Livet er en lek

Søskentrioen fra kennel Orondil;
f.v.: Aredhel, Turgon og Fingon

Vel, uka som gikk har ikke vært rare greiene hva bernerdilla angår. Vi er kommet i siget på det som er daglig rutine, og nå sover alle søtt hele natta i sine egne senger. Det er ikke spesielt spennende, men likevel godt å ha fått på plass sånne grunnleggende ting. Hva har vi ellers gjort? Jobbet noen timer, hatt med lille hunden på nye ting og nye steder. Også det å ikke gjøre, vente, er noe må læres; være alene i rommet, vente i bilen og utenfor butikken. Det er ikke fritt for at det kommer et og annet lite klynk, men det tar ikke lange tida før hun avfinner seg med kjedsommeligheten og legger seg. Den beste læringen går gjennom lek, men Aredhel stiller seg nok litt tvilende til underholdningsverdien i denne varianten her.

Så etter en A4-uke uten spesielle begivenheter var det godt at helga bød på et høydepunkt, nemlig bernertreff. Fra hele fylket kom hyggelige mennesker kjørende med bilen full av bikkjer og barn. Den yngste firbeinte var ti uker, og den eldste nesten åtte år. Men rosinen i pølsa var at begge brødrene til Aredhel var på plass og gjensynsgleden var til å ta og føle på. Aredhel, Turgon og Fingon har ikke sett hverandre på fem uker, men det tok ikke mange sekundene før leken var i gang og like frisk som hjemme hos mamma Dariel i Brekke. Og sånn holdt de på i nesten tre timer. Ikke så rart at frøkna slukna i buret sitt på vei hjem, og har sovet så godt som hele ettermiddagen og kvelden. Vi har så vidt vært ute på lufting, men vel inne igjen siger hun ihop med et sukk. Jeg er ganske sikker på at det et lykkelig et. Bare se selv:

Det var nesten et sjokk å møte voksne bernere etter fem uker med valp. Jeg syntes selv at Aredhel er blitt ganske stor, men de andre virket jo gigantiske. Selv om det bare er tre måneder siden jeg hadde en rugg av en hannhund, justeres målstokken uten at man merker det. Det viser hvor viktig det er å treffe andre hunder for å få perspektiv på tilstanden. På treffet fikk jeg også en avtale med noen som venter sitt første barn om å låne hunden deres for en og annen dagstur. Hyggelig gjort, for det har vært lite slikt etter at jeg mistet Bamse, og jeg aner at det vil bli fryktelig tungt å komme i gang igjen om jeg skal vente helt til våren. Natur og friluft byr på fantastiske opplevelser, men å gå uten hund kjennes bortimot meningsløst. Det er i alle fall fryktelig vanskelig å motivere seg uten. Hva skulle man gjort uten verdens beste bernervenner?

Miljøforandring fryder

Nye lukter og lyder suges inn

Valpelykken smiler fremdeles til kennel Bernerdilla. Det er skrevet mye og sarkastisk om hvordan hvordan folk pynter på virkeligheten når de oppdaterer status på Facebook eller tvitrer. Så langt har jeg ikke hatt grunn til å bedrive nettsminke, for livet med Aredhel i heimen går på skinner. Vi har ærlig talt ikke opplevd noe problematisk utover det man må regne med som valpeeier. Det er litt tenner og klør, men det skulle da bare mangle og hun er lett å avlede. Nei, det som er av problemer er i så fall ikke skapt av hundeholdet. Aredhel er en fantastisk valp, og det håper jeg selvfølgelig skal fortsette.

For nå er vi kommet dit at hun sier fra når hun skal ut, og klarer å holde seg til vi oppdager hva det er hun vil. Hun sover hele natta, så unntakstilstanden i heimen kan oppheves. Sovende nattevakt kan nå flytte fra stua og tilbake på soverommet. Vi var en stund litt frustrert over manglende iver i matfatet, men også der har ting ordnet seg, og dyret reinslikker stort sett skåla til hvert måltid. På tolvukersdagen veide hun 11,3 kilo og det er vel omtrent der en tispevalp skal være. Skulderhøyden har passert 37 centimeter og fasongen har fortsatt en høy bamsefaktor. Jeg håper hun holder på den, for da blir dette blir en kompakt tispe med grei størrelse.

