt opp og tatt i bruk. Det samme skjer hjemme hos hele berner-Norge, samt familie, venner og kjente av disse. Karrieren er over så fort smell og hyl stilner, kruttslammet kjølner og rakettsøppelet faller til jorden.
Så jeg utsetter januar 2014 så lenge jeg kan. Spørsmålet er bare hvor lenge det går før en eller annen empatiløs gledesdreper i famlien blir lei og overlater plassen til nestemann. Påskuddet er at jeg kan jo se hunden på omslaget analogt og i ekte 3D hver eneste dag, året rundt. Men hva med alle andre som måte gi slipp på skjønnheten så snart de våknet i dag? Et sted går grensen for solidaritet, og her går min.
Så jeg lar forsidedamen henge en stund. Januar er lang nok som den er med hele 31 dager. Februar kommer fort nok.
Det er turlivet som står mitt og Aredhels hjerte nærmest, selv om vi altså forsyner oss av av alt det andre hundesporten kan tilby av aktiviteter. Det er vandringene vi bruker mest tid og krefter på. Denne sommeren har vi gått både høyt og langt, og fortsatt er det ting vi må teste ut for å vite hva vi har å gå på.
I boden har kanoen min stått til overs en sesong eller to. Gamle Bamse var en fornøyelse å ha med ut i den. Men hvor mange bernere har hans ro og sindighet når underlaget plutselig begynner å gynge og flytte på seg. Det var med en viss spenning jeg tok med meg Aredhel og Ally-en opp i Bekkjevatnet for å gjøre en test. Dette var den ultimate testen på hva shaping, trening og andre tillitskapende aktiviteter hadde kastet av seg. Jeg satte videokamera på stativ og lot det stå til...
Det gikk jo bra, jo. Egentlig ikke rart i det hele tatt.
Joda, vi er i live selv om det er et halv år side siste oppdatering. For vi kan da ikke sitte inne når det er så mye å oppleve ute? Blogge om minnene kan vi gjøre seinere. Men jeg lover å komme tilbake til Vestlandsspesialen i juni, langturen på Hardangervidda i juli, røntging av hofter og albuer i august og mye annet. Men her og nå kan du nyte dagens solskinnsøk i Førdslia. Stay tuned, eller -På plass! som jeg pleier å si.
Det kan fortone seg som litt bakvendt å først gjennomføre en ukes langtur til fjells, og så dra hjem for å røntgenfotografere hunden for AD- og HD-avlesning, alle bernereieres skrekk og gru.
Dopa ned og slått ut, klar til tagning
Ei uke etter at vi slengte fra oss sekken i gangen hjemme satt vi altså og ventet på at veterinæren skulle gjøre klar røntgenapparat og nummerplater. Papirene var skrevet ut, signert av eier og levert på skrenken sammen med dyre-ID og original stamtavle. Det tok tid før frøkna ga etter for den tilmålte dosen bedøvelse, men til slutt ga hun etter.
Ikke tale om at denne dyredoktoren ville si noe om hva han trodde eller syntes om det han så av knokler og brusk på bildene. Der holdt han klokelig munn. Men det han stusset på var muskelmassen på bakbeina. Noe sånt hadde han aldri sett på en berner, og dobbeltsjekket for sikkerhetsskyld at bildene inneholdt riktig registreringsnummer. Observasjonen har jeg fått bekreftet av dommere siden; Damen har en meget godt utviklet muskulatur på skuldre, hofter og lår. Trening gir resultater. NKK fikk sitt i konvolutt, jeg fikk kopi på en CD og skyndte meg hjem for å dele med eier og oppdretter. Så var det bare å begynner å tygge negler mens avlesningsresultatene i DogWeb ble sjekket minst tre ganger i timen selv før NKK kunne ha mottatt bildene. Tussete? Hvem? Jeg..?
Hofter (-og muskler, mye muskler)
Høyre albu
Venstre albu
Og etter en uendelighet av tid og utålmodighet, jeg visste omtrent om alle bernere som var blitt røntget før, samtidig og etter Aredhel, så når noen burd være etter i køen kom før ut på DogWeb steg blodtrykket faretruende og man blir konspiratorisk anlagt. Men så en vakker dag kom forløsningen:
Hipp hipp HURRAAAAAAA for dobbel A. Sammen med tilstrekkelig gode resultater hos jevnaldrende og eldre helsøsken var frøkna klarert for såvel avl som kroppsarbeid. Endelig kunne vi slippe skuldrene ned, og begynne jakten på mulige partnere, en passelig kløv og en dugelig trekksele.
Det er blitt juli og sesong for utagerende turliv. Da er det kanskje også på tide å dele inntrykkene fra i fjor, ikke snøen som falt, men en vandring Hardangervidda rundt på seks dager. Saken sto på trykk i Berner'n nr. 3 - 2012.
Venter på toget på Arna stasjon
I fjor sommer (Altså i 2011. Dette ble skrevet for et år siden...), rett etter at vi kom hjem fra ferietur, skrudde vår gode gamle Bamse av og måtte avlives. Tilbake satt jeg med planene om en ukeslang rundtur på Hardangervidda, en tur som plutselig virket meningsløs når jeg ikke hadde noen hund å dele den med. Heldigvis hadde Dariel hos Hege Askvik i Brekke fått et valpekull bare dager i forveien, og ikke mange timene etter at jeg postet «Exit Bamse» på Facebook, fikk jeg en forespørsel om å være fórvert for tispevalpen i kullet, en forspørsel reste av familien sa ja til. Dermed ble Aredhel innvilget permanent innvandrings- og oppholdstillatelse. Men overgangen fra lange dagsmarsjer i fjellet til valpelek og tisseturer innenfor borettslaget var stor. En langtur syntes uendelig fjernt.
Vinteren kom og gikk igjen, og med eierens tillatelse begynte vi så smått å følge snøkanten da den trakk seg oppetter liene her i vest. Men vinteren var seig og det gikk sakte. I mellomtiden utvidet vi rolig aksjonsradiusen, og sørget for å oppleve mye sammen. Det oppløftende var at valpetassen viste klar appetitt på utelivet. Den første toppturen gikk vi i april, og i mai prøvde vi teltet for første gang. Alt dette gikk helt knirkefritt. Etter at vi i juni hadde sikret oss gullmerket i turorientering og gått enda noen topper til, begynte jeg for alvor sondere mulighetene for å realisere langturplanene med oppdretter og familien. Begge parter ga grønt lys.
