All I want for Christmas is...

- en hundevaskeautomat! Nydelig og sindig fotomodell også. Vet noen navnet på hunden kan de godt melde seg i kommentarfeltet.

La jakten starte, mens jeg forsøker å overtale en lokal stasjonseier.

Det gror på seg

OK, jeg må ut. Kan noen hjelpe til litt?

Tida går og den lille, firbeinte dunungen min er i endring. Noen av endringene er av det gode, andre kunne jeg godt ha ventet litt med. På den gode siden er at hun blir mer og mer hund, selv vi skynder oss rolig. Det er sånne ting som at hun spiser opp maten sin uten ekstraforpleining, at daglige rutiner nå er ganske forutsigbare og at et par timer alene hjemme med kattene går bra uten at dyr, inventar eller naboforhold tar skade. Den lille krokodillen har også stort sett flyttet ut. Nå er det bare hvis turboladingen tar overhånd at kjærtegnene blir tannfaste.

Det negative, om man skal våge å kalle det negativt, er at det begynner å dukke opp små tegn på at den herlige valpetida en gang kommer til å ta slutt. Den stadig mer synlige ringen av voksenpels innerst på halen taler sitt tydelige språk. Også innerst i gapet begynner det å skje ting som tyder på at noe vil opp og fram. Dessuten er hun snart ikke bærbar lenger, hverken når det gjelder vekt eller størrelse. Ikke kan hun smyge seg etter kattene under stolene i spisestua lenger heller, og når hun våkner etter å ha sovet under salongbordet, dunker hun hodet opp i bordplata. Men endringer til tross, det er ennå valp igjen så det holder, og det vil det heldigvis være både vinter og vår.

Fortsatt bærbar, men det går mot slutten

På treffet forrige søndag ble jeg 'sjokkert' over hvor store de voksne tispene var. Det inntrykket holdt seg da Hege oppdretter kom på besøk sammen med mamma Dariel og stesøster Melian. Så jeg skjønner at vi har et stykke å gå. Gjensynet med Hege var overstrømmende, og med herjesøster på åtte måneder likeså. Mamma Dariel kunne derimot styre sin begeistring for det masete klypdyret, og ga klar beskjed om det.

Ellers er litt utgjort at årets siste valpeshow på denne siden av vannskillet går av stabelen åtte dager før Aredhel er gammel nok til å delta. Den eneste muligheten til å få prøvd seg i klasse 4 - 6 måneder er såvidt jeg vet en utstilling i Letohallen ved Eidsvoll i romjula. Men selv ikke hundegalskapen min er sterk nok til å bruke tre dager på vinterføre og fjelloverganger i romjula for et enslig valpeshow. Vi får nok vente til noen på Vestlandet henter fram ringbånd og sløyfer utpå nyåret selv om det ikke skjer før opprykket til klasse 6 - 9 måneder er et faktum 21. januar.

Aredhel har besøk av sin stesøster Melian og har endelig noen å ta ut energien på.

Åpen e-post til bernerklubben

Redigert 20.04.2012:

Bamse i Naustdal 2008. Aredhel får ikke sjansen i 2012

I Sogn og Fjordane er det bare én eksteriørutstilling for hunder hvert år. Den er det Førde brukshundklubb som arrangerer. Men neste år kolliderer denne datomessig med en utstilling på Eidsvoll i regi av NBSK avd. Øvre Romerike. Arrangørene her i fylket har dermed fått nei på sin søknad til Norsk berner sennenhundklubb (NBSK) om å ha med berner sennenhund på utstillingen for å 'beskytte' raseklubbens eget arrangement på andre siden av landet. For meg personlig betyr dette at Aredhel ikke får debutere i offisiell utstillingsklasse på hjemmebane. Det er surt, men likevel til å leve med. Jeg er så grisehekta på berner at jeg kommer til å reise ut for å stille, og har vært med såpass lenge at jeg treffer kjente uansett hvor turen går. Men jeg får nok ikke så mange andre herfra med meg. Akkurat det går det an å gjøre noe med, men ikke ved å ta vekk den eneste lokale anledningen til å spre utstillingssmitten. 

