Play date på høyt nivå

Helt på topp, og har signert enda en varde.

Vi når stadig nye høyder. Denne helga utfordret vi Furviknipa, den første toppen i Førdes sjufjellsmarsj. Jeg har fortsatt ingen planer om å gå den i en tur, det tar tross alt femten timer og ligger langt utenfor min kapasitet og komfortsone. Men en topp av gangen klarer jeg, og det klarer Aredhel også fint. Og med dette besøket har vi faktisk vært på tre av de sju toppene allerede. Av de som gjenstår, er det bare én som såvidt såvidt er blitt snøfri. Skjønt snø er egentlig ingen hindring, men direkte sommerlig er det ikke.

Turfølget vårt; Thomas og Maar med Vill i bæremeisen

Vanligvis går vi turene våre spontant og uten selskap, men denne gangen slengte jeg ut en invitasjon på Facebook og fikk napp hos Thomas i Florø. Han er nybakt bernereier med lille Vill, Apoletano's Viihan, og i tillegg samojeden Maar. Vi møttes i Blomlia hvor Vill ble puttet i 'bernerbæremeisen' før vi satte kursen oppover i lia. Det er ikke lange turen, bare 2,3 km i luftlinje. Men stien tar oss fra starten på ca. 400 moh til toppen på 750 moh, så det er en ganske solid stigning. Da er det godt for en liten valpetass å ha sitteplass.

På toppen var det frisk, men ikke verre enn at vi satte oss ned i le for å nyte medbrakt mat og drikke. Fotografering ble det selvfølgelig også. En fin søndagstur, så er du i nærheten og vil være med, så er det bare å gi et pling. Vi går ofte nok alene, så selskap er bare en hyggelig avveksling. Bildene her er en blanding av Thomas og mine, med tillatelse.

Med ti kilo på magen. Ingen sak for liten valpetass å komme seg til topps nå man har sitteplass og egen caddy.

Apoletano's Viihan, Vill til daglig. Du skal se at det blir fjellhund av denne tassen også. Fjellet kler ham allerede.

"Fleeceballen" Maar, assosiert medlem av bernermafiaen i Sunnfjord.

Til orientering

Fjellhunden Aredhel, 10 måneder

I mai måned legger orienteringsgruppa i Førde IL hvert år ut turposter i landskapet og inviterer oss dødlige til å kjøpe kart og kontrollkort for å dra ut i skogen for å jakte på røde og hvite flagg. Dette er er veldig god trening på mange plan for både folk og dyr. En ting er det fysiske, en annen side er opplevelsen av å være ute og finne veien til nye spennende steder hvor det ikke nødvendigvis går noen overtydelige stier.

En tredje side for hundereiere, og her er bernereiere intet unntak, så er dette en uovertruffen måte å øve på samhandling og samspill mellom hund og herre. Ikke noen kurs, seminar eller instruktører kan gi det samme samholdet og den gjensidige forståelsen som det å finne en måte å krysse krattskog og myrer på sammen. «Holdt under marsj» og «lineføring med vending til høyre og venstre» er barnemat i forhold til å komme helskinnet ned bratte, mosegrodde steinrøyser med berner i bånd. For de fleste trivselsturer skjer i båndtvangstiden, og vi passer vel på å overholde båndtvangen, gjør vi ikke?

Det var turorientering som satte Bamse og meg på sporet av de etterhvert stadig større tureventyrene. Det ga treningen og tilliten oss imellom som trengtes. Vi gjorde unna gullmerket tre år på rad før snøen forsvant fra turtoppene rundt Førde, før Bamse altså brått måtte kaste inn skinnet rett etter at vi kom hjem fra ferie i fjor. To månder seinere fulgte Aredhel med da vi besøkte sesongens siste 'Månedens post'; en tur på ca. 700 meter som gikk dels på egne poter, men mest i bæremeis à la ryggsekk. Nå i mai var frøkna stor nok til å ta ting på egne labber, og etter en høst og en vinter med bare forsiktig smårusling, var vi veldig modne for å utvide horisonten. Årets kartpose kunne ikke komme fort nok ut i butikkene.

