Fjolls til fjells

Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde på fredag, men det var så gledelig og overrraskende av det er verdt en bloggpost. Inspirert av hvor godt Bamse og jeg klarte å henge på turfølget opp til Hornnesstølen og Nyevarden (583 moh) på onsdag, satte jeg meg altså ned på ettermiddagen og laget en liten oversikt over topper og turer vi hadde vært på. Ja, og dermed virket det bare naturlig å sette opp noen turmål vi kunne tenkes å nå i løpet av sommeren. Førde er omringet av fjell og har som Bergen en sjufjellsrute. Ikke at vi har tenkt å prøve oss på den i et strekk, men mulighetene er altså mange nå som vi har fått smaken på motbakker igjen.

Men fra sofaen registrerte jeg at kone og eldste datter dro på seg yttertøyet for å nyte langåpne butikker. Sola skinte og i hodet mitt så jeg for meg det nesten snøfrie partiet mellom Nyevarden og Førdsnipa. Der og da syntes jeg det var en god idé å dra opp til Vasslia for å se hvordan forholdene var på Fauskevarden, ett av de sju fjellene. Det ligger lagelig til ved Rv609 mot Askvoll bare et drøyt kvarters biltur fra kjøpesentrene, men er mye morsommere enn dem. Som tenkt, så gjort. Vi rasket med oss vannflaske, Sportlunsj og nøtteblanding og kastet oss i bilen.


Allerede ved parkeringsplassen ved tunnelen gjennom Nordheia gikk det opp for meg at vel var det ganske snøfritt opp til 600 meters høyde, men ikke helt opp til 850. Det så veldig hvitt ut oppover, men var vi først kommet oss ut kunne vi jo se hvor langt det gikk an å komme seg. Hadde vi ikke kvelden for oss og dermed fritt leide? Første delen var vei innover fra riksveien, deretter på sti over myr, torv og enkelte gjenstridige snøflekker.

Etterhvert som vi vant høyde ble det mer snø og mindre lyng. Bamse og jeg var visst ikke de første som tok turen denne dagen, for vi kunne se både fotefar og skispor som gikk ganske direkte inn i det snøkledde bratthenget. Den veien hadde ikke jeg lyst til å gå, for snøen bar dårlig. Uten gamasjer ble det litt snø ned i fjellstøvlene når jeg tråkket gjennom. Men hvis vi holdt oss på de bare flekkene og bare krysset snø der det var nødvendig kunne vi komme oss ganske langt oppover. Så vi krysset oss av gårde gjennom labyrinten og fant stadig nye unnskyldninger for ikke å snu.


Kombinasjonen av frisk luft, sol og utsikt virker som narkotika på meg. Det kan være så vanskelig som det vil å komme seg ut gjennom døra, men når jeg først kommer i gang er det vanskelig å stoppe. Med Bamse foran i kjørestrikk blir det ikke enklere. Han har etterhvert blitt svært lydig på retningskommandoer sånn at han kan styres fram gjennom terrenget. Sikter han på feil side av en hindring skal det ikke mer et forsiktig 'nei' til, så tar han et par skritt bakover og går på andre siden. Sånt er veldig nyttig i tillegg til at han bidrar med 'en hånd i ryggen' og ekstra balanse når det trengs. Og så er han en svært entusiastisk ledsager som alltid søker framover. Plutselig var vi kommet helt opp under bratteste henget og det var ikke lenger noen vei utenom snøen.


Men nå var vi også kommet så høyt at snøen faktisk bar oss, så vi tråkket bort til stien våre forgjengere hadde gått opp, sparket tærne inn i snøen og tok et steg av gangen. Over oss lokket en blå himmel over snøkanten og vi hadde sola som varmet i ryggen. Trekkhunden hadde såvisst ikke noe ønske om å snu, og i det bratta ga seg var det nesten fri sikt til toppen. Jeg elsker den følelsen og de kreftene som sparker inn når du skjønner at målet er innefor rekkevidde tross alle bange anelser. Den jublende gleden som kommer idet fjellet flater ut og slipper deg fram til varden er terapi for så mangt. Her oppe var det hverken folk eller fe som kunne forstyrres av en løs hund, så jeg slapp Bamse løs mens jeg skrev meg inn i 'gjesteboka' og tok de nødvendige bildene. I vår vidunderlige tekno-verden ble bildene sendt rett ut på Facebook og Twitter. «Pics, or it didn't happen, you know.»

Turen opp tok oss mellom halvannen og to timer, mye pga. snøen og omveien vestover vi tok for å gå mest mulig tørrskodd. Dette ofret jeg ikke en tanke da vi satt kursen nedover. Et siste bilde av toppskavlen tatt litt nedenfor toppen er tidfestet bare tre kvarter før vi var på plass i bilen. Det er moro å slippe hunden, legge vekta litt bakpå og så surfe nedover på skosålene. Hu-hei som det gikk unna, og gammelhunden lot seg villig rive med i leken med lange sprang, bjeff og en vilt veivende hale. Vel nede på fast grunn dirret det godt i lårene, men det kan ha vært den samme gode følelsen som når du kommer ut fra kinoen etter en morsom film. Hverken hund eller eier følte seg plagsomt slitne, bare godt brukt og med lyst til å gjøre det om igjen.