På tur med Albert Åberg

Kjært barn har mange navn, og jeg har en bråte med navn på Bamse. Men i dag fikk han sannelig enda et navn; Albert Åberg. Ja, for du har vel hørt om eller lest om Albert Åberg? Denne opprinnelig svenske figuren har gitt utsettelsessyndromet et ansikt og gjort uttrykket «Jada, men jeg skal bare ... først» til en gyldig diagnose.

Morgenturen vår opp i Førdslia via Slåtten var en oppvisning i hvor langt inn i sin egen verden en hund kan komme. Hvor lenge kan det egentlig ta før han finner for godt å reagere på et insisterende «Kom!» ledsaget av et lett napp i lenka? Svaret er ganske i det blå, for i dag fulgte han en tidsregning fra en klode som snurrer adskillig saktere enn den jeg trodde jeg befant meg på. Det varte og det rakk. Jeg syntes så tydelig jeg hørte pausesignalet fra radio klinge ut av ørene på ham. I øynene svømte pausefiskene, og hadde han kunnet prate, så hadde han sagt «kommer snart, jeg skal bare...» Jeg innrømmer at utålmodigheten enkelte ganger førte til at han ble røsket ut av drømmene og dyttet inn i realitetene. Enda godt at været var bra, og vi kom oss da rundt før det var tid for kveldstur.

Apropos kveldstur. Det ble også en historie for seg. Turlaget annonserte sin første onsdagstur for sesongen og vi slengte oss med. Litt over kl. 18.00 startet 26 mennesker og tre hunder klatreturen fra Bergum opp eventyrstien mot Hornnesstølen. De to andre hundene var tisper, så med Bamse festet i kjørestrikk og belte fikk jeg god hjelp opp en til tider stupbratt sti. Godt at gutten aldri har vegret seg for å klatre i stiger eller gå trapper. Det ble en flott tur til stølen og videre til Nyevarden med utsyn over Erdalsdalen og Førdefjorden, før vi stupte ned til bebyggelsen på Hornnes igjen. Det er nok litt misvisende å kalle det en skikkelig nedtur, men igjen viste kommandoen «Gå bak» seg nyttig.

Tusen takk til alle for en fin tur og hyggelig følge, selv om enkelte syntes Bamse'n var i største laget.
Dere blir nok ikke kvitt oss nå.