Den lille valpen og havet

Tremånedersdagen betød også en tur til veterinæren får å få siste del av valpevaksinene. Besøket gikk helt uten skjær i sjøen. Hun ble veiet, sjekket, stukket og funnet helt i orden. Det så ikke ut som hun reagerte på sprøyta i det hele tatt. Hun sto som en påla på bordet, logret og nøt oppmerksomheten og hyggelig koseprat. Tann- og bittsjekk var gjennomført før jeg rakk å tenke på at dette hadde faktisk ingen fremmede gjort med henne før. Ute i ekspedisjonen viste hun at hun kan oppføre seg pent mot folk og dyr, og faktisk følger beskjedene hun får. Så etter dyrlegebesøket parkerte jeg bilen og gikk en liten runde med henne i byen. En ting er å gå pent i bånd når vi har verden for oss selv, det er noe helt annet når det kryr av mennesker, biler, sykler og nye lukter overalt. Men frøkna taklet alt dette på strak labb. Vel var hun litt lang i lenka når noen stoppet og snakket om henne, men det var ikke noe problem å sitte pent på sin brede bak og vente på grønt lys mens bilene sneiet rundt fortauskanten. Denne lille hunden min er tøffere enn toget, og er det noe som gjør litt sterkt inntrykk, setter hun seg bare litt ned og ser på det en stund. Så kan vi gå bort å sjekke nærmere. Ti poeng og stjerne i margen! Også innendørs i dyrebutikkene med alle sine fristelser i nesehøyde gikk det knirkefritt.

Bølgelek. Vannet smaker, lukter og oppfører seg rart.

Så nå i helga har vi tatt turen til svigers. De bor en drøy times kjøring på dårlig vei hjemmefra, og nesten helt nede i fjæresteinene. Kjøring har vi trent på før, men nå er det lille valpeburet fravokst og det store buret vi hadde til Bamse er tilbake i bilen, dog har Aredhel fått ny madrass i bunnen. Den gamle var preget at 'tung' bruk og at Bamse nok ikke var helt tett da han kjørte siste turen.

Og her ute på kysten var det mye nytt og spennende i lufta av lyder og lukter; Saltvann, tang og tare, frisk vind, brusende bølger og måkeskrik. Og så har de en stor gressplen rett utenfor døra. Problemet, om det skal kalles et problem, er å få snuta med oss inn. For hun vil bare være ute og suge inn inntrykkene. Men vi har brukt anledningen godt til å leke, ta nye bilder, og å vente utenfor nærbutikken. Vi har vært ute på flytebrygga som duvet i dønningene, gått forbi vedstabelen hvor presenningen blafret og slo i vinden, og vi har lekt sisten med bølgene. Joda, den lille hunden og vi trives ved havet. Der også faktisk.

Trivelig lørdag

Hvordan har fuglehund har sneket seg inn i stamtavla?

I dag har vi hatt en virkelig trivelig dag, spesielt trivelig ettersom det var lørdag og sola kom fram etter mange dager, eller var det uker, med jevnt grått og vått vær. En sånn dag kan vi som bor på Vestlandet ikke sløse bort på innomhus plikttjeneste. Det gjelder å gripe dagen når den er der. Som sagt så gjort.

Etter frokost gikk vi tur, og for første gang fulgte vi i Bamse sine potespor. Det vil si at vi gikk den korteste av hverdagsrundene hans. Og det var ikke en meter for langt for Aredhel heller. Vel tok turen litt lenger tid enn det Bamse gjorde den unna på selv om han var hannhund, men frøkna hadde absolutt sine ting hun skulle ha snust ferdig på sin vei gatelangs. Man skal passe seg for å presse valper til å gå for langt, for overlevelsesinstinktet pusher dem til å henge på flokken. Derfor lot jeg henne gå foran eller ved siden av meg, og hun fikk stoppe og snuse så mye hun ville. Til og med den siste bratte bakken hjem gikk hun kjekt foran med glad hale til værs. Og vel inne var det en tur i vannskåla før hun ga beskjed om at hun ville ut igjen.