Helga 19. og 20. november møtes samarbeidsutvalget i NBSK til drøftinger om klubbens ve og vel fram mot neste års generalforsamling. Av sakene som skal opp er en orientering fra utstillingskomiteen om arrangører som har søkt om å ha med berner sennenhund på sine eksteriørutstillinger i 2013. Dette skal nemlig avgjøres i høst, altså godt over ett år før de faktisk skal arrangeres. På SU-møtet stiller ingen fra Sogn og Fjordane rett og slett fordi det vi ikke har noen lokalavdeling av NBSK her. Derfor er vi avhengige av velvilje fra andre for å bli hørt. Eksteriørutstillinger er viktige, for det er her oppdretterne får tilbakemelding om avlsarbeidet sitt og resultatene teller i en eventuell avlsklarering for den enkelte hund. Skal avlsbasen for rasen vår være størst mulig, må så mange hunder som mulig bedømmes og helst mer enn én gang for én dommer.

Derfor har jeg sendt en e-post til hovedstyrelederen med kopi til lederen i utstillingskomiteen:

Hei
Ved gjennomgang av NKKs terminliste for eksteriørutstillinger i 2012 registrerer jeg at den eneste hundeutstillingen i Sogn og Fjordane, Førde brukshundklubbs arrangement i Naustdalshallen 28. og 29. april 2012, for første gang på det jeg kan huske går uten at berner sennenhund er med. Dette skjer fordi det skal være en rasespesial på Eidsvoll samme helg, og at klubben har bestemt at slike helger skal 'beskyttes mot konkurranse'. Prinsippielt kan jeg forstå dette, men ikke dessto mindre gir det en rekke uheldige konsekvenser for et svakt, men gryende bernermiljø her i fylket.

• Vi mister den eneste muligheten i året til å vise fram rasen og få kontakt med interesserte valpekjøpere. Jeg har liten tro på at noen reiser til utstillinger i nabofylkene bare for å få se berner. Det vil heller føre til at de finner seg andre raser, eller søker opp opplysninger og valpekull på nettet uten å møte engasjerte bernereiere lokalt.
• Antall eksteriørutstillinger på Vestlandet er allerede i utgangspunktet lavt. Nå blir det enda færre, og altså ingen i Sogn og Fjordane. Dette vil gå utover bredden i bedømmelsen, og hindre rekruttering og interesse rundt avlsarbeidet.
• Terskelen for å stille ut hunden blir vesentlig høyere når man må reise ut av fylket. Når årets eneste offisielle utstilling faller bort, vil de aller fleste av bernerne her i fylket ikke bli bedømt fordi det blir for langt og omstendelig å reise i forhold til ambisjoner og interesse. Dette gjelder i særlig grad førstegangseiere.
• For første gang på nesten ti år har vi nå en aktiv oppdretter lokalt, og et helt valpekull har denne høsten funnet nye hjem i fylket. Dessverre vil altså ikke disse hundene få sjansen til å stilles 'på hjemmebane', noe som gjør at terskelen for å få dem og andre bedømt blir vesentlig høyere.
• Katalogene fra de siste årene viser at utstillingen i Førde/Naustdal overhodet ikke konkurrerer med utstillinger i Midt-Norge, Østlandet eller Sørlandet når det gjelder vår rase. Heller ikke Rogaland sør for Boknafjorden vil være innenfor rekkevidde. De siste årene har det overveiende vært hunder fra vårt eget fylke som har deltatt, og stort sett er det den eneste utstillingen disse stiller på.
• En naturlig anledning for mobilisering og samling av bernermiljøet faller bort. Vi har lenge slitt med at det ikke er aktive oppdrettere i fylket, noe som gjør at det nettverket som naturlig oppstår rundt en oppdretter og valpekjøpere og som er en ressurs i andre områder, ikke finnes hos oss. Utstillingen er derfor et viktig samlingspunkt i året for klubbmiljøet sosialt sett. I den grad vi har hatt et naturlig samlingspunkt som er både sosialt og hundefaglig, så er det nettopp denne utstillingen.
• I sum betyr disse punktene at vi taper både som rase- og klubbmiljø på at det beste blir det godes fiende. En i utgangspunktet god tanke om å beskytte klubbens rasespesialer rundt om vil effektivt hindre at vi får bygget opp et tilsvarende rasemiljø hos oss. Det skjer fordi reglene håndheves uten å ta praktiske hensyn. Lange avstander, dyre fergestrekninger og fjelloverganger setter veldig naturlige grenser for reiselysten både innenfor og utenfor fylket. Når de områdene vi 'konkurerer med' i tillegg har solide klubb- og oppdrettermiljøer og adskillig flere tilbud å velge mellom når det gjelder eksteriørutstilling, kan jeg ikke se at det vil være noe problem å la bernere i Sogn og Fjordane få beholde sin hjemmebane. Den dagen det finnes et så stort antall bernereiere i Sogn og Fjordane som aktivt stiller ut sine hunder til at det betyr noe for en arrangør på andre siden av vannskillet, vil forståelsen for regelverket være annerledes. Pr. idag er regelen bare et hinder for å få samlet Sogn og Fjordane til et bernerfylke.