Nye stier gir ny utsikt og store opplevelser

Resten av denne posten er klippet og limt fra innleggene vi har lagt igjen på turorientering.no. I løpet av en måned og ti turer har vi vært innom alle de 60 postene og gjort oss fortjent til gullmerke i år også. Det er mitt fjerde og Aredhels første. Neste år blir det bronseplakett. Det har også gitt oss muligheten til å teste ut hvordan hun takler f.eks overnatting i telt, evne til å gjøre egne veivalg i møte med friluftsagility som bekker, falne trær og fortsatt ha tillit til meg som leder. Det er mye som skal oppleves for første gang når man har ny hund, og det gjør turlivet enda mer spennende. Nå skal det også sies at årets poster lå i lett og familievennlig terreng. Selv om det ble tett mellom turene, var ingen av dem særlig tunge å gå og med unntak av den siste, brukte vi stort sett ikke mer enn en drøy time på noen av etappene. Her er altså årets postjakt samlet, -til orientering:

Lørdag 12. mai: Endelig
Etter å ha fulgt med utleggingen av poster på bloggen her, er nok betjeninga i sportsbutikkene lei av å ha meg hengende denne uka.
Tirsdag: «Nei, ingen kart.»
Tordag: «Nei, ikke i dag heller.»
Lørdag kl. 10.10: «Fortsatt ingenting» (Sporten sørsida).
Lørdag kl 11.45: «Beklager» (Erdal sport).
Lørdag kl. 14.45: «En pose turkart, takk.» -Værsågod.

Dermed rakk jeg en tur til Moskog før middag sammen med den lille hunden som akkurat rakk å avslutte sesongen med meg i fjor, og som nå er nesten voksen, i alle fall i størrelse. Det var en befrielse å komme på andre trakter enn de vanlig lufterundene våre. Det skal trening til for å bli en god terreng- og ekspedisjonshund, og det kommer turorienteringa til å hjelpe oss med. Også i år skal postene tas i nummerrekkefølge, for sportens skyld.
Postene var en grei åpning. Lett tilgjengelige, men mye søle nederst i bakken pga. skogsarbeid. Men fra post 2 og oppover var det bare fryden. Fortsettelse følger...

Søndag 13. mai: Kunne ikke la være

Ah, endelig i gang!

Været var vått og grått i dag, og med mersmaken fra turen på Moskog i går fortsatt hengende i, ble det opp igjen dit for en ny økt.

Jeg var litt i overkant kjekk i forrige post hvor jeg erklærte at også årets poster skulle tas i nummerert rekkefølge. Etter en nærmere kikk på kartene er det herved dementert. Det ville i så fall betydd flere lange turer for bare én post av gangen; Se bare avstanden fra post 25 til post 26, og deretter hvor 27 og 28 er plassert. Glem det!

Så dagens runde, for det ble en runde, gikk fra parkeringsplassen ved E39, forbi post 1 som ble tatt i går, og ut i terrenget mot post 12. Og sånn fortsatte det oppover i lia til vi var på vei nedover mot post 4 hvor jeg snudde i går. Det var lett å gå 'fritt' i terrenget og kartet en fornøyelse å lese. Det var stort sett rett på uten noen problemer. Unntaket var muligens post 5 som ikke var noen lek. Den står litt kronglete og smått rasfarlig til etter min mening. Informasjonen som fulgte med fortalte om muligheten til å forstyrre familien Hjort i frokosten. Vi fant bare restene av hjortefrokosten, men derimot vet jeg nå hvor jeg skal dra for å se tiurleik.

Uansett, første kart er fullført og over til neste. Når rekkefølgen på postene ikke betyr noe lenger, kjørte jeg opp på kommunegrensa på Høgda for å se hvor mye vinter det var igjen. Det var ikke skremmende mye snø der nå. De flekkene som ligger igjen minker raskt i regnværet og kan forseres med litt høye sko eller støvler. Bikkja var forferdelig sølete på labbene etter turen på Moskog, så vi tok en liten stikker mot post 53 som jeg mente å huske fra kartet hjemme hvor lå, og dermed fikk vi skylt av både labber og bein. Kjekk ordning.

Tirsdag 15. mai: Nesten katastrofe

Det var fortsatt godt med snø igjen ved post 51

Det ble en kjapp tur i dag også. Og like ved parkeringsplassen, på den lille stumpen av gamlevegen, lå en bil i grøfta og en buss fra Firda Billag hadde velta over på sida. Men det var ingen fare, bare forberedelse til en øvelse.

Så ferden gikk videre langs stien mot post 49, og deretter videre oppover mot 52 og 51. Her oppe ligger det en god del snø fremdeles, men det er ikke noe slit å komme seg fram til fots. Selvfølgelig tråkker man gjennom av og til, men ikke verre enn at det går an.

På veien tilbake tok vi med post 50, og da vi passerte 'ulykken' hørte vi at AMK bekreftet mottatt beskjed. Så har var det bare å komme seg unna før vi ble stengt inne av blålys og sirener.

Kveldstur
Etter et par regntunge dager letta været, og det ble en rask runde inn mot Viestølen for å lufte vett og hund. Nå tror jeg at jeg har vært på alle postene som er nogenlunde tilgjengelige uten ski, truger eller mye baksing i råtten snø. Så da er det vel greit å legge inn noen hviledager og gå litt i tog i steden.