Og jeg var ikke vond å be. Med en tekopp i den ene hånda, lenka i den andre og fotoapparatet på skuldra fant vi oss en plass i sola for å nyte en sjelden anledning i fulle drag. Husets varme- og hundekjære katt fulgte også med. Sola hadde gjort ham ekstra ertelysten. Så han gjorde sitt beste for å holde på Aredhels oppmerksomhet, dog på trygg avstand og dermed fikk jeg noen poseringer som er vanskelig å få til alene. Mens vi satt der, kom en nabo ut med sin halvt år gamle valp Tinka, en spretten blanding av svart elghund og flatcoat retriever. Det har sjelden vært så livlig på lekeplassen som da smådamene fikk frie tøyler. Tinka hoppet og spratt, mens Aredhel tok sitt mon igjen med tyngde og sig. Mobilen fikk gjøre nytta som videokamera. Beklager den tekniske kvaliteten.

Etter denne seansen sov hun godt noen timer før vi tok bilen for å finne en nyplassert geocache samtidig som det gjorde nytta som kjøretrening. Vi funderer nemlig på å besøke jordmor Gerda på Stord i november når det er utstilling og valpeshow der nede. Dessverre er utstillingshelga en drøy uke for tidlig til å kunne debutere, men det skader ikke å ha vært i miljøet en gang før æren står på spill. 

Og når vi da rundet av med vafler på bordet, kan dagen bare beskrives som perfekt.

PS. Vi gratulerer så mye til dem som brukte dagen inne i Vikingskipet på Hamar der NKK arrangerte utstilling

Allværshunden

Med full rustning og allværshund

Forrige helg var det t-skjortevær, noe Aredhel og jeg nøt i fulle drag. Men så kom restene av den tropiske stormen Ophelia settende, og da ble det høst; virkelig søkkvåt, forblåst vestlandshøst. Det er lett å ha valp som skal ut til lufting med jevne mellomrom når været er vennlig. Noe helt annet er når det bøtter ned. Det er da du oppdager hva slags hund du har med å gjøre.

Når klimaet viser seg fra sin mest ufyselige side kan dørstokken bli dryg å komme seg over. Det er noe av grunnen til ta jeg har hund; Da MÅ jeg ut, samme søren. Men hva så hvis hunden ikke setter pris på  drittværet? Svigers forteller gjerne om hunden de engang hadde som kunne holde seg i flere dager om det var for vått, surt og kaldt. Bamse var ikke redd for snø, sludd eller regn, men han kunne ikke fordra å få vind bakfra. Da gikk han heller sidelengs eller omveier. Han kunne rett og slett bli sur og ville hjem.

Derfor er jeg glad for å se at vind og regn ikke gjør Aredhel det minste. På tirsdag dro jeg på meg full rustning og så gikk vi opp i bakken for å rase fra oss i verste bløyta. Frøkna er blitt så stor at hun sover gjennom hele natta hvis hun bare får en liten tissetur rett før sengetid. Men da har hun også et voldsomt behov for å ta ut energi på formiddagen. Da passer det godt å rusle litt lenger eller finne et sted med god plass å leke på. Lek gir god kontakt og samtidig kan man lure inn sånt som er kjekt å kunne til seinere. Så både «Kom» og «Sitt» er langt på vei på plass nå, og vi er underveis med «Legg deg». Det er egentlig ikke lydighetstrening vi holder på med. Vi bare knytter ord til det hun gjør, og etterhvert snur vi det etterhvert til at ord blir handling. Så langt er det en lek jenta ser ut til å sette pris på. Hvorfor skulle hun ellers komme og tilby seg?

Det er godt å kommå hemmatt også

Etter å ha hatt en hannhund som var fornøyd bare han hadde meg sånn noenlunde inne på radaren er det sjarmerende med en liten tass som labber ved siden av meg og ser på meg nesten hele tida. Så sant ikke et blad i vinden fanger oppmerksomheten, eller en dør som smeller igjen, bilene som brummer avgårde på hovedveien nedenfor, eller noe helt annet. Konsentrasjonen til en liten valp er flyktige greier, og det er som det skal være. Enn så lenge er vitsen å være ute, og være sammen om å oppdage verden og hverandre. Friluftlivet er viktig for meg, men det er på ingen måte opplagt at det passer alle bernere. Men så langt ser det lovende ut. Det gjør jo ingenting å bli litt våt og kald så lenge vi kan komme oss under tak etterpå, tørke oss og få tilbake varmen, enten det er i hus eller telt. Telt tror jeg likevel får vente til snøen går utpå vårparten. På denne siden av snøen har vi nok å holde på med i rusleavstand fra ytterdøra.

