Til orientering

Fjellhunden Aredhel, 10 måneder

I mai måned legger orienteringsgruppa i Førde IL hvert år ut turposter i landskapet og inviterer oss dødlige til å kjøpe kart og kontrollkort for å dra ut i skogen for å jakte på røde og hvite flagg. Dette er er veldig god trening på mange plan for både folk og dyr. En ting er det fysiske, en annen side er opplevelsen av å være ute og finne veien til nye spennende steder hvor det ikke nødvendigvis går noen overtydelige stier.

En tredje side for hundereiere, og her er bernereiere intet unntak, så er dette en uovertruffen måte å øve på samhandling og samspill mellom hund og herre. Ikke noen kurs, seminar eller instruktører kan gi det samme samholdet og den gjensidige forståelsen som det å finne en måte å krysse krattskog og myrer på sammen. «Holdt under marsj» og «lineføring med vending til høyre og venstre» er barnemat i forhold til å komme helskinnet ned bratte, mosegrodde steinrøyser med berner i bånd. For de fleste trivselsturer skjer i båndtvangstiden, og vi passer vel på å overholde båndtvangen, gjør vi ikke?

Det var turorientering som satte Bamse og meg på sporet av de etterhvert stadig større tureventyrene. Det ga treningen og tilliten oss imellom som trengtes. Vi gjorde unna gullmerket tre år på rad før snøen forsvant fra turtoppene rundt Førde, før Bamse altså brått måtte kaste inn skinnet rett etter at vi kom hjem fra ferie i fjor. To månder seinere fulgte Aredhel med da vi besøkte sesongens siste 'Månedens post'; en tur på ca. 700 meter som gikk dels på egne poter, men mest i bæremeis à la ryggsekk. Nå i mai var frøkna stor nok til å ta ting på egne labber, og etter en høst og en vinter med bare forsiktig smårusling, var vi veldig modne for å utvide horisonten. Årets kartpose kunne ikke komme fort nok ut i butikkene.

Nye stier gir ny utsikt og store opplevelser

Resten av denne posten er klippet og limt fra innleggene vi har lagt igjen på turorientering.no. I løpet av en måned og ti turer har vi vært innom alle de 60 postene og gjort oss fortjent til gullmerke i år også. Det er mitt fjerde og Aredhels første. Neste år blir det bronseplakett. Det har også gitt oss muligheten til å teste ut hvordan hun takler f.eks overnatting i telt, evne til å gjøre egne veivalg i møte med friluftsagility som bekker, falne trær og fortsatt ha tillit til meg som leder. Det er mye som skal oppleves for første gang når man har ny hund, og det gjør turlivet enda mer spennende. Nå skal det også sies at årets poster lå i lett og familievennlig terreng. Selv om det ble tett mellom turene, var ingen av dem særlig tunge å gå og med unntak av den siste, brukte vi stort sett ikke mer enn en drøy time på noen av etappene. Her er altså årets postjakt samlet, -til orientering:

Lørdag 12. mai: Endelig
Etter å ha fulgt med utleggingen av poster på bloggen her, er nok betjeninga i sportsbutikkene lei av å ha meg hengende denne uka.
Tirsdag: «Nei, ingen kart.»
Tordag: «Nei, ikke i dag heller.»
Lørdag kl. 10.10: «Fortsatt ingenting» (Sporten sørsida).
Lørdag kl 11.45: «Beklager» (Erdal sport).
Lørdag kl. 14.45: «En pose turkart, takk.» -Værsågod.

Dermed rakk jeg en tur til Moskog før middag sammen med den lille hunden som akkurat rakk å avslutte sesongen med meg i fjor, og som nå er nesten voksen, i alle fall i størrelse. Det var en befrielse å komme på andre trakter enn de vanlig lufterundene våre. Det skal trening til for å bli en god terreng- og ekspedisjonshund, og det kommer turorienteringa til å hjelpe oss med. Også i år skal postene tas i nummerrekkefølge, for sportens skyld.
Postene var en grei åpning. Lett tilgjengelige, men mye søle nederst i bakken pga. skogsarbeid. Men fra post 2 og oppover var det bare fryden. Fortsettelse følger...