Men du verden så mye mer inspirerende det er å tråkke rundt i myr og mose enn på asfalt. Mye dyrespor i snøen mellom post 15 og 16. Og rådet om å bruke støvler på disse turene er definitvt ikke ment som en spøk.

Søndag 20. mai: Trugetur

Viktig med riktig turutstyr

Som nevnt i forrige bloggpost var det såpass med snø i terrenget inn mot Viestølen at det krevde ekstraordninære tiltak for å ta resten av postene. Truger er kjekt å ha på en godværsdag, selv om det er litt rart å ty til slike redskaper i slutten av mai. Men når sola skinner fra nesten skyfri himmel og bekkene sildrer er det bare å la det stå til.

Skjønt trugene hjalp bare til at jeg ikke tråkket gjennom til knes eller lenger der jeg måtte over større snøflater. Snøen var så råtten og grovkornet at den ikke hang sammen i det hele tatt, så både oppover og nedover risikerte man at underlaget sklei unna.

Torsdag 24. og fredag 25. mai: Overnattingsturorientering

Morgenmøte i strandkanten

Med ny turhund i huset er det mange ting som må trenes på, også overnatting i telt. I den sammenhengen kom det bra med at det var lagt ut et lass poster rundt Hunsrasta og Brulandsstølen.

Seint en kveld, etter at folkevandringen var slutt og parkeringsplassen på Høgda var tømt tuslet Aredhel og jeg innover, slo opp teltet ytterst på odden og avsluttet dagen med en kveldsrunde til de nærmeste postene.

Neste morgen kom sola på teltduken presis kl. 07, og da var det ingenting annet å gjøre enn å stå opp. Ute på et blikkstille Bekkjevatn la ei canadagås og var litt gretten fordi vi overnattet midt i matfatet.

Etter frokost dro vi til skogs, opp mot Brulandsstølen, ned til Digrenesvatnet og tilbake langs elva. Alle postene var i boks før lunsj og det var fremdeles mye igjen av en varm og deilig dag. Turorientering med overnatting anbefales på det varmeste, og på Hunsrasta er det både benker, bord, toalett og tak over hodet hvis det trengs mer enn bare telt.

Søndag 27. mai: Bonusrunde i pinsen

Med gullmerket klarert kunne både
hund og herre slenge seg på ryggen

Det var ikke meningen å jakte poster i pinsen. Da skulle vi på rolig topptur andre steder i fylket. Men så la en i juniorlaget seg til med influensa, og utsvevelsene ble amputert. Da var det god å ha noen poster igjen på Langeland nord.

Jeg parkerte på Høgda og i strålende solskinn tråkket vi forbi badegjester i strandkanten nedenfor Hafstadstølene. At det bare var snaue to uker siden det lå is der så ikke ut til å plage småtassene som herjet i vannet med luftmadrass og mer til. Så fort kan klima i Sunnfjord snu.

Veivalget var egentlig ganske lett. Fra veien opp til post 54, videre til 55 og så følge bekken og myrdraget oppover. På post 58 passerte vi 400 poeng, og årets gullmerke var i boks. Fra post 60 raste vi korteste vei gjennom terrenget ned til vannet igjen. Kjapt og greit, og nå lå det bare noe ytterst få snøflekker igjen. Når dette skrives er nok de også borte.

Mandag 28. mai: Så var det gjort

Kjente trakter; Benken ved post 27

Kartet med postene innenfor flyplassen på Bringeland var spennende. Her hadde jeg ikke vært annet enn på vinterstid, og ikke særlig mye av det heller. Men post 27 'benk’ visste jeg godt hvor var, for der har mange som meg trengt en pust i bakken og en bit Kvikklunsj på tur fra Langeland rundt Fauskestølen.

Nå var det ikke snø, og ettersom de fleste postene ligger på eller nær løypetraséen ble det én lang tur for meg og hunden, mer enn å bruke terrenget. Det var overraskende tørt og ganske lett å gå. Likevel brukte vi nesten tre timer på 'runden’. Vi tok oss altså god tid, tok bilder og en skikkelig hvil på benken.

Nå er alle postene registrert, men vi gir oss ikke før vi har besøkt kassa på månedens poster. Flere av stedene frister dessuten til gjentakelse, og det er vel det som er vitsen. Turorientering er jo på en måte som guidet tur på steder det ellers er vanskelig å komme på selv.

Hormonene flommer

På utkikk etter en elsker...

Litt seint å komme med det nå, men en av milepælene som føyk forbi i forrige uke var selve konfirmasjonen; Da den første løpetida startet. Vi oppdaget de første små bloddråpene om morgenen 3. mai, og sant å si var det vel ingen bombe selv om hun godt kunne ventet litt lenger mot årsdagen. De siste ukene har Aredhel vært treg, snusete, fjern og ikke helt i sitt kontaktsøkende selv.