Jeg vet at toget forlengst er gått når det gjelder terminlista for 2012. Men jeg vil anmode om at hovedstyre og utstillingskomiteen enten nyanserer beskyttelsesregelen, eller gjør et unntak for Førde brukshundklubb hvis utstillingen deres også i 2013 skulle kollidere med en rasespesial åtte til ti timers reise unna, på andre siden av fjellet. Vi trenger sårt denne anledningen til å møtes og vise fram verdens beste rase i Sogn og Fjordane. 

mvh
Jan Roar Sekkelsten
e-post: jan.roar@sekkelsten.net
mobil: +47 911 48 702
twitter: @janrosek
web: forde.sekkelsten.net/janrosek

Så får vi se om vi får tilbake muligheten til å presentere bernerne våre på hjemmebane i framtiden også. Kommentarfeltet er også åpent for innspill.

Siste nytt i saken:

1. Etter å ha hatt kontakt med leder i NBSKs utstillingskomite og Førde brukshundklubb er det kommet fram at det finnes en viss mulighet for å etteranmelde raser til utstillinger i 2012. NBSK har nå fått en ny søknad, og vil forsøke å få NKK til å godta denne. Vi krysser fingre og labber.
2. Vi har fått anledning til å være med på SU-møtet i november på linje med de andre avdelingene og komitéene i NBSK. To representanter fra Sogn og Fjordane vil dermed være til stede når dette temaet blir tatt opp til diskusjon.
3. Onsdag 18. april kom PM for utstillingen i Naustdal, og bernereierne skuffet ikke. De grep sjansen og sørget for at berner sennenhund er nest største rasegruppe. Hele 16 hunder i offisielle klasser og én valp er påmeldt. Igjen takk til NBSKs styre, SU-møtet, utstillingskomiteen og ikke minst bernerfolket fra Bergen til Sunnmøre som grep sjansen da den bød seg.

Tusen takk for innspill, støtteerklæringer og viktige bidrag i dette og annet. Kommentarfeltet er fremdeles åpent.

Livet er en lek

Søskentrioen fra kennel Orondil;
f.v.: Aredhel, Turgon og Fingon

Vel, uka som gikk har ikke vært rare greiene hva bernerdilla angår. Vi er kommet i siget på det som er daglig rutine, og nå sover alle søtt hele natta i sine egne senger. Det er ikke spesielt spennende, men likevel godt å ha fått på plass sånne grunnleggende ting. Hva har vi ellers gjort? Jobbet noen timer, hatt med lille hunden på nye ting og nye steder. Også det å ikke gjøre, vente, er noe må læres; være alene i rommet, vente i bilen og utenfor butikken. Det er ikke fritt for at det kommer et og annet lite klynk, men det tar ikke lange tida før hun avfinner seg med kjedsommeligheten og legger seg. Den beste læringen går gjennom lek, men Aredhel stiller seg nok litt tvilende til underholdningsverdien i denne varianten her.