I dag fyller frøkna elleve uker og har definitivt begynt å utfordre både seg selv og grensene rundt seg. Vi må være litt tydeligere og mer konsekvente, og kattene har vært nødt til å vise på nytt at også de mener alvor når de ikke vil leke med henne. Men hver kveld setter vi oss på gulvet, og så kommer det en hund for å ligge i fanget for å få kos og tygge på tyggebeinet sitt. Det er godt for flokkfølelsen å klumpe sammen. Kos er vel så viktig som lydighet, og den trenger vi ikke sette grenser for. Ikke sant?

Et nebbdyr under bodet? Neida, bare Aredhel som tar med seg litt flokklukt inn i drømmeland etter en lang dag.

Schnappi, das kleine Krokodil

Aredhel Ar-Feiniel av Orondil, 10 uker

Du får tilgi meg for at jeg bringer dette lille, grønne irritasjonsmomentet av en barneseriefigur og musikkterrorist tilbake i minnet, men dette er altså kallenavnet Aredhel innimellom står i fare for å få klistret på seg. Kjært barn har mange navn, og på de to ukene vi har hatt henne i hus har hun samlet en god del allerede; makuleringsmaskin, pelsball, klypedyr, veisperring og snublefelle. Men også søtnos, kosesnose, snuskebisk og masse annen koseprat.  Alt sammen uttalt med en underliggende kjærlighet.

Men også Schnappi, altså. Kan det ha noe med en liten bevegelse i kjevepartiet og instinktet til å kosetygge på alt og alle? Valpetenner er usannsynlig kvasse, men for alt jeg vet er valpepiercing og valpeakupunktur høyeste mote. En halvgammel gubbe kan ikke holde orden på alt heller. Frøkna hadde nok hatt godt av å ha et par brødre å herse med litt nærmere. De sa ikke «au» og «nei» hver gang valpelykken skvalpet over dannelsen. Det kunne vært greit å ha noe bevegelig som det var lov å bruke kjeften på. Kattene liker det definitivt ikke, men Aredhel synes det er for tidlig å begynne å samle voksenpoeng ennå.

Voksenpoeng eller ikke, i går rundet hun ti uker og i dag har hun bodd hos oss i to uker. Du verden som den tida har gått. Jeg synes vi har fått veldig mye på plass. Aredhel er bllitt skikkelig husvarm og viser masse personlighet, også utover det hun har i kjeften. Det inkluderer forøvrig lyd. Hun er den mest skravlete berner'n vi har hatt. Vi er kort og godt blitt kjent med hverandre. Døgnrytmen er satt og matlysten er merkbart bedre, selv om hun fortsatt lar rester ligge igjen i skåla, til glede for kattene som av en eller annen grunn synes hundematen er vel så interessant som sin egen.

På utsiktsposten hjemme

Det skjer andre ting også. Bortsett fra stuntet med turorienteringen bare få dager etter ankomst, har turgåingen holdt seg innenfor borettslaget. Men tidligere denne uka ble det klart for oss at dette ikke lenger var nok. Hun kjente ruta ut og inn, og hadde masse energi til overs. Da måtte vi søke utover og skjøte på med nye og litt lengre ruter enkelte dager. Da går vi oppover veien mot skogen. Grøftekanten er full av spennende lukter, lufta bærer med seg spennende lyder og så har sjefen gotteri i lomma som han deler ut når hun kommer  og når hun setter seg pent. I dag klarte vi faktisk å introdusere en kombinasjon; Komme, gå rundt bak og sette seg på venstre side. Riktignok setter hun seg grådig skjevt, men det er da noe.

Og apropos lengre turer, på selve tiukersdagen tok jeg henne med til bymarkas perle Hunsrasta. Hun fikk gå litt i starten, men så puttet jeg henne i OL-sekken fra Lillehammer '94 som er forfremmet til valpebæremeis. Først hadde jeg sekke på ryggen, men frøkna var ikke fornøyd med utsikt bakover så det ble orming og sutring fra passasjersetet. Dermed ble jeg nødt til å stoppe og henge sekken foran på magen. Det var etter måten akseptabelt, men jeg kjente godt at jeg ikke er vant til å bære 8,6 kg på den måten. Mine tanker og sympatier går til alle gravide kvinner.