Ti dager seinere er situasjonen mye den samme. Litt fraværende, rastløs og dårlig matlyst. Nevnte jeg treg på tur? Nå vil hun helst ikke gå lenger enn at hun ser inngangsdøra. Også piper hun, konstant og veldig høyfrekvent. Blikket bønnfaler om å skaffe en hannhund. Men det ønsket kan hun bare glemme. For det første er det ikke min sak. Og uansett er det minst en blå sløyfe på utstilling, røntgenfotografering og godkjenning av hofter og albuer hos henne og brødrene før det er snakk om å finne en hannhundeier å innynde seg hos. Seinsommeren eller høsten 2013 er nok et mer aktuelt tidpunkt enn nå og med en gang.

Da er det fint at årets poster i turorienteringa er klare. Da slipper vi som tidligere nevnt å gå gatelangs og dorge hannhunder. For frøkna er omhyggelig med å annonsere varene. Det snuses og markeres mer enn Bamse noen gang fant på. Ute i skogen bryr vel ikke hjorten seg særlig mye om de innbydende duftene. Det er lov å håpe, og om halvannen uke er vi vel tilbake til normalen igjen. I mens får vi altså trening i å ta oss fram i variert terreng. Røde og hvite orienteringsposter gir ekstra motivasjon når sol og varme glimrer med sitt fravær. Jeg tror sannelig det er februar eller oktober som er sendt i reprise.

Endelig en skikkelig fjelltur

På Viefjellet 670 moh. med utsikt over Førde 5. mai 2012

Etter å ha fått grønt lys for mer utsvevende turalternativ for valpetassen har jeg stått i stuevinduet og sett mot fjelltoppene som omkranser Førde. Men så var det denne snøen som fortsatt ligger lenger ned i liene nå enn på samme tid i fjor på tross av at forrige vinter ga mer snø og varte lenger. Hafstadfjellet har vi vært på en veldig sen kveld, og det var en fin tur. Opp dit går det anleggs- og servicevei for senderen som Norkring har der oppe, så det er liksom ikke så veldig villmark over den.

Da er det noe annet med Viefjellet. En tur på «Fleskerunden» 1. mai viste at veien opp fra sørsiden var ganske snøfri, og da kunne jeg ikke la sjansen ligge lenger. Viefjellet er omtrent like høyt som Hafstadfjellet, og selv om stiene opp er både tydelige og godt skiltet må du her 'gå selv'. Det er bekker, myrer og enkelte forseringer hvor man er nødt til å klyve litt for å komme fram. I tillegg kommer alle trærne og kvistene romjulsorkanen "Dagmar" har strødd omkring. Hun har ikke ryddet særlig godt etter seg, det skal være visst. Turen opp til Viefjellet er friluftsagility i motbakke. Det er bare 3,2 km fra parkeringplassen på Soleide opp til varden frampå kanten, men det er 640 høydemeter. Det er 20% stigning i snitt. Trøsten får være at du nesten hele veien opp har full utsikt over Førde, fjorden utover og fjellene i vest.

En av flere flotte utsiktspunkter

Været var ikke på noen måte stabilt. Flekker av solskinn og blå himmel skiftet med saftige snøbyger (i mai!) og en vind som ble mer og mer isende jo lenger opp vi kom. Men det fikk våge seg. Den første løpetida meldte seg for noen dager siden, så da er det bedre å ta naturen i bruk enn å gå og dorge hannhunder gatelangs. Jovisst var det bratt, men frøkna hadde ingen problemer med utfordringen overhodet. Igjen var det jeg som måtte holde igjen og ta pauser for å få pulsen ned på et levelig nivå.

Vi brukte 1 time og 47 minutter opp, og kunne nyte utsikten. Hvor kaldt det faktisk var ble jeg ikke klar over før jeg skulle plassere en litt motvillig fotomodell og oppdaget at det var is i den våte pelsen på halsen. Vel, vi signerte boka i varden, fikk tatt de nødvendige bildene for å dokumentere bragden og oppdaterte Facebook. Så var det bare å snu GPS-en og finne veien ned igjen. Det gikk adskillig fortere, men det er egentlig ikke lettere å gå nedover når det er så bratt og stedvis glatt. Vel hjemme ventet pannekaker og hvile. Strengt tatt burde frøken Myrullbråten også vært en tur i badet og få spylt gjørma ut av pelsen, men det får vente. I morgen har hun tørket opp, og da drysser jord og sand av og kan samles med støvsugeren. Mye enklere å ta det på den måten, i alle fall når bikkja er i bedre slag enn meg etter turen.