Søndag 13. mai: Kunne ikke la være

Ah, endelig i gang!

Været var vått og grått i dag, og med mersmaken fra turen på Moskog i går fortsatt hengende i, ble det opp igjen dit for en ny økt.

Jeg var litt i overkant kjekk i forrige post hvor jeg erklærte at også årets poster skulle tas i nummerert rekkefølge. Etter en nærmere kikk på kartene er det herved dementert. Det ville i så fall betydd flere lange turer for bare én post av gangen; Se bare avstanden fra post 25 til post 26, og deretter hvor 27 og 28 er plassert. Glem det!

Så dagens runde, for det ble en runde, gikk fra parkeringsplassen ved E39, forbi post 1 som ble tatt i går, og ut i terrenget mot post 12. Og sånn fortsatte det oppover i lia til vi var på vei nedover mot post 4 hvor jeg snudde i går. Det var lett å gå 'fritt' i terrenget og kartet en fornøyelse å lese. Det var stort sett rett på uten noen problemer. Unntaket var muligens post 5 som ikke var noen lek. Den står litt kronglete og smått rasfarlig til etter min mening. Informasjonen som fulgte med fortalte om muligheten til å forstyrre familien Hjort i frokosten. Vi fant bare restene av hjortefrokosten, men derimot vet jeg nå hvor jeg skal dra for å se tiurleik.

Uansett, første kart er fullført og over til neste. Når rekkefølgen på postene ikke betyr noe lenger, kjørte jeg opp på kommunegrensa på Høgda for å se hvor mye vinter det var igjen. Det var ikke skremmende mye snø der nå. De flekkene som ligger igjen minker raskt i regnværet og kan forseres med litt høye sko eller støvler. Bikkja var forferdelig sølete på labbene etter turen på Moskog, så vi tok en liten stikker mot post 53 som jeg mente å huske fra kartet hjemme hvor lå, og dermed fikk vi skylt av både labber og bein. Kjekk ordning.

Tirsdag 15. mai: Nesten katastrofe

Det var fortsatt godt med snø igjen ved post 51

Det ble en kjapp tur i dag også. Og like ved parkeringsplassen, på den lille stumpen av gamlevegen, lå en bil i grøfta og en buss fra Firda Billag hadde velta over på sida. Men det var ingen fare, bare forberedelse til en øvelse.

Så ferden gikk videre langs stien mot post 49, og deretter videre oppover mot 52 og 51. Her oppe ligger det en god del snø fremdeles, men det er ikke noe slit å komme seg fram til fots. Selvfølgelig tråkker man gjennom av og til, men ikke verre enn at det går an.

På veien tilbake tok vi med post 50, og da vi passerte 'ulykken' hørte vi at AMK bekreftet mottatt beskjed. Så har var det bare å komme seg unna før vi ble stengt inne av blålys og sirener.

Kveldstur
Etter et par regntunge dager letta været, og det ble en rask runde inn mot Viestølen for å lufte vett og hund. Nå tror jeg at jeg har vært på alle postene som er nogenlunde tilgjengelige uten ski, truger eller mye baksing i råtten snø. Så da er det vel greit å legge inn noen hviledager og gå litt i tog i steden.

Men du verden så mye mer inspirerende det er å tråkke rundt i myr og mose enn på asfalt. Mye dyrespor i snøen mellom post 15 og 16. Og rådet om å bruke støvler på disse turene er definitvt ikke ment som en spøk.