Første møte med strandlivet.

Vel framme slapp Aredhel ut av sekken og hilste pent på en eldre chow chow-herre som også var på tur. Men han ble etterhvert såpass ufin i taktene at hun plasserte bakenden mellom beina mine ved benken for å slippe å bli antastet. Været var upåklagelig med over 20 grader, og i slutten av september går det for å være bra hos oss vestpå. Hjemturen gikk på samme måte. Sekkefrakt nesten til bilen, og så gå selv siste biten. Turen hadde tydeligvis vært begivenhetsrik nok, for hun sov godt hele ettermiddagen og kvelden, ja faktisk natten også fram til 05.45. Det er bare femten minutter før startskuddet vanligvis går her i huset, så det var ikke så verst. Men da var også energien på topp, noe buksebein, armer, fingre og tyggeknuten fikk føle. Schnappi?

Fint skal det være

Kjøkkenfreden har senket seg etter gårsdagens oppgjør

Vi har gjort oss noen tanker rundt matlysta til Aredhel. Forrige gang vi hadde valp måtte vi vokte matskåla før hun fikk den, elles forsynte kreket seg selv. Med denne utgaven så det i starten ut som det ikke var så nøye med maten når man ikke hadde to brødre å slåss om den med. Så vi har mixet inn litt leverpostei og annet for å få henne til å spise mer enn halve porsjonen, og så måtte noen være på kjøkkenet sammen med henne. Ellers gikk hun fra maten for å se om det skjedde noe spennende andre steder. Og sånt skal være berner og avkom etter et ekte matvrak?

Men etter å ha redusert fra fire til tre måltider sånn at det gikk mer tid mellom fóringene har det bedret seg, og frøkna legger på seg relativt godt i forhold til alderen. Men vi skulle altså ønsket oss noe mer entusiasme i matfatet til vanlig. For det finnes altså ting som får også dette dyret til å gå bananas. Som i går kveld, da vi kunne blande inn avskjær fra lammesteika. Her har vi også spart litt sånn at vi kan gjenta suksessen. Fint skal det være. Ellers har vi en mistanke om at det må finnes noen dråper fransk blod i linjene, selv om det ikke kan leses ut av stamtavla. For Aredhel jakter snegler med liv og lyst. Helst sånne små med gult hus. Snuta borer seg gjennom gresset, og så plukker hun dem opp og knasker dem i seg. Enn så lenge tyder alt på at de er spiselige. Antallet tyder heller ikke på at de er utryddingstruet, -ennå.

Edit: Etter å ha googlet meg opp på temaet «hund og sneglespising» ser det ut som jeg bør legge noen kalorier i å få Aredhel til å slutte med sneglemordene. Grunnen heter hjerteorm eller fransk hjerteorm; Angiostrongylus vasorum. Dette er en parasitt som ikke er vanlig i Norge, men som har utbredelse lenger sør i Europa opp til Danmark hvor den finnes bl.a på Sjælland, men også i noen grad på Jylland. Ormen har rev, grevling og hund som hovedverter, men bruker altså snegler som mellomvert. Symptomer er oppkast, vekttap og i noen tilfeller hoste/lungebetennelse. Infeksjon avdekkes med avføringskontroll, og behandles med vanlig ormekur. Altså ingen akutt fare, men ingen grunn til å fortsette.

Ufrivillig mentaltesting

Dyret vokser fort. Nå rekker hun opp til
kanten av benken

Stakkars Aredhel, det er mye en liten valp skal gjennom. Skjønt liten og liten. Når vi sammenligner bilder tatt for en uke siden og nå, ser vi at her har det skjedd ting. Men altså, livet er fullt av overraskelser, og ikke alle er like tilsiktet. Jeg har jo noen tanker om når og hvordan ulike utfordringer skal presenteres, men av og til skjer ting som vi godt kunne spart oss. Trøsten får være at Aredhel har vist seg som den trygge, stø og robuste skapningen vi har forestilt oss.