På ordentlig utstilling igjen

VVAM: Verdens Vakreste Aredhel-Mamma i Naustdal 29. april 2012
F.v.:Veronica Ommedal m/Roabamsen's Herkules (Loke) BIM, dommer
Eva L. Berg, og Hege Askvik m/Dale Gudbrand's  Dariel Zaam, BIR

Her flyr milepælene forbi før man rekker å formulere noe vettugt på nettet. Helga 28. og 29. april var ble årets eneste utstilling i Sogn og Fjordane arrangert. At vi fikk sjansen til å være med og stille ut her samme helga som NBSK er med å arrangere dobbeltutstilling østpå har en spesiell forhistorie. Men til tross at vi kom seint inn på terminlista, var berner sennenhund den nest største rasegruppa i antall påmeldte hunder. Det var bare golden retriever som slo oss med et par stykker. Sånt er god reklame for rasen både blant arrangører og publikum. Som medlem i både Norsk berner sennenhundklubb og Førde brukshundklubb ble det nødvendigvis ganske travelt. Lørdagen var det bare andre rare hunderaser i ringen, så da gjorde jeg min dugnadsplikt for arrangørklubben og satt i 'billettluka' hele formiddagen.

Faktaboks

Premiegrad Very Good:

«En hund som godt tilsvarer rasens standard, som er velbalansert og i god kondisjon. Mindre feil kan tolereres, men ingen som negativt påvirker helhets-inntrykket. Denne premieringen kan kun gis til hund av meget god kvalitet.» (Fra NKK's utstillingsreglement)

På søndagen var det derimot klart for de ordentlige hundene, dvs. bernere, og ettersom jeg hadde sagt ja til å vise tre hunder i tre forskjellige klasser krevde det alt jeg kunne mobilisere. Først ut var Aredhels bror Fingon i juniorklasse hannhund. Dette var Fingons første møte med en utstillingsring, men det gikk rimelig greit. Han syntes dette med at dommeren skulle helt inn i gapet og telle hans høyst private jeksler var noe tull, men lot seg overtale. Dessuten var han lett å få til å sitte, til tross for at han helst skulle stå og vise seg fra sin beste side. Men det er sånt som kommer med trening, og dommer Eva Liljekvist Berg fra Sverige mente han var «Very Good», altså en blå sløyfe. Roabamsen's Herkules, til daglig Loke, i åpen klasse var det ikke noe å gjøre med. Han fikk hele bunten med røde og rosa sløyfer og plass i finalen.

Faktaboks

Premiegrad Exellent:

«Hund som i all vesentlighet tilsvarer rasens standard og som presenteres i utmerket kondisjon, viser et harmonisk velbalansert temperament, holder utmerket klasse og har utmerket helhet. Hundens utmerkede kvaliteter i forhold til raseidealet tillater at dommeren kan se bort fra mindre detaljfeil. Hunden må ha tydelig kjønnspreg» (Fra NKK's utstillingsreglement)

Så var det å bytte hund. Fingon ut fra konkurransen om beste hannhund, og Aredhel inn i juniorklasse tispe. Her møtte vi et redusert, men sterkt felt konkurrenter fra kennelene Melkebart og Cafrida. Disse hadde passert året godt og vel, og det var veldig synlig med tanke på modning og utvikling. Likevel gjorde Aredhel et godt inntrykk på dommeren som ga oss en god kritikk og «Exellent». Men altså en plassering bak to litt mer modne juniorer. Det gjør ingen ting. Det var i første rekke premiegraden i kvalitet som var spennende, og hvordan dommeren siden plasserte oss i konkurransedelen var mindre viktig denne gangen. Selvfølgelig ønsker alle med et visst konkurranseinstinkt å bli plassert best mulig og innkassere CK mer til, men den tid kommer med nye utstillinger og andre dommere. Vi blir bare mer ringvante etterhvert og dette fortalte oss at Aredhel har kvaliteter som gjør at det er grunn til å håpe. Debuten i stambokført utstilling ble gjennomført uten feilskjær. Neste møte med ringbånd, dommere og sløyfer blir vestlandsspesialen i Bergen midt i juni.

F.v.: Chimaera og Maxi. Foto: Henny M. Hansen

Ut av ringen med Ardhel og inn igjen i åpen klasse med Kaukarhaugen's Chimaera, en nesten fire år gammel tispe med verdens mest entusiastiske hale. Og nettopp den halen var grunne til at jeg gikk i ringen med henne i steden for "mor". Chimaera er veldig glad i mor og flagger det så høyt at mange dommere synes det er lite berneraktig. Håpet var at mitt selskap kunne dempe den entusiasmen tilstrekkelig til at haleføringen ikke slår negitivt ut. I ringen hadde vi selskap av Aredhels mamma Dariel og et par til. Samarbeidet mellom Chimaera gikk helt fint, og også hun fikk en blå sløyfe for "very good". Dariel fikk rødt, til tross for at pelsen hennes var ferd med å løsne. Og ettersom det bare var fire hunder i klassen fikk vi være med i konkurransen videre. Så da løp vi, da. Runde på runde med dommeren blikk på bevegelser og helhetsinntrykk. Belønningen for alle rundene var at vi ble vinket fram til 3. plass, mens Dariel ble plassert helt først. Dermed var det verdens fineste Aredhel-mamma som skulle i finalen mot beste hannhund, Loke.

