Rett og slett fortryllende

Hvor skal dette ende? Jeg har definitivt fått hundelivet tilbake etter å ha fått Aredhel i hus. Men mobilisering i form av tett oppfølging av ikke tørrlagt valp om dagen og deltidssøvn om natten tar unektelig på. Håpet er at det skal gjøre babytiden så kort som mulig, og at vi gjennom dette snart kan konsentrere oss om andre sider av oppdragelsen. Så langt har vi ikke tørket mer enn fire-fem dammer fra laminaten på stuegulvet. Bare én av disse har kommet om natten, og da var det jeg som forsov meg. Så Aredhel er unnskyldt. I tillegg har hun begynt å gi klar beskjed; Om hun ikke synes hun trenger å gå ut, nekter hun å bli med til døra. Hvis behovet er der, kommer hun raskt og greit for å få på seg lenka før vi går ut. I dag, dvs. i går, 3. valpedag, var helt tørr.

Aredhel med kongle

Mens dette skrives ligger dyret strakt ut under spisebordet og sover de uskyldiges søvn. Det har hun sannelig fortjent, for i dag har hun imponert meg igjen. Selv om skogsturen i gå gikk over all forventning var det klart at vi skulle holde oss mer i ro i dag. Vi hadde en veldig rolig formiddag, og ved lunsjtider tok vi med pose i lomma for å se hva vi kunne finne på litt lenger oppi veien der vi bor. På toppen av bakken er det en fin plass med benker og god tumleplass. Der er vi også nesten oppe i skogen hvor Bamse og jeg hadde våre daglige runder. Tanken min var å introdusere lineføring som det heter på hundesportsk, eller rett og slett «gå pent i bånd» som naboene kaller det. Og det kan Aredhel, gå pent i bånd, altså. Hun følger pent med, og dermed introduserte jeg også «på plass» og masse skryt når hun faktisk gikk pent ved siden av meg og ga kontakt. Oppe på plassen slapp vi oss løs og lekte sisten. Merkelig nok er det alltid Aredhel som har den og skal fange meg. «Kom», sier jeg, og gjett om hun kommer. Da jeg måtte ha pause, fant hun ut at kongler ga ypperlig trening for kjevemusklene.

En fremmed dame som hadde vært på skogtur kom ned gjennom lia, og hun måtte selvsagt hilses på. Da hun gikk videre, benyttet Aredhel sjansen til å følge noen igjen. Jeg kalte på henne, men det så ikke ut som det nådde inn. Ikke så rart, hun er jo ikke gamle krypet ennå. Men før jeg løp for å stoppe henne, ropte jeg altså «Nei!» mer eller mindre på gammel vane, og overraskende nok stoppet Aredhel. Jeg grep sjansen med et kjapt «Kom», og så var leken fra i stad i gang. Jeg ble fanget med en gang, og hun fikk masse skryt og kos. Turdamen forsvant, og avskrev meg sannsynligvis som oppegående og tilregnelig. Det får våge seg. Jeg har en valp på åtte og en halv uke som ikke er stuerein, men som reagerer på avstandskommando bare tre dager etter at vi flyttet sammen!

Lykken er et fang, -og en tyggepinne

På kvelden tok vi en (kjøre)tur ned til parken hvor brukshundklubben har sin ukentlige sosialtrening. Tanken min var ikke at vi skulle trene så mye, men at det ville være nyttig for frøkna å oppleve selskap med mange andre hunder, små som store. Synet av alle hundene og et tivoli som holdt på å ta oppstilling på nabotomta ga henne litt bakoversveis i starten, men ikke mer enn at hun lot seg overtale til å bli med i ringen. Halen kom opp og snuta fram, men det ble ikke snakk om å «trene» hverken hilsing, lineføring eller møter. Inntrykkene var så mange at ikke engang pølsebiter eller Frolic kunne lokke fram litt kontakt. Etter førti minutter dro vi hjem igjen. I mer hjemmelige omgivelser virket plutselig matvettet igjen. Sammen med en kvart grillpølse sørget juniorlaget for at Aredhel nå sånn cirka vet hva kommandoen «Sitt» betyr. Det bor tydeligvis mye hund i denne lille pelsdotten.

Det er nesten for godt til å være sant, og jeg er veldig klar over hva «the bernese mountain dog reality distortion field» kan gjøre med hodet ditt. Med Aredhel er fortryllelsen tilbake, så følg med, følg med!