Så etter en A4-uke uten spesielle begivenheter var det godt at helga bød på et høydepunkt, nemlig bernertreff. Fra hele fylket kom hyggelige mennesker kjørende med bilen full av bikkjer og barn. Den yngste firbeinte var ti uker, og den eldste nesten åtte år. Men rosinen i pølsa var at begge brødrene til Aredhel var på plass og gjensynsgleden var til å ta og føle på. Aredhel, Turgon og Fingon har ikke sett hverandre på fem uker, men det tok ikke mange sekundene før leken var i gang og like frisk som hjemme hos mamma Dariel i Brekke. Og sånn holdt de på i nesten tre timer. Ikke så rart at frøkna slukna i buret sitt på vei hjem, og har sovet så godt som hele ettermiddagen og kvelden. Vi har så vidt vært ute på lufting, men vel inne igjen siger hun ihop med et sukk. Jeg er ganske sikker på at det et lykkelig et. Bare se selv:

Det var nesten et sjokk å møte voksne bernere etter fem uker med valp. Jeg syntes selv at Aredhel er blitt ganske stor, men de andre virket jo gigantiske. Selv om det bare er tre måneder siden jeg hadde en rugg av en hannhund, justeres målstokken uten at man merker det. Det viser hvor viktig det er å treffe andre hunder for å få perspektiv på tilstanden. På treffet fikk jeg også en avtale med noen som venter sitt første barn om å låne hunden deres for en og annen dagstur. Hyggelig gjort, for det har vært lite slikt etter at jeg mistet Bamse, og jeg aner at det vil bli fryktelig tungt å komme i gang igjen om jeg skal vente helt til våren. Natur og friluft byr på fantastiske opplevelser, men å gå uten hund kjennes bortimot meningsløst. Det er i alle fall fryktelig vanskelig å motivere seg uten. Hva skulle man gjort uten verdens beste bernervenner?

Miljøforandring fryder

Nye lukter og lyder suges inn

Valpelykken smiler fremdeles til kennel Bernerdilla. Det er skrevet mye og sarkastisk om hvordan hvordan folk pynter på virkeligheten når de oppdaterer status på Facebook eller tvitrer. Så langt har jeg ikke hatt grunn til å bedrive nettsminke, for livet med Aredhel i heimen går på skinner. Vi har ærlig talt ikke opplevd noe problematisk utover det man må regne med som valpeeier. Det er litt tenner og klør, men det skulle da bare mangle og hun er lett å avlede. Nei, det som er av problemer er i så fall ikke skapt av hundeholdet. Aredhel er en fantastisk valp, og det håper jeg selvfølgelig skal fortsette.

For nå er vi kommet dit at hun sier fra når hun skal ut, og klarer å holde seg til vi oppdager hva det er hun vil. Hun sover hele natta, så unntakstilstanden i heimen kan oppheves. Sovende nattevakt kan nå flytte fra stua og tilbake på soverommet. Vi var en stund litt frustrert over manglende iver i matfatet, men også der har ting ordnet seg, og dyret reinslikker stort sett skåla til hvert måltid. På tolvukersdagen veide hun 11,3 kilo og det er vel omtrent der en tispevalp skal være. Skulderhøyden har passert 37 centimeter og fasongen har fortsatt en høy bamsefaktor. Jeg håper hun holder på den, for da blir dette blir en kompakt tispe med grei størrelse.

Den lille valpen og havet

Tremånedersdagen betød også en tur til veterinæren får å få siste del av valpevaksinene. Besøket gikk helt uten skjær i sjøen. Hun ble veiet, sjekket, stukket og funnet helt i orden. Det så ikke ut som hun reagerte på sprøyta i det hele tatt. Hun sto som en påla på bordet, logret og nøt oppmerksomheten og hyggelig koseprat. Tann- og bittsjekk var gjennomført før jeg rakk å tenke på at dette hadde faktisk ingen fremmede gjort med henne før. Ute i ekspedisjonen viste hun at hun kan oppføre seg pent mot folk og dyr, og faktisk følger beskjedene hun får. Så etter dyrlegebesøket parkerte jeg bilen og gikk en liten runde med henne i byen. En ting er å gå pent i bånd når vi har verden for oss selv, det er noe helt annet når det kryr av mennesker, biler, sykler og nye lukter overalt. Men frøkna taklet alt dette på strak labb. Vel var hun litt lang i lenka når noen stoppet og snakket om henne, men det var ikke noe problem å sitte pent på sin brede bak og vente på grønt lys mens bilene sneiet rundt fortauskanten. Denne lille hunden min er tøffere enn toget, og er det noe som gjør litt sterkt inntrykk, setter hun seg bare litt ned og ser på det en stund. Så kan vi gå bort å sjekke nærmere. Ti poeng og stjerne i margen! Også innendørs i dyrebutikkene med alle sine fristelser i nesehøyde gikk det knirkefritt.