På tross av et visst innsig av bergensere og sunnmøringer var det altså klart for lokaloppgjør i rasefinalen; Bremanger mot Brekke. Jeg tør ikke si hva dommer Eva Liljekvist Berg til slutt la avgjørende vekt på for å skille en stor, solid hannhund fra en like solid tispe med rutine i ringen. Men at han måtte løpe først og at Dariel som var på høyden av løpetid løp etter kan selvfølgelig ha gjort at stakkaren manglet litt stabilitet i bevegelsene pga. sterk misvisning via nese og hormoner. Dommerens avgjørelse er uansett udiskutabel, og Ardhel-mammaen ble kåret til best i rasen. En veldig lang, men koselig og glad dag i Naustdalshallen ble avsluttet rundt ringen hvor best i gruppe skulle avgjøres. Der ble det ingen plassering, men det er da i alle fall slått fast at hundene fra kennel Orondil; valpetassene Fingon og Aredhel med mamma Dariel i spissen, absolutt ikke gjør skam på sin rase. Dette kan bli morsomt videre, og neste gang får vi forhåpentlig med oss bror Turgon også.

Mens vi teller ned

Valpeshowkarrieren oppsummert: 2 x BIR, 1 x BIS 2 av to mulige. Foto: Erlend Sekkelsten

Mens snøen, -og vinteren med den, sakte trekker seg tilbake opp i høyden og forsvinner, er det på tide å komme ut av bloggdvalen. Valpelisensen til Aredhel går ubønnhørlig går ut på dato i morgen, og det er på sin plass å oppsummere litt. Siden november har hun vokst seg stor og harmonisk i både sinn og skinn.Valpestreker har det vært så lite av at det nesten er kjedelig. Selvfølgelig er det futt, fres og humør i frøkna, men både hus, møbler og annet inventar har kommet fra det uten særlig riper og tannmerker. Strengt tatt har vi hatt en liten, voksen hund hele tida.

Siden sist

November 2011, fire måneder

I november gikk vi glipp av det siste valpeshowet på Vestlandet i 2011 med åtte små dager. Men fordi kone og barn trengte skyss til Bergen den helga og oppdretter/eier Hege skulle stille de andre hundene sine, var det en grei unnskyldning til å la Aredhel få snuse på stemningen i en utstillingshall. På veien overnattet vi hos familie og venner. Både langturen med bil og innlosjering i fremmede hus gikk bra. Noen små uhell må både gjester og vertsskap regne med når de er så opptatt med å prate at en liten hund ikke kommer til orde med elementære behov. Men vi ble ønsket velkommen tilbake alle steder, så jeg regner med at vi holdt oss godt innenfor sømmelighetens grenser. Ellers var det veldig kjekt å ha en lekekamerat i borettslaget. Tinka er en energisk blanding av flatcoat retriever og svart elghund. Playdatene gikk friskt for seg. Vi møttes på lekeplassen, og smådamene gjorde ikke skam på navnet.

Desember 2011, fem måneder

Desember er en stressa måned hvor det skal skje masse greier på alle fronter. Da var det inderlig godt å ha en på fire bein som gir en sosialt akseptabel grunn til å rydde plass i timeplanen og stikke seg unna. Vinteren i år var mye mer valpevennlig enn fjoråret både når det gjaldt snødybde og temperatur. Ikke var det minus ti - tjue, og ikke var det metervis med snø. Det gjorde at vi kunne rusle våre små turer på flate marka uten at det ble slitsomt. På disse turene lekte vi morsomme leker som 'på fot', 'sitt når sjefen stopper' og 'følge snopet'. Sånn fikk vi god kontakt og i motsetning til Bamse viste Aredhel stor iver i å tilby adferd som lydighetsfolket kaller det. Ikke bare forsøkte hun å gjøre de riktige tingene som utløser skryt og godbiter, men det utkrøpne, lille vesenet gikk ikke av veien for å ta regien selv. For eksempelt kunne hun plukke opp en stein, noe søppel eller annet fra bakken. Nærmest som refleks fikk hun beskjed om 'spytt ut', hvorpå hun øyeblikkelig slapp det hun hadde plukket opp og var lynraskt på plass for å motta belønningen. Det har gått med mye Frolic på den måten. Men fakta er at vi fikk på plass grunnlaget for øvelsene til bronsemerket i lydighet uten å trene, bare ved å rose og belønne anledningene som bød seg.

