Den dagen det var så bratt

Det var en helt alminnelig, døsig mandag morgen helt til fruen hadde fått skolebarne ut døra og satte øynene i hjemmesitterne Bamse og meg. «Og hvor har dere tenkt å gå tur i dag?» spurte hun. «Tja, kanskje opp på Viefjellet» sa en stemme som jeg bestemt kunne gjenkjenne som min egen. Viefjellet er et kjent turmål, godt synlig fra verandaen vår, men også en anerkjent styrkeprøve. Stien opp til toppen er bratt, til dels styggbratt og det er få steder å hvile. 


Om det var lurt å ta løs på dette prosjektet bare tre dager etter sjokkturen til Fauskevarden vil tiden vise. Men vi la i vei, og kavet oss både opp og ned igjen. Oppturen gikk fra Vieåsen, mens nedturen gikk via Soleide og hjem over Viebøen. Dermed kan vi krysse av enda et sjufjellsmål, hvile våre skjelvende ben og motta velfortjent selvskryt. Men det blir nok en stund til neste gang vi utfordrer melkesyra på Viefjellet. På den annen side er det ikke mange stigninger som kan skremme oss nå, i alle fall ikke så lenge vi har stuedøra innenfor synsvidde.