Turruta var som sagt pønsket ut tidligere. Hardangervidda er flat, og det er lett å gå. Godt merkede stier gir mange muligheter til å endre turen om noe skulle skje, og det er tett mellom hyttene hvis været skulle bli katastrofalt dårlig. Planen var likevel å bo i telt. Transporten til og fra fjellet var derimot en utfordring. Ekspressbussene har lagt ned totalforbud mot å ta med alle typer dyr. Det er langt å kjøre fra Førde, og setter du fra deg en bil er du liksom nødt til å komme tilbake til den. Tog var en mulighet, men NSB har en broket og lite hundeeiervennlig historie når det gjelder kundebehandling. Det kan de underskrive som har reist med hund enten i røykekupéen, i mellomgangen mellom vognene eller rett og slett i godsvogna. Der skulle hunden være i bur, og hvor gjør du av et hundebur mens du lusker rundt i fjellheimen, og får tak i det etterpå?
Installert på toget
Løsningen kom også her via Facebook. Noen linket opp informasjon om at NSB nå tilbyr et begrenset antall ‘dyreplasser’ i hvert regiontog. Du får et dobbeltsete til deg og hunden, og betaler barnebillett hvis sistnevnte er over 40 centimeter. Den må likevel ligge på gulvet, selv om det står vindusplass på billetten. Jeg bestilte plass allerede samme kveld og inviterte alle bernervennene jeg hadde på Facebook med på turen. Det kom nok litt brått på de fleste, og noen syntes kanskje seks dager var i drøyeste laget. Det endte med at vi sto alene på Ustaoset stasjon da toget fra Bergen dro videre mot Oslo. Men været var bra, og returbilletten var ikke gyldig før om fem døgn og fire timer. Det var bare å hive sekken på ryggen og sette beina i gang.
Ikke det store oppmøtet her, nei...
Aredhel hadde fylt ett år bare få dager i forveien, og selv om jeg ikke var i tvil om at hun ville takle turen, var det uaktuelt å la henne bære kløv denne gangen. Ikke hadde vi noen kløv som passet en så ung rygg heller. Dermed havnet tørrfór og litt ekstra snacks på boks i min sekk som dermed passerte tjue kilo med telt og alt. Det var en bør jeg ble kjent med da vi etter tre kilometer langs veien tok fatt på stigningen tre hundre høydemeter opp mot Ustetind. Jeg ble fort mer bekymret for min egen hoftestatus enn Aredhel sin. Men vi tok tida til hjelp, tok oppmuntrende nok igjen noen barnefamilier på dagstur og endelig oppe kunne vi se Hardangervidda bre seg grønn og vid så langt øyet kunne se.
Møtet med et slikt utsyn lettet sekken med flere tonn og vi nærmest danset over lyngen og rundt myrpytter der stien slynget seg avgårde mot Tuva turisthytte. Vi skulle følge ‘hytteringen’, men likevel bo i telt. Dette ga oss muligheten til å styre fart og belastning selv, i tillegg til å spare penger. Det ville vært mulig å gå hele turen bare med litt ekstra klær og en lakenpose i en dagstursekk og la kredittkortet gjøre resten. Men for en gammel speider var ikke det noe alternativ. Her skulle Lars Monsen få kamp om tittelen som friluftsmann. Det ble med en brusrast på tunet utenfor Tuva før vi gikk en snau kilometer videre og fant en fin plass til teltet på en flate dekket av reinlav. Men det var ikke bare vi som syntes dette var en fin plass. Aredhel la seg for å hvile mens jeg satte opp teltet og ble fort dekket av mygg. Vi kom oss inn og lukket teltdøra fort. Så der lå vi og pustet ut mens det hørtes ut som det regnet mot teltduken. Men det var ikke dråper. Det var derimot horder av fluer og mygg som gikk til angrep. Heldigvis holdt insektnettet hva det lovet.
Typisk idyll
Etter å ha stått tidlig opp, reist med tog og gått en drøy mil var det deilig å kunne strekke seg på liggeunderlaget, lukke øynene og la tankene fly. Aredhel fant fort roen, og jammen sovnet vi. Det ble en ganske sein middag før vi tok en liten runde for å se oss litt om og riste litt løs før natten. Myggen respekterte heldigvis myggmiddelet mitt, og hunden lot ikke til å plages av insektene. Første natten var som en drøm, med en kjærlig hund som la seg godt inntil meg mens vi hørte steggen knegge et eller annet sted i lyngen utenfor. Bedre kan ingen ha det.
Neste morgen var det av en eller annen grunn betraktelig mye mindre insektliv, så det var helt greit å sitte ute og spise frokost. Aredhel syntes nok at polarbrødet mitt var mer interessant enn tørrfóret hennes, men med litt snack fra boks blandet i gikk det ned. Hun er ikke som andre bernere, denne frøkna mi. Hun sluker ikke maten og egentlig var jeg litt glad for det. Når du befinner deg en dagsmarsj fra mobildekning og enda lenger unna en veterinær, kan f.eks tanken på en mulig magedreining gi deg frysninger. Men noen sjanser må man ta, ellers blir man sittende hjemme og bekymre seg.
Fra teltplassen sør for Tuva dro vi sørover gjennom lyng- og myrlandskap mot Heinseter. Her viste lenka med innlagt strikk og nesten en meter fleks seg som et lurt kjøp. Det er båndtvang på vidda også. Av og til kom vi til steder der det var absolutt våtest der stien egentlig gikk. Da måtte man improvisere og finne en måte å komme rundt de verste gjørmehullene. Det satte krav til samspillet mellom mann og hund. Vi måtte bestemme oss for når passet det å sende hunden foran, og når var det best at hun ble stående mens jeg tok et sprang fra en tue til den neste. Et rykk i lenka på feil tidspunkt her kunne ha sendt meg på ryggen i myra med med full oppakning, og da ville resten av dagen vært ganske spolert.
Bare se, men ikke røre...
Men det gikk bra, og allerede ved lunsjtider kom vi fram til Heinseter turisthytte. På tunet spankulerte særdeles frittgående høns og hanen sa tydelig fra hva han mente om besøket. Jeg sendte en vennlig tanke til alt arbeidet sveitsiske fjellbønder har gjort for å dempe eller fjerne jaktlysten hos berneren. Visst pirret fjærkreene nysgjerringheten til Aredhel der hun ble festet til en solid benk, men hun bare så, og rørte ikke mens jeg var inne og fikk oppdatert meg på værmeldingen. Etter denne rasten fortsatte vi ferden mot Seltjønnlæger hvor vi var blitt fortalt at det skulle være fint å slå seg til for natten. Dermed lå vi faktisk godt foran skjema.