Januar 2012, seks måneder

I Januar begynte abstinensen etter litt skikkeligere turer å melde seg. Aredhel viste også appetitt på mer utetid. Så vi begynte så smått å utvide horisonten. Lengre runder med rolig rusling nede på flatlandet, hele tida godt innenfor komfortsonen. Bernervalper vokser fort i forhold til hvordan beinbygningen utvikler seg, så aktivitet og intensitet må avpasses. Likevel begynte vi å se oss om litt oppe i skogekanten. Her var det spor etter hjort, hare, og andre underlige dufter som snuta kunne granske vel og lenge. Som nevnt var det en valpevennlig vinter, så vi unngikk å bakse i løssnø eller plumpe rundt i sørpa. De gangene det var tilfelle merket vi at pelsen til Aredhel var av en helt annen type enn Bamse. Mens han sugde til seg av søle, skit og sand, var det bare å gå over frøkna med ett eller to håndklær, så var hun både ren og tørr. Denne vinteren har vi ikke hatt haugene med sand på gulvet der hunden lå etter tur. Og det er ikke fordi Vegvesenet ikke har strødd.

Februar 2012, sju måneder

Februar. For første gang så lenge jeg kan huske, med eller uten hund, begynte vinteren å gå meg på nervene. Ikke hadde jeg lyst til å gå på ski, for det er bortimot meningsløst å dra på tur uten hund når man først har en hund. Men hunden jeg hadde var altså ikke klar til å løpe i skiløypene. Så det ble til at vi trasket og gikk. Du kan si at vi har blitt ræsere i lineføring, for selv utenfor båndtvangstida er det få steder det er lurt eller anledning til å slippe hunden. Men den bortgjemte fotballbanen øverst i boligfeltet var redningen. Tidlig, seint eller midt på dagen kunne vi gå opp dit, huke av lenka og slippe fartsdjevelen løs. Når Aredhel hadde løpt fra seg og sjekket de siste hjortesporene, kom hun og satte seg på plass og ventet på beskjed. Arbeidsviljen lå tjukt utenpå henne. Men én tur opp i snøen tillot vi oss, og tok det til gjengjeld veldig rolig i noen dager etterpå, sånn for sikkerhets skyld.

Etter vinterferien var tid for debut i utstillingsringen. Aredhel hadde vært hos Hege hele denne uka, og da jeg kom til Brekke kvelden før vi skulle i ilden for dommer Kenneth Edh, var også bror Turgon kommet dit med sine eiere. Du kan trygt si at det var solide doser gjensynsglede og mye pels i farten rundt på gulvet i Engesetveien. Grytidlig neste morgen bar det avgårde til Radøyhallen på Manger.

Det er alltid litt kilent å skulle stille en hund for første gang. Jovisst hadde vi trent på å stå og løpe og vise oss fra den beste siden, men vi hadde ikke prøvd med en dommer. Jeg hadde mine bange anelser, for Ardhel kan være veldig menneskekjær. Folk vi bare møter i forbifarten går det greit med. Men de som stopper og tar kontakt, ikke minst de som viser direkte interesse, blir regelrett rent i senk. Det er ikke alle dommere som setter pris på så mye oppmerksomhet. Men det gikk over all forventning. Litt strekk i lenka ble det da dommeren ville sjekke bittet, men såpass er tillatt i valpeklassene. Det er bedre med litt i overkant hilseglede enn redde valper som trekker seg baklengs ut av ringen. Vi var eneste i vår klasse og konkurransen mot en mye yngre frøken i klassen under var fort avgjort. Så sto vi der og skulle løpe om best i rasen mot bror Turgon. Det ble noen runder i ringen og noen nervepirrende øyeblikk før dommer Edh rakte den rød-gule BIR-rosetten i vår retning. Du allstyrendes så gøy, selv om det betød at vi skulle videre til gruppefinale og komme veldig seint hjem. Men hva gjør man ikke for noen centimeter nylonsløyfe og rosende ord på gult papir? I ventetiden nøt vi antydninger til vår i lufta, og godt selskap med gamle venner fra berneravdelingen i Bergen. I gruppefinalen løp vi til ingen nytte. Det ble ingen plassering, men vi var ikke de første som ble takket ut av ringen heller. Det er til å leve med.