Bølgelek. Vannet smaker, lukter og oppfører seg rart.

Så nå i helga har vi tatt turen til svigers. De bor en drøy times kjøring på dårlig vei hjemmefra, og nesten helt nede i fjæresteinene. Kjøring har vi trent på før, men nå er det lille valpeburet fravokst og det store buret vi hadde til Bamse er tilbake i bilen, dog har Aredhel fått ny madrass i bunnen. Den gamle var preget at 'tung' bruk og at Bamse nok ikke var helt tett da han kjørte siste turen.

Og her ute på kysten var det mye nytt og spennende i lufta av lyder og lukter; Saltvann, tang og tare, frisk vind, brusende bølger og måkeskrik. Og så har de en stor gressplen rett utenfor døra. Problemet, om det skal kalles et problem, er å få snuta med oss inn. For hun vil bare være ute og suge inn inntrykkene. Men vi har brukt anledningen godt til å leke, ta nye bilder, og å vente utenfor nærbutikken. Vi har vært ute på flytebrygga som duvet i dønningene, gått forbi vedstabelen hvor presenningen blafret og slo i vinden, og vi har lekt sisten med bølgene. Joda, den lille hunden og vi trives ved havet. Der også faktisk.

Trivelig lørdag

Hvordan har fuglehund har sneket seg inn i stamtavla?

I dag har vi hatt en virkelig trivelig dag, spesielt trivelig ettersom det var lørdag og sola kom fram etter mange dager, eller var det uker, med jevnt grått og vått vær. En sånn dag kan vi som bor på Vestlandet ikke sløse bort på innomhus plikttjeneste. Det gjelder å gripe dagen når den er der. Som sagt så gjort.

Etter frokost gikk vi tur, og for første gang fulgte vi i Bamse sine potespor. Det vil si at vi gikk den korteste av hverdagsrundene hans. Og det var ikke en meter for langt for Aredhel heller. Vel tok turen litt lenger tid enn det Bamse gjorde den unna på selv om han var hannhund, men frøkna hadde absolutt sine ting hun skulle ha snust ferdig på sin vei gatelangs. Man skal passe seg for å presse valper til å gå for langt, for overlevelsesinstinktet pusher dem til å henge på flokken. Derfor lot jeg henne gå foran eller ved siden av meg, og hun fikk stoppe og snuse så mye hun ville. Til og med den siste bratte bakken hjem gikk hun kjekt foran med glad hale til værs. Og vel inne var det en tur i vannskåla før hun ga beskjed om at hun ville ut igjen.

Og jeg var ikke vond å be. Med en tekopp i den ene hånda, lenka i den andre og fotoapparatet på skuldra fant vi oss en plass i sola for å nyte en sjelden anledning i fulle drag. Husets varme- og hundekjære katt fulgte også med. Sola hadde gjort ham ekstra ertelysten. Så han gjorde sitt beste for å holde på Aredhels oppmerksomhet, dog på trygg avstand og dermed fikk jeg noen poseringer som er vanskelig å få til alene. Mens vi satt der, kom en nabo ut med sin halvt år gamle valp Tinka, en spretten blanding av svart elghund og flatcoat retriever. Det har sjelden vært så livlig på lekeplassen som da smådamene fikk frie tøyler. Tinka hoppet og spratt, mens Aredhel tok sitt mon igjen med tyngde og sig. Mobilen fikk gjøre nytta som videokamera. Beklager den tekniske kvaliteten.

Etter denne seansen sov hun godt noen timer før vi tok bilen for å finne en nyplassert geocache samtidig som det gjorde nytta som kjøretrening. Vi funderer nemlig på å besøke jordmor Gerda på Stord i november når det er utstilling og valpeshow der nede. Dessverre er utstillingshelga en drøy uke for tidlig til å kunne debutere, men det skader ikke å ha vært i miljøet en gang før æren står på spill. 