Hunden, T-en og ei steinbu. Alt du trenger i et knipetak
Og tipset gjorde ikke skam på noen. Vi fant et sted med en nydelig gressbakke, ferdig bålplass og vann rett i nærheten. Sola tittet fram, en liten bris holdt insektene unna og livet smilte til vandrerne. Litt bortenfor teltplassen var det også en steinbu som fjellstyret holder vedlike. Der kan fjellfanter finne ly og varme på dager som ikke er like vennligsinnede som den vi opplevde. Gjesteboka vitnet om flere som hadde fått kjenne naturens vrede, men fått tilbake kroppsvarmen og troen på veien videre etter å ha kommet seg under tak og tørket opp. Dermed ble jeg gående og nynne på teksten til Ei krasafarin steinbu med Hellbillies. Det finnes flere slike enkle nødhytter rundt om på vidda, gjerne godt unna de mest trafikkerte stiene.
Med godt vær og god tid angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med fiskestang. Ikke fordi jeg manglet proviant, men for et moderne nettmenneske ble det nesten for stille uten noen å snakke med, ingen adspredelser, ikke musikk, radio eller bøker. Det var over et døgn siden mobiltelefonen hadde funnet kontakt med omverden. Også mental avrusning gir abstinenser. Heldigvis er de til å leve med. Men neste gang blir altså fiskestang prioritert, så har jeg noe å gjøre.
Natten ble rolig, men selv den lyse sommernatta ble litt for kald. Frampå morgenkvisten måtte jeg finne fram lakenposen og tre den på meg nedi soveposen for å kunne nyte en siste rest av velfortjent søvn. Etterhvert begynte sola å varme, og snart var vi på vei mot Rauhelleren turisthytte, et knutepunkt midt inne på vidda hvor langvandrere fra både øst, vest, nord og sør møtes.
Det er ikke så mye å fortelle om denne delen av turen, bortsett fra Aredhel etterhvert ble preget på turistforeningens stimerking. Jeg er overbevist om at hun nå vet hvordan man følger disse røde T-ene og steinvardene som viser vei i fjellet. Himmelen var skyfri, og om jeg hadde kjent meg litt frossen tidligere på morgenen, var det andre problemer nå. Jeg er sånn skrudd sammen at skal jeg oppleve mer enn tjue grader, vil jeg helst ha dem med minus foran. Det ble nesten for varmt, og vi måtte benytte nesten hver sjanse vi fikk til å få i oss noe å drikke.
Rauhelleren i sikte, men ennå et godt stykke å gå
Da vi langt om lenge nærmet oss målet for dagen, begynte vi også å få kontakt med andre. Og det er det som er spesielt på vidda. Du kan se hytter, folk og dyr på fryktelig lang avstand, gjerne en halv dag før du er framme. Dermed fikk jeg se at Aredhel er i besittelse av et solid flokksamleinstinkt. Alle skal med! Det kom noen bak oss, og fra de såvidt ble synlige i horisonten begynte hun å snu seg, sakke farten og gi beskjed om vi burde vente så vi kunne få dem med oss. Det ble noen diskusjoner mellom hund og fører på det temaet og sånn holdt vi på helt fram. Skal du bli virkelig kjent med hva som bor i en hund, så er langturer det som får det fram. Ikke et vondt ord om seminarer, kurs og treningskvelder. Men å sove, gå og spise tett på hverandre flere dager i strekk overgår det meste.
Så vi tøffet inn på tunet på Rauhelleren turisthytte varme, svette og litt utkjasa. Her var det en god del folk som satt ute, og Aredhel flørtet med alle sammen etter tur før hun fant roen i skyggen. Hun virket helt uanfektet av at vi hadde tilbakelagt drøye 13 kilometer i solsteiken. Nå var vi halvveis og for å feire at det hadde gått problemfritt så langt, ga jeg etter for makeligheten og spanderte på meg treretters middag. Vi spanderte også på oss å sette opp teltet rett ved hytta. Det at jeg og et par andre hadde med oss firbeinte turkamerater var helt uproblematisk. Det er litt ulikt hvordan disse turisthyttene legger til rette for hundeeiere. Noen steder er man direkte uønsket, andre steder må du ta til takke med soveplass i uthuset hvis du vil dele rom med hunden. På Rauhelleren har de rigget til en slags kennelavdeling med fem-seks store hundebur i et lagerrom i den ene enden av hytta. I tillegg er det festet kraftige kroker i husveggen med fem meters mellomrom hvor gjester kan feste hundene. Foruten Aredhel og meg var det et par fra Bergen med hver sin Vorsteher. Disse hadde gått fra Kinsarvik og opp med kløv. Det er en dryg tur. I tillegg til disse var det også to tyske damer som var på fjelltur med tre stykk spaniel og telt. –Tøft! Det er vel unødvendig å fortelle at det ble en uforglemmelig kveld med turprat, hundeprat og masse kos.
Etter Rauhelleren, flere dagmarsjer utsikt.
Neste dag, fredag var ikke noe dårligere enn dagen før, og nå gikk ferden vestover mot Stigstuv. Etter litt stigning opp fra hytta fikk vi utsyn flere dagsmarsjer i nesten alle retninger. Hittil på turen hadde det vært lite dyr å se. Jeg var spent på om det var like mye lemmen som i fjor, men vi så ikke en eneste en i live. Derimot så vi tørre rester etter ganske mange langs stiene og der vi tok pauser. Heldigvis viste ikke Aredhel den minste interesse for kadaverne. Det gjorde hun ikke når vi møtte sauer heller. Det vil si, hun stoppet opp og observerte dem nøye på trygg avstand. Når sauene trakk seg unna stien, mente Aredhel at vi trygt kunne fortsette. Hun viste ingen lyst til å ha kontakt med dem. Det samme gjelder kyr som det gikk noen av ved Rauhelleren. Hester er derimot mer spennende. Men det er en veldig forsiktig hund som nærmer seg dem, og det med stor respekt, klar til å smette unna.
Klart for siste natt i telt.
Denne dagen ble den absolutt lengste dagsmarsjen. Det var litt med vilje fordi jeg ville utnytte det fine drivet vi hadde. For etter Stigstuv, -når vi krysset riksvei 7 ved Halne, ville vi møte et helt annet og mer kuppert terreng. Der kunne vi komme til å trenge ekstra tid og krefter. Så selv om vi holdt rytmen med en kort pause hver time, en litt lenger pause med godbiter hver annen time og en solid lunsjpause med varm mat, kom vi fram til Stigstuv altfor tidlig til å bli værende der. Det ville være sløsing med krefter og lagelig vandringsvær å gi seg allerede klokka kvart på to. For nå hadde det heldigvis begynt å skye over. Vi tok oss en vann- og bruspause før vi snudde ryggsekken mot noen spredte regndråper og fortsatte nordover mot Halne og Krækkja hvor vi skulle tilbringe siste natta før hjemreisen. Da vi slo leir hadde vi tilbakelagt over to mil og vært på beina i ti timer. Likevel var både form og humør på topp når du ser bort fra at hoftekammene mine begynte å få et litt anstrengt forhold til bærebeltet på sekken. På forhånd hadde jeg jo testet at Aredhel klarte flere dagsturer på rad, men jeg hadde ikke forberedt meg selv like godt på tilværelsen som pakkesel. Så det var ekstra deilig å krype ned i soveposen denne kvelden og ruske bisken litt i pelsen før jeg sovnet som en stein. En gang mellom fire og fem om morgenen registrerte jeg bare såvidt at det regnet skikkelig. Men det gikk fort over, og tross et litt skummelt skydekke kom det ikke flere regnskurer.