BIR for dommer Kenneth Edh foran bror Turgon, vist av oppdretter Hege. Foto: Nina Bless, Bergen

Mars 2012, åtte måneder

Så kom mars og endelig begynte snøkanten å krype oppover. Nå hadde vi fått lov av eier/oppdretter å begynne å utfordre fjellsidene så smått. Men påske og en del andre arbeidsoppgaver tok en del tid, så det var først helg på tampen av måneden før Aredhel høstet sin første varde, på Sørbøheia i Hyllestad. Heia er ikke så veldig høy, og stien opp er veldig grei. Men du verden som det kjentes at treningsgrunnlaget hadde rustet i løpet av valpetida. Det var sannelig ikke førstereishunden som trengte pause underveis og kjente blodsmaken i munnen da vi var vel oppe. Tvert imot, hun tok et par dugelige spurtrunder i lyngen for liksom å demonstrere hvor dumt var av meg å holde igjen lenger nede. Jeg liker det jeg ser. Pen i ringen, rimelig oppvakt i lydighetssammenheng, men det er en hund for utagerende turer og ekspedisjoner jeg trenger. Det virker lovende, det også. Men hun liker ikke når underlaget svikter under labbene hennes, slikt som skare, ishinner og bunnen i hundesenga vi kjøpte til henne. Det gjør meg litt betenkt på hvordan hun vil takle å gå ut i en kano.

I vårsola på Skeistølen

April. Endelig er vi nesten up to date, men først var vi en ny tur opp i snøen. Turen på Sørbøheia ga mersmak, og litt for seint en kveld tenkte jeg at nå er det på tide å prøve seg på Hafstadfjellet. Her går det folk hver eneste dag året rundt, så der er det tråkket spor helt opp. På Facebook hadde jeg sett meg grønn av misunnelse på kjentfolk som hadde vært oppe. Som tenkt så gjort og vi ruslet oppover, for min del vel vitende at det kanskje kom til å være mørkt før vi var oppe, og iallefall før vi kom oss ned igjen. Men det var deilig å gå, et steg av gangen, rolig og med en fornøyd 'liten' hund ved siden av meg. Omtrent halvveis oppe møtte vi snøen, men som ventet var det et fint tråkk å følge helt opp. Aredhel var frisk i steget hele veien opp, og om mulig enda friskere i takten på veien ned. Jeg måtte kommandere henne til å gå bak, en helt nødvendig kommando å ha inne når man går med hund på bratte vestlandsstier.

Noe seinere trakk vårsola oss opp lia mot Førdsnipa, men jeg måtte nok hatt truger om vi skulle gått videre fra Skeistølen. Skaren var tjukk nok til at dyret fint gikk oppå, men en mann som er tre ganger vekta hennes og bare to føtter å fordele det på sank stadig gjennom, og fikk mye kaldt og vått ned i fjellstøvlene. Men en deilig tur var det, og bildene av Aredhel ble ikke så verst, de heller.

BIRfor dommer Frode Jevne foran Vestafjell's Hermann H, og seinere samme dag BIS 2

Ja, og så har vi vært enda en tur til på Manger for å få ringtrening. Denne gangen var Frode Jevne dommer, og han likte tydeligvis det han så, han også. Som sist stusset han ikke veldig lenge i valget mellom en liten dame som ble fire måneder dagen i forveien og en adskillig større dame som bare var seks dager unna overgangen til ni måneder og juniorklasse. Dessto mer løping og posering måtte til for å bli plassert foran en jevngammel hannhund, men også denne gangen ble den rød-gule rosetten rakt ut i vår retning. Flere timer seinere var vi på beina igjen, denne gangen for å måle oss mot en New Foundlandsvalp i BIS-finalen. Jeg har aldri i mitt hundeliv vært i en BIS-finale.  Men vi løp og vi løp. Dommeren gransket pels og kroppsbygning og sendt oss ut på nye runder. Og så ble det hjemmeseier til nuffen, sikkert vel fortjent fordi jeg klønet det til i en sving. Jeg holdt på å snuble i Aredhel, og hun spratt unna og havnet over i galopp. Dermed måtte vi stoppe opp for å komme i gang i gjen. Lite elegant, og sånt taper man kan hende show-finaler på. Da skal man ikke bare være korrekt bygget og vakker. Da må presentasjonen sitte også. Irritasjonen varte heldigvis bare to tidels sekund, og den svære blå rosetten med BIS2 valp på ble høytidelig hengt på buret i bilen før vi satte kursen hjemover.

I morgen er det lørdag 21. april. Da er valpen min i følge NKKs utstillingsreglement ikke valp lenger, men junior. Neste søndag er vi derfor ikke eldst og mest utviklet når vi entrer ringen i Naustdal, men sannsynligvis den aller yngste. Det får gå som dommeren vil, og denne gangen skal også bror Fingon i aksjon. Vi skal være nyvasket, føhnet, børsta og klare. Så får de andre gjøre så godt de kan. Uansett resultater i skjønnhetsringen har vi et bronsemerke i lydighet å ta og mange fjelltopper å erobre.

All I want for Christmas is...

- en hundevaskeautomat! Nydelig og sindig fotomodell også. Vet noen navnet på hunden kan de godt melde seg i kommentarfeltet.

La jakten starte, mens jeg forsøker å overtale en lokal stasjonseier.