Søndag 20. mai: Trugetur

Viktig med riktig turutstyr

Som nevnt i forrige bloggpost var det såpass med snø i terrenget inn mot Viestølen at det krevde ekstraordninære tiltak for å ta resten av postene. Truger er kjekt å ha på en godværsdag, selv om det er litt rart å ty til slike redskaper i slutten av mai. Men når sola skinner fra nesten skyfri himmel og bekkene sildrer er det bare å la det stå til.

Skjønt trugene hjalp bare til at jeg ikke tråkket gjennom til knes eller lenger der jeg måtte over større snøflater. Snøen var så råtten og grovkornet at den ikke hang sammen i det hele tatt, så både oppover og nedover risikerte man at underlaget sklei unna.

Torsdag 24. og fredag 25. mai: Overnattingsturorientering

Morgenmøte i strandkanten

Med ny turhund i huset er det mange ting som må trenes på, også overnatting i telt. I den sammenhengen kom det bra med at det var lagt ut et lass poster rundt Hunsrasta og Brulandsstølen.

Seint en kveld, etter at folkevandringen var slutt og parkeringsplassen på Høgda var tømt tuslet Aredhel og jeg innover, slo opp teltet ytterst på odden og avsluttet dagen med en kveldsrunde til de nærmeste postene.

Neste morgen kom sola på teltduken presis kl. 07, og da var det ingenting annet å gjøre enn å stå opp. Ute på et blikkstille Bekkjevatn la ei canadagås og var litt gretten fordi vi overnattet midt i matfatet.

Etter frokost dro vi til skogs, opp mot Brulandsstølen, ned til Digrenesvatnet og tilbake langs elva. Alle postene var i boks før lunsj og det var fremdeles mye igjen av en varm og deilig dag. Turorientering med overnatting anbefales på det varmeste, og på Hunsrasta er det både benker, bord, toalett og tak over hodet hvis det trengs mer enn bare telt.

Søndag 27. mai: Bonusrunde i pinsen

Med gullmerket klarert kunne både
hund og herre slenge seg på ryggen

Det var ikke meningen å jakte poster i pinsen. Da skulle vi på rolig topptur andre steder i fylket. Men så la en i juniorlaget seg til med influensa, og utsvevelsene ble amputert. Da var det god å ha noen poster igjen på Langeland nord.

Jeg parkerte på Høgda og i strålende solskinn tråkket vi forbi badegjester i strandkanten nedenfor Hafstadstølene. At det bare var snaue to uker siden det lå is der så ikke ut til å plage småtassene som herjet i vannet med luftmadrass og mer til. Så fort kan klima i Sunnfjord snu.

Veivalget var egentlig ganske lett. Fra veien opp til post 54, videre til 55 og så følge bekken og myrdraget oppover. På post 58 passerte vi 400 poeng, og årets gullmerke var i boks. Fra post 60 raste vi korteste vei gjennom terrenget ned til vannet igjen. Kjapt og greit, og nå lå det bare noe ytterst få snøflekker igjen. Når dette skrives er nok de også borte.

Mandag 28. mai: Så var det gjort

Kjente trakter; Benken ved post 27

Kartet med postene innenfor flyplassen på Bringeland var spennende. Her hadde jeg ikke vært annet enn på vinterstid, og ikke særlig mye av det heller. Men post 27 'benk’ visste jeg godt hvor var, for der har mange som meg trengt en pust i bakken og en bit Kvikklunsj på tur fra Langeland rundt Fauskestølen.

Nå var det ikke snø, og ettersom de fleste postene ligger på eller nær løypetraséen ble det én lang tur for meg og hunden, mer enn å bruke terrenget. Det var overraskende tørt og ganske lett å gå. Likevel brukte vi nesten tre timer på 'runden’. Vi tok oss altså god tid, tok bilder og en skikkelig hvil på benken.

Nå er alle postene registrert, men vi gir oss ikke før vi har besøkt kassa på månedens poster. Flere av stedene frister dessuten til gjentakelse, og det er vel det som er vitsen. Turorientering er jo på en måte som guidet tur på steder det ellers er vanskelig å komme på selv.