Noen føler seg veldig utenfor
Derimot møtte vi noen ganske intense myggsvermer igjen mens vi krysset myrdragene ned mot riksveien og Halne fjellstove. Her fikk vi også tilbake mobildekningen, og da raste inn med meldinger og e-post i et kjør. Nå var jeg jo blitt vant til å være uten denne typen kontakt, så det var ikke umiddelbart kjærkomne lyder. Det var faktisk mer irriterende, og derfor gjorde det ingenting at batteriet trakk sitt siste sukk ut og det ble stille i jakkelomma. Men på Halne passet det med lunsjpause og lading før vi klatret opp i heia på nordsiden av veien og kom oss over til turisthytta på Krækkja. Det føltes litt feil å sitte inne i kaféen og spise mens Aredhel måtte sitte ute og se på meg. Det var vanskelig å sette pris på måltidet liksom. Men sånn er reglene på norske spisesteder.
Snø har en eller annen magisk virkning på bernere. For på vei over fra Halne til Krækkja som ta halvannen times tid, syntes jeg Aredhel ble litt tung og trist i enden av lenka. Jeg begynte å spekulere på om turen var blitt for lang, hadde hun fått for lite mat eller var det bare at hun ikke trivdes lenger. Før jeg rakk å grave meg ned i flere dystre spørsmålsstillinger kom vi til et ganske stort område med snø som lå midt i løypa. Det var ikke noe problem for snøen var fast og fin å gå på. Men da skulle du sett hvem som våknet. I ren glede over å ha snø under labbene raste hun rundt, rullet seg, hoppet og spratt og inviterte til lek. Sørgmodigheten jeg hadde spekulert over var blåst vekk, og dermed kom humøret mitt også tilbake.
Egen suite med hundeseng
På Krækkja lyttet jeg til kroppens signaler og ordinerte meg selv en ordentlig seng siste natten. Vi fikk rom fmed hundebur for oss selv i anekset, og gikk igang med å spise tom sekken. Nå hadde vi jo bare siste biten på omtrent fire timer ned til Haugastøl igjen, og det var det ingen grunn til å bære resterende proviant hjem igjen. Vi var blitt advart at en turleder om at nedstigningen kunne være både kronglete og sleip. Middagen på Krækkja kan forøvrig også anbefales…
Siste dagen av eventyret opprant også med sol, og selv om sekken var nesten tom for forsyninger ble returen til sivilisasjonen nesten strabasiøs. Det tar på når stien er kronglete og du må over flere svære steinrøyser. Her får paragrafrytterne ha meg unnskyldt, men her tillot jeg meg å la hunden gå løs slik at hun kunne finne sin egen vei gjennom problemene. Hun går likevel ikke langt fra meg, og i løpet av turen hadde jeg sett hvordan hund oppførte seg i møte med mulige beitedyr.
Berner og brus ved vandringens slutt
Nedstigingen fra nesten 1200 meter over havet og ned til Haugastøl på litt under 1000 meter var ganske riktig ganske bratt, men ikke noe som imponerer folk som går tur i Sunnfjord. Likevel var kommandoen «Gå bak!» god å ha. Vel nede mellom utleiesykler og turister som skulle sykle Rallarvegen satte knærne satte veldig pris på benken utenfor kaféen. Der feiret vi med en brus ved vandringens slutt, før vi trasket det siste stykket bort til togstasjonen. På/ved plass 50 og 51 i vogn 8 sovnet både hunden og jeg rimelig raskt, -slitne, men godt fornøyd med oss selv.
PS. Uka etter ble Aredhel røntgenfotografert på hofter og albuer. Bildene viste at hun er fri for både HD og AD, så da vet jeg hva hun skal få i bursdagspresang på toårsdagen; Kløv og en ny runde på fjellet. Kanskje vi får selskap da?
Vi når stadig nye høyder. Denne helga utfordret vi Furviknipa, den første toppen i Førdes sjufjellsmarsj. Jeg har fortsatt ingen planer om å gå den i en tur, det tar tross alt femten timer og ligger langt utenfor min kapasitet og komfortsone. Men en topp av gangen klarer jeg, og det klarer Aredhel også fint. Og med dette besøket har vi faktisk vært på tre av de sju toppene allerede. Av de som gjenstår, er det bare én som såvidt såvidt er blitt snøfri. Skjønt snø er egentlig ingen hindring, men direkte sommerlig er det ikke.
Turfølget vårt; Thomas og Maar med Vill i bæremeisen
Vanligvis går vi turene våre spontant og uten selskap, men denne gangen slengte jeg ut en invitasjon på Facebook og fikk napp hos Thomas i Florø. Han er nybakt bernereier med lille Vill, Apoletano's Viihan, og i tillegg samojeden Maar. Vi møttes i Blomlia hvor Vill ble puttet i 'bernerbæremeisen' før vi satte kursen oppover i lia. Det er ikke lange turen, bare 2,3 km i luftlinje. Men stien tar oss fra starten på ca. 400 moh til toppen på 750 moh, så det er en ganske solid stigning. Da er det godt for en liten valpetass å ha sitteplass.
På toppen var det frisk, men ikke verre enn at vi satte oss ned i le for å nyte medbrakt mat og drikke. Fotografering ble det selvfølgelig også. En fin søndagstur, så er du i nærheten og vil være med, så er det bare å gi et pling. Vi går ofte nok alene, så selskap er bare en hyggelig avveksling. Bildene her er en blanding av Thomas og mine, med tillatelse.
Med ti kilo på magen. Ingen sak for liten valpetass å komme seg til topps nå man har sitteplass og egen caddy.
Apoletano's Viihan, Vill til daglig. Du skal se at det blir fjellhund av denne tassen også. Fjellet kler ham allerede.
"Fleeceballen" Maar, assosiert medlem av bernermafiaen i Sunnfjord.
Litt seint å komme med det nå, men en av milepælene som føyk forbi i forrige uke var selve konfirmasjonen; Da den første løpetida startet. Vi oppdaget de første små bloddråpene om morgenen 3. mai, og sant å si var det vel ingen bombe selv om hun godt kunne ventet litt lenger mot årsdagen. De siste ukene har Aredhel vært treg, snusete, fjern og ikke helt i sitt kontaktsøkende selv.
