 |
| Skepsisen lyser |
Første natt med deltidssoving er overstått, og Aredhel har hatt sin første hele dag i Førde. Det har gått over all forventning selv om noen møbler har fått føle valpetennene. Alt i alt lover dette veldig godt for framtiden. Det lille sjarmtrollet har tatt de fleste med storm, dog unntatt husets katter. Den saken må vi nok bruke en del tålmodighet på en stund framover. Men vi er i alle fall kommet så langt at de tør seg inn i stue og kjøkken for å spise så lenge de ser at hunden sover. Ellers roser vi henne mye når hun ser kattene, men likevel holder seg i ro.
Været har vært med oss. Høstlig, men mildt og solskinn har gjort det enkelt å være ute en god stund av gangen for å leke og gjøre andre nødvendigheter. Fullføringen av prosjekt oppussing står i fare for å bli alvorlig forsinket. Det er bare noen lister som skal males og en ny garderobehylle skal opp, men valpetida er da veldig mye viktigere. Den varer dessverre ikke så lenge. Oppussingsbehovet er det ingen fare med. Det forsvinner ikke.
Jeg synes vi allerede har fått til mye god kontakt. Det kan selvfølgelig være at savnet av to brødre og en vilter ungtante å herje med gjør at hun tar til takke med det som tilbys, en halvgammel tobeint tulling med tynn sveis som hopper, løper, ligger på kne og gjør seg til. Hun følger lett og gir masse oppmerksomhet, hvis ikke det plutselig er mye morsommere å fange et tørt løv i vinden for å avlive det. Innimellom har hun også vært en relativt tålmodig fotomodell, så tålmodig som en 58 dager gammel skapning kan være.
 |
| Dette blikket skal det mye til for å motstå |
Og så har vi vært på besøk. Roger Fløholm, han som i sin tid tipset oss om Bamse, hadde betinget seg valpeskue på tunet når vi hadde hentet nyhunden. Og der kom også berner-naboene for å kjenne den spesielle følelsen av valpepels. Dermed fikk vi et spontant lite bernertreff. Aredhel liker å hilse på nye mennesker, men da hun oppdaget at disse menneskene hadde en svær, fremmed hannhund ble hun litt i stuss. Han var på sin side mer interessert i dette vesle krypet enn i å høre sjefens beskjed om å holde seg i ro. Stevnemøtet ble nok litt bråere enn Aredhel umiddelbart satte pris på, men når det første sjokket hadde gitt seg, var hun ikke sein om å ta igjen. Stakkars Chester måtte bare passe ørene sine, ellers risikerte han valpepiercing. Ellers var småttet fullt opptatt med å gjete småguttene til Roger og Katrin over lyng og fjellknatter.
Dagen ble avrundet med en viktig leksjon i en berners utdannelse; vafler. Hadde all inntrening gått like lett, kunne vi stilt opp i lydighetskonkurranse i morgen den dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar