En hund for sine bein

Det kan fortone seg som litt bakvendt å først gjennomføre en ukes langtur til fjells, og så dra hjem for å røntgenfotografere hunden for AD- og HD-avlesning, alle bernereieres skrekk og gru.

Dopa ned og slått ut, klar til tagning

Ei uke etter at vi slengte fra oss sekken i gangen hjemme satt vi altså og ventet på at veterinæren skulle gjøre klar røntgenapparat og nummerplater. Papirene var skrevet ut, signert av eier og levert på skrenken sammen med dyre-ID og original stamtavle. Det tok tid før frøkna ga etter for den tilmålte dosen bedøvelse, men til slutt ga hun etter.

Ikke tale om at denne dyredoktoren ville si noe om hva han trodde eller syntes om det han så av knokler og brusk på bildene. Der holdt han klokelig munn. Men det han stusset på var muskelmassen på bakbeina. Noe sånt hadde han aldri sett på en berner, og dobbeltsjekket for sikkerhetsskyld at bildene inneholdt riktig registreringsnummer. Observasjonen har jeg fått bekreftet av dommere siden; Damen har en meget godt utviklet muskulatur på skuldre, hofter og lår. Trening gir resultater. NKK fikk sitt i konvolutt, jeg fikk kopi på en CD og skyndte meg hjem for å dele med eier og oppdretter. Så var det bare å begynner å tygge negler mens avlesningsresultatene i DogWeb ble sjekket minst tre ganger i timen selv før NKK kunne ha mottatt bildene. Tussete? Hvem? Jeg..?

Hofter (-og muskler, mye muskler)

Høyre albu

Venstre albu

Og etter en uendelighet av tid og utålmodighet, jeg visste omtrent om alle bernere som var blitt røntget før, samtidig og etter Aredhel, så når noen burd være etter i køen kom før ut på DogWeb steg blodtrykket faretruende og man blir konspiratorisk anlagt. Men så en vakker dag kom forløsningen:

Hipp hipp HURRAAAAAAA for dobbel A. Sammen med tilstrekkelig gode resultater hos jevnaldrende og eldre helsøsken var frøkna klarert for såvel avl som kroppsarbeid. Endelig kunne vi slippe skuldrene ned, og begynne jakten på mulige partnere, en passelig kløv og en dugelig trekksele.