Ti dager seinere er situasjonen mye den samme. Litt fraværende, rastløs og dårlig matlyst. Nevnte jeg treg på tur? Nå vil hun helst ikke gå lenger enn at hun ser inngangsdøra. Også piper hun, konstant og veldig høyfrekvent. Blikket bønnfaler om å skaffe en hannhund. Men det ønsket kan hun bare glemme. For det første er det ikke min sak. Og uansett er det minst en blå sløyfe på utstilling, røntgenfotografering og godkjenning av hofter og albuer hos henne og brødrene før det er snakk om å finne en hannhundeier å innynde seg hos. Seinsommeren eller høsten 2013 er nok et mer aktuelt tidpunkt enn nå og med en gang.
Da er det fint at årets poster i turorienteringa er klare. Da slipper vi som tidligere nevnt å gå gatelangs og dorge hannhunder. For frøkna er omhyggelig med å annonsere varene. Det snuses og markeres mer enn Bamse noen gang fant på. Ute i skogen bryr vel ikke hjorten seg særlig mye om de innbydende duftene. Det er lov å håpe, og om halvannen uke er vi vel tilbake til normalen igjen. I mens får vi altså trening i å ta oss fram i variert terreng. Røde og hvite orienteringsposter gir ekstra motivasjon når sol og varme glimrer med sitt fravær. Jeg tror sannelig det er februar eller oktober som er sendt i reprise.
På Viefjellet 670 moh. med utsikt over Førde 5. mai 2012
Etter å ha fått grønt lys for mer utsvevende turalternativ for valpetassen har jeg stått i stuevinduet og sett mot fjelltoppene som omkranser Førde. Men så var det denne snøen som fortsatt ligger lenger ned i liene nå enn på samme tid i fjor på tross av at forrige vinter ga mer snø og varte lenger. Hafstadfjellet har vi vært på en veldig sen kveld, og det var en fin tur. Opp dit går det anleggs- og servicevei for senderen som Norkring har der oppe, så det er liksom ikke så veldig villmark over den.
Da er det noe annet med Viefjellet. En tur på «Fleskerunden» 1. mai viste at veien opp fra sørsiden var ganske snøfri, og da kunne jeg ikke la sjansen ligge lenger. Viefjellet er omtrent like høyt som Hafstadfjellet, og selv om stiene opp er både tydelige og godt skiltet må du her 'gå selv'. Det er bekker, myrer og enkelte forseringer hvor man er nødt til å klyve litt for å komme fram. I tillegg kommer alle trærne og kvistene romjulsorkanen "Dagmar" har strødd omkring. Hun har ikke ryddet særlig godt etter seg, det skal være visst. Turen opp til Viefjellet er friluftsagility i motbakke. Det er bare 3,2 km fra parkeringplassen på Soleide opp til varden frampå kanten, men det er 640 høydemeter. Det er 20% stigning i snitt. Trøsten får være at du nesten hele veien opp har full utsikt over Førde, fjorden utover og fjellene i vest.
En av flere flotte utsiktspunkter
Været var ikke på noen måte stabilt. Flekker av solskinn og blå himmel skiftet med saftige snøbyger (i mai!) og en vind som ble mer og mer isende jo lenger opp vi kom. Men det fikk våge seg. Den første løpetida meldte seg for noen dager siden, så da er det bedre å ta naturen i bruk enn å gå og dorge hannhunder gatelangs. Jovisst var det bratt, men frøkna hadde ingen problemer med utfordringen overhodet. Igjen var det jeg som måtte holde igjen og ta pauser for å få pulsen ned på et levelig nivå.
Vi brukte 1 time og 47 minutter opp, og kunne nyte utsikten. Hvor kaldt det faktisk var ble jeg ikke klar over før jeg skulle plassere en litt motvillig fotomodell og oppdaget at det var is i den våte pelsen på halsen. Vel, vi signerte boka i varden, fikk tatt de nødvendige bildene for å dokumentere bragden og oppdaterte Facebook. Så var det bare å snu GPS-en og finne veien ned igjen. Det gikk adskillig fortere, men det er egentlig ikke lettere å gå nedover når det er så bratt og stedvis glatt. Vel hjemme ventet pannekaker og hvile. Strengt tatt burde frøken Myrullbråten også vært en tur i badet og få spylt gjørma ut av pelsen, men det får vente. I morgen har hun tørket opp, og da drysser jord og sand av og kan samles med støvsugeren. Mye enklere å ta det på den måten, i alle fall når bikkja er i bedre slag enn meg etter turen.
Valpeshowkarrieren oppsummert: 2 x BIR, 1 x BIS 2 av to mulige. Foto: Erlend Sekkelsten
Mens snøen, -og vinteren med den, sakte trekker seg tilbake opp i høyden og forsvinner, er det på tide å komme ut av bloggdvalen. Valpelisensen til Aredhel går ubønnhørlig går ut på dato i morgen, og det er på sin plass å oppsummere litt. Siden november har hun vokst seg stor og harmonisk i både sinn og skinn.Valpestreker har det vært så lite av at det nesten er kjedelig. Selvfølgelig er det futt, fres og humør i frøkna, men både hus, møbler og annet inventar har kommet fra det uten særlig riper og tannmerker. Strengt tatt har vi hatt en liten, voksen hund hele tida.
Siden sist
November 2011, fire måneder
I november gikk vi glipp av det siste valpeshowet på Vestlandet i 2011 med åtte små dager. Men fordi kone og barn trengte skyss til Bergen den helga og oppdretter/eier Hege skulle stille de andre hundene sine, var det en grei unnskyldning til å la Aredhel få snuse på stemningen i en utstillingshall. På veien overnattet vi hos familie og venner. Både langturen med bil og innlosjering i fremmede hus gikk bra. Noen små uhell må både gjester og vertsskap regne med når de er så opptatt med å prate at en liten hund ikke kommer til orde med elementære behov. Men vi ble ønsket velkommen tilbake alle steder, så jeg regner med at vi holdt oss godt innenfor sømmelighetens grenser. Ellers var det veldig kjekt å ha en lekekamerat i borettslaget. Tinka er en energisk blanding av flatcoat retriever og svart elghund. Playdatene gikk friskt for seg. Vi møttes på lekeplassen, og smådamene gjorde ikke skam på navnet.