Og når vi da rundet av med vafler på bordet, kan dagen bare beskrives som perfekt.

PS. Vi gratulerer så mye til dem som brukte dagen inne i Vikingskipet på Hamar der NKK arrangerte utstilling

Allværshunden

Med full rustning og allværshund

Forrige helg var det t-skjortevær, noe Aredhel og jeg nøt i fulle drag. Men så kom restene av den tropiske stormen Ophelia settende, og da ble det høst; virkelig søkkvåt, forblåst vestlandshøst. Det er lett å ha valp som skal ut til lufting med jevne mellomrom når været er vennlig. Noe helt annet er når det bøtter ned. Det er da du oppdager hva slags hund du har med å gjøre.

Når klimaet viser seg fra sin mest ufyselige side kan dørstokken bli dryg å komme seg over. Det er noe av grunnen til ta jeg har hund; Da MÅ jeg ut, samme søren. Men hva så hvis hunden ikke setter pris på  drittværet? Svigers forteller gjerne om hunden de engang hadde som kunne holde seg i flere dager om det var for vått, surt og kaldt. Bamse var ikke redd for snø, sludd eller regn, men han kunne ikke fordra å få vind bakfra. Da gikk han heller sidelengs eller omveier. Han kunne rett og slett bli sur og ville hjem.

Derfor er jeg glad for å se at vind og regn ikke gjør Aredhel det minste. På tirsdag dro jeg på meg full rustning og så gikk vi opp i bakken for å rase fra oss i verste bløyta. Frøkna er blitt så stor at hun sover gjennom hele natta hvis hun bare får en liten tissetur rett før sengetid. Men da har hun også et voldsomt behov for å ta ut energi på formiddagen. Da passer det godt å rusle litt lenger eller finne et sted med god plass å leke på. Lek gir god kontakt og samtidig kan man lure inn sånt som er kjekt å kunne til seinere. Så både «Kom» og «Sitt» er langt på vei på plass nå, og vi er underveis med «Legg deg». Det er egentlig ikke lydighetstrening vi holder på med. Vi bare knytter ord til det hun gjør, og etterhvert snur vi det etterhvert til at ord blir handling. Så langt er det en lek jenta ser ut til å sette pris på. Hvorfor skulle hun ellers komme og tilby seg?

Det er godt å kommå hemmatt også

Etter å ha hatt en hannhund som var fornøyd bare han hadde meg sånn noenlunde inne på radaren er det sjarmerende med en liten tass som labber ved siden av meg og ser på meg nesten hele tida. Så sant ikke et blad i vinden fanger oppmerksomheten, eller en dør som smeller igjen, bilene som brummer avgårde på hovedveien nedenfor, eller noe helt annet. Konsentrasjonen til en liten valp er flyktige greier, og det er som det skal være. Enn så lenge er vitsen å være ute, og være sammen om å oppdage verden og hverandre. Friluftlivet er viktig for meg, men det er på ingen måte opplagt at det passer alle bernere. Men så langt ser det lovende ut. Det gjør jo ingenting å bli litt våt og kald så lenge vi kan komme oss under tak etterpå, tørke oss og få tilbake varmen, enten det er i hus eller telt. Telt tror jeg likevel får vente til snøen går utpå vårparten. På denne siden av snøen har vi nok å holde på med i rusleavstand fra ytterdøra.

I dag fyller frøkna elleve uker og har definitivt begynt å utfordre både seg selv og grensene rundt seg. Vi må være litt tydeligere og mer konsekvente, og kattene har vært nødt til å vise på nytt at også de mener alvor når de ikke vil leke med henne. Men hver kveld setter vi oss på gulvet, og så kommer det en hund for å ligge i fanget for å få kos og tygge på tyggebeinet sitt. Det er godt for flokkfølelsen å klumpe sammen. Kos er vel så viktig som lydighet, og den trenger vi ikke sette grenser for. Ikke sant?

Et nebbdyr under bodet? Neida, bare Aredhel som tar med seg litt flokklukt inn i drømmeland etter en lang dag.