Tilflukt til fjells

Av og til finnes det dager hvor hverken humøret eller de sosiale antennene virker som de skal, og da er det like greit for husfreden at gubben og bikkja stikker ut en tur, -gjerne en lang en. I dag var det en slik, og heldigvis var det mer sol enn skyer, så dørstokkmila som også kan være vanskelig å ha med å gjøre, var overkommelig.

Dagens mentale utfordring var å komme seg opp på Hafstadfjellet. For meg selv har jeg satt et mål om å gjøre dette én gang i måneden. April viste seg dessverre å bli i korteste laget til å få stablet sammen både tiltak, tid og krefter, men ettersom vi var opp to ganger i mars, er vi fortsatt i rute.

For å slå to fluer i ett smekk startet turen på Langeland for å sjekke hvor langt våren hadde fjernet snø og is fra veien innover forbi Hunsrasta og oppover mot Brulandsstølene. Regn og vind de siste dagene hadde brøytet godt, men i enkelte partier lå det litt hvitt igjen, men ikke verre enn at det var rene folkevandringen innover med bikkjer og barnevogner. På Hunsrasta var det helt bart, men i vannkanten og midt ute på Bekkjevatnet lå det fortsatt rester av en vinter som er forbi. Det var folketomt der da vi gikk innover, men da vi kom tilbake var det små og store turfolk på flertallet av sitteplassene med tilhørende bålrøyk og en umiskjennelig duft av grillede pølser. Spørs om ikke det er på tide å teste det nye backpacker-teltet og liggeunderlaget en av de nærmeste dagene.

Men vi hadde altså som mål å bestige et fjell, og det skulle vise seg at vi ikke var alene om den idéen. Det var rene folkevandringen både fra Langelandssiden og Brulandssiden. Det gikk ikke så fort med oss. Undertegnede måtte tidlig legge inn et-steg-av-gangen-giret for trekkhunden mente han hadde nesten et halvt års snusing å ta igjen, så der var det ikke mye hjelp å få. Tvert imot var jeg nødt til røske ham løs fra enkelte tuer. Men opp kom vi og måtte nesten stå i kø for å sette navnetrekket i turboka på toppen. Så var det å få igjen pusten, svelge unna blodsmaken i munnen, ta et par bilder og tvitre litt før kursen ble satt nedoverbakke. Og se, nå kunne dyret tenke seg å trekke, -jadda...

På veien opp fikk vi kjeft av en riesenschnauzer i det vi passerte, men Bamse tok overraskende lett på overhøvlingen. På toppen hilste vi relativt pent på en lys labrador, og vel nede på Hunsrasta ble vi ønsket velkommen av en kjekk bordercollievalp. Så det var en sosial tur for firbeint'en også.

Det virker litt merkelig, men tidsstempelet på bildene forteller meg at vi ikke brukte mer enn femten minutter mer på turen opp enn turen ned igjen. Jeg skal aldri mer stole på følelsen når det gjelder hvor lang tid ting tar. Da bommer jeg bare grovt. Så får vi se om motivasjonen holder til en tur opp i juni også.