Desember 2011, fem måneder
Desember er en stressa måned hvor det skal skje masse greier på alle fronter. Da var det inderlig godt å ha en på fire bein som gir en sosialt akseptabel grunn til å rydde plass i timeplanen og stikke seg unna. Vinteren i år var mye mer valpevennlig enn fjoråret både når det gjaldt snødybde og temperatur. Ikke var det minus ti - tjue, og ikke var det metervis med snø. Det gjorde at vi kunne rusle våre små turer på flate marka uten at det ble slitsomt. På disse turene lekte vi morsomme leker som 'på fot', 'sitt når sjefen stopper' og 'følge snopet'. Sånn fikk vi god kontakt og i motsetning til Bamse viste Aredhel stor iver i å tilby adferd som lydighetsfolket kaller det. Ikke bare forsøkte hun å gjøre de riktige tingene som utløser skryt og godbiter, men det utkrøpne, lille vesenet gikk ikke av veien for å ta regien selv. For eksempelt kunne hun plukke opp en stein, noe søppel eller annet fra bakken. Nærmest som refleks fikk hun beskjed om 'spytt ut', hvorpå hun øyeblikkelig slapp det hun hadde plukket opp og var lynraskt på plass for å motta belønningen. Det har gått med mye Frolic på den måten. Men fakta er at vi fikk på plass grunnlaget for øvelsene til bronsemerket i lydighet uten å trene, bare ved å rose og belønne anledningene som bød seg.
Januar 2012, seks måneder
I Januar begynte abstinensen etter litt skikkeligere turer å melde seg. Aredhel viste også appetitt på mer utetid. Så vi begynte så smått å utvide horisonten. Lengre runder med rolig rusling nede på flatlandet, hele tida godt innenfor komfortsonen. Bernervalper vokser fort i forhold til hvordan beinbygningen utvikler seg, så aktivitet og intensitet må avpasses. Likevel begynte vi å se oss om litt oppe i skogekanten. Her var det spor etter hjort, hare, og andre underlige dufter som snuta kunne granske vel og lenge. Som nevnt var det en valpevennlig vinter, så vi unngikk å bakse i løssnø eller plumpe rundt i sørpa. De gangene det var tilfelle merket vi at pelsen til Aredhel var av en helt annen type enn Bamse. Mens han sugde til seg av søle, skit og sand, var det bare å gå over frøkna med ett eller to håndklær, så var hun både ren og tørr. Denne vinteren har vi ikke hatt haugene med sand på gulvet der hunden lå etter tur. Og det er ikke fordi Vegvesenet ikke har strødd.
Februar 2012, sju måneder
Februar. For første gang så lenge jeg kan huske, med eller uten hund, begynte vinteren å gå meg på nervene. Ikke hadde jeg lyst til å gå på ski, for det er bortimot meningsløst å dra på tur uten hund når man først har en hund. Men hunden jeg hadde var altså ikke klar til å løpe i skiløypene. Så det ble til at vi trasket og gikk. Du kan si at vi har blitt ræsere i lineføring, for selv utenfor båndtvangstida er det få steder det er lurt eller anledning til å slippe hunden. Men den bortgjemte fotballbanen øverst i boligfeltet var redningen. Tidlig, seint eller midt på dagen kunne vi gå opp dit, huke av lenka og slippe fartsdjevelen løs. Når Aredhel hadde løpt fra seg og sjekket de siste hjortesporene, kom hun og satte seg på plass og ventet på beskjed. Arbeidsviljen lå tjukt utenpå henne. Men én tur opp i snøen tillot vi oss, og tok det til gjengjeld veldig rolig i noen dager etterpå, sånn for sikkerhets skyld.
Etter vinterferien var tid for debut i utstillingsringen. Aredhel hadde vært hos Hege hele denne uka, og da jeg kom til Brekke kvelden før vi skulle i ilden for dommer Kenneth Edh, var også bror Turgon kommet dit med sine eiere. Du kan trygt si at det var solide doser gjensynsglede og mye pels i farten rundt på gulvet i Engesetveien. Grytidlig neste morgen bar det avgårde til Radøyhallen på Manger.
Det er alltid litt kilent å skulle stille en hund for første gang. Jovisst hadde vi trent på å stå og løpe og vise oss fra den beste siden, men vi hadde ikke prøvd med en dommer. Jeg hadde mine bange anelser, for Ardhel kan være veldig menneskekjær. Folk vi bare møter i forbifarten går det greit med. Men de som stopper og tar kontakt, ikke minst de som viser direkte interesse, blir regelrett rent i senk. Det er ikke alle dommere som setter pris på så mye oppmerksomhet. Men det gikk over all forventning. Litt strekk i lenka ble det da dommeren ville sjekke bittet, men såpass er tillatt i valpeklassene. Det er bedre med litt i overkant hilseglede enn redde valper som trekker seg baklengs ut av ringen. Vi var eneste i vår klasse og konkurransen mot en mye yngre frøken i klassen under var fort avgjort. Så sto vi der og skulle løpe om best i rasen mot bror Turgon. Det ble noen runder i ringen og noen nervepirrende øyeblikk før dommer Edh rakte den rød-gule BIR-rosetten i vår retning. Du allstyrendes så gøy, selv om det betød at vi skulle videre til gruppefinale og komme veldig seint hjem. Men hva gjør man ikke for noen centimeter nylonsløyfe og rosende ord på gult papir? I ventetiden nøt vi antydninger til vår i lufta, og godt selskap med gamle venner fra berneravdelingen i Bergen. I gruppefinalen løp vi til ingen nytte. Det ble ingen plassering, men vi var ikke de første som ble takket ut av ringen heller. Det er til å leve med.
BIR for dommer Kenneth Edh foran bror Turgon, vist av oppdretter Hege. Foto: Nina Bless, Bergen
Mars 2012, åtte måneder
Så kom mars og endelig begynte snøkanten å krype oppover. Nå hadde vi fått lov av eier/oppdretter å begynne å utfordre fjellsidene så smått. Men påske og en del andre arbeidsoppgaver tok en del tid, så det var først helg på tampen av måneden før Aredhel høstet sin første varde, på Sørbøheia i Hyllestad. Heia er ikke så veldig høy, og stien opp er veldig grei. Men du verden som det kjentes at treningsgrunnlaget hadde rustet i løpet av valpetida. Det var sannelig ikke førstereishunden som trengte pause underveis og kjente blodsmaken i munnen da vi var vel oppe. Tvert imot, hun tok et par dugelige spurtrunder i lyngen for liksom å demonstrere hvor dumt var av meg å holde igjen lenger nede. Jeg liker det jeg ser. Pen i ringen, rimelig oppvakt i lydighetssammenheng, men det er en hund for utagerende turer og ekspedisjoner jeg trenger. Det virker lovende, det også. Men hun liker ikke når underlaget svikter under labbene hennes, slikt som skare, ishinner og bunnen i hundesenga vi kjøpte til henne. Det gjør meg litt betenkt på hvordan hun vil takle å gå ut i en kano.
I vårsola på Skeistølen
April. Endelig er vi nesten up to date, men først var vi en ny tur opp i snøen. Turen på Sørbøheia ga mersmak, og litt for seint en kveld tenkte jeg at nå er det på tide å prøve seg på Hafstadfjellet. Her går det folk hver eneste dag året rundt, så der er det tråkket spor helt opp. På Facebook hadde jeg sett meg grønn av misunnelse på kjentfolk som hadde vært oppe. Som tenkt så gjort og vi ruslet oppover, for min del vel vitende at det kanskje kom til å være mørkt før vi var oppe, og iallefall før vi kom oss ned igjen. Men det var deilig å gå, et steg av gangen, rolig og med en fornøyd 'liten' hund ved siden av meg. Omtrent halvveis oppe møtte vi snøen, men som ventet var det et fint tråkk å følge helt opp. Aredhel var frisk i steget hele veien opp, og om mulig enda friskere i takten på veien ned. Jeg måtte kommandere henne til å gå bak, en helt nødvendig kommando å ha inne når man går med hund på bratte vestlandsstier.
Noe seinere trakk vårsola oss opp lia mot Førdsnipa, men jeg måtte nok hatt truger om vi skulle gått videre fra Skeistølen. Skaren var tjukk nok til at dyret fint gikk oppå, men en mann som er tre ganger vekta hennes og bare to føtter å fordele det på sank stadig gjennom, og fikk mye kaldt og vått ned i fjellstøvlene. Men en deilig tur var det, og bildene av Aredhel ble ikke så verst, de heller.
BIRfor dommer Frode Jevne foran Vestafjell's Hermann H, og seinere samme dag BIS 2
Ja, og så har vi vært enda en tur til på Manger for å få ringtrening. Denne gangen var Frode Jevne dommer, og han likte tydeligvis det han så, han også. Som sist stusset han ikke veldig lenge i valget mellom en liten dame som ble fire måneder dagen i forveien og en adskillig større dame som bare var seks dager unna overgangen til ni måneder og juniorklasse. Dessto mer løping og posering måtte til for å bli plassert foran en jevngammel hannhund, men også denne gangen ble den rød-gule rosetten rakt ut i vår retning. Flere timer seinere var vi på beina igjen, denne gangen for å måle oss mot en New Foundlandsvalp i BIS-finalen. Jeg har aldri i mitt hundeliv vært i en BIS-finale. Men vi løp og vi løp. Dommeren gransket pels og kroppsbygning og sendt oss ut på nye runder. Og så ble det hjemmeseier til nuffen, sikkert vel fortjent fordi jeg klønet det til i en sving. Jeg holdt på å snuble i Aredhel, og hun spratt unna og havnet over i galopp. Dermed måtte vi stoppe opp for å komme i gang i gjen. Lite elegant, og sånt taper man kan hende show-finaler på. Da skal man ikke bare være korrekt bygget og vakker. Da må presentasjonen sitte også. Irritasjonen varte heldigvis bare to tidels sekund, og den svære blå rosetten med BIS2 valp på ble høytidelig hengt på buret i bilen før vi satte kursen hjemover.
I morgen er det lørdag 21. april. Da er valpen min i følge NKKs utstillingsreglement ikke valp lenger, men junior. Neste søndag er vi derfor ikke eldst og mest utviklet når vi entrer ringen i Naustdal, men sannsynligvis den aller yngste. Det får gå som dommeren vil, og denne gangen skal også bror Fingon i aksjon. Vi skal være nyvasket, føhnet, børsta og klare. Så får de andre gjøre så godt de kan. Uansett resultater i skjønnhetsringen har vi et bronsemerke i lydighet å ta og mange fjelltopper å erobre.
Tida går og den lille, firbeinte dunungen min er i endring. Noen av endringene er av det gode, andre kunne jeg godt ha ventet litt med. På den gode siden er at hun blir mer og mer hund, selv vi skynder oss rolig. Det er sånne ting som at hun spiser opp maten sin uten ekstraforpleining, at daglige rutiner nå er ganske forutsigbare og at et par timer alene hjemme med kattene går bra uten at dyr, inventar eller naboforhold tar skade. Den lille krokodillen har også stort sett flyttet ut. Nå er det bare hvis turboladingen tar overhånd at kjærtegnene blir tannfaste.
Det negative, om man skal våge å kalle det negativt, er at det begynner å dukke opp små tegn på at den herlige valpetida en gang kommer til å ta slutt. Den stadig mer synlige ringen av voksenpels innerst på halen taler sitt tydelige språk. Også innerst i gapet begynner det å skje ting som tyder på at noe vil opp og fram. Dessuten er hun snart ikke bærbar lenger, hverken når det gjelder vekt eller størrelse. Ikke kan hun smyge seg etter kattene under stolene i spisestua lenger heller, og når hun våkner etter å ha sovet under salongbordet, dunker hun hodet opp i bordplata. Men endringer til tross, det er ennå valp igjen så det holder, og det vil det heldigvis være både vinter og vår.
Fortsatt bærbar, men det går mot slutten
På treffet forrige søndag ble jeg 'sjokkert' over hvor store de voksne tispene var. Det inntrykket holdt seg da Hege oppdretter kom på besøk sammen med mamma Dariel og stesøster Melian. Så jeg skjønner at vi har et stykke å gå. Gjensynet med Hege var overstrømmende, og med herjesøster på åtte måneder likeså. Mamma Dariel kunne derimot styre sin begeistring for det masete klypdyret, og ga klar beskjed om det.
Ellers er litt utgjort at årets siste valpeshow på denne siden av vannskillet går av stabelen åtte dager før Aredhel er gammel nok til å delta. Den eneste muligheten til å få prøvd seg i klasse 4 - 6 måneder er såvidt jeg vet en utstilling i Letohallen ved Eidsvoll i romjula. Men selv ikke hundegalskapen min er sterk nok til å bruke tre dager på vinterføre og fjelloverganger i romjula for et enslig valpeshow. Vi får nok vente til noen på Vestlandet henter fram ringbånd og sløyfer utpå nyåret selv om det ikke skjer før opprykket til klasse 6 - 9 måneder er et faktum 21. januar.
Aredhel har besøk av sin stesøster Melian og har endelig noen å ta ut energien på.
Søskentrioen fra kennel Orondil;
f.v.: Aredhel, Turgon og Fingon
Vel, uka som gikk har ikke vært rare greiene hva bernerdilla angår. Vi er kommet i siget på det som er daglig rutine, og nå sover alle søtt hele natta i sine egne senger. Det er ikke spesielt spennende, men likevel godt å ha fått på plass sånne grunnleggende ting. Hva har vi ellers gjort? Jobbet noen timer, hatt med lille hunden på nye ting og nye steder. Også det å ikke gjøre, vente, er noe må læres; være alene i rommet, vente i bilen og utenfor butikken. Det er ikke fritt for at det kommer et og annet lite klynk, men det tar ikke lange tida før hun avfinner seg med kjedsommeligheten og legger seg. Den beste læringen går gjennom lek, men Aredhel stiller seg nok litt tvilende til underholdningsverdien i denne varianten her.
