Eneste hanan i kørja

Berner sennenhunden er en utpreget familiehund. Allsidigheten gjør at hele familien kan dele gleden over å ha den i huset. Den kan kose, trøste, leke, trekke, bære og for den som legger litt tid i det, -bli en god brukshund innen lydighet, spor og endog agility. Derfor er det ikke overraskende at hele familien er med når eksteriørdommeren skal ta hunden i øyensyn. For meg er utstillinger hovedsakelig en sosial grei, og heldigvis trives jeg i selskap med damer. Visst treffer jeg andre menn på utstilling, men de har oftest jobben som håndtlangere og moralsk støtte. For innenfor ringtauet, i dommerens rike, er det stort sett damene som tar ansvaret for å vise fram husets stolthet. 

Med ny hund og nye sjanser har det siste året brakt meg til flere utstillinger på kortere tid enn noen gang tidligere. Så der sitter man da på sin medbrakte stol med en nybadet hund og venter på signal fra ringsekretæren, klemt inn ved ringen med katalognummer, børste og utstillingslenke. Forunderlig ofte er jeg, -om ikke ringenes herre, så i alle fall eneste herre i ringen.

Våt på Vestlandsspesialen 2012, med lånt hund; Turgon av Orondil

På vestlandsspesialen midt i juni var vi en håndfull menn som løp våre tapre rundet i striregnet. Det var over femti hunder påmeldt hver av de to utstillingsdagene, og selv om enkelte utstillere hadde hånd om to og flere hunder, sier enkel matematikk at vi gutta stilte i klart undertall. Stort bedre var det ikke på trønderspesialen eller på Frya. En kar jeg spurte, og som hadde vært i ringen med hund, gikk veldig langt i å antyde at et økende fokus på stæsjing og styling nok var en årsak til at utstillinger appellerte mer til damer enn til menn. 

Det kan være noe i det. Da jeg fikk min første berner på slutten av åttitallet var det stort sett bare badingen og børstingen som skilte utstilling fra en hvilken som helst annen utflukt. Vi dro avgårde med en katalognummer i den ene lomma og en børste til den siste finpussen i den andre. Saksa hadde gjort sitt under og rundt potene, og ble igjen hjemme. Antrekket var stort det det man ellers brukte når man skulle ut med bikkja. 

I dag er det andre boller. Rundt ringen møter man gjerne en barrikade av hvilebur, utstyrskofferter en frisørsalong verdig, samt et og annet stellebord størrelse XXL. Utendørs, og det kan man forstå norsk klima tatt i betraktning, kommer utstillingstelt på rekke og rad i tillegg. Også her har profesjonaliseringen gjort inntog.

Moelv, august 2013. Den siste amatør har funnet en plass ved ringen, -såvidt.

Dermed er også kleskoden blitt skjerpet. Tiden for grilldress eller gummistøvler er definitivt over. Jeg tror ikke dommerne savner det, og i seg selv er dette knapt noe tap. Men at det kan være med på skyve fordelen over i damenes favør tror jeg ikke vi skal se bort fra. Fordommene mine sier i alle fall at terskelen for å fiffe seg opp seg er litt lavere hos jentene enn hos oss gutta fra Calcutta.

Trøsten får være at vi med berner ikke er alene om å ha skjev kjønnfordeling. Det finner vi i andre raser og grupper også. Uten å ha dokumentasjon på det er inntrykket mitt at damedominansen er tydelig i både gigant- og miniatyrrasene. Det er damer som handler st. bernhard, pyreneer og ulvhund, og det er damer som tripper rundt med bittesmå miniatyrhunder. I mellomstørrelse er det straks noen flere menn, og kommer du over i ringene med tjenestehunder eller jakthundraser er bildet snudd helt om. Det stiller gutta mannsterkt, nesten rett fra skauen med hampetau og tilhørende garderobe. Der er det jentene som utgjør unntaket fra regelen. Det samme gjør seg visstnok gjeldende i utstillingsringer i utlandet.

Så selv om rammen om eksteriørutstillingen i våre dager kan true med å skremme testosteronet av en mann, har jeg fått høre fra folk med lang erfaring at vi har noen fortrinn. For med et høyt fokus på detaljene i forberedelsene kommer et tilsvarende press på selve prestasjonen, eller rettere presentasjonen, i ringen. Nervøsitet er naturlig, man vil jo helst gjøre det så godt som mulig, og litt stas er det med en god premiering selv om hunden er akkurat like god både før og etter bedømming. Her kan man ane at menn har litt lavere skuldre og tar ting mer som de kommer. Det gir seg utslag i mer ro i ringen, mindre stressbørsting og mindre flytting, justering av beinstilling og småting som kan forstyrre både dommerens inntrykk og hundens uttrykk. Menn bør også ha et visst naturlig fortrinn når dommeren vil se bevegelser. Så sant ringstørrelsen tillater det, kan vi med litt lengre bein også gi mer fart når det trengs for å få fram det beste i hunden.

For det er samspillet mellom hund og handler som avgjør mye, selvsagt i tillegg til hundens oppbygning. Hos berneren ser de fleste dommerne etter bevegelse og funksjon. Da er det ikke nødvendigvis den som ellers trener lydighet med hunden som får fram de beste bevegelsene. Så om det er mor som tar seg av treningen til daglig, kan far ha vel så stor sjanse til å vinne det avgjørende certet forutsatt at han tidligere har fulgt med fra sin plass i kulissene. 

Joda, 'far' kan han også. Aredhel BIR valp foran sin bror Turgon. Foto: © Nina Bless, Fanaberner'n.

Moralen bak disse løslige fabuleringene er selvsagt at jeg ønsker å se flere av mitt eget kjønn gripe katalognummeret og være med inn der det skjer. Vil fruen eller samboeren klippe, styre og style, så vær så god. Foran dommeren er det andre faktorer som betyr vel så mye. Jeg ser ingen grunn til at vi skal stå med lua i hånda og la jentene ha ringen for seg selv. Det er faktisk gøy når du får gjort det noen ganger, og oppdager at dommerens «takk for i dag» heller betyr bedre lykke neste gang, enn at det er et nederlag. Og så er det ikke slipstvang, tross alt.