Som i går kveld. Jeg hadde hatt Aredhel ut for lufting, og for å slippe å stå ute i mørke og småregn og vente på at hun skulle meditere ferdig, plukket jeg henne opp og bar henne mot døra. Inngangspartiet vårt er litt trangt pga. noen parkerte sykler. Så da jeg bøyde meg ned og satte henne fra meg foran døra, kom jeg borti en planke som sto oppetter veggen. Den smalt i bakken bakfra og var bare centimeter fra Aredhels venstre side. Hun fór inn døra, gjennom gangen og helt inn i stua mens hun hylte. Da jeg kom etter, satt det en liten hund ved veggen helt innerst og hold venstre labben opp. Jeg må si det var en del bange anelser som svirret rundt i samvittigheten mens jeg sjekket labben fra tærne og opp i skulderen. Men det var ingen ting å se og ingen reaksjon på trykking, klemming eller vridninger. Og når hun ble lokket fram med godbiter, haltet hun heller ikke. Men så fort hun satte seg ned, kom labben opp. Men hun avreagerte gledelig fort. Ganske snart var hun sitt vanlige opplagte jeg igjen, skjønt en tanke reservert da vi skulle ut av døra neste gang, men sjokket gav seg altså fort, og natten forløp rolig.

Farmors hjerteknuser. Ennå er det plass på fanget

Eller forresten bare nesten rolig. For min mor har kommet på besøk og er blitt innlosjert på soverommet vårt. Der har den særeste av kattene våre holdt til siden Aredhel kom i hus. Vi har satt kattedo og mat opp i andre etasje, samtidig som en valpegrind har holdt Aredhel nede i første. Siden har vi nesten ikke sett katten, men det vi har sett fortalte oss at hun satte veldig lite pris på en ny hund å forholde seg til. Men da vi redde opp til mor min på soverommet måtte kattedyret ut derfra. Under sterk tvil lot hun seg lokke inn i stua hvor vi sover for tida, og vi ryddet vinduskarmen bak sofaen, en yndet utsiktsplass, slik at hun hadde et sted å trekke seg tilbake til for å observere. Der tilbrakte hun også natten.

Men på morgenkvisten våknet Aredhel og ble tatt ut for lufting. Da hun kom inn igjen var hun våken og opplagt på lek, og nå oppdaget hun katten i vinduskarmen. Opp i sovesofaen vår får hun ikke lov å komme, så hun forsøkte seg rundt enden på sofaen. Der står det en ganske stor plante, men sånt er ingen hindring. Hun satte labbene i blomsterpotta og strakte seg så godt hun kunne. Katteline var i alarmeberedskap, men ettersom Aredhel ellers er rolig og forsiktig når hun nærmer seg andre dyr, overlot vi dette til dem selv. Katten freste litt, men det hadde begrenset effekt på en opplagt valp. Aredhel har jo hilst på, og på mange måter funnet ut av det med Tiger'n, den andre av husets katter. Forskjellen er bare at Tiger'n er erklært bernervenn. Så er ikke tilfellet med den sære nattegjesten i vinduet. Så da hvesing ikke hjalp, gjorde hun et kjapt utfall med poten og rev samtidig ned en pyntetresko. Aredhel smatt klokelig unna da svingslaget fra katten kom, men smellet da treskoen traff laminaten var såpass skarpt at hun fór over stuegulvet og tok tilflukt under spisebordet. Vel i skjul mellom stolbena løftet hun en 'såret' venstrelabb igjen.

Hannkatten Tiger'n er en sann bernervenn. Her med Bamse

Men heller ikke denne gangen var 'skaden' verre enn at hun enkelt lot seg kalle tilbake. Og nå har vi hatt både katter og hund sammen med oss i stua hele dagen. Aredhel overvant også denne skrekken raskt, og har nå den nødvendige respekten for begge kattene. Kattene på sin side har skjønt at hunden ikke utgjør noen trussel og at de har det som skal til for å sende den unna. Det så vi da Aredhel forsøkte å snike seg til av kattematen mens hannkatten Tiger'n spiste. Han ignorerte henne helt til hun atakk snuta ned i skåla og ville forsyne seg. Et fres fra katten og et rykk i labben var nok til at hun kom på helt andre tanker. At hun seinere klarte å tømme og reinslikke skåla mens vi var opptatt med å feire svigerfar med kaffe, te og kake beviser bare at hendelsene ikke har skremt matvettet av henne.

-Og nå kan hun sitte på kommando. Vel, på dobbeltkommando i alle fall.