Så etter en A4-uke uten spesielle begivenheter var det godt at helga bød på et høydepunkt, nemlig bernertreff. Fra hele fylket kom hyggelige mennesker kjørende med bilen full av bikkjer og barn. Den yngste firbeinte var ti uker, og den eldste nesten åtte år. Men rosinen i pølsa var at begge brødrene til Aredhel var på plass og gjensynsgleden var til å ta og føle på. Aredhel, Turgon og Fingon har ikke sett hverandre på fem uker, men det tok ikke mange sekundene før leken var i gang og like frisk som hjemme hos mamma Dariel i Brekke. Og sånn holdt de på i nesten tre timer. Ikke så rart at frøkna slukna i buret sitt på vei hjem, og har sovet så godt som hele ettermiddagen og kvelden. Vi har så vidt vært ute på lufting, men vel inne igjen siger hun ihop med et sukk. Jeg er ganske sikker på at det et lykkelig et. Bare se selv:
Det var nesten et sjokk å møte voksne bernere etter fem uker med valp. Jeg syntes selv at Aredhel er blitt ganske stor, men de andre virket jo gigantiske. Selv om det bare er tre måneder siden jeg hadde en rugg av en hannhund, justeres målstokken uten at man merker det. Det viser hvor viktig det er å treffe andre hunder for å få perspektiv på tilstanden. På treffet fikk jeg også en avtale med noen som venter sitt første barn om å låne hunden deres for en og annen dagstur. Hyggelig gjort, for det har vært lite slikt etter at jeg mistet Bamse, og jeg aner at det vil bli fryktelig tungt å komme i gang igjen om jeg skal vente helt til våren. Natur og friluft byr på fantastiske opplevelser, men å gå uten hund kjennes bortimot meningsløst. Det er i alle fall fryktelig vanskelig å motivere seg uten. Hva skulle man gjort uten verdens beste bernervenner?
Valpelykken smiler fremdeles til kennel Bernerdilla. Det er skrevet mye og sarkastisk om hvordan hvordan folk pynter på virkeligheten når de oppdaterer status på Facebook eller tvitrer. Så langt har jeg ikke hatt grunn til å bedrive nettsminke, for livet med Aredhel i heimen går på skinner. Vi har ærlig talt ikke opplevd noe problematisk utover det man må regne med som valpeeier. Det er litt tenner og klør, men det skulle da bare mangle og hun er lett å avlede. Nei, det som er av problemer er i så fall ikke skapt av hundeholdet. Aredhel er en fantastisk valp, og det håper jeg selvfølgelig skal fortsette.
For nå er vi kommet dit at hun sier fra når hun skal ut, og klarer å holde seg til vi oppdager hva det er hun vil. Hun sover hele natta, så unntakstilstanden i heimen kan oppheves. Sovende nattevakt kan nå flytte fra stua og tilbake på soverommet. Vi var en stund litt frustrert over manglende iver i matfatet, men også der har ting ordnet seg, og dyret reinslikker stort sett skåla til hvert måltid. På tolvukersdagen veide hun 11,3 kilo og det er vel omtrent der en tispevalp skal være. Skulderhøyden har passert 37 centimeter og fasongen har fortsatt en høy bamsefaktor. Jeg håper hun holder på den, for da blir dette blir en kompakt tispe med grei størrelse.
Den lille valpen og havet
Tremånedersdagen betød også en tur til veterinæren får å få siste del av valpevaksinene. Besøket gikk helt uten skjær i sjøen. Hun ble veiet, sjekket, stukket og funnet helt i orden. Det så ikke ut som hun reagerte på sprøyta i det hele tatt. Hun sto som en påla på bordet, logret og nøt oppmerksomheten og hyggelig koseprat. Tann- og bittsjekk var gjennomført før jeg rakk å tenke på at dette hadde faktisk ingen fremmede gjort med henne før. Ute i ekspedisjonen viste hun at hun kan oppføre seg pent mot folk og dyr, og faktisk følger beskjedene hun får. Så etter dyrlegebesøket parkerte jeg bilen og gikk en liten runde med henne i byen. En ting er å gå pent i bånd når vi har verden for oss selv, det er noe helt annet når det kryr av mennesker, biler, sykler og nye lukter overalt. Men frøkna taklet alt dette på strak labb. Vel var hun litt lang i lenka når noen stoppet og snakket om henne, men det var ikke noe problem å sitte pent på sin brede bak og vente på grønt lys mens bilene sneiet rundt fortauskanten. Denne lille hunden min er tøffere enn toget, og er det noe som gjør litt sterkt inntrykk, setter hun seg bare litt ned og ser på det en stund. Så kan vi gå bort å sjekke nærmere. Ti poeng og stjerne i margen! Også innendørs i dyrebutikkene med alle sine fristelser i nesehøyde gikk det knirkefritt.
Bølgelek. Vannet smaker, lukter og oppfører seg rart.
Så nå i helga har vi tatt turen til svigers. De bor en drøy times kjøring på dårlig vei hjemmefra, og nesten helt nede i fjæresteinene. Kjøring har vi trent på før, men nå er det lille valpeburet fravokst og det store buret vi hadde til Bamse er tilbake i bilen, dog har Aredhel fått ny madrass i bunnen. Den gamle var preget at 'tung' bruk og at Bamse nok ikke var helt tett da han kjørte siste turen.
Og her ute på kysten var det mye nytt og spennende i lufta av lyder og lukter; Saltvann, tang og tare, frisk vind, brusende bølger og måkeskrik. Og så har de en stor gressplen rett utenfor døra. Problemet, om det skal kalles et problem, er å få snuta med oss inn. For hun vil bare være ute og suge inn inntrykkene. Men vi har brukt anledningen godt til å leke, ta nye bilder, og å vente utenfor nærbutikken. Vi har vært ute på flytebrygga som duvet i dønningene, gått forbi vedstabelen hvor presenningen blafret og slo i vinden, og vi har lekt sisten med bølgene. Joda, den lille hunden og vi trives ved havet. Der også faktisk.
Bernerdilla dreier seg om en mental tilstand. Utgangspunktet for galskapen var at da kona og jeg kom på plass med jobb og hus med egen hage hadde vi én ting klart, -vi skulle ha hund. Den skulle være stor, ha rikelig med pels og være omgjengelig med én nymfeparakitt, én kanin og venner som kom innom.
Siden 21. august 1988 har nå vi hatt fem berner sennenhunder, bare avbrutt av enkelte, kortere pelsløse perioder. Medio september 2011 entret den sjette scenen. For det finnes da strengt tatt ikke andre raser....??
